Danske Eskil Schøning stakk av gårde med seieren da kartutvalget i NOF inviterte til løypeleggerkonkurranse i mars. Svenske Jesper Lundsgaards løype ble vurdert som neste best, mens Olav Lundanes la beslag på den siste plassen «på pallen».
Den meritterte løypeleggeren fra Larvik var ikke snauere enn at han testet løypene på det samme kartet som han sjøl la løyper til mellomdistansen på O-festivalen i fjor. Sammen med to klubbkamerater testet han juryens tre beste løyper i praksis.
SVÆRT TØFFE
Etter testen ga Sundby følgende vurderingen av løypene:
– Alle tre løypene er svært tøffe. For oss som har kjent terrenget på kroppen, så framstår tredjeplassen som den mest innbydende og realistiske løypa.
– Terrenget utnyttes der på en meget god måte, og de lengre strekkene er intrikate med flere valg underveis.
– Vinnerløypa var løpbar og fin, men langstrekkene var ganske enkle (men veldig trivelige) og avslutningen ble litt monoton.
– Olav Lundanes kunne nok ha løpt vinnerløypa på under 90 minutter, og sannsynligvis også med et smil om munnen etter målgang. I tillegg til masse risp på armer og i ansiktet (på grunn av det tøff e Vestfold-terrenget).
– Likevel er hovedkonklusjonen den aller minst overraskende; det lønner seg å gjøre seg kjent i terrenget. Den beste løypa på dette kartet er fortsatt kjentmann Ole Petter Aasrum sin H21E-løype fra O-festivalen i fjor (med samme startsted).
GOD DELTAKELSE
At konkurransen var en kjærkommen avveksling i en tid med strenge restriksjoner på grunn av koronaviruset, bar oppslutningen bud om. Den var nemlig ekstremt god.
Den svært kompetente juryen bestående av Marianne Andersen og Knut Mathisen fikk jobbe seg gjennom totalt 41 bidrag fra til sammen åtte forskjellige land før de kom frem til en vinner.
Løypene var – selvfølgelig – anonymisert, før de startet sitt arbeid.
I første vurderingsrunde valgte Marianne og Knut hver ut ti favorittløyper, og åtte forslag som begge likte gikk videre til andre runde.
JEVNT I TOPPEN
Her ble løypene vurdert mer detaljert med poeng strekk for strekk, i tillegg til ekstrapoeng etter en helhetsvurdering av terrengutnyttelse og variasjon. Ingen av finaleløypene skilte seg klart ut, alle hadde mange sterke og noen svake sider/perioder.
Eskil Schøning vinnerløype ble av juryen vurdert som den beste på grunn av:
– Plassering av førstepost. Mange forslag har et langstrekk bort til denne delen av terrenget, vinnerløypa har en meget god postplassering.
– Utnyttelsen av de to terrengområdene helt i nord (strekk 3-5) og rett vest for arena ut mot Farris, (strekk 10 – 11 og videre i retning post 12). Disse terrengområdene er blant de mest løpbare og mest interessante områdene på kartet. Det er viktig å la løperne få oppleve dette, og vinnerløypa bruker dem på en meget god måte.
– Avslutningen på løypa via det fine, men krevende terrengområdet sør for arena, det vil si strekket til 23. post og videre via post 24 og 25 til mål. Her har vinnerforslaget en nær optimal løsning.
– Vinnerforslaget har en svakhet ved at løypas nest siste del, altså postene 19-22 har et utpreget mellomdistansepreg. I samme terrengområde har andre løypeleggere funnet fram til et bra langstrekk her, og på en langdistanse som dette er det en bedre løsning.
Fjerdeplassen i konkurransen ble for øvrig delt mellom Rolf Breckle, Håkon Gjerde og Rune Nygaard, mens Carl- Henry Andersson og Einar Jensen delte 7. plassen.
Anders Bjørnsgaard (53) møter oss i «høyden» på hjemmebane i Lillehammer – bare et par kilometer fra Birkebeineren Skistadion.
Nabosauene breker utenfor, katten Ulla slapper av i godstolen og sønnene Hans og Lars studerer hjemmefra i stua. Det er et varmt hjem som møter oss, og Anders har funnet fram kaffe og gode minner fra orienteringstiden. Det være seg bilder, og selvsagt gode gamle kart – i egne permer. Her er det ingenting som er overlatt til tilfeldighetene.
ETABLERT MILJØ
– Da jeg var 10 år, flyttet vi til Næroset i Ringsaker. Før den tid bodde familien på forskjellige steder. Ja, vi levde vel litt som «nomader» en periode, der jeg gradvis ble introdusert for orientering. Det var likevel i Ringsaker jeg virkelig fikk øynene opp for denne idretten, forteller Anders.
Ringsaker hadde et veletablerte orienteringsmiljø der Anders fikk gode kamerater som likte det samme.
– Vi ble en sammensveiset gjeng som syntes dette var gøy. De eldre guttene på laget var selvsagt forbilder, der de blant annet introduserte oss for å lage kart. Dette var sommerjobbene deres, som etter hvert også ble våres. Jeg husker godt at dette var noe jeg mestret og syntes var moro. Jeg ble vel litt hektet på kart i ung alder, sier Bjørnsgaard og smiler godt.
STAFETTGULL: Gode minner fra stafett gull i Nordisk mesterskap i 1992 sammen med bror Bernt ( til venstre).
BETYDNINGSFULLE ÅR
Anders forteller om en ungdomstid preget av mye trening og konkurranser. Da han var 13 år og deltaker i Hovedløpet i Kongsvinger vant han.
– Det var stort. En utrolig opplevelse for en nybakt tenåring. Året etter derimot gikk det ikke fullt så godt. Jeg kjente på presset, og endte på rundt 50. plass. Det var ikke noe gøy. Det fikk meg likevel ikke til å gi opp. Som 15 åring tok jeg seieren i samme mesterskapet på Hamar, i et terreng jeg kjente godt. Slike minner sitter sterkt, forteller Anders.
Bjørnsgaard ble etter hvert junior – en tid hvor han stabiliserte seg som orienteringsløper. Og kartkunnskapene økte med alderen.
– Først og fremst vil jeg dra fram året i idrettstroppen i militæret i 1986. Der kom jeg inn i et svært godt løpemiljø som uten tvil var med på å øke løpskapasiteten min. Deretter jobbet jeg ett år på kartverket på Hønefoss og trente sammen med en maratonløper. To betydningsfulle år med solid trening og finjustering av kartkompetansen. Dette gav meg et godt skyv i riktig retning.
MINNER
Anders nevner flere O-minner som junior og senior. Han kan ikke glemme det første verdenscupløpet i 1990 i Canada der han ble nummer 10, heller ikke stafettgullet under Nordisk mesterskap sammen med bror Bernt på Rena i 1992, og selvsagt ikke NM-sølvet på normaldistansen i Nordre Land i 1993.
– Resultatene er en ting. Minnene fra alle treningssamlingene og reisene med gode lagkamerater er om mulig ennå bedre. Vi ble ikke rike på penger, men minner fra høydeopphold i Kenya med Håvard Tveite med mer, var «rikdom » i seg selv. De minnene vil jeg aldri glemme, forteller 53 åringen.
