Det var lokalavisa Nordre Aker Budstikke som kåret 60-åringen fra Nydalen til Årets navn og ildsjel for å ha startet det som ble en folkebevegelse for å sikre en gammel hengebru og et spektakulært turmål i Nordmarka.

– Det er jo stas, jeg legger ikke skjul på det. Kjempegøy, innrømmer Sindre Langaas etter kåringen.

Fb-aksjon

Det er Statnett som eier brua over Bjørnsjøhelvete. I en avisartikkel i Nordre Aker Budstikke 18. mars ga de klar beskjed om at de ikke lenger trengte den 22 meter lange hengebrua, og spurte Oslo kommune om de ønsker å overta den.

Det fikk mangeårig o-løper Sindre Langaas i Nydalens SK til å reagere.

– Jeg var bekymret for at Oslo kommune, som en følge av koronasituasjonen, ville avslå tilbudet fra Statnett. Derfor startet jeg en folkeaksjon på Facebook for gjennom den å samle støttespillere til bevaring av brua, forteller Langaas.

Responsen kom umiddelbart.

– Jeg startet gruppa en søndag kveld og inviterte alle jeg trodde ville ha interesse av å bevare brua til å «melde seg». Da jeg våknet dagen etter, hadde mange hundre «meldt seg». Til slutt tror jeg gruppa fikk omtrent 2600 medlemmer.

Mange prominente

Bjørnsjøhelvete har i årtier vært et yndet mål for mange utholdenhetsutøvere, ei snau mils vei fra Toppidrettssenteret ved Sognsvann. Det viste også responsen på Facebook.

– 15-16 verdensmestere i ulike idretter ble med på «oppropet». Egil Johansen, Anne Berit Eid, Bernt Bjørnsgaard og Håvard Tveite, for å nevne noen o-løpere, men også skiløpere som Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Jarl Magnus Riiber, forteller Langås.

I tillegg har hengebrua 13 meter over Bjørnsjøelva vært et populært mål for mange turgåere denne koronasommeren. Pågangen gjorde både Sindre Langaas og Statnett bekymret.

– Først hengte jeg opp et skilt før Statnett sperret hele brua i juni. Rett og slett fordi den var i dårlig stand, forteller han.

Prispenger til klubben

Sindre Langaas engasjement avstedkom omtale både på TV2 og i Aftenposten. I en ny avisartikkel i Nordre Aker budstikke utfordret han både byrådsleder Raymond Johansen i Oslo kommune og toppledelsen i Statnett til å bevare brua. Det fikk Statnett til å undersøke brua.

– Det viste seg at tilstanden ikke var så ille. Grunntilstanden var god, men det måtte skiftes noen planker og settes opp nytt gjerde. I en pressemelding meddelte Statnett at de ville rehabilitere brua og la den stå som et kulturminne, på lik linje med høyspentledningen som allerede er fredet. Nå kan flere få glede av dette stedet også i framtida, forteller Sindre Langaas.

Prispengene på 10.000 kroner har han bestemt seg for å gi til Nydalens SK.

– Halvparten skal gå til opplæring og lek for gruppa 8-12 år, den resterende halvparten til markedsføring av vår turorientering, Stifinner’n. Og det kan nok hende vi vil spinne litt på oppmerksomheten Bjørnsjøhelvete har fått ved å legge en av neste års turo- poster der, avslutter Sindre Langaas.

Svein Solerød er blant et fåtall som har «gått hele veien», via kartrevolusjonen på 1960-tallet til dagens digitaliserte kart. Fra plastfolier til data gjennom mer enn 60 år.

– Jeg er så vidt i gang med et nytt område nå. Det blir forhåpentligvis ferdigstilt neste sommer, innleder 82-åringen fra Skreia.

Opprinnelig kommer han fra Vestfold, er lærerutdannet og jobbet 12 år i Oppegård før han dro til Østre Toten som rektor ved Skreia ungdomsskole i 1975. Der ble han inntil han gikk av med pensjon som 62-åring i 2001 – blant annet for å bruke mer tid på karttegning.

Hjelp til rentegning

– Det begynte med skolekart ved hjemmeskolen min like utenfor Revetal i Vestfold. Da løp jeg for Ramnes. Siden ble det lærerskole, og da lagde jeg et kart med tilhørende terrengmodell som særoppgave, forteller Solerød.

