Jeg regner med at krigshistorien er relativt kjent. Etter noen uker med kamphandlinger ble livet mer eller mindre som vanlig for de fleste.

Det er en rekke o-løp gjennom sommermånedene 1940, med i hvert fall 155 løp mellom angrepet på Norge 9. april og 22. november. Norgesmesterskapet ble avholdt mer eller mindre som normalt 6 oktober.

Tyskerne ønsket en idrett etter nazistisk mønster. 22. november 1940 trakk ledelsen i Idrettsforbundet og stort sett alle særidretter seg.

Den såkalte idrettsstreiken begynte da samtlige deltagere nektet å delta i et brytestevne i Tønsberg dagen etter. Stort sett ingen aktive idrettsfolk ville lenger delta i den statsstøttede idretten. I Stor-Oslo O-krets ble et planlagt løypeleggerkurs avlyst.

Senhøstes 1940 var dermed norsk idrett delt i to – den lovlige statsstyrte NS-idretten og den illegale jøssingidretten.

Tyske og norske myndigheter jobbet hardt for å finne nye ledere til idretten, men nesten samtlige aktuelle kandidater trakk seg.

Takket nei

Det ble utpekt ledere for ti særforbund 7. desember, men først 13 desember ble Reichborn-Kjennerud utpekt til leder for NIF(NS). Ledere for o-idretten ble ikke utpekt ved noen av disse tilfellene.

Kåre Thuesen som ledet orienteringsutvalget i Norges Friidrettsforbund ble tilbudt jobben som fører for den NSstyrte orienteringsidretten, men takket nei. Det er litt uklart akkurat når dette tilbudet kom, og ble avslått, men Thuesen nevner at det ble 4 ½ spennende år etter dette. Dette kan tyde på at o-idretten ble ansett som såpass viktig at tilbudet kom allerede høsten 1940.

NS-styret prøvde å bryte idrettsfronten. 20. mai 1941 kom det en forordning «om beskyttelse av norsk idrett.» Ingen norske idrettsklubber godtok gjennom generalforsamlinger nyordningen av idretten.

Fredrikstad Skiklubb stemte to ganger ved ekstraordinære generalforsamlinger i 1941, begge ganger enstemmig imot. Det samme skjedde i nabobyen. På en en ekstraordinær generalforsamling 5. juni 1941 ble det med 109 mot to stemmer vedtatt at: «Halden Skiklubb og Turistforening kan ikke gi sin tilslutning til nyordningen i norsk idrett».

Massiv motstand

Først 19. januar 1942 blir det utpekt rådgivere i orientering. Det har altså tatt over ett år å få på plass et orienteringsutvalg.

Det viser hvilken massiv motstand det var blant førkrigslederne. I en kort NTB-melding meldes det at «Norges Friidrettsleder Ragnvald Karlstad har i disse dage oppnevnt Norges Idrettsforbunds [NS] orienteringsutvalg.» Noen måneder senere er sammensetningen av det som senere betegnes som idrettsforbundets orienteringsutvalget bestående av Halvdan Croff , Leiv Storhaug, Arne Rignes, Rolf A. Johannesen.

I 1941 ble det kun arrangert fire løp, og tre av dem må betegnes som treningsløp Selv om «NM» ble utvidet med en kvinneklasse, var det ikke mer enn 11 deltagere totalt. Syv herrer og fire damer starter. Til avisen forteller kvinnenes vinner «jeg har jo ferdes meget i skog og mark tidligere, men begynte først å være med i orienteringsløp i år. Jeg er meget fornøiet med mesterskapet og gleder mig meget til å være med igjen.» Dette betyr at vinneren i dameklassen har deltatt i maksimum tre løp før seieren.

Den elendige 1941 sesongen er i etterkant ofte brukt for å vise hvor liten og ubetydelig den «legale» o-idretten var under krigen. Som vi skal vise er dette feil, og idretten vokste betydelig. En viktig grunn til den lave aktiviteten i 1941 er nok at det ennå ikke var på plass noe o-utvalg.

Sprer seg

Våren 1942 var det fire løp i Osloområ-det. På høsten var det 11 løp. Selv om NS orienteringen i stor grad er et Oslofenomen, sprer den seg også utenfor Oslo området. Det er to løp i Trøndelag, og ett i Bergen. Ved slutten av sesongen rapporters det om 13 nasjonale løp i 1942.

«På taktfast marsj mot gamle høyder i enkelte idretter» var Aftenpostens overskrift i forhånds-omtalen av «NM». «NM» fant sted 18.oktober med Halden IL som arrangør. Løpet skulle opprinnelig vært arrangert av Oslo-klubben Norodd, men måtte flyttes da Norodds løypelegger flyttet. Det ble laget en film fra mesterskapet som senere ble brukt i propaganda og rekrutteringssammenheng.

Det er en del utskiftninger i orienteringsutvalget, men fra 1942 har NSregimet fått på plass et dyktig og drivende utvalg, som jobber aktivt for å utbre idretten. Det ble satset hardt på nyrekruttering. Det kan virke som om Storhaug jobbet aktivt og målrettet med dette også før de kom med i utvalget.

«Karter og kompass blir utlånt ved start.» innleder Aftenposten omtalen av sesongåpningen 17. mai 1942. Løpet var ment for nybegynnere som startet i par, men det var også en klasse for trenede konkurranseutøvere. Dette ble ansett som et treningsløp og det var gratis å delta, men heller ingen premiering. Senere prøver de med premiering til alle. Man satser også på damene som hadde vært relativt lite med i idretten før krigen.

Egen turklasse

Høsten 1943 lanseres det også en turklasse. I den er det ikke tidtaking og navnet kommer ikke i avisen. Fortsatt kan de som trenger det låne kart og kompass. Utvalget innser også at folk kan være i tidsklemme. Ved Oslomesterskapet i oktober 1943 lover arrangørene at deltagerne kan være hjemme før 15:00.