HOLDER SEG I FORM: Han trener ikke to ganger for dagen lenger, men får han til 3-4 økter i uka er han fornøyd. Sykkel og ski er favoritttreningsformene. Her utenfor hjemmet på Lillehammer.
FRA IDRETTSLIV TIL YRKESLIV
I 1997 ble Anders 30 år. Da var han allerede blitt far til to, og kjente at tiden var inne for å bytte ut startnummeret med yrkeslivet. Parallelt med avslutningen av idrettslivet la han planer for det som i dag heter Skisporet.
– Som den kartentusiasten jeg har vært siden barneårene, ønsket jeg å utvikle noe som kunne komme andre til gode. Jeg ville sammen med min bror Bernt skape en arbeidsplass der kartet sto i fokus. Vi var i kontakt med flere på denne tiden, og etter hvert ble Jacilla DA grunnlagt sommeren 2006 av Paul Rene Jørgensen, Bernt Bjørnsgaard, Arnt Rønning og meg. Dette ble så oppgradert til Jacilla AS i 2007. Forretningsideen var å utvikle en standardisert webportal-/internettløsning med GPS, kart og preppestatus hvor bruker med to klikk kunne finne relevant informasjon. Løsningen skulle tilbys som abonnementstjeneste for alle driftsorganisasjoner som produserer langrennsløyper, og sluttbrukere som ønsker å vite når og hvor det er kjørt langrennsløyper, forklarer han.
«BEIN Å GÅ PÅ» Dette skulle vise seg å få «bein å gå på».
Første driftsesong (2006/2007) hadde de 15 skisteder. I 2019/2020 kan Skisporet skilte med 888 skisteder. Og antall brukere fra førsten har gått fra 90 000 til over 1,3 millioner brukere i dag.
–Utviklingen har vært enorm. Ja, trafikken på nettet har hatt sidehenvisninger på 14,8 millioner på det meste. Det kan vel ikke bety annet enn at vi har truffet et godt segment, sier Bjørnsgaard.
I skrivende stund er Anders 50% permittert på grunn av korona, men han vet å bruke dagene godt.
– Etter at jeg la opp som orienteringsløper, har jeg funnet mye glede i allsidig trening, spesielt langrenn og sykling. Sistnevnte er kanskje favoritten. Etter at vi kjøpte feriehus på Helgøya har både landeveis- og terrengsykkelen blitt tatt mye i bruk. Også barna våre har fått en allsidig oppvekst, noe både kona Ragnhild (Bratberg) og jeg har vært opptatt av. De har fått velge selv, uten noe press fra oss foreldre.
SMÅBARNSPAPPA: Arkivbilde fra 1993 der Anders tok sølv på normaldistansen med eldstejenta Marthe på fem måneder.
FØLGER MED PÅ MESTERSKAP
På spørsmål om han er involvert i orientering i dag, er svaret:
– Nei, jeg kan vel ikke skryte på meg det, men jeg følger med under mesterskap. Det gjør meg svært glad å se at teknikken bak TV sendingene i dag gir mye mer enn tidligere. Nå kan du følge med på hver enkelt løper på en helt annen måte enn for noen år siden. Det er jeg sikker på hever interessen og seervennligheten på et nytt nivå. Orientering er en fantastisk idrett, sier han.
Etter noen bildeknips både inne og ute, spør vi om hva han tenker om fremtidens planer. Om lidenskapen for kartet skal utvides yrkesmessig.
– Fra oppstart av Skisporet.no i 2006 hadde vi tanke om å utvikle sommerversjon av Skisporet. no som sykkelruta.no og turruta.no med samme filosofi ; altså lage løsning hvor sluttbruker på en enkel måte finner potensielle sykkelruter og vandreturer med to klikk i appen. Som gründer er det alltid lett å være tidsoptimist og hovedfokuset ble Skisporet. no. Dog har dagens eier Brav Norway As ikke utelukket en satsing mot sommerløsning, avslutter Bjørnsgaard.
Så får vi vente i spenning å se om det dukker opp nye løsninger som kommer den aktive til gode.
SPREK KJÆRLIGHET: Ragnhild og Anders har mange minner fra idrettslivet, men ennå flere som ektepar og med tre voksne barn – og mye aktivitet. Foto: Privat
Sprek kjærlighet
Seks år eldre Ragnhild Bratberg så lenge på Anders Bjørnsgaard som en liten gutt. Etter en motorsykkeltur i 1990 har det vært de to.
Mor i huset kan vise til imponerende resultater både i langrenn, orientering og ski-orientering.
Fra 1980 var hun på landslag både som langrennsog o-løper og ble i 1988 tildelt Egebergs Ærespris.
– Anders er jo seks år yngre enn meg, så han var jo lenge en «liten gutt», men når han hadde passert 20, så jeg han plutselig som en «ny gutt». Vi startet vårt samliv med motorsykkeltur til Tolga og Egebergløpet i 1990, og siden har vi løpt, syklet, gått på ski, padlet og gjort veldig mye fysisk sammen. I tillegg har vi fått tre flotte barn som er like glade i idretten som sin mor og far.
Hun beskriver ektemannen som verdens beste menneske. En snill, reflektert, lyttende, tålmodig og analytisk mann.
–For å si det sånn er jeg motpolen, men vi har bekreftet at motsetninger tiltrekker hverandre. Anders sine svakeste sider er ryddighet og logistikk, men heldigvis er det andre i heimen som tar seg av det. Videre har Anders et veldig godt humør, er nesten aldri sur, og han har stor sans for humor.
Ragnhild holder seg i svært god form gjennom allsidighet.
– Jeg elsker å komme meg ut i skog og mark, på fjelltopper, gå på ski, rulleski, sykle, padle og så tar jeg morgenbad i Mjøsa gjennom hele året. Det er garanti for aldri å bli forkjølet, sier hun med et smil.
LIDENSKAP FOR KART: Anders Bjørnsgaard fikk smaken på kart i tidlig alder – og mange har blitt godt ivaretatt.
FAKTA
SKISPORET
● Jacilla DA ble grunnlagt sommeren 2006 av Paul Rene Jørgensen, Bernt Bjørnsgaard, Arnt Rønning og Anders Bjørnsgaard.
● Oppgradert til Jacilla As 2007. 25% eierandel på hver av eierne. Emisjon i 2010 hvor styreleder Michael Max kjøper 10% .
● Forretningsideen var å utvikle en standardisert webportal-/ internettløsning med GPS, kart og preppestatus hvor bruker med 2 klikk kunne finne relevant informasjon.
● Felles mål: bygge opp egen arbeidsplass gjennom organisk vekst. Løsningen skulle tilbys som ab.-tjeneste for alle driftsorganisasjoner som produserer langrennsløyper og sluttbrukere som ønsker å vite når og hvor det er kjørt langrennsløyper.
● 15 skisteder første driftsesong 2006/2007.
● 888 skisteder 2019/2020
● Swix Sport As 60% eierskap oktober 2014, Anders og Bernt Bjørnsgaard 20% hver.
