Den nye modellen ble lagt fram med landslagssjef Kenneth Buch i spissen på klubbmøtet under NM i Levanger. Den skal etter planen kjøres i gang før jul. Før dette skal Buch ha tatt ut Elitegruppa, som fortsatt skal være for de absolutte toppene, hospitantgrupper, som blir større enn i år, samt 8-12 utøvere på hvert av de tre «kraftsentrene».
De 8–12 løperne på hvert kraftsenter vil få spesialoppfølging i henhold til treningstemaene, mens den «personlige treneren» ønskes løst i klubbene.
HAR BOMMET LITT
– Hvorfor gjøres denne endringen?
– Hovedårsaken er at jeg ikke er fornøyd med opplegget vi tilbyr dem som har vært på Utviklingsgruppa, sier Kenneth Buch.
– Vi har nok bommet litt – det skal jeg være ærlig å si. Vi ser at utøvere takker nei til Utviklingsgruppa. Det er også en medvirkende årsak til at vi må tenke nytt. Buch beskriver Utviklingsgruppa som en simpel utgave av det som har vært gjort for Elitegruppa, og mener det har blitt for mange kompromisser.
– Det er systemet, og ikke utøvere eller trenere, som ikke har fungert. Det tar jeg selvsagt hovedansvaret for. Vi har gitt det to år og ser at det ikke er optimalt. Det til tross for at vi har utøvere som har utviklet seg bra, sier landslagssjefen. Siden 2013 har Utviklingslaget bestått av 16 utøvere med mål, ambisjoner og et vurdert nivå til å kunne ta medalje for Norge i et 3–7-årig perspektiv.
DE BESTE TRENER SAMMEN
– Vi har ikke hatt nok samlingsdøgn, ressurser og tid til å følge opp utøverne. Vi mener det vil være smartere å tilby oppfølging der løperne bor, sier Buch. Modellen med filosofien «de beste trener sammen», betyr at landslaget koordinerer et ukentlig opplegg som kvalitetssikres. Intensjonen er at også andre satsende skal kunne ta del i øktene. Det betyr nærmere 50 kvalitetsøkter årlig i hver av de tre regionene. Elitegruppa vil fortsatt ha sine samlingsdøgn – og de vil ha hospitanter der de nest beste og mest potensielle mesterskapsløperne er med – slik det også har vært de siste to årene.
– Men de nest beste skal ikke lære hvordan de skal trene på samling. De skal lære hvordan de trener på hjemmebane – det er disse 300 dagene som er viktigst. Det er dette vi ønsker å vektlegge – ikke masse samlinger, men et godt treningsmiljø i området der de bor.
– Hva blir den største utfordringen?
– Det blir utfordrende å finne en passende form samt å skape en enighet i O-Norge om at dette er noe å gå for. Vi har tatt beslutningen og er selvsagt klar over at de områdene som ikke er prioritert, kan føle seg tilsidesatt. Men vi må starte der de fleste utøverne bor, derfor er disse tre regionene valgt. Landslagssjefen er allerede i gang med finsiktingen av trenere, som for en lønn på opptil 100 000 kroner, kan stå som ansvarlig for hver av de tre kraftsentrene. Disse blir viktige brikker i modellen som har et klart mål – å løfte mesterskapsprestasjonene ytterligere ett trinn opp mot toppen av pallen. De to siste åra har fem trenere hver for seg hatt mindre roller inn mot Utviklingsgruppa. Utøverne har selv betalt en egenandel på 10 000 kroner for å være en del av gruppa med tilhørende oppfølging.
HØYHASTIGHETSTRENING
Siden NM-uka i Levanger, har snøballen begynte å rulle. Allerede i første del av oktober var landslagssjefen på besøk hos klubbene og miljøet i region Trondheim.
Allerede der ble det besluttet et satsningsområde, som også vil gjelde for de andre kraftsentrene: Høyhastighetsorientering. Landslagssjef Kenneth Buch forklarer:
– Vi har sett gjentagende ganger at vi kommer til kort når det skal løpes fort. På sprint, men også i annet «løpeterreng ». Vi ønsker å sikre at framtidas løpere har de forutsettinger som kreves for å lykkes i denne type terreng. Med trening mot sprint og kartlesing i høy hastighet, vil vi være bedre rustet mot andre nasjoner som løper fort. Landslagssjefen innrømmer at han er spent på hvordan den nye modellen blir mottatt, men har stor tro på filosofien bak.
– Vi må trene sammen for å bli bedre. Det er en overordnet motivasjon for et samordnet opplegg, avslutter han.
Ny modell skal løfte de nest beste
TRE KRAFTSENTRE
Etableres i regionene Oslo, Trondheim og Østfold.
• 8-12 løpere tas ut av landslagssjefen til hvert kraftsenter.
• En deltidsansatt trener i hvert kraftsenter skal koordinere eller lage et ukentlig opplegg.
• Utøvere tatt ut av landslagssjefen skal følges opp under trening via kraftsentertrener eller eksterne ressurser.
• Intensjonen er at de ukentlige treningene skal være åpne også for satsende utøvere utover gruppa på 8–12 løpere.
• Hver trening skal ha et tema.
• Høyhastighetstrening – for sprint og o-teknikk i høy fart blir et hovedsatsningsområde.
• Aktiviteten i kraftsentrene skal ha et tema og en filosofi å jobbe ut ifra
• Aktiviteten skal holde høy kvalitet og være et kompliment til klubbenes og kretsens aktivitet.
• Plan om en årlig kraftsentersamling. Tidsplan:
• Oktober/november: Møte i de utvalgte regioner. Trenere på plass.
• November: Lande en plan i hver region. Uttak til gruppene.
• Desember: Oppstart i hver region – oppstartssamling?
Åtte år etter at Frol-unggutta tok sitt første NM-sølv, tok de steget øverst på pallen. Jo Forseth Indgaard holdt unna for Haldens Magne Dæhli med et nødskrik. Ikke rart det var liv i arrangørklubben.
– Jeg er fryktelig lettet
GOD HELG!: Mari Fasting sikret sitt tredje NM-gull fra arenaen på Frolfjellet da hun hentet inn Fredrikstad og løp inn til stafettgull sammen med Bodil Helgerud og Eva Jurenikova i mål.
ANKERMANN JO LAGDE SPENNING PÅ HJEMMEBANE
Åtte år etter at Frol-unggutta tok sitt første NM-sølv, tok de steget øverst på pallen. Ikke rart det var liv i arrangør-klubben.
– Så sykt, nærmest ropte avslutteren Jo Forseth Indgaard etter å ha spurtslått Haldens Magne Dæhli.
Bror Ulf og Yngve Skogstad hadde beredd grunnen for Frol-gull etter alle kunstens regler på de to første etappene. 57 sekunders margin er ingenting når Magne Dæhli kommer jagende bak, men en Jo Forseth Indgaard på lette bein i en terrengtype han kan bedre enn de fleste, ga nervøse arrangører grunn til å håpe.
– Det var ikke lett å ta ut l a g e t , men jeg valgte til slutt Jo på siste på grunn av hans spurtegenskaper, nærmest røstet Fritjof Sandstad seg selv der han sto og fulgte GPS-trackingen. Etter at Magne la inn en ekstrasving mot fjerdeposten, var Jo fortsatt minuttet foran da de rundet arenaen. Alt så gult og blått ut. Men så: På nest siste var de plutselig sammen. Racet i myrene ned mot nest siste skulle avgjøre.
Der var beina til Frol-løperen som tok bronse på langdistansen, raskest.
– Jeg tenkte at nå er det bare å slippe på og våget ikke å snu meg.
– Jeg er fryktelig lettet. Men kan visst å lage spenning, strålte Jo som beskriver de siste dagene mot stafetten som «helt jævlige».
SIKTER MOT SVERIGE
Forventningene til egne prestasjoner satte ankermann Jo under voldsomt press.
– Det er deilig at vi klarte det. Endelig – åtte år etter at vi tok det første stafettsølvet. Dette gjør oss enda mer motiverte mot storstafettene Tiomila og Jukola der jeg mener vi fortsatt har mer å gå på. Jo Forseth Indgaard har vært lovende i mange år og har et udiskutabelt potensiale, men som senior har han hatt problemer med å være god nok når uttaksløpene står der.
– Nå tar jeg en pause i studiene. Det har blitt for mange krasjer. Det store målet for neste år er skogsdistansene under VM i Sverige. Jeg har nok tidligere blitt satt ut av presset om å kapre en plass. Jeg vil forsøke å kopiere roen jeg har i treningene inn i uttaksløpene, sier Jo.
NERVENE I SJAKK: Frol ledet stafetten fra start til mål, men Jo våget ikke se seg tilbake.
STOREBROR SKAPTE LUKE
Storebror Ulf hadde vist seg fram med en sterk fjerdeplass på mellomdistansen og visste at han kunne skape en luke på sin førsteetappe.
– Jeg kjørte mitt eget løp og klarte det bra, sa han om de 39 sekundene har ledet med ved veksling.
Yngve Skogstad, nordlendingen som ble junior-verdensmester i 2011 men
som siden har slitt med kyssesyke og skader, tok over pinnen og så seg aldri tilbake.
– Jeg følte det fløt greit, men tenkte underveis «er beina bra nok».
GIR OSS MER ENERGI
24-åringen som hadde løpt seg til femteplasser både på langen og mellomdistansen, hadde ingen grunn til å bekymre seg for farten. Selv om Olav Lundanes knappet inn ett minutt med sin bestetid, var luka til Halden fortsatt 57 sekunder.
NÅ SER YNGVE FRAMOVER.
– Får jeg en hel vinter og vår uten problemer, er VM i Sverige det jeg tenker på. Han gleder seg til sesongforberedelsene med Frol.
– Selvsagt betyr dette gullet mye, men det er så mye bra i Frol at vi ville holdt på uansett. Nå får vi enda mer energi- både sportslig og i klubben ellers.
MARI AVGJORDE GULLKAMPEN
Da Fredrikstads Kamilla Olaussen ble med Mari Fasting på en liten bomtur på nest siste, glapp muligheten til å lure gullklubben Halden SK.
– Kamilla våget ikke å løpe fra meg. Det var bra for meg, sa Mari om ekstrasvingen i skrålia. Dermed ble det nytt gull til Halden SK med Fasting, Bodil Helgerud og Eva Jurenikova.
– Mari tok meg igjen på fjerde siste. Mot nest siste ble jeg egentlig litt med Mari, innrømmer Kamilla som medga at hun var nervøs da hun dro ut med kobbelet jagende bak.
– Jeg visste det vill bli vanskelig å holde Mari unna. To minutter er ikke mye. Selvsagt var det surt at vi ikke klarte det, men det var også veldig gøy.
IMPONERTE: Veteranen Hausken var i en klasse for seg på siste etappe og løp til slutt Nydalen forbi hjemmelaget Frol og Mathilde Rundhaug i kampen om bronsen.
HAUSKEN I HUNDRE
En annen som koste seg bak i feltet var Nydalens Anne Margrethe Hausken Nordberg.
Killer-Hausken hadde vist storform løpsmessig, men bommet seg bort fra gullet tidligere i NM. Denne søndagen lå postene der Hausken løp. Hun var 2.30 bedre enn nestbestetid på stafetten (Heidi Ø Bagstevold) og løp Nydalen til bronse med arrangørklubben Frol IL og Mathilde Rundhaug hakk i hæl.
– Jeg hadde samme innstilling som når jeg løper mot H 17-18- gutta. Jeg var veldig til stede og våget å dunke på. Da jeg passerte stadion og hørte det var halvannet minutt til medalje, tenkte jeg, at dette kan jeg klare. Det gjorde hun. Selv ikke et solid fall i blautmyra mot siste, hindret Hausken i å være før Frol på siste stempling.
– Jeg visste jeg måtte være først på sisteposten. Det var deilig. Forskjellen på bronse og 4. plassen er stor, sa veteranen som hadde med seg Anine Ahlsand og Anne Johanne Lind på laget.
Andrine har lært å takle presset
Hodet på plass
Sisteårsjunior Andrine Benjaminsen la igjen fire minutter på tredjeposten under NM-langdistansen i Frolfjellet. Siden har hun stort sett prikket postene.
Lillomarka-jenta, som har slitt med å finne flyten og underprestert den siste sesongen, har fått hodet på plass. Nå er ikke en bom tidlig i løpet lenger ødeleggende for resten – og forventningspresset har hun ristet litt av seg. Hun fokuserer på arbeidsoppgavene.
SENKET SKULDRENE
– Jeg bommet nok nesten fire minutter på tredjeposten under langdistansen, men det var godt å føle at hodet og kropp var i gang igjen umiddelbart etter at jeg stemplet. Jeg klarte å senke skuldrene og hadde fokus på det jeg skulle gjøre – ikke alt annet. Det gikk rett vei og siden har hun holdt samme kurs.
BOMMEN: Her, på nest siste post, taper Malin Sandstad gullet.
På langstrekket, på drøyt 14 minutters løping mot neste post, var hun best. Til slutt sto hun med en viktig bronsemedalje – 5.49 bak venninnen Synnøve Bråten fra Vegårshei IL. Med en solid porsjon selvtillit og en langt bedre følelse, var det ingen bombe at psykologi-student fra Ammerud var aller best på mellomdistansen to dager seinere.
– Jeg fortsatt der jeg slapp fra tredjeposten på langen. Gjorde mitt eget løp med egne oppgaver og mestret det. Selvsagt betyr dette mye. Det er godt å kjenne at ting fungerer igjen.