I tillegg til å drive opplæring ved løpene reiser Croff og Storhaug rundt for å drive propaganda for idretten. Croffer i Bergen hvor han både foreleser to ganger og arrangerer løp fra Fløyrestauranten. Croff og Storhaug er sammen i Oslo. Utvalget tar i bruk relativt nye media som radio og film fra Norgesmesterskapet 1942 for å skape interesse. Det er også jevnlig forhåndsomtaler av o-løpene i avisene.

Det tas også grep for å beholde løperne. Sesongene avsluttes med sosiale samlinger. «… de vil ikke nøye seg med å møtes bare hver gang det ropes til konkurranse, de vil også komme sammen med kamerater, prate og utveksle tanker og lære av hverandres erfaringer fra skauløpene.»

I 1944 innledes sesongen med et informasjonsmøte. Introduksjonen av et Norgesmesterskap i løypelegging kan også ses på som et tiltak for å opprettholde interessen utenom sesongen. Muligens er det også et tiltak for å få flere løypeleggere og avlaste den relativt lille gruppen som står for mye av arbeidet.

Om vi skal oppsummere kort så ser vi at stort sett alle o-løpere før krigen sluttet opp om idrettsstreiken. Croff og Storhaug gjorde en stor jobb for å få med nye. Mange av grepene virker overraskende moderne. Kvinner kom mer med – men ikke i voldsomme antall. C-klassen fikk med mange.

1942 sesongen var mye bedre enn 1941 og optimismen råder foran 1943 sesongen. «Orienteringssporten har kunnet glede seg over stadig større tilslutning, særlig i Oslodistriktet og vårsesongen som no står for døren vil sikkert verve mange nye tilhengere til denne herlige idrett.»

Vårsesongen inneholder ni og høstsesongen ti løp. NM er det klart største med 140 påmeldte (110 startende). Løpet går fra Kleivstua med Norodd som arrangør og Halvdan Croff som primus motor.

I Skjebnekamp av Goksøyr og Olstad er det tatt med en oversikt som viser deltagelsen i NS-idretten sammenliknet med deltagelsen før krigen.

Betydelig nedgang

Hvordan gikk det med orientering som ofte har blitt betegnet som den store «Jøssingidretten»?

Det var 4-5000 aktive o-løpere før krigen. Under «NM» 10 oktober 1943 er det 140 påmeldte. På grunn av reisevanskene deltar ikke trønderne, men arrangerer sitt eget løp med 50 startende samme dag. Med arrangører er det altså minst 200 personer i sving denne dagen.

Dersom vi ser på førkrigstallene, blir dette en oppslutning på 4-5%. Med andre ord, orientering ser også ut til å ha vært en av de store NS-idrettene også.

I 1940 var det ca 10 000 starter i noe som har blitt betegnet som en redusert sesong. For 1943 sesongen kommer NS-orienteringen ut med ca 800 starter, eller 8% av 1940 nivået.

Men selv om orientering kan klassifiseres som en av de store NS-idretten er det tross alt kun 200-300 personer som har vært aktive, og de aller fleste av dem rundt Oslo. Det er også et forholdsvis sterkt miljø i Trondheim.

Etter stadig økende oppslutning de to foregående årene virker o-utvalget optimistisk. For våren ´44 publiseres det en fyldig terminliste for NS-orienteringen med ti løp. Av de fem første løpene blir fire ikke arrangert og ett utsatt.

Terminlista for høstens løp i Osloområdet viser åtte løp. Også for høstsesongen er det få av løpene som går som planlagt. Totalt avholdes det 11 løp rundt omkring i Norge. NM samler 100 deltagere.

Praktiske utfordringer

Hvorfor går det såpass kraftig tilbake i 1944?

Det er nok flere grunner til dette. Det praktiske rammet all idrett. Reiserestriksjoner, utstyrsmangel og rasjonering på mat. Det ble vanskeligere å være med på idrett, og man prioriterte andre ting. En annen faktor er at det var relativt få kompetente orienterere fra før krigen som ble med inn i NSorienteringen. Idretten var derfor sårbar da få personer kunne påta seg løypeleggeroppgaver.

Flere sentrale personer på løypelegger- og arrangørsiden var også medlemmer av hirden. Hirden ble mer opptatt med trening og aksjoner og dermed fikk medlemmene mindre tid til andre aktiviteter.

Selv om den NS-styrte idretten ble boikottet, stoppet ikke idretten opp. Det ble arrangert en rekke illegale stevner, såkalt Jøssingidrett. Også orientering ble drevet i det skjulte, og var mye enklere å skjule enn de fleste andre idretter. Mange av o-løperne fra før krigen fortsatte, og nye kom til. Orientering ble drevet både som trening i Milorg og som hyggelig avkobling.

Illegale løp

Det er vanskelig å få en god oversikt over de illegale løpene. Av naturlige grunner ble det ikke utgitt eller oppbevart resultatlister som viste hvem som var med på ulovlig aktivitet. «Mange klubbarkiv er blitt brent og ødelagt når razziaene begynte å bli for nærgående.»

Mesteparten av det som er skrevet om disse løpene er derfor nedtegnet etter krigen. Til dels lenge etter krigen. Mange av henvisningene til løp er derfor vage, uten angivelse av eksakt dato, arrangør eller deltakerantall.

Stor-Oslo var sentrum for o-idretten før krigen, og også tyngdepunktet for den NS-drevne o-idretten. Den var også tyngdepunktet for Jøssing-oløpene. Totalt er det funnet opplysninger om ca 200 o-løp i Oslo-området under krigen. De større løpene samlet typisk rundt 20-50 og i enkelte tilfelle 100 løpere. Det desidert største løpet var Arilds løp 8 oktober 1944 med hele 199 deltagere.

Invitert via kurer

Oppslutningen om orienteringsløpene i Oslo var så stor at man bestemte seg for at kun 100 inviterte løpere fikk delta i kretsmesterskap. Beskjeden til de løperne som var uttatt ble sendt med kurer i stedet for normal post, slik at brevene ikke kunne plukkes opp av postsensuren.

De som innbød til løpet var Tyttebærklubben som besto av Gunnar Andersen, Willy Lorentzen og Johan Christian Schønheyder.