● Swix Sport As 100% eierskap fra 2017
● Skisporet.no er ble en del av Systems avdeling Brav Norway november 2019
FAKTA
ANDERS BJØRNSGAARD
Født: 1967 i Porsgrunn Bor: Lillehammer Familie: Gift med Ragnhild Bratberg. Har tre voksne barn: Marthe (27), Hans (25) og Lars (21). Jobb: Driver i dag Skisporet.no sammen med systemutvikler Svein Erik Løken (tidligere o-løper fra Kongsberg). Skisporet.no eies i dag 100% av Brav Norway As. O-meritter: Stafettgull Nordisk mesterskap junior Åland 1986, medalje militært VM Irland 1997, Stafettgull og individuell bronse Nordisk mesterskap på Rena 1992, NM-sølv normal 1992 og 1993. Bronse-NM kort 1991 og 1995. Bronse og sølv NM natt 1991 og 1992. 1. pl. en etappe 5-dagers, 1. pl. i Jukola for Halden SK 1997. Trening i dag: Langrenn og sykling
– Da jeg ble trillet inn til operasjonsbordet på Bærum sykehus, bestemte jeg meg for at inngrepet ikke skulle ødelegge sesongen. Jeg tok derfor mange poster i 2019 på krykker. Etter hvert som jeg ble stadig sterkere, kastet jeg krykkene, og gikk over til å bruke staver. Jeg er sikker på at det gode fysiske grunnlaget fra alle skauturene hjalp meg til å kunne komme meg så raskt ut på tur igjen, sier Sissel til Veivalg.
Asker-kvinnen har en jernvilje av de sjeldne. Mange o-lag «nøyer seg» med å sette ut hundre poster pr. sesong. Men Askeladden er råere, og har 200 poster. I dette tallet er 30 vinterposter lagt inn, så Asker Skiklubb har gjort turorientering til en helårsidrett.
Dermed henger prestasjonen hennes – med flunkende ny titanhofte, desto høyere.
– Vi løste det ved å ta en del kortere turer enn vanlig. Så det ble flere turer enn normalt – for å komme i mål med alle postene, sier Sissel.
FUNNET: Her er Sissel på vei inn til post – med Asle på slep. Samboerparet bytter på hvem som skal lede an.
– SISSEL ER TØFF
– Jeg synes hun er tøff . Sissel er ikke typen som gir seg, sier samboer Asle Nistad (53)
Denne sesongen hadde paret tatt alle postene lenge før april var omme – på grunn av at en relativt snøfattig vinter tillot mye tidligere sesongstart. Allerede 12. mars hadde de sin første tur med kart og kompass. Og i påsken gikk det skikkelig unna.
Paret er blitt så hekta på postjakt at de – for første gang – sterkt vurderer å begynne på tur-o i Lier eller på Konnerud for flere utfordringer.
Veivalgs medarbeider fikk være med på kveldstur – en hverdag, med start fra Semsvannet.
– Nå er det bare én bratt bakke igjen, av til sammen fire kneiker – før vi er oppe på Tveitersetra, 346 meter over havet. Dette er en transportetappe – før vi begynner på selve orienteringen, sier Asle Nistad.
53-åringen har gått på ski over Grønland og sykler mye.
SE BLE DET BINGO
– Se på den utsikten over Asker og Oslofjorden. Og så er fuglesangen så ekstra hyggelig å høre på, stråler Sissel, Men paret bevilger seg ikke lange «hvilepausen» – før de gyver løs på det de egentlig er ute etter. Etter en kort diskusjon om beste vei til posten, bærer det løs til 8 A, en stein. Posten blir funnet lett, og så er det klart for en litt større utfordring.
Post 10 P, i en steinklynge krevde mer leting, i et uoversiktlig og veldig likt terreng med tett skog. Men så er da også tieren den vanskeligste posten i Askeladden. Litt tid gikk det, men så ble det bingo.
REGISTRERT: Sissel sørger for at posten er registret – de kan styre mot neste utfordring.
PAUSER SENKER FARTEN
– Hvorfor har dere ikke drikkepauser eller inntak av noe mat?
– Vi har ikke behov for det. Pauser senker farten. Jeg er så gira at jeg ikke tar meg tid til så mange pauser. Vi passer på å spise rett før vi drar til skogs. Jeg har riktignok med litt vann og noen energibarer i sekken. Men ofte ligger de uåpnet til neste tur, sier Asle – mens samboeren nikker samtykkende når det gjelder tempoet.
– Hva synes dere er det beste med turorienteringen?
– At vi kommer oss ut på stadig nye steder. Vi bruker også disse oppdagelsene av fine steder senere – på andre turer. Og så er jo selve jakten på posten veldig gøy og spennende. Det er også stas å sitte hjemme og planlegge turene. Det er aldri noen diskusjon hjemme – om hva vi skal finne på, sier paret som har vært sammen i 15 år.
TO ÅR UTEN SNAKK
– Hvordan traff dere hverandre?
– Det var litt spesielt. Vi drev med spinning på samme treningssenter i to år – før vi snakket med hverandre. Vi hadde jo faste plasser, og satt der og tråkka. Siden vi ikke satt i nærheten av hverandre, kom vi ikke i snakk – før det ble invitert til en sosial sammenkomst. Under middagen kom vi i prat, og fikk øynene opp for hverandre.
Siden har Sissel og Asle hengt sammen som erteris. Det hjelper godt å brenne for samme interesser. Begge sykler, og Asle lokker også med fjellturer. Han er turleder i DNT.
Når de ikke er ute i skog og mark, jobber Sissel med forsikring mens Asle er IT-mann. Stillesittende jobber, som gjør at paret stortrives når de legger fra seg jobbantrekket og finner fram o-kartene.
VEIVISEREN: Sissel Barhaugen peker bestemt ut veien mot posten for samboer Asle Nistad.
BLITT ET ADELSMERKE
I Asker er det blitt et adelsmerke blant skautravere å ta alle postene. Rundt 150 mennesker sikter på å gjennomføre denne prestasjonen hvert år i Askeladden.
Sissel og Asle legger ikke skjul på at poenglistene som legges ut på nettsiden, er en ekstra drivkraft – til å konkurrere om å ligge godt an.
– Flere og flere blir opptatt av rankingen. Det ligger jo bare en sunn og morsom konkurranse i dette, sier Asle Nistad.
4000 DELTAKERE
Askeladden opplever en eventyrlig utvikling når det gjelder oppslutning om denne våren.
– Vi har mer enn doblet deltakerantallet fra i fjor. Denne sesongen sørger vi for at 4000 mennesker er ute i marka. I fjor aktiviserte vi i underkant av 2000, forteller Øyvind Gylver.
Han er leder av Askeladden-komiteen. I 2019 kunne dette populære arrangementet feire 50-års-jubileum.
– Vi er verdens eldste tur-orientering, og takker fortsatt Jan Martin Larsen. Han fant opp hele greia, sier en stolt Askeladden-leder.
DRIVER HVERANDRE: Sissel og Asle legger ikke skjul på at poenglistene som legges ut på nettsiden, er en ekstra drivkraft – til å konkurrere om å ligge godt an.
VELDIG UVENTET
– Det var veldig uventet at vi kom opp i et så stort deltakerantall i år. Det skyldes to ting. Korona-krisen gjorde at mange fikk øynene opp for denne aktiviteten, som noe av det som ikke var farlig og smittefarlig å drive med. Vi har jo god plass i marka. Dessuten kunne vi starte ekstra tidlig, fordi vinteren var snøfattig, sier Øyvind Gylder.
