Måned: juni 2016

– Jeg har hatt stor glede av å delta på World Masters, både selve konkurransen og ikke minst den sosiale biten. Og for all del: planleggingen. Planleggingen er halve moroa med å løpe orientering utenlands. I dag har jeg o-venner over store deler av verden. For et partre år siden var vi tre-fire veteraner som hadde vært med helt fra starten i 1983, men nå tror jeg det bare er meg tilbake, sier Inger Vamnes.
Denne sesongen er Inger hemmet av et kranglete kne. I mai ble hun operert, men målet er likevel å rekke World Games i Tallinn i august.

– Tur dit blir det uansett. Jeg kan jo gå løypa, sier superveteranen som begynte med orientering tilbake på 50-tallet.

 

STARTET I LAHTI

Det er ingen i Norge som vet mer om WMOC enn henne. Mye av mesterskapets historie synes å være vel bevart i boden hjemme på Furnes, ispedd personlige betraktninger fra hvert eneste av de 27 arrangementene.

Hun begynte som D 45-49 i 1983, mens Tallinn blir siste mulighet i D 75.

– Hvordan startet Masters-eventyret?

– Som et finsk initiativ. Noen veteraner der borte loddet stemningen for et veterantreff i Norden, og inviterte til Veteran World Cup i Lahti sommeren 1983. Siden jeg på den tiden ledet veteranutvalget i NOF, tok jeg turen til Finland, mest av nysgjerrighet. Parkerte resten av familien på Sørlandsgaloppen og dro med fly til Helsinki og deltok på to av løpene.

– Og dermed var du i gang?

– Jada, og det mange ikke vet er at de to første mesterskapene var i privat regi. Også det på Mysen i 1986, med Flaggtreff som arrangør. Det hadde samme opplegg som i Finland og ble et flott arrangement. Og kjempefine løyper, de beste jeg har løpt i WMOCsammenheng. Det har jeg sagt til Per Fosser mange ganger. Han var løypelegger.

 

VANT DOWN UNDER 

 

WMOC var altså et nordisk initiativ og de tre første arrangementene gikk da også i Norden (Åmål i 1988). Men deretter viste kompasspilen ut i verden, Ungarn i 1990 og Australia (Tasmania) to år senere. – For meg står Australia i en særstilling sportslig siden jeg har vunet der ved to anledninger. I 12 uker har husbond Ivar og jeg vært down under i o-sammenheng.

– Tasmania var spesielt?

– Virkelig. Det er langt av sted og jeg dro i gang en kampanje for å få nordmenn til å bli med på tur og endte opp med 141 personer. Vi var til og med sponset av Sølvkroken (fiskekroker), og gikk omkring med T-sjorte med påtrykk «Norwegians on top down under». Det ble en særs vellykket og minnerik tur.

– Terrenget var visst spesielt med vanskelig orientering?

– Det er riktig. Knudret terreng med mye negative høydekurver, drøssevis av groper. Jeg løp først ut på jaktstarten, men ble tatt igjen av et par andre damer. Men så klarte jeg å «lure» dem helt på slutten. Sto stillle der jeg mente posten skulle være, mens konkurrentene bommet. 10 år senere vant jeg også i Bendigo, og i tillegg har jeg en sølv og to bronse gjennom disse årene.

 

ER IMOT WORLD GAMES

Helt fra starten av har Inger Vamnes vært en ihuga idrettspolitisk talsmann for den internasjonale veteranorienteringen. Hun var en av dem som dro det store arrangementet i gang, og lenge kjempet hun for WMOC som et seperat arrangement, fortrinnsvis hvert annet år. Men Inger har måttet svelge et par kameler. En av dem er World Games.

IOF har aldri nemlig aldri forlatt tanken om at orientering kan bli olympisk, og tror fortsatt at World Games kan være et sprintbrett for å nå dette målet. Hvert fjerde år er derfor veteranmesterskapet lagt inn i World Games. Det liker Inger dårlig.

– Jeg er overbevist om at o-idretten hadde tjent på å stå utenfor World Games og hatt sitt eget mesterskap. De fleste orienterere, både her hjemme og utenlands, som jeg snakker med om dette, ønsker separat mesterskap, men IOF tror på julenissen. Jeg mener vi blir misbrukt for en tapt sak! Neste år er det forøvrig World Games på New Zealand. La meg si det slik: Holder helsen stiller jeg antagelig, egentlig mot min vilje. Men jeg elsker jo orienteringen! Og New Zealand frister.

 

HISTORIEN I PLASTPOSER

Den personlige og delvis subjektive historien om den internasjonale veteranorienteringen fins som nevnt i plastposer hjemme hos Inger.
Fra starten i Lathi i 1983 og frem til og med Gøteborg i fjor har hun tegnet ned store og små hendelser, både i og utenfor o-løypa. Som banketten i Scotland i -94 der 1500 gjester fikk mat i løpet av 6 minutter. Som det primitive mesterskapet i St. Petersburg året etter og det samme i Minnesota i 1997.

