– Det er litt stas, da. Kongepokalen har jeg hatt lyst til å vinne helt siden Barbro Kvåle slo meg på Lygna for fire år siden. Da mistet jeg bindinga på skia underveis i løpet. Derfor var det ekstra morsomt å vinne i år, forteller Anna Ulvensøen.
I henhold til NOFs rulleringsplan deles kongepokalen ut i skiorientering hvert fjerde år, for øvrig samme år som OL arrangeres. Derfor er det også ekstra gjevt med kongepokalen for de som navigerer mellom postene med ski på beina.
Hard kamp
Men Nydalen-løperen fikk ikke NM-gullet uten kamp i Meråker. Ungjenta Jenny Baklid fra Konnerud fulgte 20 sekunder bak. Evine Westli Andersen fra Løten tok bronse, slått med 41 sekunder av vinneren.
– Da jeg kom i mål, trodde jeg først at Jenny hadde vunnet. Det var litt surr med tidtakinga, men da det ble rettet opp, viste det heldigvis at det holdt til kongepokal, forteller Anna.
– Men morsomt med unge jenter som gir deg kamp?
– Ja, så absolutt. Det har vel aldri vært så mange ungjenter som legger så mye i det som det er akkurat nå. Det er virkelig morsomt.
Femte strake
Det var for øvrig femte år på rad Anna Ulvensøen vant mellomdistansen i NM. I tillegg har hun ett gull på lang og ett på sprinten i NM.
– Og nå blir det videre satsing framover?
I utgangspunktet tar jeg ett år om gangen, men jeg har i hvert fall løpe til sommeren. Så får jeg se an litt, men da er det jo ikke så lenge til en ny vinter.
– Og løpet som holdt til kongepokal i Meråker – hvordan var det?
– Det var et ok løp, selv om jeg ikke hadde verdens råeste dagsform. Jeg gjorde et litt dårlig veivalg til 4. post og tapte noen sekunder på niende, forteller Ulvensøen, som også gikk Nydalen inn til 6. plass i herrestafetten (!) sammen med juniorene Axel Aalde og Teodor Mo Hjelseth – bare tre minutter bak bronsen.
Dobbelt Konnerud
På herrenes mellomdistanse ble det ikke uventet dobbelt Konnerud. Jørgen Baklid vant snaue minuttet foran Audun Heimdal, mens Bjørnar Kvåle gikk inn til bronse.
Dermed ble det revansj for Baklid som gikk glipp av NM-gullet på langdistansen helga før, da han glemte å stemple på posten ved kartbytte.
NM-gull ble det også til Konnerud på herrestafetten, der Aslak Heimdal supplerte de to medaljevinnerne fra dagen før. Sølvet gikk til NTNUI, mens Wing med Lars Hol Moholdt på ankeretappen gikk inn til bronse.
I kvinneklassen ble det NM-gull til Kongsberg med søstrene Marlin og Åsne Haavengen samt Anne Eiken. Også her ble det sølv til NTNUI, mens bronsen gikk til Løten.
– En utrolig jobb
Snøen lavet ned både i dagene før og delvis under mesterskapet som Stjørdals-Blink arrangerte fra Grova Skisenter i Meråker. Men mot trøndere måtte selv værgudene gi tapt.
– Arrangørene hadde gjort en utrolig god jobb, noe som gjorde at forholdene var fine og rettferdige selv om det var veldig tungt å gå. All ære til dem, roser kongepokalvinner Anna Ulvensøen.
TAKKNEMLIG: Assisterende generalsekretær i Norsk Orientering, Stein Arne Blomseth, er glad for gaven fra den tidligere redaktøren Svein Kvalheim. – Nå skal historiene gjøres tilgjengelig for o-folket. Foto: Jens O. Kløvrud
En ryddeaksjon i kjelleren hjemme hos Svein Kvalheim på Oppegård sikrer at o-historiene bevares – nå skal utgavene fra den første NOF-posten i 1959 og fram til i dagens Veivalg, digitaliseres.
– Jeg er glad det ble slik. At samlingen ikke havnet i søpla, sier Svein Kvalheim der han sitter med flere årganger foran seg på NOFs kontorer i Oslo.
– Det er viktig at vi tar vare på historiene og får en komplett samling av magasinene. Her er det masse spennende og godt lesestoff for de som er interesserte i o-idretten og det som har skjedd siden 1959, sier assisterende generalsekretær i Norsk Orientering, Stein Arne Blomseth.
Selv har han allerede kost seg gjennom flere minneverdige begivenheter og lest o-folkets egne, engasjerte innlegg. Etter hvert skal det bli tilgjengelig for hele o-familien.
Bergens Tidende-journalisten Svein Kvalheim overtok som redaktør av NOF-posten i 1971. Da han ga seg etter 31 år var magasinet NOF-posten blitt til «Orientering» og siden «Veivalg».