Lillehammer kom tidlig i gang med illegale løp, men det var bare et par løp i 1944. Jeg har kun funnet konkret opplysninger om tre løp. Det nevnes dog i LOK´s historie at «[i] Lillehammerområdet fortsatte o-idretten å utvikle seg under den ´illegale´ idretten. Mange løp ble holdt, interessen var stor og deltagelsen god.»

Totalt arrangerte Fredrikstad SK 25 o-løp i løpet av krigen. Det ble arrangert bykamp mellom Fredrikstad og Halden både høst og vår i tre år (1941- 43). I Haldens klubbhistorie nevnes det bykamper mot både Fredrikstad og Sarpsborg.

Det kan tyde på at det var separate oppgjør mellom to byer om gangen. Muligens for at løpene ikke skulle bli så store at de var vanskelige å skjule. Disse bykampene samlet 40-50 deltagere. I september 1944 ble mange av Haldens løpere tatt i en razzia som rullet opp Milorg i byen. Det ble slutten på bykampene da Halden ikke lenger kunne stille lag.

Lite dokumentasjon

Bergensområdet er et av de områdene hvor det helt klart har vært en god del aktivitet, men lite er dokumentert. For eksempel forteller Årstads klubbhistorie at det særlig mot slutten av krigen stadig avvikles o-løp. Årstadløperne var også med i en rekke o-løp. Detaljer om løpene er ikke funnet.

I motsetning til distriktene beskrevet over, virker det som om orienteringsidretten gjennom krigsårene er temmelig godt dokumentert for Agder. I Aust Agder arrangerte arendalsklubben Granes Friidrettsgruppe 40 orienteringsløp og flere mindre stevner. Det var mye aktivitet, spesielt i Arendalsdistriktet.

I Vest-Agder var det i 1941 ett løp i Randesund og fire til i Kristiansandsområdet. Høsten 1944 var det tre løp i Vest-Agder. Det siste samlet 65 mann og 5 kvinner. Kristiansandsklubben Oddersjå melder også rett etter krigen at «Våre orienteringsløpere har deltatt i adskillige illegale løp likesom klubben selv har stått som arrangør.»

I Glåmdalen var det nesten ingen aktivitet i 1941 og lite i 1942. De to siste krigsårene ser det ut til at det har vært 15-20 løp hvert år.

I Nord-Østerdalen startet skytterlagene med orientering, det virker som om dette startet relativt kort tid etter den tyske invasjonen, men noe om antallet løp er ikke funnet. For resten av Hedmark er det også veldig sparsomt med opplysninger.

Trondheim var det eneste distriktet utenom Oslo-området hvor det var god oppslutning om NS-orienteringen. Det tyder på det hadde vært en god aktivitet før krigen, antagelig var det derfor også jøssing-o-løp under krigen, men veldig lite er funnet.

500 illegale løp

Drammensklubben Sturla arrangerte badstuløpet for første gang 1941, med en løype på 15 km. «De første årene ble det … arrangert en del løp i største hemmelighet. Dette døde dog ut.». Det har senere blitt hevdet at senhøstes 1943 måtte den illegale idretten innstilles.

Dette er bare delvis korrekt for kretsen som helhet. Om man stoppet aktiviteten i Drammensområdet starte man på Ringerike. Fossekallen arrangerte fra sensommer 1944 til mai 1945 en rekke konkurranser

Totalt er det funnet mer eller mindre sikre opplysninger om drøyt 500 illegale o-løp de fire krigsårene.

Sommeren 2017 startet Martin Aasen Wright med turorientering. Eldstesønnen hadde da blitt to år, og tur-o var en fin familieaktivitet. Kona kommer fra en o-løperfamilie, og da de flyttet til Bøler samme år, meldte de seg inn i Oppsal Orientering.

Det ble raskt mer enn bare tur-o, først treningsløp før han meldte seg på sitt første o-løp – Furugampen høsten 2017. Som orienteringsfamilier flest ble hele svigerfamilien med på løp. En start som kunne gått bedre, forklarer han.

– Det ble mye knot, jeg løp ut av kartet, gjorde avstandsfeil og ble desorientert. Til slutt møtte jeg de som skulle ta inn postene, og kona begynte å leite etter meg.

Men til tross for en utfordrende start, ga ikke Martin seg. Han ble med på orientering videre.

To hjerneslag

I juli 2017, rett etter at Martin hadde startet med turorientering, ble han dårlig. Han ble lagt inn på sykehus, men ingen feil ble oppdaget. Han ble sendt hjem med beskjed om å stresse litt mindre.

I desember samme år fikk han et nytt hjerneslag, og denne gangen var det ingen tvil. Det var da de forsto at han hadde hatt hjerneslag også i juli. Det viste seg at han hadde en medfødt åpning i hjertet, som forårsaket slagene.

Til sunnaas

Martin startet sin rehabilitering på Sunnaas Sykehus. Der var det tilbud om tre mosjonsløyper, og han tok konsekvent den lengste turen som gikk i skogen. Nesodden OL kom til sykehuset og hadde o-løp både for de som var på opphold på sykehuset og o-lagets medlemmer. Her gjennomførte 44-åringen C-løypa. Etter seks uker med rehabilitering på Sunnaas Sykehus fikk han komme hjem.

– Fysisk var kroppen fin, men hjernen er mindre utholdende og kapasiteten lavere enn før, forteller han.

Han har fått diagnosen Fatigue, hvilket innebærer at han blir fortere mentalt sliten, ikke orker så mye sosialt som før og støy har også blitt en utfordring i hverdagen.

29OLA DILT: Slagrammede Martin Aasen Wright på jakt etter poster i Ola Dilt. Nå vil 44-åringen starte egen o-gruppe i Oslo for slagrammede. Foto: Lone Brochmann

Mer overskudd

De to siste årene har han imidlertid blitt bedre, og orientering har blitt en del av hans rehabilitering.

– Orientering opplever jeg som utelukkende positivt. Jeg får mer overskudd og blir mer opplagt av å være ute. Samtidig er orientering gøy, forsikrer han.

I orientering kombineres det fysiske med det kognitive. Det å kombinere det kognitive med å lese kart, og det å gå/løpe på stier, røtter, steiner i skogen er veldig god trening.