Kart lagde han også da han kom til Oppegård, der han jobbet i skoleverket fram til han flyttet til Skreia i 1975. På Toten har han kartlagt det som finnes av små og store skogteiger i 45 år.

– Etter å ha jobbet i skolen i 40 år valgte jeg å pensjonere meg da jeg ble 62 år. Jeg ønsket å bruke tida til litt andre ting, blant annet reisevirksomhet og karttegning, forteller Solerød.

I mange år ble kartene tegnet manuelt på plastfolie. Det var en jobb Solerød som regel fikk andre til å gjøre, mens han sjøl konsentrerte seg om synfaringen.

Gjør alt sjøl nå

– Det var vel på 1990-tallet digitaliseringen så smått begynte. Siden har det vært en kontinuerlig utvikling fram til i dag der alt er digitalisert med normer for alle karttegn, forteller han.

I dag gjør 82-åringen i praksis alt arbeidet sjøl.

– Iblant sykler jeg til og fra eller kombinerer synfaringen av kartet med en joggetur. For meg er karttegning en måte å komme seg ut på og holde seg i form. En måte å bruke kroppen på, forteller den spreke totningen.

Ikke minst i disse koronatider har karttegning vært en kjærkommen aktivitet – noe å holde med på for en pensjonist i ei tid der det har vært begrenset hva vi kan drive på med ellers. Noe å gjøre er det hele tiden.

Stolpejakt-kart

For det er ikke bare på rundt omkring på Toten, i Snertingdal, Søndre Land, på Leira eller Lillehammer 82-åringen har tegnet kart.

– Jeg har vel i prinsippet tegnet alle kartene som har blitt brukt til stolpejakt her i Østre Toten også, forteller han.

Sjøl bor han helt inntil Hveemsåsen, brukt til både orientering og stolpejakt i mange år. I en forholdsvis stor kommune med fire tettsteder – Skreia, Lena, Kapp og Kolbu – har Solerød vært på farten og kartlagt de fleste områdene til bruk for stolpejakt.

– Vi forsøker hvert år å finne fram til noen nye områder for å vise fram hele kommunen. Neste år blir det nytt kart på Balkeåsen. Det er et nydelig område med god utsikt over bygda, forteller han.

Nettopp det mener han er et viktig aspekt ved å drive med stolpejakt.

– Vi treffer jo til og med på gamle totninger som finner fram til områder de aldri før har vært i.

Blir aldri ferdig

Å komme seg ut og ha noe meningsfullt å fylle dagene med mener han er viktig. Derfor pusler han med kart noen timer hver dag – enten ute i felten eller foran pc’n.

– Også er det jo slik at du aldri blir helt ferdig med et kart. Det finnes ingen fasit, og ting endrer seg hele tiden. Ikke minst rundt bebyggelse.

Iblant slenger han også med på et o-løp, uten å la det gå inflasjon i antall stater.

07- Det blir et treningsløp i ny og ne. Jeg deltok også på Veteranmesterskapet på Eiker, men må bare innse at farten ikke er den helt store lenger. Uansett er det godt å komme seg ut i skog og mark, avslutter karttegneren i særklasse fra Skreia på Østre Toten.

– Hvis du ber meg velge ett motiv, må det nok bli ørnebildet i motlys. Det er en av mine absolutte favoritter, innrømmer Trond Rønneberg.

En gang var han landslagsmann i orientering både i juniorog seniorklassen. Et NM-gull i nattorientering fra 1983 topper merittlista for Asker-mannen, som har løpt orientering i 107 land. Eller kanskje er det 108 …

– Jeg har vel egentlig aldri lagt opp, men de tre siste årene har det blitt noe mindre løping på grunn av litt problemer med beina, forteller Asker-løperen.

Hobbyfotograf

Ofte har han hatt kamera med på tur.

– Jeg fikk mitt første kamera da jeg var 14 år. Jeg har nok tatt litt mer bilder når jeg har vært ute på tur enn de fleste andre, men det er først de siste årene jeg har satt av litt mer tid til fotografering.

Med tre kamerahus og overlappende telelinser har han formidlet blinkskuddene via Facebook og Instagram. Trond Rønneberg anslår at han har fotoutstyr for langt over 100.000 kroner til ulikt bruk.