Askeladden har solgt 1800 deltakerkonvolutter i år. Mange i familiene deler på innholdet. Dermed kommer deltakerantallet opp i omkring 4000.
– Dette er en fin inntektskilde for oss. Dermed slipper vi å selge doruller, forteller Askeladden-lederen.
HELE 13 KART
Det er hele 13 kart å boltre seg på i Askeladden. Det er ikke for sent å starte denne sesongen selv om mai er omme. Her er det noe for enhver smak – for alt fra nybegynnere og barnefamilier og opp til folk som liker å lete litt ekstra etter postene – i kronglete terreng.
VEIVALG: Sissel og Asle planlegger veien til neste post i Tveitermarka, ved inngangen til Vestmarka.
– Allerede ved påsketider hørte vi om klubber som hadde solgt mer enn i hele fjor til sammen. Noen var i gang både med andre og tredje opplag konvolutter og salg.
Det har rett og slett eksplodert, sier NOFs fagansvarlige for Tur- og mosjonsorientering. Det har vært alt annet enn late dager for Ninni Tornøe Jonsson denne våren. Hun har jobbet på høygir for å følge opp suksessen.
– Det er hyggelig for en som er i gamet at et så solid konsept blomstrer. Det er gøy for oss, og det er gøy for klubbene, fastslår hun.
DIGITAL ØKNING
Norge er et langstrakt land. Derfor er det i hovedsak klubbene sør i landet som har kunnet tilby tur-o i påvente av at snøen i nord skal smelte.
Og for noen tall Ninni Tornøe Jonsson har fått rapporter om. Ikke minst gleder hun seg over tallene digitalt.
– Coronaen har utfordret oss alle og bidratt til at flere har blitt mer digitale. Allerede 3. april var antall sidehenvisninger på turorientering.no 2.325.459. Dette var nesten en fordobling sammenliknet med samme periode i 2019. Mellom 20. mars og 15. april hadde vi en økning på 350 prosent, forteller hun.
Allerede 3. april var for øvrig over 6000 poster besøkt hos de 102 arrangørene som da hadde fått poster i skogen. Disse hadde da registrert 528.464 postbesøk – mer enn for hele fjoråret til sammen.
FORNØYD: Med kart og hund på tur-o. Ninni Tornøe Jonsson i NOF gleder seg over strålende salgstall for turorientering denne våren. Foto: Privat
IDEELL IDRETT
– Det virker som alle skal ut i frisk luft o være i fysisk aktivitet. Vi driver med den ideelle idretten i år, påpeker Tornøe Jonsson.
Hun mener også tur-o har fått god drahjelp ved flere oppslag i media, både riksdekkende og lokalaviser. I tillegg har NOF igangsatt en instragram-kampanje samt justert en del funksjoner som har gjort nettportalen lettere å bruke, ifølge tur-o-sjefen i NOF.
– Jeg har også pratet mye med brukerne og fått fantastisk respons hos folk. Det er veldig moro, sier Tornøe Jonsson.
Mer tur-o-salg gir også kjærkomne penger i kassa til NOF. 15 prosent av salget er nemlig avgiften norsk orientering har vedtatt til sentralleddet.
– Inntektene til NOF vil absolutt øke. Det er gode penger i disse dager, men det er for tidlig å si hvor mye det vil dreie seg om totalt, påpeker Ninni Tornøe Jonsson.
«ALL TIME HIGH»
Oppsal er en av de store tur-o-arrangørene her i landet. Ola Dilt var blant de første ut på 1960-tallet og er en institusjon i tur-o-sammenheng.
– Vi har definitivt fått erfare den økte interessen. Dette kommer til å bli «all time high», sier en oppglødd Hans Zachariasen i Oppsal Orientering.
Han er med i salgssjef for Ola Dilt og merker daglig pågangen av sultne turorienterere.
– Jeg sitter akkurat og pakker konvolutter nå, sju-åtte bestillinger via turorientering. no. Det renner inn med slike bestillinger hver dag, bekrefter han. Sammen med en annen person i klubben er det sjølbetjening av konvolutter fra en eske med konvolutter der han bor.
– Vi har ønsket å skjerme utsalgsstedene i disse koronatider. Men det fungerer veldig greit at folk henter konvolutter her og betaler med vipps. I tillegg har vi brukt Svosj til å distribuere konvolutter, sier han.
UNGE STIFINNERE: Ulrik Rønes Leinan og lillebror Victor er blant mange som har testet turorientering denne våren. Foto: Privat
TROR PÅ OVER 1500
Ifølge Zachariasen har Oppsal på det meste solgt omtrent 1100 tur-o-konvolutter tidligere. I år tror han det tallet blir smadret.
– Vi trykket først opp 1200 konvolutter. De gikk unna på et blunk, og nå er vi langt på vei med de 500 neste. Jeg tror fort vi kan komme til å selge 1500 konvolutter i år, kanskje mer, sier Hans Zachariasen.
Liknende «boom» rapporteres det også om fra mange andre arrangører. 2020 kan bli et gyllent år for Norsk Orientering – nettopp på grunn av corona- epidemien. HAKKA MØKK: Oppsal har solgt Ola Dilt-konvolutter som hakka møkk denne våren. Foto: Snorre Veggan
TILTAK I NOF
Da mye annet aktivitet ble satt på vent i norsk orientering, ble det fokus på å satse på turorientering.
Dette er ifølge Ninni Tornøe Jonsson noen av de igangsatte tiltakene:
● Et eget prosjekt internt i forbundet hvor flere interne medarbeider bistår satsningen på flere ekstratiltak.
● Teamsmøter og oppfølging hver uke.
● Pressemeldinger er sendt ut om muligheter rundt turorientering til riks- og lokalmedia
● Instagram-kampanjer/ konkurranse; påske, vår og sommer kommer.
● Brev om løpende informasjon om virus og anbefalinger med hensyn til smittefare, blant annet er alle klippetenger/stifter fjernet fra postene på grunn av corona.
● Brev til alle klubber om å komme seg på nett og digitalisere sitt tilbud på nettet.
● Arrangørsupport + 30-40 nye klubber hjelpes inn på nettportalen.
● Brukersupport.
● Søknader om mer tilskudd for populær aktivitet under ekstreme unntak.
● Tilgjengelig for journalister og media (opplyst om faktatall )
● Oppgradering av nettportalen med flere forbedringer for brukere – mer brukervennlig
● Dagens turorienteringsplattform har vært ment for folket som kan orientering og uttrykk. Nå må vi endre kommunikasjonsspråket til å rette seg mer for alle målgrupper om vi skal nå ut til Norge i bevegelse.
● Re-lasering av App.
● Informasjon i nye sosiale kanaler.
● Videoer med Norsk Friluft og integrering av innvandrere og funksjonshemmede på turorientering
● Løpende tiltak og planer.
For Knut Andresen (69) og kona Tove (70) var det debut som stolpejegere da Lillomarka OL tjuvstartet årets jakt med 15 stolper på Romsås øverst i Groruddalen.
Vi møter paret ved lekestativene ved idrettsplassen som ligger lunt i dalen med blokkbebyggelse rundt. Veien videre fra 8. stolpe er grei. De velger korteste vei mellom bjørkestammene som ennå ikke har ikledd seg grønt. Rett i stolpe 9.