Gulløpet på mellomdistansen var først og fremst et jevnt, godt løp uten store problemenr i et til dels diffust skråliterreng. Det holdt i massevis. 1.09 ned til sølvvinner Tone Vassend i Fossum IFs drakt, er rimelig klart etter 26 minutters løping. At hun underveis noterte seg for bare én beste strekktid i tillegg til spurten, betyr lite. Jevnheten i løpet og største tap mot bestetid på 30 sekunder (7. posten), viste styrke.
Andrine satte seg på flyet med en god opplevelse som har vart sesongen ut. Bare seks dager etter mellomdistansen- gullet sto hun øverst på NM-pallen igjen. Under en o-teknisk utfordrende natt-NM på Jessheim, var det 20-åringen fra Lillomarka som løste oppgavene best igjen. Dermed var det heller ingen overraskelse at Andrine ble beste norske junior under Junior Europeian Cup i tyske Bad Harzburg tre uker seinere. Tredje på langen, femte på sprint og bestetid på stafetten!
– GLEDER MED TIL Å TRENE
Nå ser hun fram til å bli voksen. Å løpe i seniorklassen.
– Jeg kunne ikke fått så mye bedre utgangspunkt enn jeg har nå, sa hun etter Tyskland-turen. – Jeg gleder meg til å trene bra i vinter og håper å kunne fortsette i den rytmen jeg har hatt i høst, teknisk og mentalt. Fokus er greit: Å utvikle meg. Den stillfarne og nøkterne 20- åringen har lenge gjort en god treningsjobb og har et grunnlag som kan bringe henne høyt. Ambisjoner har hun, men er likevel realistisk og fornuftig.
– Jeg fokuserer på å trene bra og utvikle meg på de arbeidsmål jeg har. Så får resultatene eventuelt komme som en konsekvens av det.
Malin hadde grep om gullmedaljen
Freidig ILs Malin Sandstad hadde grepet om gullet i D17–18 til nest siste post. Da kom en tominutters bom.
Malin var sju sekunder bak Gina Granstedt som ledet på første. Derfra styrte hun løpet og holdt tak i gullplassen til bare siste nest siste post gjensto. På en av løypas enkleste poster svingte Malin en runde til venstre før hun kom bakveien inn.
Hun tapte 2.07 til gullvinner Ingeborg Eide. Når vi vet at marginen i mål var 1.49 og det bare gjensto ett minutt og 20 sekunder igjen av løpet, er det lett å forstå at 5. plassen smakte litt surt.
NM-KINAPUTTEN
Outsideren sikret seg NM-gullet
O UTSIDER: Bjørn Ekeberg ble ikke nevnt blant de største favorittene til gullet. Outsideren holdt imidlertid hodet kaldt og farten oppe. Det holdt.
For de som hadde fulgt Bjørn Ekeberg de siste ukene før NM, var mellomdistansegullet ingen overraskelse. Til tider hadde det nemlig gått imponerende fort.
Tyrving-løperen som røk ut av landslaget før denne sesongen, tok føringen i løpet på fjerdeposten på den 5,6 kilometer lange løypa. I et tett oppgjør var Olav Lundanes små sekunder foran ut på siste sløyfa, men røk i likhet med Carl Godager Kaas på en halvminutts miss på 18 posten i skrålia.
– Dermed var det ryddet klart for Bærums-gull, med 28 sekunders margin, til Kaas og Lundanes som like godt delte sølvet.
– Det var fint å slå eliteløperne og deilig å slå Olav. Det er ikke så ofte, sier 27-åringen som fikk en god bekreftelse på kvalifiseringen dagen før.
Bjørn Ekeberg visste at han var i slag. Bedre enn inn mot VM der han var hjemmeværende reserve.
UNNSKYLD: Speaker Vister måtte unnskylde seg overfor Andreas Sølberg som ble utropt som vinner. Gullgutt Markus Holter (t.v.) var fornøyd.
– Det var litt surt ikke å være en del av troppen i Skottland. Jeg følte jeg hadde mer å gjøre i VM dette året enn i fjor. Nå ser han i stedet framover og er veldig lysten på mesterskapet i Sverige sist i august neste år.
– Jeg er ferdigutdannet ved NTH innen energi/miljø, men det er ikke nødvendigvis enkelt å finne en passende jobb for tida. Det gir meg en anledning til å satse mot VM – helst kombinert med noe faglig.
BEDRE TRENT
– Hva gjør deg bedre nå enn i fjor?
– Ett år ekstra gir mer rutine, men jeg er først og fremst bedre trent og står distansene bedre. Også o-teknisk mener jeg at jeg har hatt en utvikling. Under NM-mellomdistansen i Kongsberg for to år siden, hadde han taket på gullet til 400 meter gjensto. Nå holdt han hodet kaldt hele veien gjennom.
– Taktikken var å «være med» hele veien. Ha en plan. Ha kontroll. Jeg visste det ville bli diffust og satte ned farten for å lese kartet. Denne gangen holdt han planen helt til siste post. Det holdt til den gjeveste medaljen.
Nesten for Osmoen
Østerdølen John Aukrust Osmoen satt lenge i lederstolen etter mellomdistansen. Et nærmest feilfritt løp av NTNUI-løperen endte til slutt på den sure fjerdeplassen. Trøsten får være at trioen i tet var i en klasse for seg.
«Har lært at jeg må lytte til kroppen»
GØRIL ER GLAD FOR Å VÆRE TILBAKE
2014 var Gøril Rønning Sund sitt år. I år har Frol-jenta vært ute med skade – helt til NM på hjemmebane.
– Det er veldig artig å løpe igjen. Å være tilbake. Men jeg har nesten ikke trent o-teknikk og er ikke så trygg på meg selv. Det gjør at jeg taper tid hele veien selv om flyten er ganske bra.
ALTERNATIV TRENING
Gøril smiler nå. Fjorårets triple NMvinner, 25-åringen som VM-debuterte med 8. og 5. plass, var fornøyd med comeback-løpet og 11. plassen på langdistansen i Frolfjellene drøye 11 minutter bak Mari Fasting.
– Det viktigste er å være tilbake. Å kunne gjøre annet enn alternativ trening. Det startet i fjor høst. Hardkjøret av kroppen ga beinmargsødem som kunne blitt til et tretthetsbrudd om hun ikke roet ned. Det ble alternativ trening fram mot jul men tilbakeslag da hun kjørte på igjen. Kroppen var ikke klar for treningsbelastningen på samlingene i Portugal og deretter i Skåne.
REDD FOR IKKE Å BLI BRA
Det ble seks uker på krykker mens konkurrentene gjorde unna vårløpene. Etter påske har hun trent jevnt – men ikke slik en o-løper med VM-ambisjoner bør.
– Selvsagt har det vært veldig kjedelig. Jeg har jo hatt veldig lyst til å trene, men bassengtrening og sykling var det eneste jeg kunne gjøre. Hun gjorde alt hun kunne. Samtidig var hun usikker.
– Jeg hadde trua, men var redd for aldri å bli bra. Aldri å komme tilbake til min livsstil – å trene – helst rett ut fra døra hjemme.
– MÅ «SVARTE UT VONTAN»
Nå løper hun seks ganger i uka, men er ikke helt tilbake i normalen. Hun må være smart. Og forsiktig.
– Forhåpentligvis går det bare en vei nå, men jeg er redd for å få tilbakeslag og blir holdt igjen av Fritjof (Sandstad)og de som følger meg opp.
– Hva har du lært av disse månedene?
– At jeg på kjenne på kroppen. Lytte. «Svarte ut vontan», sier Trønder-jenta kjapt og fortsetter:
– Så har jeg forstått at jeg må drive alternativ trening selv om jeg ikke er skadet.
MOTIVERT FOR VM
Hun innser at hun må ha noen som holder henne i øra, som stagger iveren.
– Hva er målet nå? – Jeg gleder meg over å se at de grusomt harde øktene fungerer. Jeg er kjempemotivert for å få en treningsvinter som jeg hadde for to år siden.
– Og neste år er det et VM i Sverige i august…? – Jeg har veldig lyst på VM. Det er en stor motivasjon. Drømmen er få tilbake følelsen jeg hadde i fjor. Kjenne at jeg kan springe fort. Strømstad er ikke Trønder-terreng, men jeg har trivdes i terrenget på samling og vet at om jeg er i form, går de fleste terrengtyper bra.
EUROMEETING SOM TRENING
Med en god stafett-etappe for Frol, som ble spurtslått i bronseduellen, reiste Gøril til Estland og Euromeeting.
– Det blir gøy å springe i utlandet igjen, men jeg tar det kun som trening, sa Gøril etter NM. Etter en real bomtur på den lange distansen, var 10. plassen på mellomdistansen ved Otepää et positivt tegn. Om Gøril Rønning Sund gjør jobben og lytter til sine støttespillere, blir hun spennende å følge til våren.
GODT SELSKAP
Gøril Rønning Sund og Frol-trener Fritjof Sandstad koste seg begge under Frolfjellet. Begge har vært borte fra arenaene denne sesongen. Nå er de begge tilbake på sporet.
STØDIG KURS – IGJEN
KOPIERTE GULLET: Sisteårsjunior Synnøve Bråten gjorde som i fjor og var best på den lengste distansen i Trønder-myrene etter et godt løp.
Ingeborg Eide fikk seg en real trøkk da hun bommet stafettlaget ut av gullkampen i junior-VM. Derfor smakte to NM-gull ekstra godt.
– Stafettopplevelsen under junior-VM var tøff, men det har gått over. Det er mange som har opplevd slike nedturer, sier Ingeborg som var imponerende tilbake med sammenlagtseier i O-Ringen 5-dagers bare uker etter.
– O-Ringen og disse to NM-løpene har vel vist at jeg har fått jevnheten tilbake. Det er godt. 18-åringen fra Byåsen viste med 5. plassen på mellomdistansen i junior-VM, at hun kan løpe om kapp med de fleste. Etter en NMlangdistanse med over fire minutters margin til Fredrikstad SKs Marie Olaussen, sto hun øverst på pallen også etter mellomdistansen to dager seinere. Nå med klubbvenninne Emma Arnesen halvminuttet bak.
SØLV: Dag Bladkjenn er tøff å slå om han treffer postene. På mellomdistansen sikret Kristiansand-løperen sølv, bare 11 sekunder bak vinneren av H 19–20, Markus Holter.
– Jeg følte meg bedre fysisk i dag enn på den lange distansen. Planen var å finne roen, men jeg visste det ville bli vanskelig og stresset litt i starten, sa Ingeborg Eide etter sitt andre NM-gull. Nå blir det blåswix og skøyting gjennom vinteren, men målet for neste sesong står klart: Junior-VM i sveitsiske Engadin 9.–15. juli. Der er drømmen å revansjere seg fra årets stafett.
Fra bånn til topp
På langdistansen var Emma Arnesen 38 minutter dårligere enn sin Byåsen-venninne Ingeborg Eide i D 17-18. To dager seinere sikret hun NM-sølv – sekunder bak Ingeborg.
HAR REIST SEG: Ingeborg Eide har vokst på stafettmissen i junior-VM. Sesongavslutningen har vært sterk.
– Jeg har vært litt opp og ned i år, innrømmer Emma. – Ofte har en eller to poster ødelagt. På mellomdistansen orienterte jeg ekstra sikkert, og tok det rolig inn mot postene, sier Emma som tok hjem NM-medalje også i Asker sist høst.
SIKKERHETEN SELV
AUDUN (18) HAR ALLEREDE SJU NM-GULL
Audun Heimdal (18) har løpt omkring 60 løp denne sesongen. De aller fleste uten bom.
DOBBELT GULL – IGJEN
Og det kan det skrives under på. Av 14 Norgescup-løp har han 11 seirer.
Andreårsjunioren har plukket med seg hele sju junior-NM-gull i løpet av to sesonger. Det må være nær rekord.
Under VM-debuten i Rauland der han orienterte til 5. plass på mellomdistansen, la han knapt igjen en ekstrasving på tre løp. Og NM i Frol: To gull i H17–18 – akkurat som i Asker sist høst.
– Det ble en 30 sekunders bom mot slutten på begge løpene. Selv om jeg ikke har trent så mye i trønder-terreng eller fjellterreng, var det veldig gøy. Jeg er mer stabil o-teknisk i år enn i fjor, og jeg har også blitt sterkere fysisk.
– Om lag 60 konkurranser i året – det er mye?
– Ja, men jeg løper mange løp fordi jeg tror det må til for å bli god. Jeg klarer å fokusere godt på oppgavene i konkurranser – dermed blir det den beste formen for o-teknisk trening, sier Audun som ukentlig trener ei o-teknisk økt med Konnerud og ei med Sturla.
– Hvor langt framover ser du? – Jeg tenker langsiktig, men håper å kvalifisere meg til junior-VM neste år – selv om jeg ikke har satt meg noe mål for mesterskapet enda.
Når snøkappa kler skogen i vinterantrekk, tar Audun fram igjen langrennski og etter hvert ski-o-stativet. Junioren som går tredje året på Drammen Videregående vil fortsatt konkurrere vinterstid selv om det nok «er orientering som er greia», som han selv sier det.
De 400-450 timene han trener i året skal etter hvert bli noen flere, men han skynder seg langsomt med oppfølging fra trenerteamet i Konnerud.
Giftemål og tid for familie
Mari ser bare ett år fram
– Planen for neste år? Gifte meg, VM i Sverige – så får vi se…
KONGE OG DRONNING: Olav Lundanes og Mari Fasting sikret ikke uventet kongepokalene på Frolfjellet. FOTO: IVAR HAUGEN
Mari Fasting har tatt store steg i løpet av året. At Mossejenta i Halden-drakt reiste hjem fra Levanger med tre gull og kongepokal var ingen bombe. Da Anne Margrethe Hausken Nordberg hadde raskere bein enn hode, var det duket for Fasting.