– Foreløpig har jeg ikke deltatt i fotokonkurranser eller forsøkt å selge bildene mine. Det er en personlig hobby, men det er klart det hadde vært artig å få de vurdert av profesjonelle naturfotografer, innrømmer han.

Veldig spesielt

At motivene fanges ute i naturen, er ikke tilfeldig.

– Når du har vært vant med å ferdes mye ute i naturen, har det falt seg naturlig. Og jeg er ingen kunstfotograf, fastslår han.

– Hva er det mest spektakulære du har opplevd sammen med fotoapparatet?

– Det må være en tur med Hurtigruta til Falklandsøyene, Sør- Georgia og Antarktis. Det var veldig spesielt å stå på ei strand der sammen med 100.000 pingviner. En PWT-tur til Galápagosøyene var også en opplevelse.

– Du har mange fuglemotiver – er det tilfeldig?

– Det har nok med at fotografering av fugler er lett tilgjengelig, for eksempel via ørnesafarier. Og akkurat det bildet av ørnen i motlys har jeg faktisk hengende en montasje av på veggen i gangen her hjemme. Det bildet gir meg en fin stemning, innrømmer hobbyfotografen fra Asker.

Blinkskudd: Trond Rønneberg

– Jeg gleder meg og er klar, sier sogndølen som de siste 12 årene har bodd på Skytta i Nittedal med kona Janna og barna Julie (15) og Martin (18).

Øystein Hildeskor kan ikke slå i bordet med prestasjoner i o-løypa selv om han gjorde noen forsøk under militærtjenesten.

Lang erfaring

Derimot har han mangfoldige år bak seg i idretten – alt i alt de fleste av sine 50 år.

Først som aktiv og etter hvert så satsende på friidrettsbanen at han klokket inn på 1.50.8 på 800 meter før en skade tvang ham til å legge bort piggskoene. Deretter trener, leder og idrettspappa før idretten også ble jobben.

– Idretten har alltid vært en del av mitt liv, sier Hildeskor som ble ansatt i o-forbundet som assisterende generalsekretær for to år siden etter flere år som daglig leder i Akershus friidrettskrets og siden utviklingssjef i bedriftsidrettsforbundet.

– Du kommer inn og skal lede forbundets administrasjon uten o-erfaring – er det en ulempe?

– Det at jeg kommer «litt utenfra» mener jeg også kan være en fordel. Jeg kan se ting og muligheter litt utenfor «boksen». Jeg har jo særdeles sterke o-folk rundt meg og har blitt langt bedre kjent med o-sporten gjennom de to årene jeg har vært her, sier han og legger til:

– Mange likheter

– Vi skal bli flere og selvsagt beholde egenarten, men vi bør også se på mulighetene- og se om vi kan arrangere de løpene vi ikke gjør i dag, sier Hildeskor.

– Din lange ledererfaring fra idretten – hva betyr den i dette bildet?

– Jeg håper det er en fordel. Vi liker å tro at alle idretter er spesielle, men det finnes mange likheter idrettene og idrettsledelse imellom. Da er erfaringen viktig.

Og skulle Øystein Hildeskor ha behov for å diskutere generalsekretærrollen og trenge noen råd, kan han banke på hos broren. Kjetil Hildeskor har nemlig vært generalsekretær i friidrettsforbundet siden 2003.

– Joda, han kan være en god diskusjonspartner, innrømmer orienteringssjefen.

Det siste året har coronapandemien preget o-forbundet og arbeidsoppgavene i Idrettens hus Ullevål stadion. Fortsatt bruker Hildeskor og hans stab mangfoldige timer på smittevernregler, tilrettelegging og praktiske spørsmål fra kretser og klubber. Stadige endringer og lokale smitteverntiltak stjeler tid – tid som aller helst skulle vært brukt til å utvikle idretten videre?

Klubbene viktigst

– Hva er dine viktigste oppgaver?

– Det viktigste arbeidet skjer jo i klubbene. Det er viktig at forbund og kretser, spesielt nå i coronatida, hjelper klubbene til å holde oppe – og helst øke aktiviteten, særlig der det er lite aktivitet.

