Sesongens Høydepunkt

Alfred tok gull i siste forsøk- Coronaen var bra for meg

To ganger har Alfred Bjørnerød feilet på langdistansen i Hovedløpet. På tredje og siste forsøk ble det gull. Noe av «æren» for det, tilskriver mossingen coronaepidemien.

Alfred Bjørnerød trives aller best i skogen, selv om han også like å løpe sprint. På Lørenskog lyktes han endelig på favorittdistansen, mens sprinten endte endte med en kardinalfeil etter passering arenaposten.

– Tidligere år har jeg vært veldig nervøs og misset på langdistansen på HL. Derfor var det skikkelig deilig å få fullklaff i siste forsøk, forsikrer H16-løperen.

Fokusert

Han vant langdistansen på Gjelleråsen med drøye tre minutters margin til Philip Lehmann Romøren fra Fossum, mens Christian Fredrik Borg fra Koll tok bronsen.

– Men var du ikke nervøs før start i dag?
– Jo da, men i dag var jeg fokusert på å løpe smart og gå rett i postene. Tidligere har jeg gjort en stor feil på HL. I dag funka det, forteller mossingen.

Han kjørte sikkert fra start i et krevende område med mange detaljer å lese på.

– Jeg gjør det oftest best når starten sitter. Når jeg kommer inn i det fra start, kommer også den gode følelsen, forsikrer Alfred Bjørnerød.

 Hovedmål

På Gjelleråsen var han en av få som gikk tilnærmet prikkfritt gjennom det krevende terrenget.

– Jeg fikk flyt i orienteringa. Det er alfa og omega.

– Og dette var sesongens hovedmål?
– Ja, definitivt. Langdistansen her har vært hovedmålet i hele år. Jeg liker å løpe sprint også, og tok gull på den distansen i H14 og sølv i H15. Det var mest fordi jeg var forbannet etter å ha misset på langdistansen. For det er den distansen jeg liker aller best – å løpe i skogen.

FEIL RETNING: Her styrer Alfred Bjørnerød feil på sprinten og tar feil sløyfe ved runding. Resultat: Disk. FOTO: JENS O. KLØVRUD
FEIL RETNING: Her styrer Alfred Bjørnerød feil på sprinten og tar feil sløyfe ved runding. Resultat: Disk. FOTO: JENS O. KLØVRUD

 God tid til trening

Coronaviruset førte til at store deler av landet stengte ned i midten av mars. Skolene ble lukket, og digital hjemmeundervisning ble normalen i flere uker. Alfred Bjørnerød utnyttet tida godt.

– Jeg fikk masse tid til å trene på kart. Slik sett var pandemien positiv for meg. På det meste ble det o-teknisk trening nesten hver dag.

– Jeg synes det er gøy å lage løyper i OCAD. Og det beste jeg vet er å dra ut i skogen og trene o-teknikk. Det fikk jeg masse tid da coronaen kom. Det ble mindre stress rundt treninga da jeg kunne kombinere det med hjemmeskole, påpeker han.

I Moss er det flere på samme alder som Alfred. Konkurransen på trening er motiverende, ifølge unggutten.

 Motiverende

– Vi har et veldig bra treningsmiljø og en dyktig trener, Göran Winblad. Vi er fire gutter som matcher hverandre på trening. Det er gøy, og noe av drivkraften som gjør at jeg har lyst til å fortsette med orientering. Det hadde vært vanskelig å motivere seg om jeg hadde vært alene, og all terpingen på o-tekniske treninger gjennom våren og sommeren har gitt meg større trygghet, sier Alfred Bjørnerød.

SKUFFET: Etter gullet på langen ble det en real nedtur og skuffelse på sprinten dagen etter. FOTO: JENS O. KLØVRUD
SKUFFET: Etter gullet på langen ble det en real nedtur og skuffelse på sprinten dagen etter. FOTO: JENS O. KLØVRUD

 Feilet på arenapost

På søndagens sprint i Lørenskog kjempet mossingen om et nytt gull inntil han løp feil ut fra arenaposten som alle passerte to ganger. Dermed ble det ingen ny sprintmedalje i årets HL.

– Jeg hadde ikke forventet at vi skulle innom samme post to ganger. Jeg så bare streken ut fra posten og skjønte ikke at jeg hadde løpt feil før jeg kom til siste post.

Fram til første passering hadde han løpt omtrent på sekundet like fort som gullvinner Philip Lehmann Romøren.

