– Jeg har hatt en bipolar lidelse i hele livet, og ble diagnostisert med sykdommen i år 2000. Orientering bidrar til at jeg holder meg frisk, sammen med riktig medisinering, forteller Odd Harald Nilsen.

Få er ivrigere enn karen fra Tønsberg, som drar på o-løp så fort anledningen byr seg – året rundt. At han sjelden får navnet på første halvdel av resultatlista, bryr han seg fint lite om.

– Orientering er for meg det sosiale, miljøet, treninga og gleden ved å mestre, fastslår han.

Begynte i 1969

Sjøl begynte han med orientering hjemme i Tønsberg i 1969. Per Eikeland i OTO var både pådriver og mentor.

– Etter hvert ble løypene lengre og lengre. Da jeg begynte på gymnaset i 1972 ble det en pause fram til 1981. Det var broren min som fortalte at de da hadde begynt både med N- og C-løyper. Løypelengden der passet meg mye bedre, forteller han.

I 1983 flyttet han til Tromsø for å utdanne seg til sykepleier. Der deltok han bare sporadisk på løp, før han kom til Rena i 1988.

– De skulle arrangere Nordisk mesterskap i 1992, og det ble lagd mange, flotte kart i området. Vi forsøkte å få opp ei o-gruppe på Rena, men interessen var heller liten – selv om noen deltok på en del løp de påfølgende årene.

Kickstart

Odd Harald Nilsen ble på Rena fram til år 2000 da han ble diagnostisert som bipolar.

– Verden falt litt sammen da. Det var tøft, og jeg ble anbefalt av en psykiater å flytte hjem til Tønsberg der foreldrene mine bodde. Der kom jeg igjen i kontakt med o-miljøet i OTO. Det ga meg en kickstart på livet, forteller 67-åringen.

Fram til 2008 gikk han ufør. I 2013 ble han friskmeldt av psykiater, og med riktig medisinering og masse orientering lever han i dag det han kaller et fullverdig liv.

– Men det er fortsatt mange fordommer rundt dette med bipolare lidelser, dessverre. Jeg har også diabetes 2, men med riktig kosthold og trening holder jeg det i sjakk, forteller Tønsbergkaren.

Hele året

Etter å ha utfordret seg sjøl til å gjennomføre Blodslitet midt på 2000-tallet, har han gått fra H17C til ordinære klasser fra fylte 50 år. I dag løper han i H65. Omtrent året rundt.

– Knut Jacobsen i STIF startet noen lokale løp hver søndag i perioden oktober – mars i 2002. Hans filosofivar at så lite snø som det er i Vestfold, gikk det an å løpe orientering der gjennom hele vinteren. Disse løpene har jeg vært med på i 20 år, forteller Odd Harald Nilsen.

I tillegg berømmer han Per Olav Gulbrandsen i Larvik som startet en vinterserie med nattløp hver onsdag for noen år siden.

– Vinterjukola arrangeres i søndre del av Vestfold og Grenland uansett vær og føre. Jeg har vært med der i noen år – under pandemien som ukens løype, men i vinter heldigvis som vanlige løp igjen med 50-60 deltakere.

Promoterer o-idretten

Og kanskje ikke så rart, forresten – Odd Harald Nilsen benytter omtrent enhver anledning til å promotere o-idretten, det være seg på Facebook eller i andre sammenhenger.

– Jeg har litt slik «sykepleierfilosofi » på dette med orientering. Uansett aldersgruppe, kjønn eller ferdigheter er det helseforebyggende å komme seg ut i skog og mark med kart og kompass. Det burde atskillig flere oppleve.

Og i en idrett der du «aldri blir utlært», er det givende å diskutere kart og veivalg med likesinnede etter løpet.

– På o-løp treffer jeg gamle bekjente som jeg har holdt kontakten med helt siden tida på Rena. I o-idretten er vi rett og slett en stor familie, sier en av Vestfolds aller ivrigste og mest entusiastiske postplukkere.

I mars tok 55-åringen fra Fossum over som president etter Astrid Waaler Kaas. Da hadde han sittet to år som visepresident, men fartstida i norsk orientering strekker seg helt tilbake til da han og mora ble sendt på nybegynnerkurs av faren.

– Jeg vil ikke si vi var en o-familie. Far hadde løpt litt på gymnaset, og skjønte kanskje at dette var noe for meg. Derfor sendte han mor og meg på nybegynnerkurs i Bærums Verk da jeg var 11 år. Det var slik det hele begynte, sier Leif Størmer.

Hele livet

Dermed var det gjort. Guttungen ble bitt av basillen. I tillegg drev han med både ski, friidrett og litt fotball.