Martin har gjennomført mange C-løyper i konkurransesammenheng og vil nå utfordre seg selv med å prøve å gjennomføre B-løyper uten for mange feil. I tillegg er han en ivrig turorienterer. I 2020 var målet å ta gullmerket i Ola Dilt, hvilket han klarte.

Passer for alle

– Jeg mener at som slagrammet så kan alle ha glede av å drive med orientering. Det er en idrett som passer for alle nivåer, fastslår han.

44-åringen er klar på at flere som har hatt hjerneslag kan ha glede av å starte med orientering, og oppleve mestringen på sitt eget nivå. For å få flere med så sier han ganske kontant at:

– Vi må få bort tankegangen om at orientering er så vanskelig.

– I tillegg må klubbene lage opplegg, informere på en slik måte at inngangsterskelen blir lav for å delta og at du som nybegynner beveger deg langs stier. Spesielt for slagrammet er orientering en god måte å trene på, det er en kombinasjonstrening med det kognitive og det fysiske. Du trenger ikke nødvendigvis å konkurrere, du kan gå tur-o, og gjøre det med hele familien.

Egen o-gruppe

44-åringen ønsker å bidra til at flere skal få ta del i og oppleve gleden med orientering. Han ønsker nå å starte opp en orienteringsgruppe innenfor LHL Hjerneslag Oslo, hvor han er styremedlem. LHL Hjerneslag er en del av LHL (Landsforeningen for hjerte og lungesyke). Her skal det være kartopplæring, felles turer i tur-orientering og mulighet til å bruke kart som rehabilitering, trening og mestring.

Martin Aasen Wright vil være en av ambassadørene i orientering for 2021, der han har som mål å vise at orientering er for alle. I tillegg har han en blogg; livetmedstammingoghjerneslag. com, der han blogger om egne erfaringer.

– Mannen min hadde vært borti orientering i det militæret. Jeg hadde også vært med ham på litt turorientering, men så begynte Espen å løpe. Jeg ble med på avslutningen på nybegynneropplæringa. Da var jeg 35 år, og det er vel riktig å si at det var der og da frøet ble sådd.

Det forteller Berit Røste, fortsatt bosatt i Brumunddal sammen med mannen Hans Jørgen. Det samme er ekteparets yngste sønn, Arne med kone og tre døtre, mens fem år eldre Espen i dag bor på Kongsberg sammen med kona Ingjerd Sommerstad og deres to barn.

Foruten å være aktive o-løpere har de alle bidratt ved arrangementer, trening og rekruttering i sine respektive klubben.

Begynte med hein

– Det var Hein OL som var klubben i Brumunddal. I 2009 slo de seg sammen med Ringsaker OL og dannet Ringsaker OK, forteller Berit Røste.

Da hadde sønnen Arne rukket å bli voksen og satt som leder i Hein o-lag.

– Det stemmer. Jeg ble valgt til leder et drøyt år før Hein slo seg sammen med Ringsaker, forteller Arne Røste.

I Ringsaker OK er det først og fremst ved store og små arrangementer familien Røste har gjort seg bemerket.

– Jeg var arrangementsansvarlig i mange år, helt fram til og med årsmøtet i fjor, forteller Berit Røste.

– Jeg har vært løypelegger på flere løp i tillegg til løpsleder på KM, forteller sønnen Arne.

Trening og instruksjon

I tillegg har mor og sønn også vært med på nybegynneropplæring og trening for de yngre i klubben.

Det samme har familien Sommerstad/ Røste på Kongsberg. De har bodd i «gruvebyen» siden 1999.

– Det var Ingjerd som dro meg med dit, humrer Espen.

– Vi bodde sammen ett år på Elverum før hun fikk seg jobb som lærer på Notodden. Da insiterte jeg på at vi skulle bo i Kongsberg siden det var et

godt o-miljø der. Ved en tilfeldighet fikk jeg også jobb på sykehuset i Kongsberg. Siden har vi blitt boende der.

De to traff hverandre (selvfølgelig) på et o-løp. Ingjerd Sommerstad kommer opprinnelig fra Andebu og har mange fine NM-plasseringer å vise for Hedrum OL. I dag er det datteren Synne (15) og sønnen Simen (13) som fører arven videre.

O-ringen 5-dagers

– De er både aktive og ivrige, i orientering om sommeren og skiskyting om vinteren. Men de har vært innom flere andre idretter også, både fotball og langrenn, forteller Espen Røste.

På Ringsaker har også de to eldste døtrene til lillebror Arne så vidt utforsket o-idrettens «mysterier».

– Thea Beate (10) har vært med på treningsløp og noen løp i Nammocupen i regi av Mjøs-O, både i N-åpen og litt i D9-10, mens Julia Helene (8) har vært med på småtroll. De virker ivrige og interesserte, så får vi se om det holder seg, sier far Arne Røste.

Sjøl begynte han også som småtroll etter at fem år eldre Espen begynte å løpe. Et årlig høydepunkt var deltakelse i O-Ringen 5-dagers i Sverige.

– Det var stort å komme til Sverige og se hvor stort 5-dagers var. Det var fine sommerferier, minnes Espen Røste. Lillebror Arne er enig. – Vi dro med bil og campingvogn, likesom mange andre. Jeg husker 5-dagers som noen stort og spennende og med buss til løpene.

Brødreduell

Fortsatt er begge aktive, Espen kanskje mer enn Arne ifølge lillebroren. Og hvert år brygger det opp til brødreduell når Espen og familien kommer på besøk til Ringsaker og gjerne slenger med i et lokalt løp på Hedmarken.

– Da stiller vi i samme klasse. Det er blodig alvor og mye prestisje, humrer lillebror Arne.

Han tror de har gått seirende ut av duellen omtrent like mange ganger.

– Espen er nok bedre trent og løper litt fortere enn meg, mens jeg kanskje har en fordel av å løpe på hjemmebane – i kjent terreng. Iblant har det vanket ei vinflaske til den som har gått seirende ut av duellene.