– Jeg er rimelig skuffa nå, men det er i hvert fall godt å ha gullet fra langdistansen «i boks», oppsummerte Alfred Bjørnerød.

Da verden sto stille

HVEM HADDE VEL kunnet forutsi at verden så til de grader skulle bli satt på prøve, slik den nå gjør i 2020.

En hel verden står over for et felles helseproblem, og det får virkelig konsekvenser. Det er ilagt kollektive nedstengninger og strenge begrensninger i folks bevegelses- og aktivitetsmønster.

Men nød lærer naken kvinne å spinne, og i alle pålagte begrensninger fins også muligheter.

Orienteringssporten er i en særstilling, siden vi ikke utøver vår idrett i en hall eller et definert idrettsanlegg. Vi har ingen nærkontakt med andre utøvere, og felles berøringspunkter er også fullt mulig å unngå. Selve utøvelsen av orienteringsaktiviteter er således ikke forbundet med noen risiko for smittespredning.

SÅ DA MYNDIGHETENE besluttet full nedstenging av all konkurranseidrett, snudde vi oss rundt og satset på turorientering.

Klubbene og deres ildsjeler var rett og slett fantastiske. Planer ble endret og sesongoppstart ble fremskyndet. Hytteforbudet gjorde sitt til at folk ble hjemme i påskeferien. En av få tillatte uteaktiviteter var turorientering. Og folk viste stor interesse.

Bare i løpet av april ble det meldt om større aktivitet i turorienteringen enn i hele 2019. Og da er det kun ca 1/3 av arrangørklubbene som har meldt inn aktivitetstall. Og vi i sentraladministrasjonen jobber på spreng for å hjelpe nye klubber i gang med turorientering. I 2019 hadde litt under halvparten av våre medlemsklubber tilbud om turorientering. Vi satser på at dette skal øke kraftig i 2020.

Pressen har vært sulteforet på idrettsnyheter, og turorienteringen har fått stor oppmerksomhet både i lokal- og i riksdekkende media. Her er det bare å kontakte lokalpressen for alt det er verdt, så hjelper de til med å markedsføre aktiviteten deres.

I SKRIVENDE STUND er det fortsatt vinter i deler av vårt langstrakte land. Så dere som fortsatt venter på våren kan bare forberede dere på å ønske både nye og erfarne turorienterere velkommen til ny sesong.

I TILLEGG TIL at dette er en fantastisk mulighet til å rekruttere nye personer til vår flotte idrett, er det ikke tvil om at inntektene fra salg av turorientering er kjærkommen.

Særlig når bortfall av inntekter fra o-løp blir stort. Riktignok fikk orienteringsklubber god kompensasjon for tapte arrangementsinntekter i mars og april, men det var mange som ikke var søknadsberettigete og det er fortsatt usikkert hvordan resten av året vil bli.

Flere av o- klubbene har meldt om at de kommer til å kjøre flere runder med turorientering utover sommeren og høsten, så her er det uante muligheter. Og det lekes med tanken på å legge ut «ukens tur-o-løype», og på den måten gi et fast og variert tilbud til potensielt nye orienterere.

Det har vært utrolig morsomt å følge med i den kreativitet som er utvist i denne situasjonen. Klubbene har samarbeidet og delt treningsopplegg, og ulike former for «korona-cup» og ukelange konkurranser basert på individuell utøvelse har dukket opp over en lav sko.

SÅ DA MYNDIGHETENE åpnet for konkurranser med restriksjoner, var dere klubbene allerede klare med tilpassede opplegg.

Det er allerede arrangert o-løp med over 100 deltakere, godt innenfor begrensningene som er satt av myndighetene.

Deres erfaringer blir lagret i en erfaringsbank på orientering.no, igjen opplever vi en ekstrem vilje til å dele med andre. Takk. Det gjør meg stolt!

Og mens vi venter på at myndighetene skal slippe opp ytterligere, planlegger arrangørene av de større sommerløpene kreative løsninger for å kunne tilby o-løp til flere hundre deltakere.

Vi i NOF sentralt vil fortsette å oppdatere våre orienteringstilpassete veiledere for arrangementer så fort myndighetene kommer med endringer, og så er det opp til dere der ute i klubbene å opprettholde høy aktivitet innenfor de rammer som blir satt.

