Norsk orienteringsidrett har hatt bare en Kåre. Hans livsledsagerske, Gerd, måtte finne seg i å dele Kåre med o-idretten og alle vi andre som var så glade i ham.
Ja, for du ble jo så glad i Kåre. Hans inngang til o-idretten var på sett og vis spesiell. Han var en av mange unge menn som tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden, det norske bidraget til okkupasjonen av Tyskland i årene rundt 1950. Det var en fenrik fra Halden som organiserte orienteringsløp der nede. Dette var i Nord Tyskland.
Kåre fattet interesse for denne idretten og det skjedde noe viktig da han kom hjem til Mysen. Der stiftet ildsjelen Einar Nøkleby OL Flaggtreff i 1952.
For kåre ble det «Flaggtreff » og siden «Indre Østfold OK» resten av o-karrieren og den ble lang. Flaggtreff ble raskt en klubb å regne med, Kåre var stolt av årene med gode stafettlag, staute gutter og kamerater fra Mysen, Eidsberg og Rakkestad traktene. Det var navn som Vidar Mysen, Harry Hammersborg, Gunnar Grimsrud, Ole Vister, Arnfi nn Herstad – og Kåre Holt Hansen.
Flaggtreff var å regne med. I 1958 vant de den store Ørnstafesten med det nevnte laget. Kåre var ikke dårlig, men det var som orienteringsleder Kåre skulle sette spor etter seg. «Forsikring» ble hans fag og han, Gerd og familien bodde mesteparten av sitt liv på Kolbotn. «Kølabånn», sa Kåre.
Flaggtreff -gutt altså, for alltid, men å delta i styre og stell når du bodde på «Kølabånn» – se det falt vanskelig.
Takk for det– indre østfoldinger! At dere lånte ut Kåre til oss. Og Norges Orienteringsforbund. Hør her: Kåre satt i styret i Norges Orienteringsforbund i 22 (!) år fra 1967 – 1989. Tjueto år! En rekord som aldri vil bli slått.
Kort oppsummert, leder av propagandakomiteen fra 1967 – 1979. 1979 – 1983, visepresident under Leif A. Karlsen også østfolding. Deretter president fra 1983 – 1989. Seks år. Bare Bjarne Bjercke og Bjørn R. Berntsen har like lang fartstid. Han «satt» altså under fire presidenter, Knut Berglia, Jan Martin Larsen, Reidar Birkeland og Leif A. Karlsen. Og «seg sjøl!»
Han kom altså inn på Tinget i 1967 som ble et merkeår for norsk orientering. Oidretten hadde egentlig stått stille i to tiår. En ny generasjon overtok, Knut Berglia som formann, Jan Martin Larsen som nestformann, Per Kristiansen – landslag, Dagfi nn Hartvedt, opplæring. Og så Kåre, PR! Meget omfattende, ingen grenser. Nå ble det fart og system i sakene.
Han ikke bare «satt i styret». Kåre var et oppkomme av ideer. Utbredelse! Hallingdal. Gudbrandsdalen. Numedal. Vest Agder. Ja, så kom O-Troll rundt 1970, samarbeid med Aftenposten og Sportsredaktør Leif A. Husebye, de hadde et godt forhold. O-Troll var et landsomfattende tiltak mot skolene, en formidabel suksess som vasket fram senere stjerner som Anne Berit Eid, Sindre Langaas, Jorunn Teigen, Ellen Sofie Olsvik. Og mange flere.
Den mest geniale ideen var likevel O-Cupen. Dette er den største suksessen i norsk orientering noensinne. Mange o-familier fikk sin start her, med deltagelse i «køppen».
Som den forsiktige mannen han var, prøvde Kåre seg fram. Han snakket selvsagt med kretsformannen i Østfold, «Leif A». Og så Hans Mathisen i Telemark. Tja, sa Leif A og Hans. «Vi gir det en sjanse».
«Køpp feberen» raste gjennom hele 1970 tallet. Leserne må huske på, vi hadde nesten 600 lag den gangen. Kåre administrerte «køppen» på egen hånd, på linjert papir og med sin særpregede steile og kantete håndskrift.
«1. runde: Rollag & Veggli – Åmot. Eiker – Bærums verk». Gripende seanser som engasjerte. Han fikk sin arbeidsgiver Vesta Hygea til å sponse cupen, sjefen Robert Devold, gammel o-løper i Stabæk var mer enn rimelig interessert i orientering. Vesta- Hygea satte opp en gedigen «bøtte» til vinneren. Og de sponset et ikke ubetydelig beløp, til og med langveisfarende Namsos og Skøynar var i finalen. Halden vant den første på Nøtterøy i 1972. Stor stas.
Turorientering! Den hadde viseformann Jan Martin Larsen startet i Asker 1966. Året etter kom resten av styret etter, Kåre med «Skautravern» på «Kølabånn». Den holdt han i lenge. Det var storhetstida. Oppslutning over alle grenser. Og med toppnavn som Sagvolden, Thon, Berglia (d.y), Volden, Bratberg som spydspisser, ble det bare igjen høflige smuler til våre kjære venner svenskene og finnene. Han hadde vært en suksess som fagformann og visepresident, men så gir Leif A. Karlsen seg i 1983.
Nå står kåre fram som president, ikke bare det, en fremragende president. Jeg har forhørt meg med andre for vurdering, jo de sier, «jo, Kåre så hele bevegelsen i sammenheng, klubber, kretser, forbund, administrasjon, «vi» gjorde hverandre gode. Lagspillet var enestående». Han hadde en foridabel kontaktflate, Hans Mathisen er nevnt, en Gunnar Sundtjønn i Vest Agder, en Einar Sæbø i Rogaland, en Øivind Sæterhaug og Kjell Olsen i Troms, en Carl A. Boe i Nordland, Hans Gamnæs i Finnmark. «Stafettpinnen» hadde gått med perfekte vekslinger siden Knut Berglias tid. Ja, vi må ikke glemme Rolf Rustad i NRK – Fjernsynet, der var det et enestående forhold. Rolf og Kåre lagde TV -stafett på «Kølabånn» høsten 1968. Redigert opptak, gripende premiere for «nesten – direkte sending». Gjett om vi prøvde å løpe lett og uanstrengt i merka løypa!
Alt forandrer seg, ikke minst samfunnet og norsk orientering mistet etter hvert den enestående «vi-følelsen». Ved Kåres bortgang kan vi likevel konstatere at o-idretten som han elsket – lever. Ja, sannelig kom det ikke en verdensmester med aner fra «Indre» forleden! Håper Kåre fikk med seg det. Fred med Kåres minne.
Hans L. Werp