– Selvfølgelig sponset av den som har tapt. Duellene på Hedmarken er også noe storebror Espen ser fram til.

– Det er noe vi må få med oss, gjerne på Furugampen dagen før Ringreven. Vi har alltid hatt er godt brødreforhold, og da er det artig med en vennskapelig «fight», påpeker han.

Familielag

Apropos Ringreven – det er en mixstafett som hele familien Røste prøver å få med seg. Hvert år arrangeres den i Moskogen siste søndag i september.

– Det er lavterskel, en stafett der vi pleier å stille familielag. Ungene synes det er kjempemoro hvis de får løpe sammen med onkel, forteller Espen.

Det fikk de ikke i fjor høst. Da stilte fire blad Sommerstad Røste sammen med Mette Nybakken på laget. Onkel Arne var løypelegger, mens Berit og ektemann Hans Jørgen var ivrig heiagjeng.

– Alle de fire på Kongsberg er bitt av basillen, akkurat som jeg ble for mange, mange år siden. Det er moro å følge barnebarna. De begynner å bli veldig flinke, og jeg håper de får samme fascinasjonen som meg over å være på tur i skogen, finne poster og oppleve stadig nye terreng.

Det blir det helt sikkert anledning til når vinteren går mot vår og en ny sesong nærmer seg med alt hva det innebærer.

– Da vi kom til Kongsberg ble vi begge involvert som trenere for juniorene med Tine Fjogstad som primus motor. Nå sitter Ingjerd i styret som leder for rekruttkomiteen, og til sommeren håper vi å kunne arrangere O-festivalen så normalt som mulig. Kongsberg skulle hatt den i fjor, men på grunn av coronaviruset blir det 2021 i stedet. Da blir det sikkert noe å gjøre for oss begge i forbindelse med både bysprint og løp på Heistadmoen.

– Det er aldri mangel på oppgaver for den som driver med orientering, fastslår Espen Røste – sønn, storebror og far til to i en vanlig o-familie som i likhet med mange andre bidrar med stort og smått på klubbnivå i norsk orientering.

Oppmann for ungdomsgruppa i Fossum, Eldri Holo, forteller at arbeidet ble satt i gang for å skape grunnlag for rekruttering i nærområdet.

– Dessuten har vi nå flere karttegnere som vi håper kan tegne flere kart i årene som kommer. Vi har ambisjoner om å lage kart til de aller fleste skolene i Fossum-land, så det gjenstår en del arbeid, forteller Holo.

Mange timers jobb

Erik Hæstad Bjørnstad, søsteren Victoria, brødrene Erling og Øyvind Hjermstad samt klubbkamerat Eivind Berner Myhre har lagt ned mange timers jobb i kartarbeidet. Da den skriftlige jobbavtalen var på plass, fikk de som ikke hadde tegnet kart før muligheten til å være med på et nettkurs gjennom NOFs prosjekt «Orientering – Kart i skole og fritid». Der lærte de grunnleggende ferdigheter i synfaring og hvordan et kart bygges opp.

– De unge karttegnerne har vært utrolig flinke. Kartene er svært gode, takket være innsatsen de og deres to erfarne mentorer har lagt ned. Kartene har blitt tatt godt imot av skolene. I tillegg kan kartene benyttes i treningssammenheng. Så kartene vil forhåpentligvis bli mye brukt, sier Holo.

Orienteringsbursdag

– Kartene er selvfølgelig et tilbud til skolene og kan være nyttige i treningssammenheng, men vi håper de vil bli brukt i andre sammenhenger også.

Hva med å invitere til utebursdag og la gjestene få prøve seg på orientering. Det er jo superrelevant med uteaktivitet nå i koronatiden, tilføyer hun.

Klubbens medlemmer oppfordres til å fortelle om kartene og tegneverktøyet som finnes på skoleorientering.no.

– Vis frem kartene og idretten vår til venner og bekjente. Kontakt lærere på skoler som ennå ikke har fått kart. De må få vite om mulighetene som fi nnes, oppfordrer Holo.

Løypeleggerkonkurranse

Klubbens ungdommer har fått muligheten til å bruke de nye kartene i ulike sammenhenger.

– Vi har arrangert en uformell løypeleggerkonkurranse på kartene for ungdomsgruppa. Det kom inn mange forslag som ble studert under høstens sesongavslutning. Å tegne løyper er bra trening, påpeker Holo.

I tillegg til o-gruppas egne aktiviteter, er kartene tatt i bruk både i gymtimer på skolene og av klubbens allidrettsgruppe.

– Det er supert, sier Holo.

Flere skolegårdskart

De ivrige karttegnerne får kanskje nye sjanser til å lage skolegårdskart i sommer. Klubben håper å få finansiert flere kart.

– Vi vil prøve å engasjere klubbens unge i sommerhalvåret, både med karttegning og med å skape aktivitet med utgangspunkt i kartene. Det krever at de setter av en god del tid, men samtidig er det en fin sommerjobb med mye uteaktivitet og stor frihet. Vi håper de finner tid til dette mellom trening og løp, avslutter Eldri Holo.

Fakta

http://skoleorientering.no/

• Inneholder over 600 kart.
• Skolegårdskart og nærkart som egner seg for bruk i skolen.
• Alle klubber som har aktuelle kart kan publisere dem i portalen.
• Enkelt å tegne løyper og skrive ut kart.

Karttegnerkurs

• Flere kurs arrangeres i løpet av 2021.
• Følg med på kurs/ aktiviteter i Eventor.
• Alle kan delta, ungdommer og unge voksne oppfordres spesielt.
• Deltakere tilbys rabattert pris på OCAD Orienteering.

Tiomila er vårens høydepunkt for mange norske klubber. Tidlig i februar meddelte de svenske arrangørene at det heller ikke blir noe av årets storstafett. Tiomila 2021 er avlyst – akkurat som fjorårets utgave ble.

– Coronapandemien har påvirket og rammet oss hardt, og vi ser ingen muligheter – slik situasjonen er nå – til å arrangere Tiomila i Valdermarsvik 1.- 2. mai. Vi beklager dette selvfølgelig på det sterkeste både overfor de klubber som gledet seg til å delta under årets arrangement, og samtidig også overfor de frivillige som allerede har lagt ned mange timers arbeid for å få til et arrangement, sier generalsekretær for årets Tiomila, Kjell Holmström.