DA ER DET viktig at dere alle viser ansvar, slik at vi i orienteringsidretten kan være stolte av vårt bidrag til å hindre smittespredning samtidig som vi bidrar til bedre folkehelse ved å tilby smittefri aktiviteter til folket.

Sannsynligvis vil mange ikke-medlemmer benytte seg av o-sportens mosjonstilbud. Min oppfordring er at dere gir dem en så god opplevelse og følelse av å være velkomne i o-familien at interessen blir livslang.

Og så får vi håpe at verden normaliserer seg etter hvert. Men inntil det skjer lever vi videre med stor alternativ aktivitet.

Heia o-sporten! Lasse A.

Lasse Arnesen Generalsekretær Norges Orienteringsforbund

Et satsingsområde i Norges Idrettsforbund

På nyåret ble Sunn Idrett innlemmet i Norges Idrettsforbund. Dette betyr mye for det som først startet som et 5-årig prosjekt i 2008. Etter endt prosjektperiode i 2013 ble Sunn Idrett vedtatt som en varig driftsform.

ENDA BREDERE UT

– Å bli anerkjent som et satsningsområde i Norges Idrettsforbund gir oss muligheten til å nå enda bredere ut med vår kompetanse og støtte enda flere særforbund og idrettsmiljøer til å jobbe godt forebyggende og skape gode matkulturer. Det gir også grunnlag for tettere samarbeid med andre viktige fagfelt som jobber for å skape en tryggere idrettshverdag. Videre kan NIF styrke Sunn Idretts verdistempel og støtte hele idretten i etablering av sunne verdier og holdninger, forteller Kristin Lundanes Jonvik. Hun er rådgiver og klinisk ernæringsfysiolog i Sunn Idrett.

Ved å få Sunn Idrett inn, ønsker Norges idrettsforbund å spre viktig kompetanse til hele idretts-Norge, og oppnå en enda større effekt og synlighet av Sunn Idretts arbeid.

– Idretten behøver et organ som jobber med å fremme gode kostvaner og forebygge spiseforstyrrelser. Nå som Sunn Idrett er en del av NIF, vil alle særforbund og idrettslag få tilgang til kunnskap, rådgivning, fagmateriell og verktøy av høy kvalitet, sier Karen Kvalevåg, generalsekretær i NIF.

08VIKTIG: Sunn Idrett ble første gang startet som et 5-19081908årig prosjekt i 2008. Det har vært så vellykket og viktig at de nå er innlemmet i Norges Idrettsforbund.

VIKTIG: Sunn Idrett ble første gang startet som et 5-årig prosjekt i 2008. Det har vært så vellykket og viktig at de nå er innlemmet i Norges Idrettsforbund.
VIKTIG: Sunn Idrett ble første gang startet som et 5-årig prosjekt i 2008. Det har vært så vellykket og viktig at de nå er innlemmet i Norges Idrettsforbund.

ØNSKER Å FOREBYGGE

Fokuset framover vil være å gi idrettsungdommen trygghet gjennom enkle og praktiske råd som de kan ta med seg inn i skole- og treningshverdagen. For å få dem trygge må det spres kunnskap om holdninger og verdier knyttet til mat, kropp, helse og prestasjon.

– Sunn Idrett jobber primært med å spre kunnskap om kosthold og idrettsernæring via foredrag, undervisning og kurs. I tillegg til unge utøvere, er trenere og foreldre en viktig målgruppe som rollemodeller for ungdommen. Vi ønsker å påvirke dem til å bidra til sunne idrettsmiljøer med fokus på matglede og trivsel rundt mat, sier hun, og legger til at utfordringene de står ovenfor er et overdrevent og usunt fokus på mat, kropp og vekt.

– For de som driver med idrett, er risikoen for å utvikle spiseforstyrrelser ekstra høy. Fire særforbund har gått i spissen for å anerkjenne at dette er en utfordring, og har siden 2008 jobbet forebyggende gjennom Sunn Idrett. Nå ser flere særforbund at dette er et fagområde som ikke kan overses. Det er bakgrunnen for at Sunn Idrett fra 2020 ble innlemmet som en del av Norges idrettsforbund.

HISTORIETIMEN: Det startet i brakeland

Sølvvinner Sveinung Fristad (til venstre på bildet) er friidretteren som konverterte til orientering i 20-årene, og som fortsatt holder det gående på veteranlistene. Nå i 80-årsklassen. Til høyre ser vi Vikings Jacob Nygaard, som i årevis ble rangert som Bergens suverene o-løper. Senere kjent som en drivende kraft i Viking og overhode i Nygaardklanen som hadde det med å ta hjem familiepokalen i Sørlandsgaloppen på 70-tallet. Blant mye annet.