– Vi har snakket om det flere ganger, men det var først i år vi startet. Det var jo litt uvant å gå gatelangs, men med kartet og poster som mål, ga det mersmak. Så kommer du jo på nye steder og finner områder en ikke går til vanlig, sier Knut som ikke legger skjul på at han trives enda bedre i skogen.
MÅL OM 8000
I fjor var det 7000 som tok minst en stolpe under Stolpejakten i Groruddalen. I år håper Vidar Benjaminsen i Lillomarka OL og Tomasz Frelek, prosjektleder i Groruddals-satsingen, områdeløft Romsås, at minst 8000 skal registrere minst en stolpe. I tillegg er det mange som ikke registrerer seg. Knut Andresen har gått en del turorientering med «Lillodilten» i mange år. Denne lørdagen er det først og fremst asfalt og drabantby.
– Det er artig å kunne orientere litt i terrenget med tur-O. Du kommer på stadig nye plasser – også er det jo moro å finne postene, sier pensjonisten som beskriver seg selv som «sprek til husbruk » – og foruten en del sykling, har flere Vasalopp-starter.
MARKA I BYEN: På Romsås valgte Liv Paltiels følge «rett på» til neste stolpe. Jo førte an feltet. Foto: Jens O. Kløvrud
GA MERSMAK
Ekteparet som har bodd på Veitvet siden 1972 innrømmer at de ikke vet mye om o-idretten, bortsett fra litt de har sett på tv og lest i aviser.
– Jeg har aldri hatt noen tanke om å ta det videre mot konkurranser, men forstår jo at det kreves mye trening for å være i toppen, sier Knut Andresen som hadde nesten 40 år i Schibstedt der han var teknisk leder for pakkeriavdelingen før han ble pensjonist.
At debuten som stolpejegere ga mersmak for både Tove og Knut er opplagt:
– Vi er akkurat inne igjen fra en stolpejakt ned på Bjølsen, sa Knut da Veivalg snakket med ham et par dager etter debuten på Romsås.
– Men vi har ikke noe mål om å ta alle stolpene. Jeg kjenner noen som reiser rundt, bestiller hotell og jakter stolper landet rundt, men vi tar det som det passer. Vi har barnebarn og andre ting vi også holder på med, sier Knut Andresen før de går videre mot stolpe 10 litt oppe i skogen.
FAMILIE PÅ JAKT
Stolpejegerne var tidlig ute denne åpningslørdagen i april. Registreringen hos Stolpegeneral Vidar Benjaminsen tikket inn fra tidlig morgen – bare timer etter at stolpene var plassert ut i drabantbyen med en grønnkledd ås inne i drabantbyområdet på Romsås
Stig Sønsterudbråten og Beate Moldestad har med seg barna Jakob Moldestad (10) og Ida Moldestad (6) på jakt denne åpningslørdagen. Familien jakter ofte stolper og tur-orientering sammen, men det er mor i huset som er sjefstolpejegeren.
Det er hun som sanker flest og fører loggen.
Idet mai måned nærmet seg viste loggen 171 stolper – nå er det langt flere. Ofte er familien ute flere ganger i uka.
– I 2018 ble det 400 stolper, men det er jo mange som har flere, sier Beate som håper rekorden slås i år. Sammen har familien nettopp registrert stolpe 7 – på toppen av åsen på Romsås.
GRETE WAITZ-STOLPE
– Hvorfor er stolpejakt så bra?
– Det er jo veldig gøy. Det gir automatisk et mål med turen og vi oppdager stadig nye steder – historiske plasser eller bare «steder» – både i marka og i byen.
Dette året har Stolpejakten i Groruddalen idrettshelter som tema. Hvem som har tilknytning til området rundt, står på stolpene.
– Vi var på stolpen der Grete Waitz sitt navn dukket opp. Hun bodde i området en periode og Stig forteller at han på den tida stadig møtte Jack og Grete på løpeturer, sier Beate.
– Det virker som arrangørene legger mye bak dette tilbudet – at de har en plan. Det er kjempegøy.
Hun er ikke av dem som reiser til andre byer med mål om å jakte stolper, men innrømmer at familien kan stoppe underveis mot et mål, dersom det er Stolpejakt-tilbud underveis.
At det har blitt mye Lillodilt og Oladilt for familien er kanskje ikke så rart.
O-NAVN
Sønsterudbråten er et kjent o-navn, og pappa Stig var en del av Lillomarkagjengen på 90-tallet og også en del av laget som satte klubbrekord i Tiomila med 15. plass i 1989 – en rekord som ble grundig slått med 6. plass i 2017.
– Vi løper noen løp i året. Jakob og Ida har så smått begynt å bli ivrige med Lillomarkas «Gauper» og har fått vist at de har et konkurranseinstinkt. Vi får håpe situasjonen blir slik at det kan bli noen løp også denne sesongen, sier pappa Stig.
I mellomtiden blir de jegere – med jakt på stolper eller tur-o-poster.
ERFARNE JEGERE: Familien Sønsterudbråten/ Moldestad tok alle 15 stolpene under åpningsdagen på Romsås. En time og 40 minutter. Pappa Stig, mamma Beate og barna Jakob (10) og Ida (6) er erfarne tur-orienterere og stolpejegere. Foto: Jens O. Kløvrud
TRE GENERASJONER
Også Liv Paltiel med sønnen Jo på fire år og mor Toril Tharaldsen jaktet på post 7 på «toppen av væla» på Romsås da vi traff dem. Jo løp som ei harabikkja og koste seg, mens mor og mormor gikk stødig i retning stolpen.
– Det aller viktigste er kanskje å ha et mål å gå etter, sier Liv da hun skal forklare hva som er så fint med Stolpejakt.
– Etter at Jo ble født har det blitt en del stolpeturer på sykkel, men det er fint med variasjonen slik at vi også kommer oss ut i skogen.
KANSKJE EN NY O-LØPER?
Selv er hun ingen rekordjeger, men har de siste fem-seks årene tatt alle stolpene både i Nittedal der familien bor, og i Lillomarka – drøye 180 stolper i året.
– Vi har fordelt det utover hele sesongen. Noen år har det nok blitt litt rush før stolpene tas inn igjen, men vi har rukket det, sier Liv som ofte også har samboeren med på turene. – Vi deltar begge i bedriftsorientering i tillegg til tur-O, men har ikke tatt det noe videre. Jo på fire, er glad i å være ute og synes det er stas å være den som finner stolpene først. Han har blitt dratt med mye ut i skogen også. O-idretten er en fin idrett og noe hele familien kan drive med, men han må få velge selv. Kanskje synes han det er spennende.
TRE GENERASJONER: Liv Paltiel sammen med mor Toril Tharaldsen og sønnen Jo Paltiel Hanslien (4) jaktet stolper på Romsås der mor bor. – Likevel fikk vi sett en del nye steder. Det var en fin variasjon og arrangørene har funnet fine steder å ha stolpene. Foto: Jens O. Kløvrud
Jeg har aldri trent så sprintrettet som jeg har gjort denne vinteren og har holdt meg frisk og skadefri hele veien, sier trebarnsmoren. Med avlysningen i Danmark blir det ikke flere internasjonale mesterskap på Hausken, som dermed blir stående med 11 VM-medaljer: Gullet på sprinten i Tsjekkia 2008 er den eneste individuelle VM-tittelen, men to stafettriumfer har det også blitt.