Men etter neste sesong kan det bli en pause for 30-åringen.
BRYLLUP ETTER EM
– Jeg skal gifte meg helga etter EM, svarer hun kjapt da vi spør om planen for neste sesong. – Jeg ser fram til VM i Sverige. Så får vi se om det blir familieplanlegging…
Betyr det at o-karrieren kan være over etter 2016?
– Det er vanskelig å planlegge, men om familieplanen klaffer og om det skulle bli VM i Norge 2019, er jo det noe som trigger. Går ting etter planen etter at Mari Fasting har sagt ja til Ola Berger og Ola Berger har sagt ja til Mari Fasting, flytter Mari Fasting trolig tilbake til Trondheim og fylket der hun leverte tre sterke NM-løp.
HOLDER HØYT NIVÅ
GIFTEKLARE: Mari Fasting og Ola Berger.
– Det er ikke godt å vite hvor gode NMløpene var om en skulle måle dem internasjonalt. Både Hausken og jeg har vel vist at vi holder bra klasse også mot de aller beste. Om de andre holder vårt nivå, betyr det at de også holder god klasse internasjonalt, sier Mari.
BEDRE ENN VM-LØPET
Olav Lundanes visste at kroppen ville spille bedre på lag i ukene etter VM-bronsen. NM-langen i Frolfjellet var et bevis på det.
For etter skadeproblemene på vår- og forsommeren, var det så vidt sunnmøringen rakk VM der han imponerte med bronse. Kongepokal-løpet var bedre enn VM-prestasjonen. Det mente sølvvinner Magne Dæhli som var tre minutter bak – og det var også Lundanes selv enig i.
– Formen er bedre nå, og det gikk mye lettere enn under VM i Skottland. Men selve gjennomføringen og prestasjonen var bedre under VM, sa Olav- Lundanes selv. Fra sjette posten og inn gikk det fort unna i trøndermyrene.
– På de 4–5 første postene gikk det noen småsekunder. Og veivalget til 6. post var heller ikke helt bra. Men derfra var det bra. Han var godt fornøyd der.
Selv mener hun at Fasting anno 2015 er blitt mer stabil o-teknisk og stoler mer på seg selv enn hun har gjort tidligere.
– En lærer etter hvert. Og jeg har lært at det lønner seg å avpasse tempo til utfordringene, akseptert at mitt tempo holder. I tillegg har jeg innsett at det tar tid å komme tilbake etter øreskaden i 2007. Jeg har nok vært litt for utålmodig. Tre NM-gull – hvordan rangerer du dem?
– Mellomdistansen holdt nok høyest nivå, men kongepokalen er jo den gjeveste å vinne. Samtidig er det artigst å vinne sammen med laget.
– Sesongen er snart over – hvor godt blir det? – Det blir sikkert godt med en pause, men det er jo gøy da. Når det fungerer sånn som nå, sier Mari Fasting.
– Formen er fortsatt «litt opp og ned». Dagen etter langen var litt mye vondter. I dag fungerte det bedre igjen, sa han to dager etter – da Halden-herrene var slått av Frol på stafetten. Nå skal han gjøre sitt for at treningsperioden fram mot neste sesong skal gå på skinner. Han bevilget seg en løpspause i oktober og vurderer nærmere om han tar en ny treningsperiode i Sør Afrika slik han har gjort de siste årene. For nå er det en ting som teller – VM i Strømstad neste sesong. Da er målet å ha en kropp som fungerer maksimalt.
– Jeg må finne rytmen i treninga og må være litt mer «føre var» for å unngå nye problemer, Siden VM i Sveits har det vært for mye problemer underveis. Nå skal jeg gjøre mitt for at forberedelsene skal gå på skinner. Gjør han jobben og kroppen spiller på lag, vil Olav Lundanes bli en hard nøtt neste sesong. Det vet vi.
Startvansker for Hausken
Anne Margrethe Hausken Nordberg løp i gullfart i 55 minutter. De første 10 var derimot ikke mye å skryte av. På en dag da kroppen ga de rette svar, var det førsteposten som ødela. Krøllen kostet henne fem minutter. Derfra og inn knappet hun stadig inn på forspranget til Mari Fasting, men manglet 1.24 til kongepokalen.
– Jeg hadde en veldig god opplevelse fra første post. Men alle poster teller, sa veteranen etterpå. – Hva var det som skjedde? – Jeg hadde siste sikre inn mot posten, men måtte styre unna noe nedfall og mistet retningen. I førsten gjorde jeg noe fornuftige vurderinger uten å finne posten. Deretter ble det vel mest virring, sa Hausken om 1. posten. For ordens skyld: Mari Fasting (orange) ledet på 1. med 5.35. Hausken (blått) 10.20 (29. plass)
Gulltreneren vant kampen mot kreften
Frol-trener Fritjof Sandstad skulle bare fornye førerkortet. Det førte til at kreftsvulsten som lå i kroppen ble oppdaget.
– Det var bare flaks at jeg tok blodprøven i fjor høst. Jeg visste ikke engang hvem som var fastlegen min, sier Frolstrategen.
STOLTE: Trioen Jo og Ulf Forseth Indgaard gjorde sammen med Yngve Skogstad at sjefen sjøl opplevde rørende øyeblikk på NM-arenaen.
MANGE FØLELSER
Det er siste dag av NM. Frol-generalen –treneren som har holdt taket og utviklet Frol IL til en av de beste, mest profesjonelle o-klubbene i Norge – har akkurat opplevd et av sine sterkeste idrettsøyeblikk.
Brødrene Ulf og Jo Forseth Indgaard har sammen med Yngve Skogstad løp stafett-gullet hjem til arrangørklubben. Like bak – på fjerde – kom like godt andrelaget i blått og gult. Større kan det nesten ikke bli. Det er følelser. Tårer. For Fritjof blir det ekstra spesielt. Det er bare to uker siden han var på årets første o-løp. Mesterskapet som arrangørstaben har jobbet med hele året, har han ikke hatt noe med å gjøre. Han har hatt sitt å stri med.
– Jeg er utrolig stolt av de over 100 frivillige som har stått på for å få til et mesterskap som dette. Og jeg er stolt av løperne. At vi som bruker en god del av pengene kan gi noe tilbake i form av suksess, sier han.
KAMPEN ER VUNNET
Det har vært et tøft år på sidelinja. Bonden, som forsyner store deler av landet med gulerøtter, har vært sykmeldt i fire måneder.
Nå kan han endelig slappe av. Kampen mot prostatakreften er vunnet selv om han som andre kreftpasienter må følges opp med kontroller ti år framover.
Lille julaften i fjor fikk han telefonen fra fastlegen. Blodprøven som var tatt i forbindelse med det nødvendige besøket for fornyelse av førerkortet, så ikke bra ut. På sykehuset ble det raskt konstatert prostatakreft. Men han måtte vente lenge før den nødvendige operasjonen ble gjort.
– Jeg var med som vanlig i februar og mars, men veldig få visste om situasjonen, sier 59-åringen. Først da det dro seg til mot sesongstart fikk gruppa vite at suksesstreneren, som i mange å hadde motivert dem til å kjempe for å nå toppen, kjempet sin egen kamp.
JOBBET MED GØRIL
– Jeg har hele veien blitt backet opp av løpegruppa og støtteapparatet, men klarte ikke å forholde meg til hele gjengen. Jeg har jobbet mye med Gøril (Rønning Sund) og hennes vei tilbake. Det har vært godt å ha noe annet å tenke på, sier Fritjof.
Da Frol-gutta kjempet i teten og løp til åttende plass i Tio-mila først mai, satt treneren hjemme på gården Ulve Vestre og ventet på operasjon. Fem måneder var gått siden telefonen fra fastlegen.
– Selvsagt var situasjonen en påkjenning. Jeg visste jo ikke hvordan det skulle gå. Jeg visste at prognosene var gode, men ingenting om hva jeg måtte gjennom.
I SISTE LITEN
Da pasientkøen endelig var slutt og Fritjof ble operert på forsommeren, var det på høy tid. – Kreftsvulsten var i ferd med å utvikle seg. Jeg hadde flaks da jeg tilfeldig tok en blodprøve på seinhøsten, og jeg hadde flaks som kom til operasjonsbordet i tide, innrømmer han.
Nå ser det endelig bra ut. Månedene på sidelinja er over. Han kan igjen tenke framover med kona Marit, de fire døtrene, barnebarna – og på gulerøttene og Frol IL.
– Jeg har hatt flinke folk til å ta seg av både driften hjemme på gården og miljøet i Frol-gjengen, men nå er jeg glad for å være tilbake, sier han og ser mot podiet der «gutta hans» får tildelt NM-gullet.
– Gullet her i dag er god bekreftelse for jobben vi gjør med 20–30 løpere på samling, sier han. Neste sesong kommer vi til å se mer av både Frol IL og Fritjof Sandstad på løpene.
NM-generalen: – En fornøyelse å lede NM-gjengen,
– Knirkefritt, sier Rune Lyngen. Lederen av Frol-NMs hovedkomite er imponert over jobben som er gjort.
– Det har vært en fryd å lede gjengen på drøyt 100 som har vært i aksjon – nesten rørende, sier NM-sjefen som fikk ansvaret noe etter at Trønder-klubben var tildelt mesterskapet. O-idretten står sterkt i Levanger-området. Det har Frol IL fått erfare, men også her oppe ligger kronene fra samarbeidspartnerne dypere i lommene enn tidligere. – Vi har en rekke gode sponsorer og god lokal støtte. Vi sitter nok igjen med 500 000 pluss – det er vi fornøyde med. – Hva har vært viktigst? – Hovedfokus har vært på det sportslige, med kart og løyper. Lars Skjeset har gjort en fantastisk jobb som løypesjef. – Hvor stor fordel har hjemmeterrenget vært for Frol-løperne? –
Det er jo realt trønder-terreng som løperne kjenner, men løypeleggerne har fått løperne ut av komfortsonen, også våre egne. Frol-løperne imponerte på hjemmebane. Det gjorde også kokkegjengen som sto bak buffeten i Levangers nye storstue, Trønderhallen, lørdag kveld. Omkring 400 løpere og ledere spiste seg trøndermette før medaljene fra mellomdistansen ble delt ut.
FORNØYD: Sjefen for NM i Levanager, Rune Lyngen var stolt av jobben som var gjort.O-idretten står sterkt i Levanger-området. Det har Frol IL fått erfare, men også her oppe ligger kronene fra samarbeidspartnerne dypere i lommene enn tidligere.
– Vi har en rekke gode sponsorer og god lokal støtte. Vi sitter nok igjen med 500 000 pluss – det er vi fornøyde med. – Hva har vært viktigst?
– Hovedfokus har vært på det sportslige, med kart og løyper. Lars Skjeset har gjort en fantastisk jobb som løypesjef.
– Hvor stor fordel har hjemmeterrenget vært for Frol-løperne?
– Det er jo realt trønder-terreng som løperne kjenner, men løypeleggerne har fått løperne ut av komfortsonen, også våre egne.
Frol-løperne imponerte på hjemmebane. Det gjorde også kokkegjengen som sto bak buffeten i Levangers nye storstue, Trønderhallen, lørdag kveld. Omkring 400 løpere og ledere spiste seg trøndermette før medaljene fra mellomdistansen ble delt ut.
Orientering, orienteringsløp, o-løp – en idrett hvor det kortest mulig tid gjelder å ta seg fram via kontrollposter fra start til mål. Så tørt beskriver leksikonet idretten. Utfordringen for arrangører har opp gjennom årene vært hvordan man skal kontrollere i at løperne har vært innom postene.
KONTROLLØRENE KVITTERTE
TOUCH FREE: Tilla Farnes Hennum kvitterer med touch free under ungdoms- EM på Budor i vinter. Foto: Tommy Gullord
I store deler av o-idrettens historie har dette vært gjort på den enkle og opplagte måten. Arrangørene plasserte kontrollører på postene. Kontrollørene kvitterte på deltagernes startkort og oppga neste post. Eventuelt tegnet løperen selv inn neste post. Systemet med bemannede poster er enkelt og godt, og er det systemet som har overlevd lengst i o-idretten.
På 60-tallet begynte systemet å vise sine svakheter. Kartene fikk større målestokk og det ble flere poster i løypene. O-idretten begynte å vokse og det ble flere klasser og løyper. Det ble bortimot umulig å finne nok arrangører til å bemanne postene, selv om det i følge «Blåboka» fra 1961 ikke krevdes mer enn tre mann per post. Og dersom ikke-o-løpere ble brukt, måtte de følges ut til postene. Det hendte at selv dyktige o-løpere bommet når de skulle ut til postene.
KONDUKTØRTANGA KOM
POLETTER I BØTTA: Fullt kaos på Tiomila i 1970. For å få stemplingen gjort raskt, hadde løperne med seg poletter med startnummer som de slapp i en bøtte. Foto Rolf Söderberg, Skärmen 1971.
Det ble derfor raskt klart at o-idretten trengte et system hvor løperne selv kunne bevise at de har vært på postene. Flere systemer ble forsøkt. Blant annet stempler med ulike mønster og farge, eller fargeblyanter med ulike farger på de ulike postene.