Da Svein Kvalheim ble spurt om han ville overta som redaktør av NOF-posten i 1971, hadde han ikke sett for seg at kan skulle styre bladet i 31 år og skrive lederartikler i 213 utgaver – ved siden av 100 prosentjobben som journalist i Bergens Tidende.
– På den tiden var vel NOF-posten kjørt litt i grøfta. I noen år var magasinet styrt av en trio før Jacob Nygård som var sentral i Bergens o-miljø og medlem i NOFs styre, spurte om jeg kunne tenke meg å overta, sier Svein Kvalheim.
Dermed ble NOF-posten styrt fra Bergen fra 1971 til 1976 da Svein og kona Ellen flyttet til Slåbråtveien i Oppegård. To år seinere kjøpte de huset Bergens Tidende hadde kjøpt til avisas Oslo-korrespondent – og slo seg til ro.
I dag er de fire barna godt voksne og ute av huset i Slåbråtveien. I desember for et drøyt år siden ble 84-åringen enkemann.
– Jeg klarer meg fint, men innrømmer at kveldene og nettene kan bli litt ensomme, sier han.
Storhetstida
VM 1991: Svein Kvalheim var gjennom sin redaktørperiode på 12 VM. Her fra 1991 i Tsjekkia der ungarske Katalin Oláh sikret gullet på langdistansen. Foto: Erik Unaas
Som orienteringsredaktør på 70-, 80- og 90-tallet fikk Svein Kvalheim brukt sin gode penn i perioden som av mange blir betegnet som gullalderen – storhetstida. Mye var i alle fall annerledes:
O-familien var dobbelt så stor med dobbelt så mange klubber. Samlingsplassen var lagt til skogs, internett var fraværende, kartene varierende, løpene var lagt til helgene – og det hastet ikke med å komme opp fra campingstolen og hjem.
– Redaktørrollen som jeg hadde ved siden av full jobb i Bergens Tidende, ble et skippertaksforetak, men i og med at Bergen hadde en del løpere i toppen, så sendte BT meg på mesterskapene og tok utgiftene – og forbundet fikk gevinsten, sier Kvalheim og smiler.
– Det var helt greit for BT. Det jeg skulle skrive for NOF-posten, kom jo lenge etter.
Journalistikken rundt idretten har selvsagt også endret seg siden 80-tallet da riksmediene tok seg råd til å sende flere medarbeidere på mesterskapene i mellom-Europa.
– Stoffutvelgelsen var helt annerledes enn før vi hadde sosiale medier. Den gangen var NOF-posten det sosiale medium med hensyn til innlegg og meningsutveksling – ikke minst når det gjaldt kart.
Selvvalgt vei i ukjent terreng
Selv begynte 84-åringen med orientering som 16-åring i Årstad IL i Bergen. Han ble raskt smittet av basillen og utfordringene som møtte ham på løpene i ukjent terreng i kriker og kroker av landet.
Dette «ukjente» holder han fortsatt tak i. For Svein Kvalheim bør o-idrettens definisjon alltid være «selvvalgt vei i ukjent terreng», men han innser at o-idretten også er tatt av tiden. Det ukjente er ikke nødvendigvis så ukjent.
– På veien bort fra samlingsplassene «i skogen» der ukjent terrenget ventet – til arenaene på skoler og asfalterte industri-områder knyttet til terreng som for de fleste ikke er ukjent, har o-idretten mistet noe, påpeker gamleredaktøren og fortsetter:
– Vanlige helgeløp er på vikende front og o-idretten er i mye større grad blitt en byidrett. Det løpes jo fortsatt i bygda og i tettbygde strøk, men det har endret seg – i dag skal vi helst ikke skal reise langt.
MANGE MINNER: Svein Kvalheim har mange, gode minner fra sine over 30 år tett på o-idretten. Fortsatt har han mange betraktninger som er verdt å lytte til. Foto: Jens O. Kløvrud
– Mer en egotrip-idrett
Svein Kvalheim kan snakke lenge om dette emnet. Med 54 års fartstid i o-idretten vet han hva han snakker om og har underveis sett og påpekt utviklingstrekk vi må tenke over.
– O-idretten har i større grad blitt en egotrip-idrett mer enn en familieidrett, mener Svein Kvalheim.
– Digitaliseringen av samfunnet har gitt o-idretten en ny dimensjon på godt og vondt. Vi vet når vi starter, vet hvor langt det er å gå til arena og til start, vi kommer, løper, får tida og reiser hjem. Hjemme kan vi sjekke våre egne strekktider opp mot de andre – enten vi er unge eller veteraner. Resultatene blir viktige også for veteranene. Vi har ikke lenger «kjører-klassene» for mødre og fedre der tida ikke er viktig.