– Arrangementet i Minnesota var forbausende dårlig planlagt, og datateknisk var ikke amerikanerne på høyden i det hele tatt, og det var overraskende.I 1998 i Tjsekkia stod herr og fru Vamnes ribbet tilbake da VW Transporteren deres ble stjålet med alt utstyr, men løp ble det likevel. Med lånte fjær.

 

JORDVEPS FØRTE TIL FLYTTING

Århundrets første o-løp løp Inger på New Zealand i 2000 med første start ett sekund inn i et nytt årtusen.
Australia igjen i 2002, og igjen med skyhøy startkontigent siden det var World Games. Og store avstander i forhold til arrangementsbyen (Sydney).
I Østerrike i 2006 hadde jordveps nær torpedert et av løpene, men flytting i siste liten ble redningen. I Portugal i 2008 sto sprint på programmet for første gang.

– Jeg mente lenge at sprint ikke egner seg for gamle bein, men etter hvert har jeg slakket litt av på prinsippene. I hvert fall hvis sprinten er lagt til en koselig «gamleby».

I 2009 var det World Games igjen i Australia, med reltivt få norske på startstreken. Inger og husbond Ivar dro og opplevde akkrediteringen som et mareritt. Enkelte o-løpere sto fem timer i kø for navneskilt og en enkel ryggsekk. Sveits året etter var en flott opplevelse og i Ungarn året etter skrøt arrangøren at det var første gang WMOC var lagt dit. Da kunne Inger minne dem på at Ungarn faktisk hadde mesterskapet i 1990.

 

PÅ TIDE MED NORGE

Mange o-land er det blitt for familien Vamnes med drøssevis av gode opplevelser. Som ihuga veteranløper synes Inger at Norge etter hvert bør påta seg WMOC igjen. Norge har egentlig bare arrangert en gang (Halden 2003), siden 1986-mesterskapet formelt var utenfor NOF-regi.
Japan skulle hun gjerne prøvd seg på, likedan Belgia og Frankrike. Alle nasjoner med mye bra o-terreng, men som ennå ikke har vært vertskap. Brasil for to år siden var interessant fra en o-synsvinkel. Med sprint i Porto Allegre og de øvrige løpene langt inne i landet ble det ganske strevsomt for gamlingene.

– Nå tar jeg bare ett år av gangen som det heter. New Zealand neste år lokker – selv om det er World Games.

– For da er jeg D 80, sier veterandronningen.

 

HVA MED VETERANENES FRAMTID?

World Masters i orientering har vært en suksesshistorie siden arrangementet dukket opp på terminlisten i 1983.

Siden har o-veteraner vært samlet 27 ganger til sportslig dyst og sosialt samvær i mesterskap over store deler av verden. Det er svung over World Masters som samler godt over 4000 veteraner på det meste.

Tiden får vise om Veteranmesterskapet er over toppen. Gøteborg i fjor sommer lokket 3101 veteraner, men bare 386 norske. WMOC i Tallinn i august tegner bedre. Per mai var 3300 påmeldt, noe som skyldes solid oppslutning fra Finland, Sverige og Russland. 417 norske o-løpere har meldt seg på, 130 damer og 238 herrer. Tyngden er som vanlig «godt voksne».

 

UOFFISIELT NM 1967

Her hjemme skjøt veteranorienteringen fart på slutten av 60-tallet da NOF innførte et uoffisielt NM for veteraner.
I 1967 samlet f. eks mesterskapet 988 deltakere, og tidlig på 80- tallet, da o-idretten opplevde en boom av en annen verden, nådde vi opp i hele 1200. Siden har deltakertallet nasjonalt vist en sakte nedadgående tendens. På Svulrya i fjor deltok rundt 370 veteraner.

Internasjonalt er utviklingen likevel ganske oppløftende. Den kanskje største utviklingen har det vært i tallet på deltakernasjoner. På Mysen i 1986 kom løpere fra 17 nasjoner, men siden har det deltatt veteraner fra hele totalt 53 forskjellige nasjoner, en god del oversjøiske.
De senere år har tallet på deltakerland kretset omkring 40. Det forteller ikke så lite om hvilken utbredelse o-idretten etter hvert har fått. Det er ikke mange særidretter – om noen – som kan vise til noe tilsvarende.

 

FØDT I SKANDINAVIA

Som o-idrett generelt ble også veteranorienteringen født i Skandinavia. Både i Norge, Sverige og Finland var det fart i veteranorienteringen allerede fra 50-60 tallet, men det var i Finland at tanken om et internasjonalt treff for denne aldersgruppen oppstod.

I 1983 var man i gang, og da i skimetropolen Lahti under navnet Veteran World Cup. 12 år senere skiftet man navn til World Masters (WMOC) – fra 1994 ble veterantreffet en årlig begivenhet. I dag «eier» det internasjonale forbundet (IOF) det populære arrangementet. Gjennom årene har IOF spredt World Masters rundt om på kloden. De 27 forskjellige mesterskapene er blitt arrangert i 20 forskjellige land! Bare en gang har Norge vært vertskap, Halden i 2003. Flaggtreffs mesterskap i 1986 var «privat».