– Jeg var aktiv året rundt. Da jeg var 12 år, flyttet vi til Oslo, og jeg ble med i Heming. Vi var en ungdomsgjeng der som fulgte hverandre på trening, samlinger, turer og konkurranser hele året. Det var hele livet den gangen.

Hele oppveksttida beskriver Leif Størmer som fantastisk og bekymringsfri. Snart begynte også resultatene å melde seg. I 1987 tok han bronse i senior-NM som 20-åring. De to foran på resultatlista var ingen smågutter; Tore Sagvolden og Øyvind Thon.

– Jeg mener å huske jeg ble tatt ut til verdenscup en uke eller to senere, men jeg hadde også fått meg en smell i leggen under NM’et, så jeg måtte melde forfall. Året etter løp jeg Nordisk mesterskap, men også der skadet jeg meg og karret meg inn til en 16. plass, tror jeg. Dermed røk det enda en verdenscup- runde. Det ble kort og godt for mange skader.

Flott unnskyldning

Forfall meldte han ikke da barna ble såpass store at de kunne starte med orientering og han ble spurt om å bidra som hjelpetrener i Fossum.

– Siden 2002/2003 har jeg vært trener både i orientering og langrenn. Da var Julie 9-10 år gammel, og det har vært givende å følge utviklingen til både egne og andres barn og ungdommer. Og siden jeg synes det er kjempegøy å trene sjøl også, har det vært en flott unnskyldning å kunne gjøre det sammen med dem, humrer den nyvalgte presidenten.

For det å se ungdom på alle måter utvikle seg, og kanskje oppleve ungdomstida slik han selv gjorde, er den egentlige drivkraften bak nesten 20 år som trener i klubben. Og ikke minst bidra som lagleder på løp, slik han blant annet gjorde på sprint-NM på Jessheim i vår.

Har eksplodert

For to år siden ble Leif Størmer valgt til visepresident i NOK. I slutten av mars tok han over som president da Astrid Waaler Kaas ga seg.

– Spennende, fastslår han.

Og den nyvalgte presidenten ser mange muligheter for o-idretten framover. Han ramser gjerne opp de han mener er viktigst:

1. Under pandemien har oppslutningen om tur-o og stolpejakt eksplodert. Det gir oss en kjempemulighet og en bølge vi må surfe videre på. Veldig mange som tidligere ikke hadde peiling på hva orientering er, har nå fått et forhold til det. Og den nye tur-o-appen må vi videreutvikle til å bli verdens beste.
2. TV-dekning og synlighet. Nå ser vi at NRK er interesserte. Da må vi prioritere å jobbe for å få fram profi ler. Jeg føler både teknologien og tida jobber litt for oss med tanke på å gjøre o-idretten mer synlig.
3. Vi skal bli verdens beste o-nasjon. Og da målt etter ei totalpakke bestående av resultater, treningsopplegg, utviklingsmiljø og sosialt miljø. Og vi må gi jentene de samme forutsetninger som guttene til å bli verdens beste. Der har vi en jobb å gjøre.
4. Vi må øke aktiviteten og deltakelsen på løp. Det er jo Norsk Orienterings hovedmål. Under pandemien har vi mistet minst 10 prosent. Først må vi få de tilbake. Så må vi komme opp igjen på 2019-nivå.

Det er med andre ord nok å gripe fatt i – men plenty av muligheter – slik Leif Størmer ser det. Og for første gang på tre år har vi startet en sesong uten restriksjoner på grunn av pandemien.

– Jeg føler at folk synes det har vært ufattelig trivelig å være tilbake på samlingsplass i år. Det er et godt utgangspunkt, avslutter president Leif Størmer.

Fakta

Leif størmer

Alder: 55 år
Bosted: Rykkin i Bærum
Klubb: Fossum IL
Sivilstand: Gift med Lucie. Barna Julie, Oskar og Emil
Yrke: Utdannet ingeniør ved NTH. Jobber hos Aibel AS
Meritter: NM-bronse i 1987.

Mørket er i ferd med å tre seg ned over de svenske skogene rundt Tiomila-arenaen ved Ånnaboda.

Mange tusen skygger summer lavmælt og spent. Over høyttaleren telles det ned. Stemningen øker. Oppe i svingen blir «Hu Hei»- ropene høyere og høyere. Trommene nærmer seg klimaks. Jubelen stiger. Gradvis lyses skogen opp.

Plutselig er de der. Først én. Så to. Før hele bøffelflokken kommer rundt svingen. Det pustes. Det stønnes. Det snubles. Det ropes. Lyskjeglene sveiper fra høyre til venstre. Noen våghalser brekker ut av flokken og velger sin egen vei. De fleste følger lederen i flokken.

I løpet av et lite minutt er alt over. Like fort som de kom, forsvinner bøflene inn i skogen. Roen senker seg igjen. Tionatten 2022 er i gang.