Svein Kvalheim følger godt med fortsatt selv om det ikke blir så mange løp på egne bein. Han pløyer gjennom Eventor og har god oversikt over både tilbudene, hvem og hvor mange som er i aktivitet gjennom sesongen. Han ser en tendens:
– O-idretten heller litt mot å bli en ungdoms- og en veteran-idrett, sier han.
– Vi mangler noe imellom – 35-årsklassene er ofte tynne. I denne alderen blir mange borte før noen kommer tilbake i kraft av ungene. Så er det de som starter i voksen alder – de blir gjerne veldig ivrige veteraner. De «ser lyset» og angrer på at de ikke startet tidligere.
Når han ser på terminlista, lar han seg forbause over mengden tilbud, men registrerer også at deltaker-antallet ofte er svært lite.
– Jeg skal ikke si at det er noe galt med «Usynlig-O» som pågår nærmest året rundt, men mener det understreker at o-idretten har blitt en «egogreie». Det bygger ikke opp rundt det familievennlige, men forsterker en veteranslagside i o-idretten, mener 84-åringen.
Den «gammeldagse» orienteringen er henvist til diverse sommergalopper, mener han.
– Vi kunne nok vært flinkere til å oppsøke Østerdalen, Fjord-O, Sørlandsgaloppen og Midnattsolgaloppen. I stedet ser vi at «opplevelsebehovet» gjerne flyttes ut av Norge.
– Det har blitt en utvikling der flere, kanskje særlig løpshungrige veterandamer, deltar i utlandet – flere av dem uten å løpe et eneste løp her hjemme, påpeker Kvalheim.
Hadler øverst på lista
Selvsagt følger 84-åringen som har vært til stede på 12 VM siden 1968, med på topputøverne også i dag. Han har latt seg imponere av Olav Lundanes og hans fantastiske karriere og mener Kasper Fosser har et potensiale til å bli et o-idol i kraft av sine prestasjoner og tv-dekning fra mesterskapene. Men det er kanskje ikke så overraskende at Svein Kvalheim ser bakover i tid da vi spør hvilke o-navn han setter aller øverst.
Bergenseren tenker seg litt om, men lander på en annen bergenser.
– Åge Hadler, sier han.
– Han var unik og var o-kongen. Seinere har vi jo hatt mange store. Egil Johansen. Øyvin Thon.
Ei lita pause, så kommer nok et herrenavn fra gamleredaktøren:
– En annen som jeg vil fremheve er Jon Tvedt – ikke bare fordi han er vestlending. Jeg har hele tiden vært svak for Jon Tvedt. Han var for meg en atypisk o-løper. Han representerte en annen type o-løper som du ikke ser så ofte. Jeg brukte en gang metaforen «en løvetann i et velfrisert bed». Han var ingen akademiker, men en litt ensom ulv – litt spesiell, sier Svein Kvalheim om Jon Tvedt – Gular-løperen som døde under en løpetur utenfor Bergen i januar 2009 – bare 42 år gammel.
I dagens utdanningssamfunn mener Kvalheim det naturlig at o-løpere er godt skolert. Likevel tror han det kan være litt diskvalifiserende i rekrutteringsøyemed.
– Å begynne kan være litt «vanskelig». Det er lettere å møte opp på fotballtrening og spille fotball.
JOURNALIST: Gjerningen som redaktør av NOFs offisielle magasin var hele tiden en ekstrajobb for Svein Kvalheim. I alle år var han fulltidsjournalist for Bergens Tidende. Her fra Alta-aksjonen i 1971. Foto: BT
Savner sesongåpningen
– En annen ting, sier Svein Kvalheim.
– O-idretten er blitt en helårsidrett. Jeg vet at jeg tidligere skrev at distriktene som hadde klimafordeler kunne starte sesongen tidligere, men nå synes jeg vi mister litt av dimensjonen på sesongen – at vi ser fram til en ny sesong med en markert sesongstart – som på 80-90-tallet med vårløpene i Østfold som alle gledet seg til.
– Du har vært på 12 VM – noen du husker bedre enn andre?
– Jeg husker godt 1968 – det var før jeg hadde begynt i NOF-posten, men var blitt journalist i Bergens Tidende. I 1966 hadde Bergens Åge Hadler blitt byens første verdensmester uten at Bergens Tidende var til stede i Finland. To år seinere mente redaktøren at det jeg måtte dra til Linköping. Kalle Johansson vant – Åge Hadler ble nummer tre, minnes Kvalheim og legger til:
– Ellers må det bli 1983 – firedobbelt norsk i herreklassa med Morten Berglia øverst. Så husker jeg også USA 1993 – både på grunn av terrenget og omstendighetene rundt.