NOFs Jan Arild johnsen har heller ikke nevneverdig tro på at Jukola lar seg arrangere i midten av juni.

– Jeg tror det er lite sannsynlig å samle 25.000 mennesker i Finland med den linjen de har lagt seg på når det gjelder restriksjoner. Det likner jo veldig på de vi har i Norge.

Tror på vm

Langt mer optimistisk er han med tanke på VM i Tsjekkia i juli.

– Det blir nok gjennomført, men litt uvisst i hvilken form. Tida vil vise om det også blir publikumsløp i tilknytning til VM, eller om det vil foregå uten eller med et begrenset antall tilskuere.

Nasjonalt tror også Jan Arild det blir en vårsesong med begrensninger à la de vi hadde i fjor, mens håpet om mer normale tilstander øker jo lenger fram i tid han prøver å se.

– Reglene per nå, ved inngangen til februar, er de samme som før med maks 200 deltakere, men med en haug med kommuner med ulike restriksjoner. Jeg er relativt sikker på at vi kan arrangere løp til våren med 200 deltakere, men har sagt til arrangørene av vårløpene i Østfold at vi neppe får tydelige tegn før etter påske.

Håp for o-festivalen

– Hva tror du når det gjelder O-festivalen og ulike sommerløp både her hjemme og i utlandet?

– Jeg tenker det er et reelt håp om å arrangere O-festivalen med minimum 500 deltakere. Det er min spådom, også når det gjelder øvrige sommerløp.

I slutten av januar meldte arrangørene av O-Ringen 2021 at de har flere gode «anledningar » til å tro på et O-Ringen til sommeren. «Därför jobbar vi nu för fullt för att kunna välkomna er deltagare till Uppsala 2021», het det i en uttalelse fra arrangørene i Uppsala.

– Deler du svenskenes optimisme med tanke på O-Ringen i juni?

– Jeg tror det er usannsynlig med et arrangement helt som normalt selv i Sverige i juli. Å samle over 20.000 deltakere til O-Ringen virker for meg helt umulig, avslutter en krystallklar Jan Arild Johnsen.

– Jeg tror alle er blitt flinke til å gjøre endringer etter hvert som det kommer nye beskjeder, men vi planlegger som vanlig.

Det sier Håvard Haga, sportslig utviklingsansvarlig i NOF med ansvar også for juniorlandslaget. – Det er naturlig nok en usikkerhet rundt mesterskapet, men det ligger uansett mye læring i det å forberede seg mot et mesterskap, sier Haga som startet i jobben sist sommer.

Planene om samling i Tyrkia i forkant av junior-VM er imidlertid skrotet – det ble tidlig klart at det kunne bli vanskelig.

– Men NOF hadde i samarbeid med Wang Toppidrett og skolen i Heimdal samling i Tyrkia sist vinter, så mange av løperne har fått smake på terrengtypen.

Som utviklingsansvarlig jobber Håvard Haga tett med Fanny Horn Birkeland som er leder «Jenteprosjektet» og trener for et par av jentene på landslaget. Sammen planlegger de aktiviteten og håper det kan la seg gjøre med juniorsamling i Kristiansand i mars.

– Åpent for mange

– Vi er veldig opptatt av at all aktivitet som skapes har opplegg som er åpne for så mange som mulig.

Duoen jobber med å kartlegge hvordan det står til i kretsene og aktivtet i klubbene for å finne utfordringene og hvordan de kan bidra .

Corona-krisa har ført til avlyste samlinger og at besøkene i miljøene ute i klubber og kretser ikke har latt seg gjennomføre.

– Dette påvirker også utøvere. Det har blir mye digitale møter, sier landslagstreneren som kan se en positiv effekt av smitteverntiltakene.

– Spørretimen, digitale webinar med forskjellig temaer og gjester har virket positivt. Dette er noe vi vil fortsette med også når ting normaliserer seg. Disse kan løpere og ledere fra hele landet ta del i og er en enkel og eff ektiv måte å nå ut til klubber og trenere med læring.

– Hva er inntrykket – hvordan ser det ut for landslagsløperne?

– Jeg synes det ser bra ut. Det blir trent bra mange steder – ikke bare på juniorlandslaget, men også de som står utenfor laget.

Læringsprosess

– Hva anser du som din hovedoppgave?

– Jeg jobber aller mest med å styrke kontakten mot regionene. Noe av det viktigste opp mot juniorene er å drive opplæring. De er i en læringsprosess og skal bli bedre kjent med egen kropp og hvordan trening fungerer.

– Vi ønsker å lære bort verktøyene de trenger for etter hvert å ta steget inn som seniorer. Jeg tror det er viktig at en utøver hovedsakelig er sin egen trener. Det er viktig å lytte til egen kropp – ingen trener kan vite nøyaktig hvordan du har det.

– Derfor oppfordrer vi løperne til å legge egne treningsplaner – så diskuterer vi rundt det, sier romerikingen i Nydalen SKs drakt.

– Alt er usikkert både i forhold til konkurranser og mulige reiser, sier 51-åringen på telefon hjemme fra Kaarina ved finske Åbo.

Pandemien med krav om karantenetid har ført til at ukene i Norge har blitt langt færre enn planlagt. Hans egen plan for de først 100 dagene er revet i filler.

– Først to uker i Norge, seinere to og ei halv uke – er alt som har kunnet la seg gjennomføre. Begge oppholdene i Norge endte med at vi måtte avlyse det som skulle være oppstartssamlingen, sier Janne Salmi.

Håper på tsjekkia-samling

Nå planlegges det for samling i VM-landet Tsjekkia i mars, men pandemien sørger for at det må legges en plan A – B – og C.