Etter hvert falt man i Norge ned på klippetanga, eller konduktørtanga som den også ble kalt etter likheten med NSBs utstyr. En kraftig metalltang punchet ut hull med ulike fasonger (sirkel, firkant, spar, kløver, diamant osv.) Antallet var relativt begrenset. Ettersom tengene ble eldre og slitt hadde mekanismen en tendens til å ha vanskelig for å åpne seg. Hele kortet kunne derfor rives i stykker. Klippetengene kunne også være vanskelige å betjene for små barnehender.
SVENSKEHJELP
En bedre løsning var stiftklemmene som var mye brukt i Sverige. Plastklemmen var relativt lette å klemmeigjen, særlig dersom de var montert på bukker. Antallet måter piggene kunne kombineres på var også større – noe som passet bra ettersom løypene fikk stadig flere poster, og det ble stadig tettere mellom postene i skogen. Stemplingen kunne også utføres raskere med stiftklemmer enn med klippetenger.
Ett problem – mange løsninger
Stempling med stiftklemmer førte stadig til diskusjoner. Var det såkalte kontorarbeidet en del av o-idretten?
STIFTEKLEMMER: Bertil Normans forslag til forbedret klippekort med stifteklemmer. Minst én pigg i sirkelen er godkjent. Fra Skogssport #10 1982.
Var stemplingen riktig eller ikke? Hvor mange pigger skulle være innen for ruta? Mange så på problemet. Det måtte være mulig å lage et system som kunne avgjøre om løperen hadde stemplet eller ikke – uten bruk av skjønn?
I Sverige kom den tekniske komiteen med et detaljert regelverk om hvordan det skulle stemples. Den gamle regelen om at stemplingen skulle finnes på startkortet i en logisk og lesbar rekkefølge ble forlatt og skjønnet ble forsøkt regulert bort. Diskusjonen raste i nummer etter nummer av Skogssport.
ELEKTRONISK FRA 1986
ELEKTRONISK DEBUT: Det første elektroniske stemplingssystemet APOZA ble brukt under CISM i Sveits i 1986. Foto fra sveitsiske OL nr 2 1987.
Det første løpet som ble gjennomført med elektroniske stempling var militært VM (CISM) i Chur i Sveits 1986. Dette så ikke ut til å sette store spor etter seg. Veivalgs reporter Erik Unaas skriver; … blant annet ble en helt ny form for stempling ved postene (data) benyttet – med vellykket resultat. Systemet var APOZA (Automatisierte Posten-/ Zeiterfassung mit Auswerung).
Hver løper var forsynt med en nøkkelliknede brikke. Denne ble stukket inn i et hull i enheten. Her ble det dannet en kontakt og data ble utvekslet. Løperne fikk opp sitt startnummer på et lite display som bevis på at stemplingen var gjennomført. Hver enhet var forsynt med en standardisert datautgang og kunne via telefon eller radioforbindelse sende data tilbake til arena. Hver post kunne derfor fungere som en meldepost. Data ble lagret i postenhetene. Etter at disse var samlet inn, kunne detaljerte strekktidslister settes opp.
For første gang i VM eller CISMs historie var en resultatliste med alle mellomtider klar samme kveld, og det bare med bruk av to funksjonærer. Et problem oppsto under den første bruken. Én løper snublet i det han skulle stemple og brakk brikken sin i hullet på dataenheten. Enheten spyttet ut restene slik at dette ikke påvirket andre løpere.
OPTISK LESNING
PROTOTYPE: Den første prototypen av Sport-Identsystemet. Enheten på 10x5x5 mm er montert direkte på kompasset, slik at løperen ikke har flere dingser å drasse på.PINNEN: Den endelige versjonen av Sport-Ident har pinnen som en egen enhet.
Markedet blant o-løpere er ikke stort nok til at det kan utvikles fullstendig ny teknologi. De som har utviklet elektroniske stemplingssystemer har derfor stor grad benyttet seg av allerede eksisterende komponenter. Med den rivende utviklingen innen elektronikkbransjen – ikke minst med tanke på sporing av gods og varer, har det stadig kommet nye eller forbedrede løsninger.
I Norge begynte Regnly med utviklingen av sitt system i 1992 (se egen historie).Regnly jobbet også med en annen optisk løsning. Her hadde startkortet 90 ruter. Hver post hadde én pigg som markerte i én av rutene. Ideen var at sekretariatsarbeidet kunne forenkles ved at klippekortet kunne leses av med optisk utstyr. De fleste vil kjenne igjen løsningen som emits back-up-lapp.
SI FRA BILINDUSTRIEN
OPTISK LESBART: Prototypen på et optisk lesbart system fra Regnly. Prinsippet og brikkens utforming er i stor grad videreført som back-up i dagens emitbrikke.
Noen år senere kom det tyske SI-systemet. Mye av komponentene var hentet fra bil-industrien. Brikken er «død» og krever ikke noe batteri. Den aktive komponenten er liten. I en tidlig prototype ble denne montert direkte på kompasset slik at løperne ikke hadde flere dingser å drasse med seg i skogen. I den endelige versjonen ble den karakteristiske pinnen en egen enhet. SportIdent fikk aldri noe gjennomslag i Norge.
Teknisk konsulent opplyste to år senere at ingen norsk klubb hadde vært interessert i SI-systemet, og at SportIdent ikke har tatt kontakt med NOF. Men to systemer med ulike svakheter og styrker bidro til at utviklingen gikk raskt framover. Også i Sverige og Finland startet utviklingen av egne systemer på 90-tallet. Finnene vurderte Sport-Ident og Emit opp mot hverandre og landet på Emit i 1998. I Sverige og Danmark lot man markedet bestemme.
NOF investerte i utviklingen
I 1994 gikk NOF inn med en halv million for å utvikle det elektroniske stemplingssystemet.
Det var mange som på hobbybasis drev med utvikling av nye systemer. At emit var først på banen, eller retter sagt i skogen, med et kommersielt og fungerende system, skyldes ikke minst at NOFs styre med full oppbakking fra kretsledermøte og ting støttet utviklingen, både økonomisk og med velvillig testing.
PROTOTYPE I 1992
POSTDRILL: Anders Nordberg er effektiv med stemplingen med Emit under sitt gulløp under NM sist høst.
Høsten 1992 kom Per Aage Stokseth og Per Svendsen hos Regnly a.s. med en prototype på et elektronisk stemplingssystem, det vi dag kjenner som Emit. En elektronisk brikke skulle registrere om løperen hadde vært på posten. Dessverre sviktet brikken dersom det kom svette på den, en klar ulempe i konkurranseidrett. Men det var vist at prinsippet virket.
Det ble utviklet et nytt system med induktiv (kontaktløs) dataoverføring. De første testene var i 1993. NOF fant systemet så interessant at de i 1994 gikk inn med 550 000 kroner for å støtte utviklingen. Dette ble finansiert med en kraftig økning av løpsavgiften. Målet var å ha systemet klart for bruk under VM på hjemmebane i 1997.
MASSIV TESTING
FØRSTE PROTOTYPE AV EMIT-SYSTEM: Brikken er montert på armen og stemplingsenheten føres over. Göran Larson fra SOFTs datagruppe demonstrerer.
Både det fysiske utstyret og arrangementstekniske løsninger ble testet ut. Det var 9 testløp i 1994 og 10 i 1995. I 1995 var det også utleie av utstyr til andre som ville teste. Ca. 30 arrangører grep sjansen. I 1996 var det utleie i 100 løp med 72 000 starter. Totalt var det 716 løp av alle kategorier med drøyt 110 000 starter i Norge det året. Brikker og postenheter fungerte bra, etter teknisk komités mening.
Mange arrangører hadde likevel problemer, men dette var stort sett knyttet til dataprogrammer og dataløsninger. EKT forsterket de problemene mange arrangører allerede hadde med dataprogrammene. NOF jobbet også aktivt for å få spredt systemet utenfor Norge. Det var blant annet noe uttesting i Sverige og Finland. Under VM i Tyskland i 1995 ble EKT-systemet presentert.
FØRSTE ELEKTRONISKE VM
EMIT: Slik vi kjenner brikken i dag.
Kretsledermøtet 1995 vedtok innføring i løpet av tingperioden 1997-1999. Dette var helt tydelig noe løperne ønsket. 4400 brikker var solgt før sesongstart. I 1997 gikk halvparten av løpene med elektronisk stempling. Forbundet nådde også målet om at systemet skulle være så veltestet og driftsikkert at det kunne benyttes under VM i Grimstad i 1997.
På tinget samme våren kom det forslag om at EKT skulle være obligatorisk ved kretsløp, noe som viser hvilket gjennomslag dette hadde fått hos norske o-løpere. Men forslaget falt. Som visepresident Dagfinn Øksenholt sa det: Det skal være flaut å arrangere et o-løp uten EKT, men fortsatt skal det være lov å arrangere med klippetang. Senere har stort sett alle kretsløp, nærløp , treningsløp og bedriftsløp tatt i bruk elektronisk stempling.
ØSTFOLD STEMTE MOT
I perioden 1997-1999 ble alle internasjonale og nasjonale løp, og 80-90 prosent av kretsløpene i Norge arrangert med EKT. Emit lanserte også Mini Time-recorderen, som gjorde at treningsløp og andre enkle løp kunne arrangeres uten at arrangøren trengte å drasse datautstyr til skogs.
Den siste motstanden mot systemet kom fra Østfold O-krets som på grunn av alle problemene med datasystemene i 1999 fremmet forslag om å gå tilbake til manuelle løsninger. Et forslag som var sjanseløst på kretsledermøtet, og kanskje fremmet mer taktisk for å få en diskusjon om systemet og fokus på forbedringene.
Touch-frie mesterskap
Det startet med håndhilsning og manuell kvittering på postene. I vinter godkjente IOF touch freepostkvittering for alle mesterskap.
Det ble tidlig oppdaget at man ikke behøvde å legge Emit-brikka ordentlig i stemplingsenheten for å få godkjent stempling. Noen begynte å eksperimentere med hvor langt fra enheten man kunne ha brikka og fortsatt få godkjent stempling. Teknologien som utveksler informasjon mellom postenhet og løperbrikke virker kun over svært korte avstander. Når man går over til touch-free systemer, kreves det en radiosender som sender ut adskillig sterkere signaler.
FINNE RIKTIG STYRKE
KONGELIG: Jon Fossum kopierer neste post under NM 1955 med kronprins Olav som interessert tilskuer.
De ulike systemene benytter ulike frekvenser, men touch-free systemene er mye likere hverandre enn de tradisjonelle brikkene. Mye av utviklingen av touch-free teknologien har vært å få riktig styrke på sender i postenheten og følsomhet på mottaker.
Alle som passerer posten innen en kort avstand skal få en godkjent stempling, mens ingen som passerer utenfor en noe større avstand skal få godkjent stempling. Hvor store disse to avstandene er, varierer med de ulike grenene. I ski-orientering skal løpere i begge spor forbi en post kunne stemple samtidig. I sykkelorientering skal to løpere kunne passere posten samtidig, få godkjent stempling.
TOUCH FRITT VM
I MÅL: Emits ”målklokke” tar tida ved passering avmållinja – uten noe stempling.
Allerede i 2001 hadde Emit sin første versjon av Touch Free klar til bruk. Faktisk ble NM i sprintorientering i 2005, fra Sognsvann, arrangert med Touch Free.I 2009 kom Emit med ny versjon av Touch Free. Og vinteren 2010-2011 ble Emit Touch- Free System brukt under alt av internasjonale konkurranser i ski-o, også mesterskap på høyeste nivå. Emit Touch Free er nå fullt godkjent av
Det Internasjonale Orienteringsforbundet (IOF) til bruk i alle typer mesterskap, også VM. I fjor sommer ble det stemplingsfrie kvitteringssystemet Emit Touch Free godkjent til bruk i World Ranking Events (WRE). Nå er altså denne godkjenningen utvidet, slik at det kan brukes i alle typer mesterskap. For norsk del innebærer det at en vil benytte Emit Touch Free på alle NM og Norgescup i sprint denne sesongen. På sprinten under Hovedløpet skal en også benytte Emit Touch Free.
NYE SYSTEMER
Det er nye, spennende systemer på gang, ikke systemer som satser mot de viktigste konkurransene, men mer mot massemarkedet. I Kina har Learnjoy et system hvor brikken legges mot en plate. På enkelte skoler er det plassert ut 100 postenheter i terrenget. Dette gir en tilnærmet uendelig mulighet for ulike løyper.
I Russland har de et system som kalles SFT. Det har vært brukt under World Cup i ski-orientering, men SFT satser også i første rekke mot de store gruppene. Utviklingene innen elektronikken går stadig fremover. Den minste RFID-taggen, som er hjertet i systemet, er nå på 0,05 ganger 0,05 millimeter. Samtidig er de billigste taggene nå nede i en pris på rundt én krone.
Tiomila står skrevet med gullskrift i den svenske og internasjonale o-idrettens historiebøker. I år fyller jubilanten 70 år.
«Är ni beredda, då pojkar, så kan ni köra»
Tiomilas fødsel er vel dokumentert. 28. april 1945. 62 løpere sto på startstreken da den første utgaven av stafetten ble arrangert. Klokkeslettet var 19.00, og starten foregikk i Törnebylund i Vaksala, like øst for Uppsala. Målgang fant sted i Enebyberg morgenen etter. På generalstabens kart i målestokk 1:100.000 var det tegnet inn tre poster som løperne på første etappe skulle oppsøke før historiens første veksling i Tiomila. «Är ni beredda, då pojkar, så kan ni köra», skal løpsleder Alvar Kjellström muntlig ha forkynt før det historiske startfeltet la av gårde.