– Terrenget – et svært, nærmest uberørt skogsområde uten stier, men med mye høydekurver like utenfor Ney York by. Men det overrasket meg at den store nasjonen USA var nærmest ubehjelpelige når det gjaldt forholdene for oss journalister. Det var nærmest umulig å sende hjem stoff og bilder.
Lederplassen et fristed
Mye av stoffet i NOF-posten var fokusert mot eliten også den gangen, erindrer redaktøren, men han og «redaksjonskomiteen» var også opptatt av at turorientering skulle få sin plass. Sammen med dyktige tur-o-ambassadører bildro det til at tur-O fikk et voldsomt løft Svein Kvalheim mener tur-o scorer på den dag i dag.
– Bladet var jo ikke slik at det skulle være veldig kritisk vinklet, men jeg var nok opptatt av at lederne gjerne skulle være litt motstrøms. Om det var noe der jeg personlig ikke var helt på linje med NOF, kunne jeg skrive om det.
– Fikk høre det fra styret?
– Nei, NOF har stilltiende godtatt at lederplassen skulle være et fristed. Kanskje likte de det ikke av og til, men det ga de ikke uttrykk for.
O-løper i 67 år
Om de 31 årene som redaktør, sier Kvalheim at han har «en lei tendens» til å bli lenge når han har knyttet seg til noe. Slik var det også i hytteområdet i Eltdalen, Trysil. Der begynte han på eget initiativ å ryddde og merke stier og skiløyper – etter tre tiår endte han som æresmedlem.
I 1996 ble han tildelt Silvas Ærespris for sin redaktørgjerning siden 1971 – en utfordring han har likt og trivdes med – slik han har likt utfordringen med kart og kompass og «selvvalgt vei i ukjent terreng».
– Min største prestasjon som o-løper? Jeg var nok en middelmådig o-løper som kvalifiserte meg til et par NM og endte omkring nummer 50. Jeg var nok en bedre veteranløper i noen år, men min største triumf er vel jeg har vært o-løper fra jeg startet som 16-åring og avsluttet som 83-åring – uten opphold.
Det har vært en lang føljetong, men nå er vi endelig tilbake til normalen (stort sett). I skrivende stund er det ingen koronarestriksjoner for idretten. Vi trenger ikke lenger forholde oss til avstandsbegrensninger og deltagerbegrensinger. Det er fortsatt fare for enkelte lokale tiltak og pandemien er fortsatt i høyeste grad til stede i mesteparten av verden.
Med mesteparten av den voksne delen av befolkningen vaksinert, er det likevel lov å håpe på at 2022-sesongen ikke blir nevneverdig preget av en pandemi.
Endelig møtes igjen
Kompetansehelgen ble også avholdt på normal måte. Med totalt 170 påmeldte og 40 foredragsholdere fordelt på 4 parallelle seminarer over 2 dager, ble det en fin markering av at vi er tilbake til en mer normal hverdag. Begge dagene inneholdt interessante temaer med gode forelesere og gode diskusjoner. Men for mange var nok praten i pausene og på kveldstid vel så viktige.
Endelig kunne vi møtes igjen!
Sertifisering
Vi er nå i gang med en resertifisering av NOF som rent særforbund. I den forbindelse lager vi en handlingsplan som beskriver vårt antidoping- arbeide.
Det holdningsskapende arbeidet i NOF defineres i følgende innsatsområder:
Toppidrett/elite
Utdanning + trenere
Ungdom/junior
Administrasjon / tillitsvalgte, krets- og klubbledere
Arrangement
Kommunikasjon
NOF skal fremme en dopingfri idrett gjennom konkrete forebyggende tiltak.
Vi skal aktivt drive holdningsskapende arbeid og få systematikk i dette arbeidet gjennom en god struktur. Vi er innforstått med at ansvaret for dette arbeidet ligger i særforbundet.
Jobber mot juks
Alle medlemmer i norsk orientering bør ha et bevisst forhold til hva som er greit og hva som ikke er greit innen etiske spørsmål, og hvordan man konkret forholder seg til ulovlige preparater og annen form for juks i idretten.
Det er samtidig viktig at hele organisasjonen er bevisst på viktigheten av forebygging. Gå gjerne inn og gjør dere kjent med nettsiden til Antidoping Norge . Der vil en finne mye bra stoff om f.eks. forebygging, legemiddelsøk og info om medisinske fritak.
Og når vi først er inne på nyttige nettsider, sjekk gjerne ut nettsiden sunnidrett.no. Med tanke på dagens fokus på ernæring og kosthold finner en mye nyttig stoff på disse sidene. To av hovedmålene til Sunn idrett er å øke kunnskapen om kosthold og idrettsernæring, samt å skape gode matkulturer og trivsel rundt mat.