Og så da, «kunstneren i o-faget» som Helge Bowim (det var vel du, Helge?) kalte ham noen år etter dette bildet ble tatt: Åge Hadler, som rett fra juniorklassen vant samtlige løp han deltok på i hjemfylket dette året.

Innsatsen hans passerer revy fra avisutklipp i min egen scrapbok fra dette året: «Sterk innsats av Åge Hadler i racerklassen», «Åge Hadler går fra seier til seier», «Åge Hadler i en klasse for seg», «Nok en storeier til Åge Hadler», «Krevende KM ga favorittseier til Åge Hadler», «Åge Hadler og Ingrid Thoresen suverene løypevinnere» (student -NM på Lysekloster) og til slutt – markeringen av 25- årsjubileet til Bergen og Hordaland o-krets: «Kjempeløp av Åge Hadler».

For en gang skyld var det super deltakelse fra øst og nord i dette løpet ettersom student- NM foregikk i samme område to dager før. Åge gikk «spik i» alle poster i det tøffe terrenget mellom Fanafjellet og Lysekloster, vant, og tok en kalasseier 10 minutter foran Stig Berge og Erik Engebråten. Helgen etter var det NM ved Halden. Åge snuste på seier i sin første sesong blant seniorene, men sleivet til 4.- og 5. post, og trønderduoen Ola Skarholt og Stig Berge smatt forbi. To fattige sekunder skilte de to trønderne. Åge ble bronsevinner.

Siden kan vi vel kanskje si at Åge ikke så seg tilbake. I hvert fall ikke i NM ved Hardangerfjorden året etter der han tok en klar seier i det mange betraktet som det beste, og mest krevende o-terrenget i denne delen av kongeriket, Hatlestrand. Bergens Turn – BT blant venner – hadde regien, brødrene Andreas og Einar Sveaass løypeansvaret, mens Jan R. Lien – jeg hadde nesten sagt selvfølgelig – hadde signert det svære kartet, der den nevnte trioen hadde korrigert inn 12.000 små og litt større ekstra detaljer.

At Åge kvitterte med å vinne med nesten seks minutter på Arild Bøhn bidro til å gjøre dagen fullkommen for bergensklubben. 1.47.40 brukte Åge på de 13.5 km i det vasstrukne vestlandsterrenget, og det var bare han og Arild Bøhn som kom under to timer. 117 løpere deltok, i all beskjedenhet ble undertegnede nummer 53 , men hele 42 minutter opp til Åge! Snakk om klasseforskjell. Det får være en trøst at jeg slo old boys-Magne Lystad (34) med ni minutter.

Noen uker senere ble Åge historiens første verdensmester i orientering, og Bergens første verdensmester uansett idrettsgren. «Største bergenser siden Ole Bull» konstaterte Bergens Tidende over sju spalter! Intet mindre!

Over all forventning for sølvjenta Ane Sofie

Det var veldig gøy med sølv. Jeg kunne jo håpe på en medalje, men målet var egentlig en plassering blant de seks beste. Sølv var over all forventning, innrømmer Oppsal-jenta.

Mellomdistansen ble arrangert som fellesstart og ble en riktig «rysare», som svenskene ville sagt. Inn mot siste post var fem-seks jenter samlet.

SLÅTT MED ETT SEKUND

– Jeg lå vel som nummer fem, men spurtet alt jeg kunne. Jeg tror aldri jeg har vært så sliten noen gang, forteller Ane Sofie etter å ha tatt VM-sølv.

I mål var hun ett fattig sekund bak gullvinner Zoya Chernykh, etter å ha tatt innpå den russiske jenta nesten meter for meter i det tunge oppløpet.

– Jeg liker å tro at jeg kunne tatt henne om innspurten hadde vært litt lenger, sier sølvjenta.

Ane Sofie legger ikke skjul på at det var motiverende å få med seg en medalje fra VM. Og fortsatt har hun ett år igjen som junior.

VM-SØLV: Ane Sofie Krogh (t.v) ,ed sølvmedaljen fra junior-VM.
VM-SØLV: Ane Sofie Krogh (t.v) ,ed sølvmedaljen fra junior-VM.