– Alt er vedlig usikkert. Alt er mulig – eller kan bli umulig. Smittesituasjonen med norske begrensninger i reiser og smittesituasjonen i Tsjekkia vil avgjøre. Organiseringen av reise er komplisert. Det går ingen fly direkte til Tsjekkia. Vi planlegger med ulike løsninger, men regler og muligheter endres flere ganger i uka, sier han og fortsetter:

– Begrensningene har gjort at vi ønsker å slå sammen de to planlagte samlingene i Tsjekkia og Italia og dermed være på tur i 4-5 uker. Men det betyr også at vi må forholde oss til reglene i fire land i tillegg til Norge – Sverige, Tyskland, Tsjekkia og Italia. Next generation-laget reiser etter planen hjem etter Tsjekkia-samlinga for å rekke karantenetida før EM-testløp, sprint i Bergen 7.-9. april, mens elitelaget prioriterer påskeløp i Tsjekkia.

Sammen med helseteamet gjør landslagsledelsen det de kan for å overholde smittevernreglene og sikre at smitterisikoen mot utøverne blir så liten som mulig.

Krevende og annerledes

Janne Salmi legger ikke skjul på at det tsjekkiske terrenget krever forberedelser om de norske skogsløperne skal kjempe om medaljer.

– Vi håper jo at alle internasjonale konkurranser skal kunne gjennomføres og at vi skal være så godt forberedt som mulig. Terrenget i Tsjekkia er veldig spesielt med bratte, korte bakker og sandsteinsformasjoner i alle retninger som gjør det vanskelig å finne de beste veivalgene i terrenget for langdistansen og stafetten. Vi trenger helst en måneds tid der nede og minst 50 økter og konkurranser i området – det krever 4-5 uker.

Håper på sprintmedaljer

Foreløpig er ikke resultatmålene diskutert med laget, men den nye landslagssjefen ønsker medaljer også på sprinten.

– Jeg håper på en sprintstafettmedalje på enten VM eller EM og topp-6-resultater for både herrer og damer på de individuelle sprintkonkurransene. I skogs-VM bør målet være en medalje hver dag på de individuelle VM-løpene. Selvsagt aller helst gull, men dette er foreløpige tanker før vi sammen har gått gjennom målene, sier Salmi som har sittet i hyppige Teams-møter siden han tok over roret – med enkeltutøvere, med hele laget, med helseteam og NOF-administrasjonen.

– Det har vært krevende. Nå kan vi bare håpe på bedre tider slik at vi også kan møtes for trening og diskusjoner som et lag.

– Har gjort en god jobb

For svenske Susanne Barkholt har ikke tida som landslagstrener med ansvar for damene, blitt helt som forventet. Det har corona-pandemien sørget for.

Trollhättan-bosatte Barkholt med ni år som landslagssjef for det svenske laget, startet i jobben for halvannet år siden, men pandemien har gjort at møtepunktene med utøverne har blitt annerledes enn planlagt. Det meste har foregått via internett.

– Heldigvis rakk jeg å besøke alle utøverne på deres hjemplasser før pandemien gjorde reiser for vanskelig, sier hun.

Da Barkholt startet, var mange skadet. Nå er bildet lagt mer positivt.

– Alle jentene har gjort en god jobb. Nå ser det heldigvis veldig bra ut. Det er jobbet godt sammen som team – med støtteapparatet og Olympiatoppen. Men den viktigste jobben gjør jo jentene selv, sier hun.

Hun påpeker viktigheten av å tilpasse treningen i forhold til seg selv og tror corona-tida på sett og vis førte til noe positivt for mange.

– Med manglende konkurranser og dermed lite tidspress, har jentene fått gjøre mange gode ting og har utnyttet året på en god måte.

Nå er hun optimistisk.

– Det er veldig spennende. Utviklingen går i riktig retning. Alle jentene har gode år foran seg, trener godt uten å ha hastverk. Jeg er optimistisk. Nå lengter vi veldig etter å bytte nettmøtene med å komme sammen på samling, sier hun.

– Du har mange år som sjef for de svenske damene – er det store forskjeller i forhold til Norge?

– Det er jo alltid noen forskjeller når du bytter jobb. Jeg synes det er veldig gøy å jobbe med det norske laget. Det er fantastisk å jobbe med så flotte mennesker. Nye mennesker i en ny situasjon – det er veldig gøy, sier Susanne Barkholt.

– Målet er å representere Norge internasjonalt. Verdenscup og EM blir de store målene, sier 21-åringen som studerer fysikk ved Universitetet i Uppsala og løper for storklubben OK Linnè som har vært en gjenganger helt i toppen av Tiomila-stafettene de siste årene.

Tross sterke løp i den amputerte fjorårssesongen mener han VM er urealistisk.

– Uttaksløpene blir viktige, men en plass på VM-laget er lite sannsynlig, sier Lucas med individuell bronse og stafett-gull fra junior-VM 2019.

God matching i ok linnè

Han trives med de abstrakte utfordringene i studiet og å være en del av Sveriges største O-klubb med om lag 900 medlemmer.

At han endte nettopp her for halvannet år siden var ikke tilfeldig.

– Jeg ønsket å finne et nytt miljø og tror at terrengtypen i Uppsala kan gjøre meg til en bedre løper. I tillegg er Uppsala en kjent studieplass og har en god naturvitenskapelig avdeling.

I utgangspunktet tar han studiet på normal tid og mener arbeidsmengden er «all right».

– Under pandemien som jo har vart over halve tida jeg har vært her, har det vært enkelt å kombinere studiene med toppidrett, sier han.

– Hvordan er matchingen på klubbtreningene?

– Vi har mange veldig sterke løpere, blant annet fra det svenske landslaget. Albin Ridefelt er eneren, men det er mange gode på trening – både unge og flere rutinerte som fortsatt gjør det sterkt. Måler er klart – å vinne Tiomila. Laget er godt nok, sier han bestemt.

Sikkerhet I Høy Hastighet

– Hva er ditt eget fokus i treningsarbeidet nå?

– Nå er det mest å trene på sikkerhet i relativt høye hastigheter. Bli stabil på det. Det blir litt mellomdistansespesifikt, men det handler mye om å trene jevnt bra. Jeg har hatt god framgang fysisk, men o-teknikk er en helt annet greie og vanskelig å måle framgang på. Det gjelder bare å finne poster raskt. Han har slett ikke glemt sprinten og føler treningen er ganske delt.