Turorientering
Det er vel også verdt å nevne at Norsk orientering var ett av særforbundene som initierte konseptet Sunn idrett, og var ett av 4 særforbund som stod for driften de første årene. I 2019 ble det vedtatt at arbeidet skulle videreføres som et tiltak for hele norsk idrett fra 2020, som en del av Norges idrettsforbund.
Vi ønsker å utvikle Turorientering til nye høyder og ser frem til å samarbeide med leverandøren Bloc, som kjenner idretten godt.
Det vil helt sikkert bli litt krevende i skiftet mellom ny og gammel løsning, men det skal vi få til i godt samarbeid mellom klubber og forbund.
Selma White fra snøfattige Sørlandet satte samtlige konkurrenter ettertrykkelig på plass da hun gikk inn til gull i D15 i Hovedløpet i skiorientering på Gåsbu.
– Det var veldig gøy. Det var krevende med mange spor, men jeg hadde fokus på gode veivalg og å ligge på forskudd med orienteringa. Bortsett fra en liten bom på 1. posten, gikk det bra, forteller ungjenta fra Søgne og Songdalen OK.
I mål var hun nesten to og et halvt minutt foran Minna Sofie Wingstedt fra Halden, mens Synne Syversen Gihle fra Oppsal gikk inn til bronse i D15.
Selma White fra Søgne og Songdalen på Sørlandet var raskest i D15.
Finner skiføre på Evje
Songdalen like vest for Kristiansand er ikke mest kjent for stabile vintre med gode snøforhold. Men det er altså her årets HL-vinner i D15 kommer fra.
– Men vi har hytte på Evje, og der er det som regel fine skiforhold. Jeg har gått på ski hele livet, og om sommeren og høsten bruker jeg rulleskiene, forteller Selma White.
Så mange «likesinnede» har hun heller ikke å trene med på Sørlandet.
– Det er noen flere som er med på orientering, men du må være veldig interessert for å drive med orientering da. Heldigvis er hele familien med og det hjelper. Men jeg kan nok tenke meg å komme til et større miljø med flere jenter en gang. Når det blir, vet jeg ikke enda.
Motiverende
Et større miljø er det definitivt på Konnerud, der Jonatan Herman Lysheden-Vogt mer enn gjerne vil gå i fotsporene til søsknene Baklid og Heimdal. På Vangåsen tok han gull i H14, nesten to minutter foran Frode Wallberg fra Heming med Eivind Vågsnes fra Oppsal på bronseplass.
– Det er kult med så mange gode fra Konnerud. Jeg har deltatt på noen treninger med dem, og det er veldig motiverende. Jeg har lyst til å bli like god som de er, forsikrer unggutten.
Både langrenn og turn står også på programmet for Lysheden-Vogt, som ladet opp til Hovedløpet med seier i Ski-O-treffet samme sted helga før.
– Derfor håper jeg på gull i dag, og det var veldig gøy å lykkes, innrømmer gullvinneren.
Even Lien fra Gjø-Vard tok gull i H16 – akkurat som han gjorde i H14 for to år siden.
Nytt gull
Gull ble det også til Even Lien fra Gjø-Vard i H16. På Gåsbu fulgte Jonas Fenne Ingierd fra Bækklaget og August Hellerud Sire fra Konnerud nærmest.
– Jeg tok gull i H14 også, mens det jo ble avlyst i fjor. Derfor hadde jeg lyst til å vinne i år også, forteller unggutten fra Gjø-Vard.
I H15 ble det gull til Magnus Svaland Dale fra Vallset/Stange, sølv til Simen Sommerstad Røste fra Kongsberg og bronse til Simen Ølstad fra Fet.
I D16 var Eira Skaarer Wiklund fra Nydalen utilnærmelig og vant foran Astrid Ytterbø fra Asker og Ellen Margrete Stubban Hygen fra Østmarka.
Nydalen-gull ble det også i D14 der Helene Scheele vant foran Astrid Resush fra Heming og Henni Hattestad Kristensen fra samme klubb.
Eira Skaarer Wiklund var utilnærmelig og vant D16 med over fem minutters margin
Strålende forhold
To dager før Hovedløpet feide ekstremværet Gyda også inn over Vangsåsen med mildvær og kraftig vind. Mot Vang OL kjempet likevel uværet forgjeves. Arrangørklubben tryllet fram tilnærmet perfekte forhold på løpsdagen.
– Det kom snø tirsdagen før rennet. Den lot vi ligge, og kjørte ikke løypene på nytt før uværet var over. Da ble det fine forhold, bar litt isete på et fåtall steder der scootersporene gikk gjennom skogen, forteller løypesjef Jan Ola Pedersen i Vang OL.