EN GOD TRENINGSVINTER
Stående utenfor landslaget ville hun gjøre et ærlig forsøk på å kvalifisere seg og kjempe om medalje i Danmark. Nå er fokuset snudd.
– Det blir ikke så mye igjen av sesongen. Alle IOF-arrangementene er trolig borte, men NOF har lagt opp til et tett program i september og oktober. En ting er å åpne lokalt, så får vi håpe det lar seg gjøre med reising på tvers av landsdelene.
Hun var ikke overrasket da beslutningen om VM-avlysningen kom. Det var hun forberedt på.
– Men jeg har fått trent bra og variert – 13 økter hver uke. Jeg har vært med på alle sprintøktene i kretsen, med Nydalen og med Wang Toppidrett. Testene på Bislett har aldri gått fortere, røper hun.
Så hva nå? VM i Østfold blir stående som hennes siste internasjonale mesterskap. Der manglet hun to sekunder på å ta bronsen på mellomdistansen.
UHØYTIDELIG: Øktene med Johan «Bassen» Michelsen og gutta fra juniortida betyr mye for treningsglade Hausken. FOTO: PETTER HALVORSEN
– FELLESSKAPET BETYR MYE
– Min motivasjon står og faller ikke på et VM. Navnet på konkurransen bestemmer ikke verdien av opplevelsen for meg. For all del – VM er utrolig heftig, ikke minst de to jeg fikk løpe på hjemmebane. Men på Tiomila, Jukola, 25manna og O-Ringen kjennes o-fellesskapet sterkere, og det betyr mye for meg, sier Hausken.
Det rimer med beskrivelsen hun gir av de ukentlige øktene med «Bassen co» – løpsglade, sterke karer i Nydalen. En gjeng fra juniortida. Hun tenker på økta forrige uke – også den med fellesstart:
– Jeg følte at jeg løp et superviktig løp da jeg var uti der. Du «slår på» en knapp – og det føles som et ekstremt viktig løp, sier hun og innrømmer at hun ble slått i avslutningen under første oppgjør. Veteranen er ivrig nå:
– Da jeg løp ei økt alene, tenkte jeg at jeg skulle «sette» ei god tid for å gi gutta litt press. Om det het VM eller Corona cup spilte ingen rolle.
Trivselen, fjaset under oppvarmingen før alvoret setter inn, «opphausingen» på sosiale kanaler i forkant – og analysene i etterkant, betyr mye for Hausken.
GODE RÅD FRA HAUSKEN
– Kan jeg holde på sånn, savner jeg ikke så mye. Det er kortreist moro og passer meg bra, sier hun og er over på «gode råd»-sporet:
– Bruk disse «Ukas løype-øktene» til å løpe hardt for å spisse teknikken. Bruk perioden til å holde teknikken ved like i konkurransefart. Intens orientering i skog gjør at du får stresset teknikken. Gjør det til ei nøkkeløkt. Tenker du «det er ikke så nøye» – kan du like gjerne la være. Løpshastighet pr 1000 meter er lett å fikse når et mål settes.
NM- OG KLUBBSTAFETT-LØPER
– Ikke flere VM, men det er neppe siste gang vi ser Hausken kjempe høyt oppe?
– Jeg trapper ikke opp, men er ikke fornøyd med å trene dårlig. Jeg blir nok en NM- og klubbstafett-løper og tenker at treningen jeg har gjort i vinter – er til nytte
. Hun bruker et uttrykk vi har hørt flere topputøvere si: «Veien er målet».
Selv om hun siden november har vært ansatt i et engasjement i Antidoping Norge med fokus på utøverperspektivet i antidopingarbeidet, har pusterommet for trebarnsmoren vært større enn forrige år.
– Det kan bli 80 prosent jobb til høsten, men trening vil fortsatt være viktig for meg, sier 44-åringen.
Med andre ord: Anne Margrethe Hausken Nordberg er ikke ferdig i norsk orientering.
DET ER STILLE og tørt denne fredagen i Sørmarka. Det er på dagen 75 år siden Norge feiret frigjøringen med norske flagg og heiarop.
Det er ingen heiarop idet verdens beste orienteringsløper joggende følger merkebåndene mot start. Det er ingen andre o-løpere her heller. Ingen parkeringsvakter. Ingen klubbtelt. Ingen bannere. Ingen barnevogner og ingen ivrige veteraner.
Bare Olav Lundanes som i sin grå Renault har reist 70 minutter fra huset i Halden til Krokhol i Enebakk. Nå er riktignok Eskil Gullord o-løper, men Eskil Gullord er her som landslagstrener fordi Olav Lundanes ønsket ei skikkelig langdistanseøkt i konkurransefart i tøft terreng.
Veivalg er der også, men det er fordi Olav og Eskil er der.
– 9.36, sier Eskil mot Olav som knytter o-skoa.
– Det er starttida tid. DET ER ESKIL som har merket til startpunktet og lagt løypa flere sterke løpere har slitt seg igjennom i dagene før. «Tungt», har de alle sagt etterpå, selv om kartmaker Jan Sverre Edstrøm som er i ferd med å resynfare Krokhol-kartet fra 2011 med lasergrunnlag, sier han aldri kan huske at det var vært tørrere i myrene.
At veteranen Anders Nordberg har «bestetid» så langt med snaue 1.44 på de 13,6 kilometerne, har Olav Lundanes fått med seg. Men i dag er ikke den tida nødvendigvis det viktigste, selv om Mesternes Mester alltid løper for å vinne.
SNART START: Alene mot seg selv, men startbåsen er på plass til økta Eskil Gullord har gjort for vår mester.
MEN KANSKJE ER det derfor 32-åringen med åtte individuelle VM-gull er ikledd Norges landslagsdrakt når han kommer til starten på nordsida av Enebakkveien noen kilometer sørøst for Krokhol golf.
– Når Olav kommer fra Halden for å løpe ei konkurranseøkt, gjør vi det mest mulig konkurranselikt, forklarer Eskil Gullord.
Han har justert litt på merkebåndene som utgjør startbåsene på den maitørre bakken.
De vekjente, monotone pipene fra startklokka er ikke å høre. Det er ikke nødvendig å rope opp navnene, men 9.33 er Olav i den første båsen. Han er klar.
I den neste ligger en løs postbeskrivelse i plastlomma – i dag holder det til alle.
Mesteren sier ingenting. I hans hode står han på start i en konkurranse. Konsentrert om oppgavene.
Ett minutt seinere: 10-9-8…. SÅ ER HAN i gang. Det er ikke vanskelig å høre. At Olav Lundanes puster som et tog, er som det meste av det han gjør – ikke tilfeldig. Det fungerer best slik, har han funnet ut – så får det heller være at lyden kan gjøre det enklere å følge ryggen hans – om noen klarer tempoet.
– 1.36. Det er stipulert tid for Olav, men jeg tror kanskje det er litt for optimistisk, sier arrangørstaben før han kaster på seg ryggsekken og løper mot posten merket «væskestasjon».
– Jeg har 32 minutter på meg. Da må jeg sette i gang, sier han og blir borte.