– Foreløpig føler jeg at jeg er blitt bedre på begge deler og tror ikke en kombinert satsing er til hinder.

– Hva er din styrke? – At jeg ikke har så mange svakheter, sier han og fortsetter:

– Jeg kan takle mange ulike situasjoner og er lite preget av omstendigheter. Jeg kan gjøre det skikkelig dårlig innimellom, men det litt tilfeldig når det skjer.

– Er du en som trener mye?

– Sammenliknet med andre er det nok ikke ekstremt. Jeg skulle gjerne sagt jeg var mer o-løper enn student, men all den tid jeg er avhengig av studiet for å finansiere meg selv, er det ikke slik – i alle fall til jeg har en bachelor. Det skal gå fint, men jeg ønsker å prioritere idretten i stor grad.

44 Dager i karantene

– Hva betyr det å være en del av et landslag?

– Det var jo meget spesielt i fjor. Jeg er fornøyd med de to samlingene som ble noe av, men det beste resultatet var at jeg fikk et samarbeid med landslagstrener Eskil Gullord.

– Hvor langt fram ser du?

– Jeg er nok ikke den som ser veldig langt fram og blir Ikke så veldig motivert av å se for seg VM om flere år. Jeg tenker mer ett og ett år.

Selv har han merket lite av coronapandemien i et land som har en dyster statistikk, men med få konkurranser og samlinger – og karantenetid ved grensekryssing – har det blitt færre hjemturer enn planlagt.

– Det er kjedelig med 10 dagers karantene hver gang jeg skal til Norge. I fjor ble det 44 karantenedager. Jeg håper på noen færre i år, sier han.

– Akkurat nå er det bare solskinn. Jeg er veldig fornøyd, sier hun på telefon fra Århus der hun er halvveis i psykologistudiet.

25-åringen i Lillomarka-drakta har vært skadefri siden før NM i Østfold. Treningsjobben hun har gjort har gitt kontinuerlige løft.

– Hvor høyt våger du å sikte når vi nå forhåpentligvis får en tilnærmet normalsesong?

– Min personlige form er bedre enn noen sinne, men jeg har ingen ide om konkurrentenes form. Jeg håper på gode resultater, men det viktigste er å få ut det jeg er god for. Vanligvis har vi jo et litt realistisk forhold til hvor vi står, men nå har vi ikke møtt internasjonal konkurranse på nesten to år, sier Andrine og legger til:

– Men, jeg håper jo at med den formen jeg har er jeg god for en medalje.

Skog og sprint-rettet

De to siste sesongene har Andrine Benjaminsen rasket med seg det meste av NM-gull – i fjor var det bare kongepokalen som glapp. Hun var klart best på både de lange distansene i skogen – og sprint i bygatene.

– En sesong med både EM-sprint og et VM med sprint og skogsdistanser – hva retter du deg mot?

– Jeg satser på helheten og har høye ambisjoner for skog og sprint. Det gjelder å prestere og at jeg får ut mitt potensiale.

– Et VM med to sprintkonkurranser og tre skogskonkurranser – er det mulig å løpe alt? – Slik programmet ser ut, er det vanskelig å løpe alt.

Det blir noen tøffe problemstillinger som jeg potensielt må ta stilling til på et tidspunkt.

Relevant terreng

Hun håper det blir gode muligheter til å forberede seg til det tsjekkiske VMterrenget og har som andre et spesielt fokus på de bratte klatrebakkene som ventes. Etter et junior-VM og en verdenscup i Tsjekkia har hun en anelse om hva hun går til.

– Jeg synes vi har noen veldig relevante bakker her i Århus og Kirkeborg. Der stiller jeg godt og en del av treningene legges allerede dit. Det gjelder ikke bare klatringene, men også akselerasjonen på toppen og å kunne løpe fort nedover.

– Er det slik at du likestiller sprint og skog?

– Mer eller mindre. Skogen tiltrekker meg litt mer, men sprint er gøy og jeg satser på begge. For ett år siden satset jeg nok mer sprintrettet med tanke på det planlagte mesterskapet i Danmark. Det ga litt mer framgang i sprint fordi jeg tidligere ikke har så mye fokus på det.

– Føler meg sterk

– Hva er din fremste styrke?

– Det siste halvåret har jeg tatt mange steg fysisk. Jeg føler meg sterk – det er en god ting å ta med seg. Det gir trygghet og litt mer overskudd til å ta seg tid til å lese kartet.

– Det virker som om du er sterk i hodet?

– Ja, føles sånn. Jeg er i fin vintertrening og formen er god. Det er ikke noe å frykte og blir spennende å teste seg internasjonalt når den tid kommer. Jeg håper det blir et sprint-EM, men er foreløpig litt skeptisk. – Om du ser bort fra mesterskapene – hva blir viktigst for deg dette året?

– Jeg har veldig lyst til å ta vare på den formen jeg har nå. Se hva jeg duger til. Se hvilket nivå jeg har hevet meg til, sier Norges ener.

Som eliteutøver har de daglige morgentreningene sammen med det danske landslaget som holder til i Århus, i motsetning til klubbtreningene i PK Pan, latt seg gjennomføre i coronatida.

Blir lagt merke til

Der har de danske sprinterne fått føle at Andrines sterke tester, stemmer. Framgangen på intervalløktene har vært tydelig siden i fjor. Det blir lagt merke til og blir kommentert.

– Nå er det deg de må måle seg mot – å slå?

– Ja, det har vært litt sånn nå, sier Andrine Benjaminsen.

Andrine Benjaminsenj Minsen

Sterk i fjor uten at hun fikk seg internasjonalt. Skadefri siden før VM2019. Trener veldig bra i et godt miljø i Danmark. Tar stadig nye steg i riktig retning. Det viser også testene.

Silje E. Jahren

Bor og jobber i Sveits. Er gravid og venter barn til sommeren mens VM pågår. Er fortsatt i god trening og er innstilt på å komme tilbake etter fødselen.