Første snøfallet har kommet de fleste steder i landet, dagene blir kortere, og sesongen er ferdig. Nå venter nærmere fem måneder med muligheter til kontinuitet og utvikling, og ikke bare konkurranser og hvile.
Men det viktigste først: Skal man skape utvikling, må man forstå hva man skaper utvikling for.
Og skal man lykkes med dette, må man evaluere det som har skjedd.
De beste er også best på dette, nemlig å ha et kritisk blikk på hva man har gjort, og hvorfor det har gått som det har gått.
Var årets mål å minimalisere antall minutter bom per O-løp til under to minutter tidstap, men du har lagt igjen over fem minutter tidstap per løp må man starte å se på hvorfor.
Om tallene fra for eksempel Olympiatoppens treningsdagbok viser svært lite O-teknisk trening, er kanskje ikke dette så rart. Kanskje man ikke tok seg tiden til å trene inn rutiner som førsteretning, retningssjekk og siste sikre på vei inn i sesongen?
Og har man hatt et mål om å løpe 3000 meter på under 11minutter, men treningen viser kun konkurransetrening i skog, må man kanskje starte å se på hva som skal til for å bli bedre på nettopp det man har som mål.
Kritisk og støttende
Som utøver kan det være vanskelig å se seg selv oppi alt man gjør.
Evnen til å være kritisk og faktisk tenke over spørsmålet «hva er det egentlig jeg gjør», er et spørsmål man bør kunne forvente at seniorer stiller seg ofte.
Men som junior kan det være krevende å faktisk se seg selv utenifra. Det er en læringsprosess, og her har treneren et ansvar.
Det er viktig at utøverne ikke får «fasiten» i hånda, men lærer seg å reflektere. I mine øyne vil en god trener være den personen som tør å stille reale og konkrete spørsmål, samtidig som den lar utøverne få tid til å reflek-tere over disse. Og sammen kan man skape en god diskusjonsarena og finne ut hvorfor det gikk som det gikk, og hva man må gjøre videre.
I en evaluering er det også viktig å lære av hva som har vært vellykket, så man vet hva man skal fortsette med.
Brite på ski
Et godt eksempel på en som evaluerte sesongen nøye i fjor var Ralph Street.
To vintre på rad hadde han slitt med en legg, som ikke likte den norske vinteren som tvang han til en del løping på hardere underlag. Dette førte til skadeavbrekk både vinteren 2019 og 2020, og mye gradvis opptrening på løping i mars og april.
Mens planen for 2021 ble lagt, hadde han et hovedmål for vintermånedene; unngå skader gjennom vinteren.
I hodet mitt som trener for en eliteløper hørtes dette noe defensivt ut, men Ralph var krystallklar på at det var måten å løse vinteren på. Det ble diskutert med høy takhøyde, og vi gikk igjennom alle faktorene som hadde påvirket den utsatte leggen.
Vi landet på at når variasjonen i underlag ikke lot seg gjennomføre i løping, måtte det maks bli med 5 timer løping på hardt underlag, noe som er ganske minimalt for en løper av hans kaliber med pallplass i verdenscup.
Men fem timer er bedre enn ingen timer, og betydde at utgangspunktet i mars og april ville også være mye bedre enn i 2019 og 2020, hvor han hadde vært skadet til langt ut i april.
Men fem timer trening i uka blir for lite. Så for å få en stor og god treningsbelastning og skape kontinuitet, ble langrenn en viktig løsning. 57 timer med langrennstrening gjennom vinteren ble en suksess. Ingen problemer med legger, og for dem som mener du kun må løpe på asfalt året rundt for å bli god på sprint, leverte i alle fall Ralph nest beste etappetid i VM sprintstafett, i verdenscupavslutningen i Italia og beste etappetid på NM sprintstafett.
Og bor du i Oslo-området vil du nok vinteren 2022 også se en brite på ski i marka.
Kontinuitet gir utvikling
Eksempelet med Ralph Street viser at en selvkritisk og dønn ærlig egenevaluering er nøkkelen for en god plan.
For skal man lykkes kreves kontinuitet. For det er nettopp kontinuiteten som gir utvikling, og det er utvikling som skaper mulighetene for å nå målene man setter seg.
Så sette seg SMARTE mål (spesifikke, målbare, ambisiøse, realistiske, tidsbestemte, evaluerbare) for sesongen må gjøres etter evalueringen, og deretter starter jobben mot å nå disse målene.
Og det er viktig å huske at denne jobben skal gjøres over tid, og over tid er det vanskelig å beholde kontinuitet. Da må man treffe rett på belastningen, og det er liten tvil om at skal man løpe mye på glatt underlag, er det en stor belastning for kroppen.