VISJONÆR
40-TALLET: «Långa nattens mestere» klare for manndomsprøven en gang på 1940-tallet. Foto: SOFT
Nettopp Alvar Kjellström har fått æren av å være opphavsmannen til Tiomila. Han var en framtredende orienteringsleder, eier og administrerende direktør i Silva-konsernet, og visjonær med en ide om å skape en stafett bestående av ti etapper over drøye ti mil. Idretten – i første rekke den delen som stimulerte til fysisk aktivitet – stod sterkt i samfunnet, og orienteringsidretten var på frammarsj i Sverige mens store deler av
Europa for øvrig var opptatt med krigføring. Orientering var imidlertid i stor grad en «høstens idrett», som fant sted etter at friidrett- og til dels fotballsesongen var over. Det ønsket Alvar Kjelström å gjøre noe med. Han mente en storstafett på våren ville representere noe nytt, og gi o-idretten økt oppmerksomhet og god PR.
Ideen om Tiomila ble solgt inn til klubbene i Stockholmområdet. De bifalt forslaget, og snart ble en omfattende logistikkjobb innledet for å få stafetter på beina. Sportsredaksjonene i Stockholms dagsaviser ble kontaktet, og Stockholm-tidningen gikk inn som medarrangør. Stockholm-Roslagen Järnveger stilte seg positive til ideen, og bidro både med ordinære tog og ekstratog for å transportere både funksjonærer og deltakere rundt i det aller første Tiomila-området. Resten er historie.
Tiomila vokste seg stor og var på sitt mest populære hva gjaldt antall lag i o-idrettens gullalder på 1980-tallet. Siden har arrangementet beholdt sin posisjon og status ved å utvikle en egen damestafett, ungdomsstafett og veteranstafett – alt overføres live på nett og storskjerm på samlingsplass. Historien er full av sagnomsuste bomturer, vekslingstabber, hodelykter som har streiket midt i svarte natta og løpere som fullstendig utslitte har «krabbet» i mål etter å ta gått på tidenes sprekk. Bare for å nevne noe.
NORSK EPOKE
2013: Ormen av nattlamper på vei mot mål. Foto: JOK
Siden ankermann Erik Sjölander løp Hellas inn til seier i den aller første utgaven av Tiomila for 70 år siden, dominerte svenske klubber stafetten inntil Bækkelaget som første, norske klubb vant herrestafetten i 1997. Det innledet en sterk, norsk epoke. Halden er per dags dato den mestvinnende Tiomila- klubben med ni seirer i herre- og to i damestafetten.
Da Tiomila fylte 65 år, utga Föreningen Tiomilabudkavlen jubileumsboka «Långa nattens folk 1945-2010». Nå inviterer den samme foreningen til å komme med innspill når neste kapittel skal skrives, historien fra 2010 til 2015. Det blir sikkert ikke den siste bolken i o-idrettens kanskje største eventyr. Det er bare 30 år til hundreårsberetningen om Tiomila kan skrives. Kilde: Foreningen Tiomila
Tiomila 2015
2009: Daniel Hubmann førte Kristiansand OK til seierbåde i 2008 og 2009. Foto: Claes T. Herland
Sted: Skepptuna motorstadion, 15 km sør for Arlanda Klasser: Ungdomsstafett – 4 etapper med start lørdag 9. mai klokka 11.00 Damestafett – 5. etapper med start lørdag 9. mai klokka 14.30 Herrestafett – 10 etapper med start lørdag 9. mai klokka 21.30 Långa natten: Stafettens mest sagnomsuste etappe er den tredje i årets herrestafett. Lengsteetappe: Den tiende og siste etappen i herrestafetten måler 17,5 kilometer. Nytt av året: Damestafetten har for første gang en lang, ugaflet etappe. Stafettens 4. etappe måler 10,5 kilometer. Tiomila på TV: Hele Tiomila sendes på web-TV. Kan bestilles for 195 svenske kroner på 10-mila.se Aktuelt: Tiomila arrangeres for 70. gang i år.
Haldensere sug ne på revansje
Tiomila 2014 ble den svakeste på omtrent 20 år for Halden Skiklubb. I år har haldenserne ambisjoner om å revansjere fjorårets 11. plass i herre- og 8. plass i damestafetten.
– Årets målsetting er å kjempe om seieren i begge klasser, fastslår toppidrettsansvarlig Jens Erik Mjølnerød i Halden SK. Tiomilas mestvinnende klubb tok grep etter fjorårets svake plasseringer, og overlater ingenting til tilfeldighetene i forberedelsene til årets stafetthøydepunkt.
BEDRE FORBEREDT
HALDEN-JUBEL: I 2009 jublet Halden-damene for sin andre seier. I 2012 gjentok de suksessen. 2009-laget f.v. Anne Margrethe Hausken Nordberg, Ida Marie Næss Bjørgul, Celine Dodin, Kajsa Nilsson og Vendula Klechova.
– Vi skal stille bedre forberedt på alle områder i år. På et møte før påske ble vi enige at dersom alle forbedret seg litt, skal toppnivået være så bra at vi kan vinne uten å gå feilfritt. Vi skal ikke være avhengig av at alle må treffe over evne for å være med å kjempe om seieren. For de fleste handler det om å gjennomføre arbeidsoppgaver og henge med, før «feinschmeckerne» overtar mot slutten, sier skiklubbens toppidrettssjef. Når Mjølnerød bruker benevnelsen alle, mener han nettopp det – ikke bare løperne, men også trenere og øvrige personer i støtteapparatet. Han mener resultater som regel kommer som en konsekvens av forberedelsene.
– Alle oppgaver og funksjoner er like viktige. Utøverne må ha fokus på den jobben de skal gjøre. Støtteappa- TEKST: TOMMY GULLORD TIOMILA SPESIAL ratet må stille så godt forberedt at vi minimaliserer sjansen for å gjøre feil og bli stilt overfor overraskelser, hevder Mjølnerød.
FLERE FORSTERKNINGER
PROSJEKTLEDER: Jan Granstedt samler troppene før trening i Sverige i forkant av Tiomila. Foto: Fredrik Eliasson
Flere nyervervelser gjør, ifølge Mjølnerød, kampen om plass på Haldens førstelag i begge klasser tøffere enn i fjor. Spanjolen Antonio Martinez Perez vant 1. etappen i Tiomila i fjor. I år har han flyttet til Halden og definitivt aktuell for 1. laget. Det samme er den sterke finnen Fredric Portin.
– I tillegg har Jarkko Huovila flyttet tilbake til Halden sammen med samboer Anna-Maija Fincke. Jarkko kjemper om en plass på laget, mens Anna-Maija ikke er aktuell for årets stafett på grunn av en skade. Men vi har også fått sveitsiske Sabine Hauswirth, forteller Jens Erik Mjølnerød.
– Flere juniorer fra egen stall kjemper også om en plass på laget. Håkon Raadal Bjørlo deltok allerede i fjor. Markus Holter er en annen aktuell unggutt, tilføyer han.
SOLID TRENERAPPARAT
Derfor mener Mjølnerød at den som kaprer den tiende og siste plassen på laget, blir bedre enn hva tilfellet var i fjor. Han mener også at det tre, fire bak der skal være gode nok til å være med og kjempe om seieren.
– Jeg tror flere er bedre trent i år, fastslår han. Eva Jurenikova er hovedtrener i Halden skiklubb med ansvar for den daglige og ukentlige treningen. Tore Sandvik og Jan Granstedt er trenere for henholdsvis herre- og damelaget, mens Bjørn Axel Gran er prosjektansvarlig med ansvar for logistikk og få alt annet til å flyte best mulig. I tillegg er UK aktivt med i treningsplanleggingen sammen med trenerne.
– Både Tore og Jan jobber tett opp mot hver sine lag. Vi har hatt møter og samlinger der vi, foruten å trene, har planlagt, vurdert, studert og analysert alt som har med Tiomila å gjøre. Ikke minst gamle kart og terreng har vært gjenstand for nøye gransking, sier Mjølnerød.
SAMLING I STOCKHOLM
FORSTERKNING: Den sterke finnen Fredric Portin er en av Haldens nyervervelser før årets Tiomil. Foto: Fredrik Eliasson
Siste helga i mars dro alle Tiomilaaktuelle haldensere på treningssamling til Stockholm. Der fant den siste finpussen sted før tre, fire uttakingsløp etter påske.
– I Stockholm var opplegget delvis «ferdigsydd», men med noen økter vi ordnet sjøl. Uttakingsløpene gjør det forhåpentligvis mulig for oss å ha lagene klare ei uke før Tiomila, men det kan hende vi må bruke den siste uka til å finsikte de siste plassene, sier Jens Erik Mjølnerød. Uansett reiser Halden med Olav Lundanes, Magne Dæhli og Mari Fasting i spissen til Uppland for siste finpuss onsdag eller torsdag før Tiomila ved Skepptuna motorstadion 9.- 10. mai. Der har klubben leid et hus helt inntil samlingsplass. For ingenting overlates til tilfeldighetene i Halden Skiklubbs jakt på å gjenerobre Tiomila-tronen.
Imponerende statistikk
Siden 1998 har Haldens herrer vunnet Tiomila ni ganger – damene tre. Herrene vant sist gang i 2012.
HERRECOACH: Tore Sandvik er mestvinnende i Tiomila med åtte seirer. I år har han jobben med å coache herrelaget – her på samling i Sverige med «junior» før påske. Foto: Fredrik Eliasson
På Haldens SKs hjemmesider finnes klubbens egen «Hall of fame». Den viser hvem som har vært med å vunnet flest ganger. Tore Sandvik har en rekord som ikke blir enkel å slå. Sist gang (2012) var han «for gammel» for laget. Her er de som har tatt flere enn tre seirer:
Tore Sandvik 8
Mats Haldin 6
Kjetil Bjørlo 6
Petter Thoresen 6
Emil Wingstedt 5
Jarkko Huovila 5
Torgeir Snilsberg 4
Øystein Kristiansen 4
TRE DAMESEIRER 2012 Vendula Klechova, Ida Marie Næss Bjørgul, Anne Margrethe Hausken Nordberg, Bodil Holmstrøm og Mari Fasting 2009 Vendula Klechova, Ida Marie Næss Bjørgul, Anne Margrethe Hausken Nordberg, Kajsa Nilsson og Celine Dodin 2002 Kaisa Salminen, Ragnhild Bente Andersen, Käthi Widler, Maria Hoffman og Heather Monro
General for NTNUIs Tiomila-hær
GENERAL: Klaus Klausen Espedal er NTNUIs Tiomilageneral.
NTNUI er ikke helt som alle andre, i sær når det gjelder Tiomila. For der andre strever med å skrape sammen et lag eller tre, administrerer Klaus Klausen Espedal 10-15 studentlag fra Trondheim.
Transport, overnatting, eget brassband, grillvogn og lystavle. Det er mye Klausen Espedal må tenke på som andre Tiomilaklubber slipper å bruke energi på. – Jeg ble spurt tidlig i desember. Da fantes det lite informasjon om årets Tiomila, så min første oppgave ble å opprette en dialog med arrangøren. Det er viktig for oss å få en synlig plass på arenaen. Lystavla med alt tilbehør har jo blitt et landemerke på Tiomila, påpeker NTNUIs Tiomilageneral.
IKKE DET SAMME UTEN…
ELITE: NTNUI hører hjemme i toppen – både i herre- og damestafetten. Her laget fra 2013.
Klausen Espedal er enig med de som hevder at Tiomila ikke ville blitt det samme uten NTNUIs grønnkledde hær.
– Jeg håper folk synes Tiomila uten NTNUI ville blitt en stusselig affære. For oss er dette sesongens høydepunkt, både sportslig og sosialt, hevder Klausen Espedal. NTNUI kjører to tilnærmet separate Tiomilaløp; ett for elitelagene og ett for de mange lagene som utgjør bredden i studentklubben.
– I fjor hadde vi sju fulle damelag og åtte fulle herrelag, hvorav to var rene «linjelag» og to rene jentelag. Det går vel litt på skjønn, men jeg tror det er rimelig å si at vi kan definere omtrent ti av disse som breddelag, sier rogalendingen Klausen Espedal.
TRADISJONER
GRILLVOGN: Egen grillvogn hører selvfølgelig med når over 100 NTNUI-ere drar på Tiomila.
Det er mange tradisjoner forbundet med Tiomila, også i Trondheim. Som for eksempel at maskin, bygg, fysikk/ matematikk stiller egne «linjelag». Og at de finner på mange sprell…
– Vi har satt opp sju personer som skal ordne med «linjelagene» i år. Noen blir kanskje slått sammen, sier Klausen Espedal, som er litt spent på hvordan tidspunktet for årets Tiomila vil slå ut.
– Den kommer jo ei uke seinere enn vanlig. Det er midt i eksamensperioden for mange her, og litt dumt for mange av de som ikke er «fast inventar » i o-idretten. Men vi håper å få med så mange lag som mulig i år også, sier NTNUI-generalen. Klaus Klausen Espedal er usikker på hvor mye tid han vil bruke for å få samtlige NTNUI-ere trygt tur/retur Skepptuna i Uppland.
– Jeg har aldri gjort dette før. Det eneste jeg vet, er at alle sier det tar mye mer tid enn du tror. Så noen titalls timer blir det nok, tror han.
TO STORE BUSSER
HALDEN SK – 2009
Sikkert er det imidlertid at NTNUIgeneralen har rekvirert to store busser for å få alle med på årets store «happening ».