– Strategiplanen for de kommende årene vil selvsagt også være svært viktig – og noe jeg gleder meg til å komme i gang med. Coronarestriksjonene innsnevret muligheten til gode, brede diskusjoner på forbundstinget, men nå skal vi gjennomføre en digital møterekke med samtlige kretser. Det vil gi oss gode diskusjoner og mulighet til å forankre strategien for de kommende årene ute i klubber og kretser, sier han.

Han innrømmer at han er bekymret over en liten nedgang i aktivitet blant barn og unge de siste åra og peker på tilsvarende trend for Hovedløpet og Hovelandsleiren.

– Da er det viktig å bli mer synlig. Mer synlig på flere arenaer, komme mer ut i media og få tv-kanaler som viser arrangementene våre. Jobben mot skolene er en del av det. Vi har et flott skoleprosjekt der 70 skoler mottok støtte til skolegårdskart i fjor. Tilsammen har klubbene over 600 skolekart. Det er mye og viktig.

Om den ferske generalsekretæren med åremålskontrakt mangler erfaring i jakten på o-skjermer mens klokka går, har han sammen med kona Janna fått smaken på turorientering.

– Det var vel slik jeg kom inn i o-idretten for noen år siden da Lillomarka OL hadde et fint tilbud i vårt nærområde. Jeg har blitt veldig glad i det. Det gir turen en ekstra dimensjon og er en aktivitet jeg og fruen kan gjøre sammen. Du kan jo selvsagt også løpe tur-o, men en meniskskade har hindret løping for min del det siste drøye året, sier generalsekretæren som forstår de som blir hektet på aktiviteten og reiser landet rundt på tur-O-jakt.

Tur-o-nøtten

– Hvordan skal o-idretten bli flinkere til å rekruttere gjennom mosjonsaktiviteten tur-O?

– Det er ei nøtt – og jeg har ingen enkel løsning. Vi må finne en eller annen link som vi ikke har fått til enda. Jeg har god tro på at vi skal få det til og det er ingen ulempe at vi har så mange nye som har gått ut i skogen med kart dette unntaksåret, sier Hildeskor og peker på de stadige rekordene for Stolpejakten.

– Foreningen Stolpejaktens suksess er helt utrolig. Vi har en god dialog med Stolpejakten og kommer til å ha et samarbeid, men er ikke helt i mål om hvordan det skal utvikle seg. Det er grunn til å ha all respekt for hva de har gjort. Det er viktig for oss – Stolpejakten er viktig for mange av våre klubber.

– Det har vært sponsortørke for o-idretten de siste årene – hvordan skal du som ansvarlig endre det?

– Sponsorarbeidet er som mange sikkert har sagt før meg, en viktig jobb i min rolle. Vi kommer snart til å ansette en assisterende generalsekretær som får dette arbeidet som en viktig oppgave. Hovedansvaret ligger hos meg, men vi kommer til å ha fokus på dette punktet i ansettelsesprosedyren.

Den ferske generalsekretæren ser at coronaperioden ikke minst har gått ut over toppidrettsutøverne som opplevde et 2020 uten internasjonale konkurranser.

– Corna-perioden har særlig vært en utfordring for toppidretten. Bortsett fra ski-o-løperne som fikk fullført sin sesong, har det ikke være internasjonale konkurranser. Det er selvsagt tøft for de som satser. Jeg er veldig spent, men optimistisk og håper vi får arrangert en noenlunde normal sesong også internasjonalt. Det er viktig – å gå to år uten, er beintøft.

Drøm om å bli flere

– Er det noe som har overrasket deg disse to årene som en del av forbundets ledelse?

– Ikke overrasket, men mer imponert. Jeg blir imponert når jeg ser hvor mange ildsjeler det er som brenner for o-idretten. Det er fantastisk å se den store aktiviteten i de eldste årsklassene og hvordan de fortsatt brenner for idretten.

– Hvilken drøm har du for o-idretten?

– At vi vokser og blir enda større. Strategiplanen for inneværende tingperiode har mål om 10 prosents økning. Med coronapandemien som motspiller kan det bli tøft, men vi må ha troa på at vi kan snu trenden. At flere får øynene opp for hvor fantastisk vår aktivitet er.

– Jeg liker godt ambisjonen mot barn og unge – «flest mulig – lengst mulig». Det er en god ambisjon å ha i bunn.