PÅ SNØFØRE: For å få en stor og god treningsbelastning og skape kontinuitet, ble langrenn en viktig løsning for briten Ralph Street. 57 timer med langrennstrening gjennom vinteren ble en suksess. FOTO: PRIVAT OG IOF
Utnytt forholdene der du er
Bor du et snøsikkert sted og er en god skiløper, er det liten tvil om at du vil kunne få svært mye god utholdenhetstrening gjennom langrenn.
Flere av landets beste orienteringsløpere bruker langrenn svært aktivt gjennom vinteren, og de er også blant dem som har best kontinuitet på treningen sin.
Men om du bruker ski så mye at det blir lite løping gjennom vinteren, vil jeg anbefale å legge inn «tåhev» en del dager i uka. Dette kan hindre mye trøbbel med leggene til våren igjen, og minsker sjansen for skader i overgangen fra vinter til vår.
Bor du steder med lite snø, vil det være viktig å variere underlag for å skape variasjon i treningen.
Det kan også være fornuftig å legge inn noe form for basis styrketrening og kanskje noe alternativ trening i form av sykkel eller annen form for alternativ utholdenhetstrening.
Uansett er det viktig her også å tenke på at man skal ha kontinuitet over lang tid, og da er nok variasjon et stikkord for mange juniorer.
Du blir ikke dårligere av å trene en skitur eller spinningøkt, det kan være akkurat den justeringen som må til for at du skal skape kontinuitet og dermed utvikling de nærmeste fem til seks månedene før Norgescupen drar i gang med NM sprint i månedsskiftet april/ mai.
Eskil Sande Gullord
Bachelorgrad ved Norges Idrettshøgskole, trener Coaching og idrettspsykologi 2012-2016.
Da 35 Nydalen-løpere sto på starten ved Hønefoten i Maridalen i 2000, så jeg ikke for meg at vi 20 år etter skulle ha 200 løpere på startlistene, sier Sören Jonsson.
Han er selvsagt på plass ved Fossumbanen da Lagerts-løp nummer 100 avvikles. Det er også Jon Petter Nielsen som også var en viktig startmotor som i åra etter har holdt det gående.
– Jon Petter og jeg har vel satt opp og pakket ned målteltet på omkring 95 av de 100 løpene, sier Jonsson.
FAST STAB: Sören Jonsson, Jon Petter Nielsen og Fredrik Wulfsberg har tilbrakt mange kvelder i målteltet.
Terminlisten bråstoppet
– Hvordan det hele startet? – Vi var vel litt frustrerte over at terminlista «bråstoppet» på høsten, sier Sören Jonsson.
– Vi ønsket å skape aktivitet og inviterte til en åpen klubbaktivitet.. At det skulle bli en stor klub baktivitet for mange klubber, hadde vi ikke sett for oss.
Han kunne nok optimalt ønsket å servere deltakerne litt bedre terreng enn det som sto på menyen fra Fossumbanen, men sted var bestemt da Løvenskiold fant ut at de skulle hogge ned det meste av nærområdet.
Fast «publikum»
Det ga løypelegger Gunnar Engen Vik en utfordring og deltakerne et Harry Lagerts-løp for minnebøkene merket «verst terreng».
– Det tar Harry Lagerts-løperne med et smil, sier Jonsson.
– Vi har et fast «publikum» som setter pris på cupen. De vet hva de får – også at det kan komme overraskelser – og er fornøyde.
For de innbitte Lagerts-traverne som er bitt av basillen, er ikke nødvendigvis så opptatt av hvor høyt oppe på resultatlista de havner. De interne kampene, egenprestasjon og praten før og etter løp betyr like mye.
Og – de vet hva som venter dem. Konseptet i Nydalens SKs nattcup har vært det samme siden starten i 2000.
På de tre første hverdagsløpene har løypelengde 3-4 km. Legendar-, Kariog Ola-klassene løper samme løype, mens Lokal-klassa er gaflet i samme trase.
KONTROLL: Underveis til start sto Pamlea Åsten med listene. Løperne måtte kvitteres ut. – Vi gjør det for å få oversikt over de som IKKE starter, forklarte Pamela som hadde sin første arrangøroppgave i Harry Lagerts.
Ultralang jaktstart-finale
På finalen, den ultralange jaktstarten med løypelengder 10- og 15 kilometer, legges tid bak klassevinner på de innledende løpene sammen, men det utdeles også bonussekunder for de fem beste på hvert løp.
Systemet kan virke innviklet, men Lagerts-klanen kan reglene.
Selvsagt føres lister når gubbene i Nydalens SK serverer aktiviter. Etter hvert har navnene på listene blitt mange. Da fjorårets cup var unnagjort og listene justert, sto det 1506 forskjellige navn på lista. Løpere i alle aldre og fasonger som hadde vært gjennom en Harry Lagerts-utfordring siden fødselen i 2000.