– I fjor leide vi i tillegg inn en tilhenger for å få plass til alt utstyret. Det er mulig vi må gjøre det samme i år, det avhenger litt av hvor mange som blir med, sier Klausen Espedal, som lover å stille godt forberedt hva gjelder alle aspekter ved Tiomila også i år.
– Mange begynner å telle ned til neste Tiomila så fort den forrige er ferdig. På NTNUIs hjemmeside har vi noe som heter «Tio-formen», og det går litt sport i å tippe rett lagoppstilling på de ulike lagene. Tiomila er prestisjetung, og jeg tør påstå at det skaper samhold og fellesskap gjennom de samlingene vi har i forkant, hevder Klaus Klausen Espedal. Det er bare å glede seg til den 70. utgaven av Tiomila. Med NTNUI til stede, blir det garantert ikke kjedelig.
Utfordrende UK-jobb
Harald Kalager leder UK som skal ta ut NTNUIs lag til Tiomila. Det blir en aldri så liten utfordring.
UK-SJEF: Harald Kalager leder arbeidet med å ta ut NTNUIs lag til Tiomila.
– Det blir et puslespill. I fjor hadde vi fire ordinære herrelag og syv, åtte damelag. «Linjelagene» setter heldigvis opp sine lag sjøl, forteller Kalager. Siden det er første gang han gir seg i kast med jobben som leder i UK, vet han ikke helt hva han går til. I fjor tror han UK brukte 15-20 timer på jobben.
– Det blir nok flere møter for å vurdere kandidater. Og jeg regner med at vi kommer til å bruke en del timer på det siste uttaket, sier han. NTNUI har satt opp noen løp som uttaking til Tiomila. I tillegg vil, ifølge Harald Kalager, skjønn bli brukt i uttaket.
– Det gjelder først og fremst for de som av ulike årsaker ikke har anledning til å stille i uttakingsløpene. Uansett blir det en utfordrende oppgave, medgir UK-sjef Harald Kalager.
Uslåelig bomtur
Stedet er Långdunker, året 1988. Svein Egil Linnerud fra Gjøvik minnes fortsatt på bomturen som har gått inn i historien som Tiomilas største «ever».
– Om bommen er uslåelig? Jeg tror i hvert fall det skal godt gjøres å overgå den, humrer Linnerud mens han blar i kartpermen, 27 år etter «Långa natten » på Gjø-Vards 1. lag. Kraftanstrengelsen i de mørke, svenske skoger tok tre og en halv time, det meste av tiden uten lys og med følge av to svensker – godt utenfor kartet.
SKISKYTTER
MIMRESTUND: Svein Egil Linnerud med kartpermen som minner om storbommen på «Långa natten» i 1988.
Svein Egil Linnerud var egentlig skiskytter. Han har representert Norge i verdenscupen og har en kongepokal i skifeltskyting. I tillegg var Linnerud en habil o-løper, men det var løpsstyrken som TEKST OG FOTO: TOMMY GULLORD gjorde han godt egnet til bokstavelig talt å henge med på «Långa natten». Mente UK i Gjø-Vard.
– Det verste er at jeg gikk ut i teten, i ei klynge på kanskje 30-40 mann. Jeg hadde fått «stallordre» om å ligge foran i klynga og fulgte planen til punkt og prikke. Men på vei til 3. post stoppet plutselig alle. Klynga snudde. Jeg ble stående igjen med to svensker og ei ødelagt hodelykt, forteller Gjøvikkaren. Gode råd var dyre. I løpet av sekunder bestemte Linnerud seg for å henge på de to svenskene.
– Klynga var allerede forsvunnet, og jeg var helt avhengig av å slå følge med noen som hadde lys. Jeg hadde «ittno» annet valg enn å bli med de to svenskene, minnes Linnerud.
TILBUD OM KANO
I ettertid ser gjøvikenseren at de tok feil retning ut fra andreposten, havnet på en annen vei enn planlagt og fortsatte langs et vann som de trodde var et helt annet.
– Etter ei stund kom vi fram til en liten boplass. Ei dame åpnet vinduet og ropte at Tiomila foregikk på den andre siden av sjøen. Hun tilbød oss å låne kanoen, minnes Linnerud. Tilbudet ble høflig avslått. Det kom som et sjokk da damen fortalte hvilket vann de befant seg ved; Henaren.
– Jeg husker en av de andre ropte at «det måste vara en mardröm». Vispurte hvor langt det var å løpe rundt sjøen, og fikk til svar at det var like langt som å løpe tilbake. Dermed fortsatte trioen. Men opplysningen til kvinnen viste seg å være noe mangelfull. Turen rundt vannet tok sin tid.
– Vi løp og løp, men kom aldri til enden av vannet. Det var mye lenger enn på kartet, og vi forsto etter hvert at vi var langt utenfor kartet, sier Linnerud.
TOMT FOR BANANER
SOLID BOMTUR: Veivalget (i blått) rundt innsjøen Henaren viser bomturen til Linnerud og to svenske løpere. Det er verdt å merke seg at vannet de løp rundt, var mye større enn det framgår av kartet.
Resten av langturen framstår i dag som noe diffus for Gjø-Vards mann på «Långa natten». Han husker ei lita elv der han plumpet uti og måtte ta et par svømmetak for å komme i land. Og han minnes drømmen om kasser med bananer i målområdet da kreftene tok slutt og han utmattet sleit seg mot mål.
– Jeg hadde sett banankassene i vekslingsfeltet før jeg dro ut. Skuffelsen var stor da jeg kom bakvegen mot mål og banankassene var tomme. Desto større var gleden da en av lagkameratene, Magne Brekke, kom meg i møte med et par bananer. «Jeg tok av disse to til deg i tilfelle du var sulten», sa han. Aldri har et par bananer smakt bedre, innrømmer Svein Egil Linnerud. Mer husker han ikke, med unntak av at han hakket tenner i dusjen og skalv da han la seg i soveposen. Men Linnerud har aldri fått sjansen til å glemme «Långa natten» i Tiomila 1988 helt.
– Bomturen ble jo omtalt i svenske Skogsport. Den ble formidlet av en av dem jeg løp sammen med. Jeg har klippet ut og tatt vare på saken, sammen med kartet som viste hvor vi løp. Sjøl om jeg sjelden tar fram og ser på utklippet, blir jeg iblant minnet om hendelsen når jeg treffer gamle bekjente, sier Svein Egil Linnerud, som også har løpt både den første og siste etappen for Gjø- Vard i Tiomila. Da uten ei gjenstridig hodelykt – og med atskillig bedre resultat.
Hans Koren er en av gromgutta. Han topper anisenitetskalenderen med 46 fullførte av 48 starter og har arrangert tre år. Han har alle Gromløpene lagret med kart løyper, bilder og fakta og vet hva han skriver om.
Den første Gromguten gikk høsten 1955 – sist høst var det 60 år siden starten, men fremdeles arrangeres løpet hvert år. Det er dermed blitt det mest tradisjonsrike lange løpet som fortsatt er i live.
KLUBBNAVN BLE LØPSNAVN
Hvordan oppsto Gromguten? Midt på femtitallet ville tre av Oslos (og landets) beste o-løpere (Per Kristiansen, Sten Sander og Einar Sverre Jensen (Rytting)) gjerne løpe stafett sammen. Men siden de sto i tre forskjellige klubber, var ikke det så greit.
De fant ut at de ville stifte en egen klubb med navn Gromguten, og løpe for den. Nå ble det til at de samlet seg i Vestheim, og navnet Gromguten ble brukt om et spesielt tungt og langt løp som de arrangerte.
Løpet var ikke for hvem som helst, du måtte være invitert for å få delta. Løypa skulle være lang.
I mange år lå løypelengden omkring 25 km med vinnertid mellom 3 og 5 timer. I flere tilfelle har det vært godt over 5 timer, med maksimum på 5.49 i 1981, da Leif Torgersen Axell la et 31 km langt løp fra Kikut til Sognsvann via de fleste høye åser i søndre del av Nordmarka.
Tiden på siste mann som fullførte den gangen var 10.04.
Det er matstasjon underveis, ofte to, men siden løpet er langt og tungt og gjerne går sent på høsten, må løperne bære sekk med mat og klær. Det viktigste er å overleve. Det neste målet er å fullføre, og så kan man eventuelt tenke på å klare en bra plassering.
GJENNOMGANGSLØP
Løpet har for det meste gått i traktene rundt Oslo på grove kart, gjerne som gjennomgangsløp. Men det har ogsåvært arrangert andre steder, som Sigdal, Valdres, Rauland, Kongsberg.
Det første løpet gikk fra Løvlia til Lørenseter i 1955. Gjennomgangsløp har senere vært prioritert, og eksempler på løyper er: Løvlia-Sognsvann, Kampen-Sogn, Hakadal-Korsvoll, Stryken- Linnerudkollen, Kleivstua-Gjettum og Østmarka på langs og tvers: Marikollen- Siggerud og Flateby-Skullerudstua.
Det har etter hvert blitt tradisjon å bruke kart i målestokk 1:50 000. Det gjør orienteringen stundom ganske vanskelig for løperne, men også for løypeleggeren. Det gir da lett mulighet for feilplassering av poster, og den muligheten har dessverre blitt benyttet både nå og da. Timeslange bommer er ikke uvanlig.
NOTERER PASSERINGSTID
Noe som er spesielt med løpet er at løperne noterer sin passeringstid på et oppslag på hver post.
Det ordnes ved at man stiller sin klokke på f.eks. 10.00 i det man starter, og så noteres anvendt tid på postoppslaget og på et medbrakt startkort.
Dermed kan de senere startende se hvordan man ligger an tidsmessig, og ved mål kan man beregne strekktider og sammenlikne med de andre løperne. Startnummeret velges etter ansiennitet. Den som har vært med flest ganger får velge først, og så går det etter tur til nybegynnerne til slutt.
7 TIL 21 DELTAKERE
Arrangementet går på omgang mellom deltakerne, og de flittigste løperne har vært løypeleggere både tre og fire ganger.
Det er lett å bli avhengig når man først har deltatt i Gromguten. Opp gjennom årene har klientellet vært ganske stabilt, med en liten tilgang på nye og svak avgang av eldre.
Antall deltakere har variert mellom 7 og 21. Inntil ganske nylig var det deltakere fra første løp som fortsatt var med.
Nyrekruttering har vært forsøkt flere ganger, men det viser seg at de yngre har problemer med 1:50 000-kart og dukker ikke opp neste gang.
Gjennomsnittsalderen øker derfor med rundt ett år pr. år, og nå er det vel knapt deltakere under 60. I de senere år har løypelengden blitt skåret noe ned pga av deltakernes økende alder. Løypene er fremdeles tunge, slik at vinnertiden fortsatt er på 3 – 4 timer.
Løpet skulle være for de tøffe, sterke menn, men noen få kvinner har også prøvd seg med hell.
For å oppmuntre de eldste og også for å få med kvinner, har man siden 2006 også lagt en kortere løype ved siden av den tradisjonelle, lange løypa. Likevel har enkelte kvinner valgt å løpe den lange løypa et par ganger. Alt i alt har 107 personer startet i Gromgutens lange løype til og med løpet i 2015, og totalt 14 kvinner har deltatt i kort eller lang løype. Dessuten har Dag Kaas’ gordonsetter Fay gjennomført 6 løp.
LAGTEMPO I SNØEN
Det er lagt igjen mye slit i skogen i løpet av disse 60 årene.
Tidlig snø har ganske mange ganger gitt problemer. I 1968 ble løpet fra Elnes til Slattum kortet inn pga ca 30 cm nysnø. Det ble fellesstart, og det utviklet seg små grupper av løpere som jogget i hverandres spor.
Oppe i Lillomarka ved Sinober gikk snøen over knærne. Vi prøvde å klare en viss hastighet ved å operere med lagtempo. Førstemann spurtet det han kunne i 10 sekunder og veltet seg så ut i snøen, mens nestemann overtok. De som tok seg en hvil og lå noe bak, spaserte lett inn teten ganske raskt.
I et strekk på flat mark mellom to poster var kilometertiden 23 min. Da det var et par poster igjen, ble vi enige om å gå felles over mål, og ruslet inn på tiden 5.46.
NEDSNØDDE POSTFLAGG
I 1970 ble løpet utsatt pga snø, men med mildvær og frost ble det et fenomenalt skareføre i marka og veldig lett å løpe. Uheldigvis falt det ca 30 cm nysnø om natten før neste forsøk. Det ble veldig tungt, og vanskelig å finne nesten nedsnødde postflagg.
Matstasjonen på Fagerliseter var ikke bemannet, mannskapet hadde ikke klart å finne fram. Da delte vi den maten vi hadde, kom oss bort på nærmeste vei og fulgte den til mål, som ble nådd før det ble alt for mørkt.
Gromgutløpet ble så endelig gjennomført fra Siggerud 20. desember uten snø, med juletre på siste post.
KART FRA 1872
I 1974 gikk løpet fra Sollihøgda til Vakås på et kart utgitt i 1872. Løypeleggeren, Per Kristiansen hadde sammenliknet dette med det nyeste kartet, og funnet ut hvor avvikene var størst, dvs. hvor avviket var størst mellom terreng og løpskart.
I følge kartet skulle man mellom post 4 og 5 bare følge toppen av en lang åsrygg. Stor var da overraskelsen da det på tvers av kursen åpenbarte seg en dal med både elv og vei som det ikke var antydning til på kartet. Det skal litt mot til å krysse dalen i et slikt tilfel
le, men det var det man måtte.