VIKTIGST Å HA DET GØY

– Jeg begynte med ski-o mest for gøy, men nå har det blitt mer «alvor». Det viktigste for meg er likevel fortsatt å ha det gøy, forsikrer hun.

Og det har Oppsal-jenta sammen med de andre på juniorlandslaget.

– Vi hadde mange samlinger i høst og fram til jul. Samholdet på laget er mye av grunnen til at jeg driver med dette her, påpeker hun.

Til daglig går hun på Wang Toppidrett i Oslo og konkurrerer for Rustad i langrenn. Skiforholdene i Oslo denne vinteren har imidlertid ikke vært de beste.

To-tre dager i uka har jeg trent på Skullerudsletta i ei løype på en til to kilometer. Det har blitt noen runder, forsikrer Ane Sofie Krogh.

FIRE GANGER BRONSE

Norske juniorer rasket også med seg tre bronsemedaljer fra junior-VM. Både Aslak Heimdal og Jenny Baklid fra Konnerud gikk inn til bronse på sprinten som ble vunnet av henholdsvis Niklas Ekström fra Finland og Elin Schagerström fra Sverige.

VM-bronse ble det også til Isak Jonsson fra Nydalen på guttenes langdistanse, der russiske German Sazykin tok gullet et halvminutt foran nordmannen. Kristin Melby Jacobsen fra Lardal ble beste norske i jenteklassa med femteplass på «langen».

Trioen Eskil Frøisland, Isak Jonsson og Aslak Heimdal avsluttet mesterskapet med å gå inn til bronse på stafetten, der Russland vant foran Finland. Det norske jentelaget bestående av Ane Sofie Krogh, Kristin Melby Jacobsen og Jenny Baklid ble for øvrig nummer fem i stafetten for jenter.

Corona-mistenkte Norge utestengt midt under EM

Verden sto på terskelen til corona-epidemien da de norske skiorientererne dro til Khanty-Mansiysk i Russland tidlig i mars. EM-vertsnasjonen hadde imidlertid lave corona-tall før troppen med lagleder Øyvind Watterdal i spissen satte seg på flyet østover.

– Dette var bakgrunnen for at vi valgte å reise etter en liten dialog før vi dro, forteller Watterdal som sjøl gikk en distanse i EM.

TO DØGN I ISOLAT

Før han dro hadde 32-åringen fra Vestfold vært på et seminar i Norge. Etter noen dager i Russland fikk han vite at en av seminardeltakerne hadde testet positivt på corona.

– Jeg pratet litt med blant andre Lars (Moholdt), og siden jeg følte meg litt sår i halsen, valgte jeg å si ifra til arrangørene, forteller han.

Dermed bar det til sykehus, to døgn i isolat og to corona-tester – begge negative. Resten av den norske troppen ble satt i karantene på utøverhotellet, uten å få delta på langdistansen og den avsluttende stafetten.

LITT PUSSIG

– Det pussige var at vi fikk beskjed om å holde oss på hotellrommene. Vi fikk levert mat på døra, men det var ingen som sjekket om vi omgikk svenskene på naborommene, forteller Bjørnar Kvåle.

Ifølge hadelendingen ble de gjenværende nordmennene sjekket en gang for corona-virus. De påfølgende dagene ble det mål puls og temperatur. Heller ingen av dem testet positivt.

Øyvind Watterdal slapp ut fra sykehuset akkurat i tide til å rekke det oppsatte flyet hjem til Norge sammen med de andre nordmennene. Da hadde pandemien utviklet seg her hjemme, og alle måtte i 14 dagers karantene.

SAVNET NORDMENNENE

– Jeg tror det var de lokale myndighetene, og ikke arrangørene som bestemte å utestenge den norske troppen fra de to siste konkurransene. Det var selvfølgelig kjedelig, innrømmer Watterdal.

Det syntes også de russiske gullvinnerne på stafetten.

– De var nærmest uten konkurranse. Under premieseremonien var de tydelige på at de savnet nordmennene på startstreken.

For Øyvind Watterdal ble EM i Russland også et farvel med Lars Moholdt.

– Vi har vel vært på lag sammen i omtrent 15 år. Jeg har vel egentlig blitt mer overrasket hver vår de siste årene over at han har valgt å fortsette, enn at han ga seg nå etter VM. Men det er selvfølgelig vemodig, innrømmer Øyvind Watterdal.