5 kilometeren Eskil Gullord har spesiallaget for Veivalgs mann ut ifra postene som henger ute, er barsk nok. Å sammenlikne kilometertid med verdens beste er heldigvis ikke noe poeng, men i ei tid uten konkurransetilbud kan et enmannsshow i skogen gjøres til en konkurranse – også for en veteran-veteran. Og det er lett og forstå at flere verdensmestere har øvd akkurat i disse skogene. Her kan de få kjørt seg.
ETTERPÅ: Løypa og valgene ble selvsagt raskt gransket. Arrangørstaben iler til med drikke.
I MÅL BLIR det venting. Målseilet mangler, men den lille o-skjermen på granleggen viser målstreken. Får vi se ham liggende der utslått og utmattet slik vi har sett så ofte i et VM? Nei, neppe i dag – så viktig er det da ikke?
Det er ingen mellomtider, men arrangørstaben Eskil Gullord har tatt seg tilbake og mener Olav Lundanes må ha gjort en sving før han passerte væskepost første gang.
Landslagstrenerens stipulerte 1,36 har passert. Det går ytterligere noen minutter. Så hører vi ham. Så ser vi ham også.
Han passerer målstreken på bedre tid enn Anders Nordberg, men blir ikke liggende. I stedet setter han seg rett ned ved en granlegg. Ser på kartet.
– Sjuende posten var nok ikke der, sier han. – Jeg sjekka mot detaljene rundt.
Men mesteren er fornøyd. Og takknemlig. Det ble ei god økt – akkurat slik han hadde håpet.
– Gikk du til start nærmest som om det var en VM-distanse?
– Nei, så fokusert var jeg nok ikke, men det ble ei fin økt.
Det er to og en halv måned til Hovedløpet i Østmarka, men ei krisetid der det vanlige konkurransetilbudet ikke er på plass. Her er verdensmesterens råd til ungdomsløperne. ● UTNYTT SITUASJONEN
Slik situasjon er med få konkurranser, kan du gjøre sommerferien til «ei stor samling».
-Legg en god plan og gå litt ut av komfortsonen. Tøy strikken litt og prøv og lev «profflivet» litt.
– Utnytt mulighetene i hjemmeområdene. Bruk sykkelen. Kom deg til deler av terrenget du ikke bruker så mye. ● TREN PÅ RETNINGSLØPING
Det er mange ting å trene på o-teknisk, men vi er stort sett altfor dårlige til å løpe på retning. Lag enkle økter – der du hviter ut, eller tusjer ut, kartet slik at du bare får en korridor. Løp mot enkle detaljer. Øv på å springe skikkelig fort på kompasskurs. ● HOLD KOMPASSET RIKTIG
– En god kompasskurs består av flere momenter – hvor du holder kartet og hvordan du legger kompasset i forhold til kartet og kroppen. Selv legger jeg kompasset en centimeter fra streken og passer på at kompasset er rett foran kroppen.
– Sikt framover i skogen så sant det er mulig.
– Er det god sikt, så trenger du ikke sjekke så ofte. I «grønt» krever det større refleksjon i forhold til om du løper høyre/venstre for stengsler underveis.
2001: Bronse H14. FOTO: PRIVAT
● FÅ FART I SKOGEN
– Jeg ville løpt kortere o-intervaller for å få fart i kroppen i skogen. Ser jeg tilbake, ville jeg begynt med o-intervaller tidligere. Del opp løypa – 5-600 meter opp til 1 km – slik at du greier å løpe fortere enn det du klarer å holde i en normal konkurranse. ● INNGANG/UTGANG POSTER
– Hvordan jeg «tar» postene er ganske forsk jellig ut ifra om det er en enkel eller vanskelig post. En vanskelig post fokuserer jeg på å spikre. Mot en normalpost forsøker jeg å holde et normalt tempo helt inn.
– Jeg kikker alltid mot der jeg skal ut av posten. Er jeg sikker på inngangen, gjør jeg det også før jeg ser skjermen.
– Stemple – og etabler retning ut så kjapt som mulig. Les inn en detalj på vei ut så fort som mulig for å kontrollere retningen.
– Jeg løper alltid med kompasset inn i posten. Så snart jeg er 100 prosent sikker, endrer jeg kartgrep og ser på kompasset mot neste. ● FORENKLING?
– Hvor mye jeg forenkler kartbildet varierer fra terreng til terreng, men jeg leser nok relativt mange detaljer. Jeg liker å løpe med god kontroll og føler at jeg tjener småsekunder på å springe gode traseer og tråkk. Jo mer vegetasjon – jo viktigere er det med nøyaktig orientering for å finne løpbare traseer.
– I Østfold skiller det lite – du kan løpe hvor som helst – andre steder må du løpe nøye for å finne detaljene.
Det er en balansegang. Jeg forenklet nok litt mer før – og kom sjelden «gjennom» en mellomdistanse. ● UTVID INTERVALLENE
– Jeg ville utfordret intervallene og dratt ut lengdene. Skru litt ned på tempo, hold på litt lenger. Mange kjører 6 x 3 minutter eller 4 x 4. Dra øktene ut til eksempelvis 6 x 5 minutter.
– Finn en runde på sti eller fint terreng der det går opp og ned. Få litt variasjon. Jeg føler selv jeg oppdaget det litt for seint. I noen sesonger brant jeg meg selv litt på at jeg kjørte for harde intervaller.
2002: Gull H15. FOTO: PRIVAT
● NÅR HL NÆRMER SEG
– Viktigst: Stille på start med overskudd mentalt og fysisk.
– I denne alderen kan du lære deg hvordan kroppen fungerer – og hvordan du skal nå en best mulig utgave av deg selv. Lag en plan for de siste fire ukene før HL – «hvordan skal jeg bli så god som mulig». Det er ikke sikkert du treffer – men lag en plan og hold den. Det er et godt tips.
– Det er varierende hvor mye konkurranser folk løper, men for mange er det bra å løpe litt færre. Legg inn noen relevante gjennomkjøringer i forhold til lengde. ● HODET PÅ PLASS
– Dette er egentlig en doktorgrad å svare på, men det er to ting som er ganske universelt enten det er Hovedløp eller VM: Alle andre er dritnervøse – og – fokuser på det du kan gjøre noe med.
– Gå ut og gjør en god jobb selv, så kan du telle opp når alt er over og se. Om du har gjort jobben og ikke nådd resultatmålet, er det målsettingen som er feil.
– Ha en konstruktiv og logisk dialog med deg selv. Det er så mye du ikke får gjort noe med. Når du står på start har du de beina du har – gjør det så bra du kan derfra og inn.
Olavs egen Hovedløps-tid
Da Hovedløpet ble avgjort på Løten i 2001 kom 3. plassen litt overraskende på 14-årige Olav Lundanes. At han vant i «sunnmørsterreng» i Alta året etter og i et ekstremt varmt HL i Fredrikstad som 16-åring, var ikke like overraskende.
– Hovedløpet har nok betydd mer for karrieren min seinere, enn det gjorde der og da. Når alt kommer til alt er ikke situasjonen så ulik forberedelsene til et VM. Selv om jeg ikke visste så mye om formtopping den gang, var det starten på noe jeg har hatt god bruk for seinere. Jeg begynte å tenke tanker om hvordan jeg skulle bli bedre. Masse var feil, men var veldig viktig og ga meg erfaring. Du må teste det selv før du vet hva som fungerer for deg for å toppe formen, sier Olav Lundanes som ikke så «lenger fram» enn til juniortida som 16-åring.