Da de aller fleste var kommet i mål ved Fossum-banen i jubileumsløpet, var Sören Jonsson nok en gang tilfreds.
– De første 100 løpere er unnagjort. Nå gleder vi oss til de 100 neste.
FJORÅRSVINNER: Nydalens Einar Lunøe diskuterte med løypelegger Gunnar Engen Vik etter innkomst. I fjor ble Einar totalvinner av «Lokal»-klassa. I år ser det ikke like bra ut. – Nå føler jeg meg som en gamlis med dårlige knær. I dagens brasketerreng passet det dårlig. – Det ble klatring nedover og nesten sprint på slutten. Og det gikk heller ikke fort, sa Lunøe som har løpt siden unga ble med. – Det er spennende. Her kan du løpe sakte og likevel vinne om du går rett i.
Hvem var Harry Lagert?
Da Nydalen SK døpte nattcupen for Harry Lagerts, var det en lokalpatriot med sterk tilknytning til Nydalen som ble hedret. Før Lagert døde i 2006, 90 år gammel, hadde han gjort mye for o-idretten.
Selv var han ikke først og fremst o-løper, men en kombinertløper tett opptil de aller beste rett før krigen.
Men Lagert som bodde på Grefsen i Oslo og betegnet seg selv som amatørhistoriker, har også satt sine spor på o-kartet.
I 1959 besluttet Norges Orienteringsforbund å dytte i gang sitt eget medlemsblad, var det med Harry Lagert som redaktør.
Gjennom det meste av 60-tallet satt han som redaktør. I tillegg skrev han orientering for Aftenposten og Nationen.
IVRIG DISKUSJON: Bengt Niklasson ristet og smilte da han kom i mål. – Legendarisk, sa han. – Dette er for de tøff este av de tøffe, mente Bengt som fikk støtte av Fossum IFs Eirik Vie Strisland. Denne kvelden var Erik i «Ola»-klassa et drøyt minutt raskere enn Bengt i «Lokal»-klassa. Gaflingsvariantene var 3,5 og 3,4 km.
– Nattløp er alltid moro
DAG HAUGLAND (66) sparer seg til høstsesongen og Harry Lagerts. Han har vært med helt siden det første løpet i Maridalen 2000.
– Jeg var nok sprekere den gang, innrømmer Østmarka-løperen som kvitterte ut løp nummer 83 under 100-løps-jubileumet fra Fossumbanen.
Det er like mange som Esten Koren. Sammen troner de øverst på lista over antall starter.
Problemer med anklene gjør at det blir mest gåing for Harry Lagerts-vete- ran Haugland, men to løpsbegivenheter går han ikke glipp av: Harry Lagerts og Ås By Night. Han trives med orientering i mørke.
– Det var nok litt mer orientering de første årene. Nå kommer det løpere rundt deg i skogen hele tiden. Jeg prøver å starte først – da får jeg noen poster med alene-orientering.
Dag Haugland har «alltid» orientert – som en del av Lillomarka OL og Østmarka OK.
– Foruten nattløpene blir det noen sommerløp som ikke er så høytidelige.
I likhet med mange andre betegnet han terrenget ved Fossumbanen som veldig grapsete.
– For mine ankler passet det vel ikke så bra, men vi får ta det som det er. Nattløp er alltid moro!
LAGERTSVETERAN: Dag Haugland.
– Liker selve konseptet
– Jeg liker natt-o-løp og selve konseptet., forklarer ESTEN KOREN (51) som kniver med Dag Haugland på Harry Lagerts adelskalender.
– Det blir en intens fight videre, sier Nydalen-løperen og smiler.
– Det er gøy å knive om flest starter. De korte hverdagsløypene har trukket ham tilbake til Harry Lagerts hvert år siden starten i 2000. Han har fortsatt sin plass i «Legendar»-klassa – det betyr at avslutningen med jaktstart slett ikke er kort: 15 kilometer er langt for alle i svarte natta.
– Så lenge beina holder og arrangørene ikke gir meg startnekt, løper jeg den lange løypa i finalen. Med jaktstart blir vi jo gjerne flere som starter flere samtidig bak i køa. Jeg klarer å holde koken omtrent halvveis – så ryker gjerne strikken, sier han.
For Koren er natt-cupen et fint treningsmål også for Blodslitet.
– Jeg er nok en høstløper. Jeg løp mitt første Blodslitet som 13-åring. Etter det har det blitt rundt 28 Blodslitet-starter.
Han beskriver Lagerts-finalen som mer krevende enn langdistansen i Fredrikstad.
– I dag var det veldig mye hogst og kvist, men ut ifra terrengets begrensninger var det ei bra løype. Da jeg løp til start, følte jeg en Tiomila-stemning, sa Lagerts-veteranen.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