 

FRAMTIDA BLE TIL PÅ MYSEN

Apropos Mysen i 1986: På norsk initiativ ble det her invitert til et møte -i friluft – der 14 nasjoner var til stede for å diskutere det fremtidige opplegg for denne konkurransen.

IOF var ikke i bildet. Sentral i denne sammenhengen var først og fremst Inger E. Vamnes som leder av NOFs veterankomite. Birger Garberg, Olaf Helgesen og Stig Berge deltok også fra norsk side, og alle disse har mye av æren for at World Masters er hva det er i dag. Også siden har Inger E. Vamnes gjort mye for utviklingen av World Masters.

Et dypdykk i historien til Wold Masters gir mange interessante treff. Ett av dem er World Games som IOC «fant opp» på 80-tallet. Tanken var å skape et slags OL hvert 4. år for idretter som ikke er inne i den «ordentlige» OL- varmen. Første World Games var i Canada i -85, med 22 grener, deriblant orientering. IOFs drøm var, og er, at World Games kan være et springbrett til OL. I Canada deltok bare 170 o-løpere. World Games holdes hvert 4. år, ofte oversjøisk, og dette er en begrensende faktor hva o-oppslutningen angår.

 

NORDEN DOMINERER

Fortsatt er Norden toneangivende når det gjelder deltakelsen i WMOC. I nesten samtlige 27 mesterskap dominerer Finland, Sverige og Norge. Dette er noen ferske tall:

I 10-årsperioden fra 2005 til 2015 topper finnene med 4791 deltakere fordelt på alle konkurranser. Sverige 4331. Norge 3836. 53 nasjoner er representert – atskillig flere enn i et «ordentlig» VM. Da WMOC gikk i Halden i 2003 var deltakelsen 3606 løpere fordelt på 35 land. Topp er Harz i Tyskland i 2012 med 4280 påmeldte. Her deltok 500 nordmenn mot 654 finner.

Sveits i 2010 var også pop med 4115. 699 var sveitsere, og det er rekord fra ett enkelt land. Norge mønstret 465. Østerrike i 2006 hadde 4052 veteraner.

I 2008 var mesterskapet lagt til furuplantasjene på den portugisiske vestkysten, og dette lokket mange nordmenn. For første – og hittil eneste – gang på 2000-tallet toppet norske veteraner deltakerlisten: 686 godt voksne o-entusiaster.

Så får vi se hvor det bærer. I sommer står altså Tallinn for tur og neste år er det Auckland og World Games på New Zealand. Inger E. Vamnes har plottet inn begge.

 

LENGDENE PÅ LØYPENE i de eldre klassene har i de siste årene hatt en tendens til å bli kortere og kortere. Dette harmoniserer ikke med de ønsker løperne gir uttrykk for, når en snakker med andre på samme alderstrinn (H75).
Traséen, derimot, er det viktigere å ta hensyn til ved løypeleggingen, slik at denne ikke blir unødvendig tung.
Det er dyrt å reise langt, så dette med løypelengder tror jeg mange vurderer før de bestemmer seg for å kjøre mange mil, ofte for å løpe 2 km eller mindre.

Kanskje dette er noe av årsaken til at deltakerantallet er synkende?

 

I OSLO BEDRIFTIDRETTSKRETS har en lagt seg på løypelengde rundt 3 km for de eldste klassene og det ser ut til at dette er løypelengder de fleste liker.
OSI og Veritas kan vise til stor deltagelse i mellomløypa som er rundt 4 km og mer. Det er ikke noe ekstra arbeid for arrangøren om en forlenger løypene litt. Som regel er det nok av poster en kan «legge inn» i løypa.

Når en kommer til utlandet ser en fort at løypene er mye lenger enn i Norge, særlig i Veteran-VM, men også i mange andre løp, med unntagelse av sprintløp (for dem som liker det).
Jeg tror personlig at få eldre er så opptatt av sprintløp som de yngre. Tror sogar at sprintløp ikke er så heldig, hverken for det ene eller det andre, som litt lengre løp i moderat tempo, der vekten legges mer på orientering og utholdenhet.

 

ER VI NORDMENN mer pysete enn andre nasjoner?
Opplevelsen av å få være ute i skogen i fra en halv time og til godt over timen, gir oss mye mer enn disse korte etappene, der f.eks. en liten bom vanskelig kan rettes opp igjen.

Det er ikke noe krav at alle skal være i stand til å løpe hele tiden. Det må være individuelt. Det er spenningen og gleden ved å finne postene, velge raskeste vei og selvfølgelig oppleve gleden ved «gode dager» som gir oss lyst til å drive med orientering.
Det er nærliggende å sammenligne med turrenn på ski, der unge og gamle går samme lengde. Har aldri hørt snakk om at de eldre der skal ha kortere løyper. De arrangementene som har spesielt korte løyper bør kanskje vurderes om ikke startkontigenten skal reduseres tilsvarende.

 

HÅPER NOF TAR tak i dette og gjerne foretar en gallup, dersom det fortsatt er tvil, og ikke bare legger bort saken med kommentarer som at «tendensen viser at» osv…….