Det planlagte Gromløpet over to dager ble i stedet Trimtex-cup for 13-16-åringene fra Oslo-området med puljevis klassestart innenfor kravet om maks 50 deltakere. Til sammen var drøyt 100 ungdommer i aksjon i løpet som strakk seg over fem timer.
EFFEKTIV DRODLING
– Da myndighetene kom med oppmykning og muligheter for samling med maks 50 personer, begynte vi å drodle om et opplegg som kunne fungere, sier leder i Lillomarka OL, Assaf Bar-Nathan.
Etter en rask runde med bydelsoverlege, kretsen og NOFs arrangementansvarlig var det «ok». Dermed kunne Osloklubben invitere ungdomsløperne til sesongens første terminfestede løp 9.mai – to dager etter oppmykningen.
– Ved å dele klassene i startintervaller på to timer, avviklet vi greit etter smittevernreglene, sier løpsleder Assaf Bar-Nathan som hadde en rolig dag i campingstolen på arenaen.
Fem arrangører var det som trengtes på arena i tillegg til en på start og en ved parkering. Det holdt fint.
FORNØYD: Michael Birkelung var glad for å være i gang igjen – og for seier .i H15-16.
HOLD AVSTAND-KONSTABEL
– Da løperne kom til arena var de veldig bevisste på avstand og bruk av antibac Ungdomsløperne i Oslo åpnet sesongen med strenge smitteverntiltaksom var satt opp ved inngangen. Etterpå var de jo litt ivrigere og tettere på i veivalg-diskusjonene, sier Assaf som selv hadde rollen som «hold avstand-konstabel».
For Michael Birkelund og 15-16-åringene som hadde arenaen og terrenget i første pulje – var det stas og møtes. For foreldrene, de som kjørte og hentet, var det først og fremst uvant og merkelig å stå der utenfor sperrebåndene og se inn på en arena nærmest fri for folk.
– Vi føler oss litt som «Tore Hagen» – o-entusiasten i Bård Tufte Johansens skikkelse – han som sto og ventet på «o-løpere som kanskje kom snart», sa NRKs Arild Andersen som var på plass utenfor sperrebåndene som Oppsalpappa.
ROLIG DAG: Løpsleder Assaf Bar-Nathan hadde en rolig dag «på jobb». Det meste var gjort i forkant.
HOVEDLØPET BLIR MÅLET
16-årige Michael Birkelund har trent intervaller og noen Ukas løyper ute i Asker, men var løpssugen ved Solemskogen. Han var raskest av gutta i H15- 16.
– Det er digg at Hovedløpet ser ut til å bli noe av. Det er sesongens hovedmål og gir noe å trene mot, men forhåpentligvis kan vi treffe kamerater i slike løp som dette også fram mot august, sier 16-åringen som håper å forbedre de «rundt 10-plassene» han har fra Hovedløpet tidligere.
– Det var utfordrende på hver sin måte, sier Eirik Kamstrup Hovind om ekstremløpene like før påske.
– Postplukkløpet fra Sognsvann med omkring 25 meter mellom postene var først og fremst krevende for hodet. Særlig mot slutten av de fi re timene. 33 kilometersstrekket «på kompasskurs» helga etter ga oss mulighet til å prate litt underveis, men ble jo tungt fysisk på slutten.
SVENSK INSPIRASJON
Det var Corona-stenging og langrennsløpere på ekstremrekordforsøk som ga dem puffet – i tillegg til en svenske. Allerede samme kveld som postplukk-løpet var unnagjort, startet drodlingen om nye prosjekter.
– Vi var jo inspirert av svenske Martin Regborn som i 2017 løp et strekk på 29 km i tilsvarende korridor vest for Örebro. Det var Bojan som gjorde grovjobben i forarbeidet og etter hvert fant traseen fra Lindberg i Oslo og sørover mot Hobøl, sier Eirik som etter tida i Raumar og NTNUI har blitt Nydalen-løper.
De sendte mailer til klubber «sørover» på jakt etter kartfiler og kart som kunne gi de nødvendige kilometerne for å slå svensken – og sjekket kritiske passarser som kunne tvinge dem ut av korridoren.
FANT EN LØSNING: Kryssingen av jernbanen med en trang passasje under sporet. Foto: Håvard Haga
MYE OPPMERKSOMHET
Da de løp ut fra Lindeberg palmelørdagen, var det flere som visste hva Nydalen-løperne la ut på. Sindre Langaas arrangerte digitalt møte på «Teams» med 20 deltakere og fulgte duoens skritt gjennom fem timer. Selvsagt ble også den tidligere verdensrekordinnehaveren Martin Regborn intervjuet underveis. Det ble også «sjåfør og hjelpemann» Håvard Haga som sørget for mat og klesskift underveis.
NRKs Arild Andersen var også på plass og serverte tv-seerne ekstrem-o-løpet på Dagsrevyen allerede samme kveld.
– At det skulle bli så mye ståhei hadde vi jo ikke tenkt, men det var artig. Da vi passerte Holetjern drøyt halvveis, sto en familie på fire ute med norske flagg og heiet. De hadde fått tips om «løpet» – men var ikke o-løpere selv. Over 2000 unike brukere har vært inn og sett GPS-trackingen på Loggator, sier Eirik.
Fire ganger møtte de elg underveis, men ingen av dem heiet på Nydalen-løperne.
RUTA: Her er strekket fra Lindeberg i Oslo til Elvestad i Hobøl.
HADDE TAU KLART
– Hva var den største utfordringen underveis?
– Det var nok kryssing av Holetjern midtveis. På kartet et smalt vann. Vi hadde sett på satellitt at det hadde begynt å gro igjen, men Håvard var på plass med tau i tilfelle han måtte dra oss over.
Det trengte han ikke, men tørt tøy var kjærkomment før kursen gikk stødig videre.
– Underveis fikk vi info fra gjengen på «Teams» at det var ulovlig å krysse jernbanelinja. Mens vi løp kontaktet de Bane Nord og fant ut at det ville bli vanskelig å regulere til «saktegående tog». Heldigvis fant vi en kulvert, en bekk gjennom et rør slik at vi kunne passere under jernbanelinja.
Duoen hadde med seg 12 kart i A4-format – til sammen 33 meter kart på turen mot «målgangen» like nord-vest for det gamle kommunehuset i Hobøl kommune.
Rekorden fikk imidlertid ikke stå lenge. Motsvaret kom allerede langfredag – selvsagt fra Sverige. OK Linné fra Uppsala gjennomførte 35,2 km med tilsvarende 200 meters bred korridor.
– Jeg synes bare det er gøy om vi kunne motivere andre til å slå oss. Selv i Corona-tider mente vi dette var forsvarlig. Fem timers løping er på langt nær så ekstremt som langrennsløpere som holder det gående over 24 timer.
– Og når er du klar for en sesong som kanskje ikke kommer?
– Selv satser jeg jo aller mest mot Tiomila og Jukola. Begge ble jo avlyst. Dermed er det gøy med slike ekstremprosjekter. Det gir motivasjon, sier Eirik Kamstrup Hovin.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