Innspurten gjennom boligområdene innover mot Vakås var også ganske utfordrende. Selv løp jeg gjennom hagen til en av arrangørens naboer og kunne fortelle beboerne at i følge mine papirer eksisterte hverken huset eller hagen, så jeg mente at jeg var i full rett til å gjennomføre mitt veivalg.
SKAL BESTÅ
Har løpet noen fremtid? Ja, si det. Foreløpig har vi satt opp arrangør for flere år framover. Vi håper selvfølgelig at det vil dukke opp noen yngre løpere som vil prøve å måle krefter med veteranene. Troen på at det skal skje, minker stadig. Men så lenge vi har en løypelegger og et par deltakere, vil Gromguten bestå.
– Medaljen var en lettelse. Nå kan jeg legge den ballen litt død, sa Mari etter sølvløpet i Glen Affric. Det er ni år siden Mari Fasting kom hjem fra VM i Århus med en sjetteplass på mellomdistansen. Juniorvedensmesteren fra året før seilte rett inn mot verdenstoppen.
SÅ KOM MOTGANGEN
Veien til en individuell VM-medalje ble lenger enn hva hun og O-Norge hadde sett for seg. Pinnen hun fikk i øret under v-cupløpet i Mjölby året etter, har vi hørt om. Den satte henne utenfor i lang tid. Siden 2010 har hun vært tilbake i VM-sirkuset, trygt og godt plassert utenfor pallen. På sitt beste viste hun at hun var i topp-tre-posisjon. Om hun bare kvittet seg med feilene i starten av de viktige løpene.
ÅPNINGSBLEMMEN
Det så ikke så lovende ut denne dagen heller. For da Mari dro feil ut fra 3. posten, tapte hun ett minutt.
– Jeg startet rett og slett på langstrekket før jeg oppdaget at jeg også måtte innom 4. posten, sa hun etterpå. Derfra gikk det meste på skinner. Trygt og stort sett godt.
– Jeg forsto at gullmuligheten kanskje glapp allerede der, men ga ikke opp medaljekampen.
– Det er gøy å se at jeg har vinnersjanse med et perfekt løp. Det handler bare om å finne fram. Med sølvet i lomma kan veien videre bli enklere.
– Jeg er fornøyd med sølv. Jeg må være realistisk og ta stegene gradvis. Men jeg blir sulten av dette. På mange måter er prosessen mot et slikt mesterskap det største. Den har vært veldig gøy.
– Nå er det liksom over, sier hun og slår ut med armene.
SKUFFENDE MELLOMDISTANSE
Mellomdistansen noen dager før bør hun legge i skuffen. Glemme.
– Starten var dritdårlig, innrømmer hun etter 10. plassen.
– Jeg fikk aldri helt oversikten. Jeg burde vært erfaren nok til å stole på meg selv. Uti der tenkte jeg «f… du kan å løpe». Kjør på. Derfra gikk det bedre.
– Etterpå var jeg mest oppgitt, men løpet vil ergre meg lenge.
Med sølvet etter en skadeperiode som tvang henne til alternativ trening i store deler av mai og juni, tok arkitekten i Halden-drakta et steg opp og løp på seg nødvendig selvtillit. Det kan bety at Mari Fasting blir en heit medaljekandidat også om ett år. Da skal medaljene deles ut rett over grensa for Halden.
Hentet seg inn etter tabbe
Etter tabben i starten gjorde Mari Fasting det meste rett på langen. Her er hennes sølvløp.
– Planen var igjen å gjøre trygge valg, men samtidig være «på».
1: Etter flere misser på første post, var den første aller viktigst. Det gikk greit. Jeg ville bruke skogsgrensa inn i posten. Fikk ikke helt taket før gjerdet, men så grensa og løp trygt i posten.
2: Valgte høyre for vannet, så deretter steinen og nesen før posten. Derfra greit.
3: Begynte å lese langstrekket. Så venstreveivalget som virket riktigst. Hadde det i hodet da jeg stemplet.
4: Blemmen. Ut fra tredje startet jeg på langstrekket og løp mot venstre. Etter 100 meter stoppet jeg. F…, 4.posten først! Ble litt stresset. Kunne løpt stien mot fjerde, med løp rett på kurs mot posten.
5: Valgte venstre og myrene, som var som dårlige trøndermyrer. Det gule var tungt. Ble litt sikk-sakk før jeg kom opp. Kunne vært mer bestemt. Oppe på toppen tenkte jeg «gullet kjørt, kan løpe for medalje». MF 18.43 (3), AMHN 22.45 (23), TW 19.47 (8) 6. og
7: Greie. Brukte de store detaljene.
8: Vurderte vei ut fra, men valgte høyre for vannet som ga bedre inngang. Bestemt og greit. MF 7.13 (7), AMHN 6.57 (1), TW 8.35 (36)
9: Ikke helt fornøyd. Ville ha inngang mot posten fra høyre, men ble dratt litt langt ned. Litt sikk-sakk og litt usikker før den siste bekken. Noen negative tanker, men «kjør på». MF 12.07 (22), AMHN 10.19 (1), TW 11.50 (17) 10. og
11: Kurs. Nøyaktighet.
12: Tenkte «vær presis – da går det fort». Valgte trasee og gjennomførte. Et godt strekk. MF 11.09, AMHN 10.57 (1), TW 12.56 (18)
13: Sliten nå. Valgte å løpe opp på den siste toppen for å ha et
sikkert utgangspunkt. Så Tones rygg inn i posten. MF 4.22 (5), AMHN 4.40 (8), TW 4.56 (21)
14: Retning og Tones rygg – OK.
16: For høyt. Guffent og uoversiktlig, men minimalt tidstap. 17.-19: Løfte blikket, løpe. Så fort som mulig. Deilig å høre speaker – at jeg løp for medalje. Det var en lettelse å føle at det holdt.
DANMARKS VM
Pikene fra Danmark sørget for at det var deilig å være dansk i Skottland. I tillegg til begge stafettene, sørget Maja Alms sprintgull og Ida Bobachs langdistansetriumf for at Danmarks ble beste nasjon.
Daniel Hubmann var en viktig del av Sveits medalje-sanking og hadde to gull og en sølv i bagen med hjem.
MEDALJENE
Danmark 4-0-0
Sveits 2-2-0
Sverige 2-0-4
Frankrike 1-1-1
Norge 0-4-1
Russland 0-0-3
Ukraina 0-1-0
Finland 0-1-0
SKLEI UT AV MEDALJEKAMPEN
Anne Margrethe Hausken Nordberg var i form til å kjempe om VM-gull, men hadde ikke hodet på rett kurs da hun nærmet seg femteposten.
Det var her medaljemulighetene glapp – i stedet måtte hun takke og bukke for plassen utenfor podiet. 7. plass var ikke hva hun håpet – og andre trodde på.
– Jeg sto der nede i søkket og bannet. Er det mulig? På vei ned mot femteposten, har jeg sklidd for lagt høyre og gjort en parallellfeil. Jeg brukte altfor lang tid på å ta meg inn for å finne posten som var svært enkel. Etter en grei åpning på tv-posten, etter 12 minutters løping, var det på siste delen Hausken skulle male på. I stedet ødela hun alle muligheter til sin første langdistansemedalje på femte. Drøyt fire minutters tidstap på en VM-post havner under kategorien «storbom». Selv på en dag da o-teknikken satt helt, var farten god – avstanden til mester Ida Bobach var 4.52 – på femtepost var avstanden ett minutt mer.
MANGLET FARTEN
I et terreng som kunne minne om myrheiene på Sørlandet, klarte ikke sørlendingen Tone Wigemyr å forsvare fjorårets sterke 7. plass. Løpet var greit nok, men farten holdt ikke til mer enn en 14. plass for 32-åringen.
Tone var nede på 14. plass allerede etter drøyt ni minutters løping og tapte tid hele veien. Mot slutten fikk hun selskap av sølvvinner Mari Fasting som startet seks minutter bak. Marginen opp til mesteren Ida Bobach var 8.52.
«FLY ME TO THE MOON» har ebbet ut over megafonen. Det var ikke akkurat noen sang veteranen Carl Godager Kaas framførte. Men han har ønsket velkommen, rapportert at gjøken sier ko-ko der mellom trestammene og garantert at det er masse publikum og god stemning i skogen. Nå avslutter han fra «speakertårnet». Egentlig er det dønn stille i enden av skogsbilveien. Ikke noe publikum, ingen mobildekning. Det er bare det norske landslaget som er der – rett sør for Nedre Bolsjön ved Ranebo.
Landslagssjef Kenneth Buch har tatt sine disipler fra elite- og utviklingslandslag til Sverige, ført dem fra veikryss 107 på E6 sør for Strømstad og østover i ingenmannsland der o-løpere har det som aller best. På vårsamingens tredje dag skal de kjøre ei intensiv stafettøkt i naboterrenget til området der VM i mellomdistanse skal avgjøres i 2016.Det er ikke tilfeldig at de er der. Tilfeldigheter passer ikke for Kenneth Buch. Nå er det han som tar den rødhvite megafonen. Litt mer saklig nå enn da Carl skapte liv i gjengen for noen minutter sider. For denne høyøkta betyr litt prestisje.
De skal ta i nå. Først i mål teller. – Vi kjører mix – to på hvert lag, sier dansken fra Halden i megafonen. – Damene starter, når de kommer inn til runding, veksler de med lagkameraten. På den måten får vi kortere pauser, kommer det over høytaleren. – Damene kjører 3,2 kilometer og to etapper – herrene to ganger 3,9 kilometer. Vi kjører GPS. 10 minutter til start. Ferskingene Andreas Søberg, Borger Melsom og Sindre Rønning lytter nøye. De vet det blir et tøft kjør. De skal prøve seg mot verdenstoppene – med Olav Lundanes i spissen.
ETTER FJORÅRETS SESONG tok landslagsledelsen ut lagene. Åtte på elitelaget – 16 på utviklingsgruppa. Noen mangler. Slik er det bestanding på våren. En treningstøff vinter med mye løping og tøff belastning skaper problemer. Skal du kjempe i verdenstoppen må du ligge på grensa av hva kroppen tåler. Slik er det bare. Veteranen Anne Margrethe Hausken Nordberg står ikke på startlista. Tobarnsmammen kjører med tillatelse litt eget løp i combacksesongen. Men det ser lyst ut.
I vinter har hun løpt mer på beina enn på mange år – litt mindre mengde, men hun er optimist. – Denne vinteren er nok på min topp-tre når det gjelder trening, sa hun noen dager tidligere – da landslaget åpnet vårsamling på Oslo Sprint Cup i Nydalen. Gøril Rønning Sund, Heidi Østlid Bagstevold og sprinterne Anne Johanne Lind og Trond Einar Moen Pedersli er heller ikke i gjengen som forbereder seg til stafettøkta i de svenske skoger, men når alvoret starter i enden av april, er de klare.
DET ER FLERE som ikke er akkurat der de ønsket å være i april. Det har ikke gått helt etter boka. Ingen alvorlige problemer, men småskader og sykdom som har tvunget Norges håp til ufrivillige pauser og alternativ trening. Olav Lundanes som jakter sitt tredje VMgull på langdistansen dette året, har løpt lite i terrenget. Akkurat nå er han ikke på sitt beste.
– En strekkskade i leggen tvang meg til mange sykkeløkter under marsoppholdet i Sør Afrika. Men det er god tid, forsikrer han. Nå blir det Tiomila, verdenscup i Halden og Iddefjorden og Jukola. Men først stafettøkta ved Ranebo. – Dette er ei høyøkt. Jeg kjører for fullt. Så får vi se.
CARL GODAGER KAAS er i samme båt. De siste vintersesongene har vært problematiske for for 32-åringen. Han har fått det travelt med å vise VM-form og mesteren fra 2010 har liksom aldri vært på 2010-nivå igjen.
– Det har vært en utfordring. Jeg har blitt syk hver gang jeg har begynt å trene mye, sier han. Dermed har det blitt mye basistrening, skadeforebyggende trening og mentale forberedelser. Oppmerksomhetstrening. Fokus. Trene på å være til stede.
– Det foreligger allerede mange løypeforslag til de viktigste konkurransene. Det er en del av forberedelsene. Sivilingeniøren har blinket seg ut langdistansen i Skottland og startet jobben umiddelbart etter fjorårets VM i Italia.
– Langdistansen prioriteres, gitt at kroppen funker, sier han.
MARI FASTING, Heidi Mårtensson og Gunvor Hov Høydal har også slitt. Gunvor, fjorårets juniorverdensmester, med ei hofte som tvinger henne til å hoppe av etter stafettøkta. Heidi – sprintmesteren som så visst også sikter mot langdistansen i junior- VM i Rauland, har slitt med en beinhinnebetennelse. Det har blitt mye langrenn på Modum-jenta. Hun fikser det også. 20. plass i Vasaloppet er greit nok…
– Jeg løper litt mye på forfot, på tærne – og må justere løpsteknikk noe. Det tar litt tid og gjør at jeg ikke vil løpe baneløp før det er helt bra. Jeg vil ikke risikere noe. Mari Fasting hører også hjemme blant de som har slitt. Men det var først og fremst i høst. Før hun uten forventninger reiste til Tasmania og viste segfram med pallplass i verdenscupåpningen ved nyttårstid.
– Nå føler jeg at jeg er i rute, men jeg sliter med det ene låret. Vissner liksom og er litt forsiktig. Jeg håper på litt mer fart etter hvert.
LITT I BAKGRUNNEN står Løtens store sønn av far sin, Magne Dæhli. Han ruller med hoftene. Kjører
bevegelighetsøvelser. – Det burde filmes, poengterer Carl. – Med innlagte knaselyder. Magne Dæhli ble rapportert å være på hugget under samlinga i Skåne tidligere i vinter. Så sa det litt stopp. 28-åringen som sleit flere år med overbelastning, måtte ta en pause. – Det lyste rødt, sier han selv. – Heldigvis har jeg lært av følelsen i lårene. Sammen med Kenneth tok vi raskt grep. Etter et par uker med lett belastning, ser det bra ut nå, sier han selv.
EIVIND TONNA – forbundets talentutvikler, er klar til start. Eller han har alt klart til at damefeltet kan starte. Sju landslagsdamer, en tsjekkisk Eva Jurenikova fra Halden, en svensk Sara Hagström med to junior- VM-gull fra i fjor – og en «Rolf», utgjør startfeltet. Alle med GPS. Det er viktig for oppfølgingen. Sara, Mari Fasting og Fredrikstads Kamilla Olaussen runder først. Tonna, som har overtatt speakertjenesten, rapporter på engelsk. Han er finsk ski-o-landslagstrener i tillegg og kan engelsk.
– Dette er jo en internasjonal storstafett, forklarer han.
HALVANNEN TIME SEINERE er det hele over. Tett i teten slik det skal være. Nicolas Oskarsson, Lillomarka OLs sprintnorgesmester fra i fjor, er først i sin hvite landslagsdrakt. Makker Sara Hagström hadde gitt ham et godt utgangspunkt. Like bak – Magne Dæhli, så Gaute Hallan Steiwer og Olav Lundanes. Olav Lundanes ligger der på ryggen slik vi ser ham etter en VM-finish. Gaute også. De har tatt i – slik de skulle.
Det var to vinnermuligheter – vinne stafetten og vinne etappene. De vant ingen av dem. Så viser det seg at sekretariatet har gjort det litt vanskelig for seg selv. Nullingen av brikkene underveis gjør at det tar timer før resultatene er klare. Selvsagt får sjefen høre det. Kanskje spilte det ikke så stor rolle hvem som vant – men på de to rundene var Magne i følge sekretariatet rasket av gutta, Kamilla og Tone var best av jentene, om vi sier at svenske Sara ikke teller.
DAMENE. Landslagssjef Kenneth Buch har en god magefølelse. Han tror på jentene – på damelaget som er i ferd med å vokse fram. Riktignok sto Norge uten medaljer under VM i fjor, men det er ting på gang.
– Det er veldig spennende det som skjer med damegruppa, sier Kenneth Buch. Han står på kjøkkenet i Uddevalla OKs klubbstue med den beste danske leverposteien på brødskiva. Vi har kjørt en snau time fra skogsveien der stafettøkta ble avgjort ved Ranebo. Det er tid for mat og hvile før andreøkta – rolig o-teknikk i Herrestadfjelet, som minner om Mossemarka og er ganske likt det løperne møter i verdenscupen om en drøy måned. – Det er tegn på en stor bredde på damesida – mange som trener godt. Det er tett og kan bli tøft å bli tatt ut på lagene. Det blir spennende å se hvordan de takler det.
UTE I SALEN i OK Uddevallas stuga er det stille. Hviletid. Men jentene sitter i en krok – veteranen Tone Wigemyr sammen med Kamilla, Ingjerd og Emma. Nistepakker. Energidrikker.
– Vi er forskjellige. For noen er det andre ting enn VM som er størst, sier Kamilla (21).
– For meg er det i så fall en veldig bonus, smetter Ingjerd (23) inn.
– Men vi skal gi alle kamp. De eldste skal bil litt nervøse. Kamilla sier det med et smil, men Tone Wigemyr, 32 år med fire VM-er, er kjapt frampå.
– Det blir man når en ser hvordan de unge løper nå. De er enige om at det skjedde «noe» for halvannet år siden. Da brevet kom. Brevet fra den nye landslagssjefen som ville vite om treningsmål og hvor mange av jentene som satset.
– Svarene var fine å se for Kenneth, men også for oss andre. Vi måtte skjerpe oss. Det var mange rett bak, sier Ingjerd Myhre. Selv var hun omtrent 18 før hun helt skjønte at talent ikke var nok. Hun måtte trene også.
– Derfra har det gått sakte, men sikkert framover. Jeg har utviklet meg litt og litt hele veien, sier Kongsberg-jenta. Dette er ei høyøkt. Jeg kjører for fullt. OLAV LUNDANES (27)
DE TRIVES I HVERANDRES SELSKAP, mener selv de er flinke til å gi tilbakemeldinger og at de unner hverandre suksess.
– Miljøet er veldig viktig for treningskulturen, sier Tone.
– Jeg tror vi føler trygghet – om du ønsker å kjøre på eller holde igjen på ei økt, er det forståelse i gruppa, sier Kamilla. Trygge er de også på at planleggingen av landslagsaktivitetene er på stell.
– Det er kjempeviktig. Det skaper trygghet – og lite irritasjon. Godt planlagte samlinger gir bedre stemning og motivasjon. Du kan tenke på deg selv, sier Emma Johansson.
– Kenneth er ekstremt flink til å definere hellig tid. «Golden hour» skal brukes i senga. Hvile, maks lese ei bok, sier Tone Wigemyr. Olav Lundanes ligger ikke i senga mellom øktene denne dagen, men betegner god planlegging som alfa og omega for ei vellykket samling.
– Jeg er jo alltid uenig i ting, men det funker bra, sier Norges o-ener.
SJEFEN SJØL, KENNETH BUCH, bruker lang tid på planleggingen. Han innrømmer det. Men det må også til. Budsjettene er trange. Det gjelder å få mest mulig kvalitet ut av hver krone.
– Det nytter ikke å ta lett på forberedelsene. Landslagssamlingene skal være på et slikt nivå at klubbene ikke klarer det, sier han. Sammen med resten av støtteapparatet har han lagt lista høyt.
– Vi skal skape tid, sørge for at alle får gjort seg ferdige med øktene. De som trener mest, legger premissene. Det gjør noe med kulturen, sier talentutvikler Eivind Tonna. Vårens femdagerssamling etter påske er fortsatt en del av grunntreningsperioden. Mye mengde, mye o-teknikk.
– I forhold til kartøktene har samlinga to fokusområder – forenkling, samt inngang og utgang av postene. I tillegg kjøres noe skråli – her ser vi greit hvem som har en taktikk eller ikke, sier Kenneth Buch. Samlinga som startet med Oslo City Cup har også gitt rom for møter og diskusjoner. Gruppa har hørt presentasjoner både om idrett/utdanning og ernæring.
– Men vi kan ikke ha møter hele tida. Det får jeg høre. Kenneth Buch smiler, skotter fra kjøkkendøra og inn mot salen der o-disiplinene halvligger i stillhet. Det kan ikke skje noe hele tida. TO TIMER SEINERE smeller det i bildører utenfor OK Uddevallas, grå, litt slitne klubbhus. Den rolige økta i Herrestadfjellet er unnagjort. Fem biler med norske o-ess skal hjem til campinghyttene i Fredrikstad. Tre dager gjenstår. Samlingsstund er ikke over. Vi skal gi alle kamp. De eldste skal bil litt nervøse. KAMILLA OLAUSSEN (21)
DROPPER
trolig VM-stafetten
Norge kan måtte kjempe om medaljene under stafett-VM i Skottland uten Olav Lundanes. Mye tyder på at Norges beste prioriterer bort stafetten onsdag 4. august – to dager før langdistansen avslutter mesterskapet. – Det er ikke veldig aktuelt for meg å løpe stafetten, sier Olav til Veivalg.
– Dagen etter mellomdistansen er det vanskelig å ha friske nok bein, og jeg ønsker heller å vinne langdistansen to dager etter – enn stafetten, sier mellomdistansemesteren fra sist års VM. Lundanes som vant langen både i 2010 og 2012, legger ikke skjul på at langdistanseterrenget, som beskrives som norsk, passer ham bra.
– Kanskje er det enklere å vinne langen, men jeg betegner gullsjansene på mellomdistansen som like store.
– Etter fjorårets fjerdeplass på en VM-stafett der Norge aldri var med i medaljekampen, ble det raskt snakket om «revansje neste år». Det må skje uten deg? – Det var masse prat, men litt mindre handling – om jeg skal være ærlig. Det er en grunn til at jeg anser sjansene for gull som større på langdistansen. Landslagssjef Kenneth Buch er klar over Olav Lundanes sin holdning til årets stafett. Både han og landslagsledelsen forstår og støtter beslutningen.
– Det er sikkert delte meninger i gruppa, men akkurat i år er vi kyniske og innser at vi kanskje ikke har tre løpere som kan kjempe om stafettgull. Vi tror at sjansene for gull er større på den individuelle langdistansen enn på stafetten og støtter Olavs beslutning om det blir slik. Landslagssjefen legger ikke skjul på at dette også er et spark mot det internasjonale orienteringsforbundet.
– Jeg kan ikke forstå hvorfor de endrer programmet for hvert år. Det gjør det vanskelig å være fit for alle øvelsene. Stafett skal fortsatt være en viktig del av gruppa mål.
– Vi har flere gode løpere for stafetten. Neste år med VM i Sverige skal vi være tilbake.
«God planlegging er alfa og omega for at en samling skal ha høy kvalitet».
Landslagssjefen nedlegger mange timer i forberedelsene før ei samling – denne gang fra tirsdag til søndag med 12 økter. Med utgangspunkt på Fredrikstad Motell og Camping, ble øktene kjørt i området fra Sarpsborg til Uddevalla – alle med konkrete fokusområder der to momenter sto på blokka: Forenkling og inngang/utgang i postene i tillegg til «litt» skråli. Hver dag hadde sine møter, denne gang noe mindre enn tidligere for å skape noe egentid og for å holde hviletimene hellige.
– Vi jobber bevisst for å finne kvalitetsløsninger som samtidig er budsjettvennlige. Målet er klart: Vi skal lage samlinger som er på et så høyt nivå at klubbene ikke kan matche det, sier landslagssjef Kenneth Buch.
ØKT 3: Mix-stafett
HØYINTENSITET: Vinnere kåres – både første lag i mål og beste dame/herre totaltid. Området ved Ranebo nordøst for Tanumshede ligger rett nord for mellomdistanse-terrenget for VM 2016. Et realt skogsterreng, hovedsakelig fin bunn. En herre- og en dame-løper på hvert lag – to runder hver. Førsteetappene var runden sørøst og deretter nordvest for mål/runding. Damenes etapper – blå strek viser «kutting». Ei real stafettøkt med koder, GPS og full fres. Her er totaltidene. DAMER 1. Sara Hagström 24:38 + 26:07, 2. Kamilla 23:41 +27:473. Tone 24:47 + 27:08, 4. Mari 28:45 + 24:21, 5 Heidi M 27:25 + 28:33, 6. Ingjerd 27:28 + 30:44, 7. Emma 24:50 + 36:00, Gunvor 29:17 HERRER 1. Magne 22:58 + 21:51, 2. Martin 23:30 + 22:37, 3. Olav 23:05 + 23:46, 4. Nicholas 24:26 + 23:41, 5. Gaute 24:32 + 24:13, 6. Jon 25:12 + 25:14, 7. Andreas 25:10 + 26.53, 8. Thomas 27:19 + 27:00, 9. Borger 32:21 + 29:30, Torgeir 24:21
ØKT 4: FORENKLING
Forenkling: I Herrestadfjellet nord for Uddevalla er terrenget detaljrikt, slik det blir i verdenscupen i juni. Utfordringen er å gjøre det enkelt. Ingen merking på postene.
ØKT 5: Kurver
KURVE OG POSTINNGANG: I Olaåsen, nord for Sarpsborg, var kurvene hjelpemiddelet med «kart» i ringene for å trene postinngangene. Her var postene merket for at inn-ut av postene skulle flyte.
ØKT 6: Langstrekk
ROLIG: I Tveteskogen, rett over grensa til Sverige og sør for Iddefjorden, ble landslagsgjengen ufordret på noen reale langstrekk i et terreng som er brutt opp av djupe dråg og skrentrekker. Langdistansen under VM i Sverige går i nærheten og er ventet å by på noe av det samme – med høy fart og noe furuskog oppe på åsene, men med veivalg som kan være avgjørende i medaljekampen. Økta hadde poster og EKT for at veivalgene skulle kunne diskuteres og analyseres i etterkant.
ØKT 12: Langtur
LANG M/O-TEKNIKK: Avslutningsøkt med real langtur (23 og 18,5 km) med innlagte o-teknikk-bolker i Blodslit-terrenget Torsnes, sørøst for Fredrikstad. Rolig tempo – full konsentrasjon i teknikk-områdene.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
Hvordan oppsto Gromguten? Midt på femtitallet ville tre av Oslos (og landets) beste o-løpere (Per Kristiansen, Sten Sander og Einar Sverre Jensen (Rytting)) gjerne løpe stafett sammen. Men siden de sto i tre forskjellige klubber, var ikke det så greit.
7 TIL 21 DELTAKERE
Det er lagt igjen mye slit i skogen i løpet av disse 60 årene.
KART FRA 1872
ROLIG: I Tveteskogen, rett over grensa til Sverige og sør for Iddefjorden, ble landslagsgjengen ufordret på noen reale langstrekk i et terreng som er brutt opp av djupe dråg og skrentrekker. Langdistansen under VM i Sverige går i nærheten og er ventet å by på noe av det samme – med høy fart og noe furuskog oppe på åsene, men med veivalg som kan være avgjørende i medaljekampen. Økta hadde poster og EKT for at veivalgene skulle kunne diskuteres og analyseres i etterkant.
