Nyheten om at Dag Kaas har gått bort, gikk som et sjokk gjennom norsk idrett tidligere i november. Bortgangen er et stort tap både for norsk orientering og idretten for øvrig. Dag Kaas døde etter kort tids sykdom, 75 år gammel.

Dag kaas var ingen hvem som helst i norsk idrett. For allmennheten er han sikkert best kjent som suksessrik landslagstrener i langrenn.

I ung alder fikk han ansvar for utøvere som Brit Pettersen, Anne Jahren, Grete Ingeborg Nykkelmo og Ragnhild Bratberg. I spann med noe eldre Berit Aunli og Marit Myrmæl ble det en heidundrende suksess og et gjennombrudd for norsk kvinnelangrenn under VM i Oslo 1982. Dag Kaas var også trener for Bente Skari da hun ble første kvinnelige olympiske mester i langrenn i 2002. I mange år var han også klubbtrener for Astrid Uhrenholdt Jacobsen i Heming IL.

Og det er fra heming mange i norsk orientering har blitt kjent med Dag Kaas. Bakgrunnen som o-løper hadde han imidlertid i Vestheim IL – seinere Kamp-Vestheim – der Dag blant annet var en viktig bidragsyter med solide stafettetapper i datidens populære langstafetter i orientering.

På o-løp trivdes han både som mosjonist ute i løypa og ruslende sammen med kona Astrid og bikkja på samlingsplass.

Mang en utøver, trener og leder har fått gode råd av den kunnskapsrike og joviale karen i Heming-lue – bestandig med tid til å slå av en prat etter løpet.

For Dag likte å prate om trening og øste av sin kunnskap etter tiår som trener og nøkkelperson i Olympiatoppen helt siden oppstarten.

Der var han en klippe – en kontinuitetsbærer – aktiv og engasjert i mange, ulike idretter. Han ble flittig brukt som konsulent i næringslivet og var engasjert i friluftsliv blant annet som mangeårig styreleder i Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO) og Skiforeningen.

Med en fot i knottsko og en i turstøvlen så Dag Kaas mulighetene for en naturlig rekruttering fra mosjonsmiljøet og inn i turorientering og orientering. Han jobbet for å gjøre o-idretten mer tilgjengelig for nye utøvere. I dette arbeidet var arenaer inntil nærmiljøene en viktig tanke.

I norsk orientering har få betydd så mye som Dag Kaas når det gjelder toppidrett.

Fra 2012 til 2020 satt han som styremedlem i NOF med ansvar for toppidrett, delvis samtidig med at kona Astrid var president.

I denne perioden var han en naturlig del av de norske mesterskapstroppene. Med sin erfaring var han en god samtalepartner både for trenere og utøvere. Og selvsagt – Dag Kaas var «væskestasjon», sekunddant og innpisker da løperne rundet arena – slik han med stoppeklokka hadde løpt etter Kvello, Skari og Uhrenholdt i langrennsløypa.

Dag Kaas var sentral da jenteprosjektet ble satt i gang i 2016 – med mål om flere satsende jenter og flere jenter inn på trenersiden.

Med sin nysgjerrighet og sitt vidsyn var han en viktig støttespiller for de rundt landslagene – trenere og ledere som opplevde stor suksess under hans «vinger». Dag var en du bestandig kunne spørre om råd. Og en som både ga deg råd og utfordret deg.

Noen kunne nok ved første møte oppfatte Dag som litt arrogant, og kanskje litt krass. Men du skulle ikke snakke lenge med ham før du oppdaget at det var velment, direkte ærlighet. Han var direkte på en vennlig måte, og utøvere og trenere respekterte denne kloke mannens innspill – det var ærlighet med kjærlighet.

Helt til det siste var Dag Kaas en viktig samtalepartner også for ærfarne trenere og ledere.

Selv om Dag Kaas var pensjonist, hadde han fortsatt oppdrag for Olympiatoppen. Hans siste offisielle oppdrag for OLT var for Skytterlandslaget under deres suksessfulle VM i Kairo.

Dag var trygg på seg selv og tok ansvar. Han var også tydelig på at både utøvere og trenere måtte ta ansvar – for sin egen trening og utvikling, og sin egen trenergjerning. «Det skjer under din ledelse» brukte Dag både i forhold til utøverne, og spesielt i forhold til lederskap. Han ga deg ikke mulighet til å «stikke av» fra ansvaret og gjorde det ikke selv heller.

Med dag kaas har vi mistet et fantastisk menneske og veldig mye kunnskap.

Men det er mye å lære av Dag, og vi kan hver og en ta med oss videre verdiene han hadde med seg: nysgjerrigheten, søken etter kunnskap og utvikling, tilstedeværelsen og ikke minst «ærlighet med kjærlighet ».

Dag Kaas vil bli dypt savnet. Først og fremst av kona Astrid, sønnene Carl, Sverre og Martin, svigerbarn og barnebarn. Men også av alle oss andre som var så heldige å krysse hans kompasskurs.

Fred med Dag Kaas sitt minne.

Redaksjonen i Veivalg

• Dette minneordet er sammenholdt med president Leif Størmers minneord på orientering.no

– Det er forferdelig tungt. Jeg har aldri kjent meg så hjelpeløs. Jeg er nyutdannet lege, men kan ikke gjøre en døyt for de som står meg nærmest, uttalte Emil Granqvist til svenske Aftonbladet like etter Auduns bortgang.

En måned seinere er han på plass for å løpe norgescup på Konnerud. Høsten har brakt flere gode plasseringer både i NM og SM for svensken. På Konnerud hedret han Audun Heimdal ved å bli nummer to på mellomdistansen, før han vant den avsluttende jaktstarten.

Spøk og moro

Audun Heimdal traff han første gang da begge løp junior-VM på Rauland i 2015.

– Jeg lærte Audun å kjenne som en litt reservert gutt, men vi fant fort bra «i hop». Han var en person som var lett å ha med å gjøre og aldri krevde noe av folk rundt seg, sier svensken.

Ifølge Emil Granqvist var det mye spøk og moro mellom de to kompisene, som også delte leilighet med blant andre Håkon Raadal Bjørlo, Peter Nordbrøden og Elias Jonsson.

– Seire som gjaldt

– Vi spøkte mye om vinnermentaliteten i leiligheta vår. Det var seier som gjaldt. Andre- og tredjeplas ser var det ikke lov å feire. Men Audun konkurrerte jo hele året, så han var en god del borte. Middagene på søndager var imidlertid en tradisjon som samlet alle fire som bodde der, forteller Emil Granqvist.

---

En «lederstjerne» i NTNUI-miljøet

Også i NTNUI-miljøet utenfor Audun Heimdals nærmeste krets, ble Auduns bortgang tatt imot med tungt hjerte.

– Audun har vært en del av NTNUI siden 2016 og har vært en viktig løper og ikke minst et viktig menneske for miljøet i klubben. Han har vært en «lederstjerne» for klubbens løpere inn mot de store stafettene og ikke minst et stort forbilde for mange. Med sine utallige NM-medaljer i NTNUI-fargene har han vært den som har satt standarden på øktene og hjulpet mange i klubben til å løfte seg det lille ekstra. Audun kommer til å bli dypt savnet, skrev lederen i o-gruppa i NTNUI, Øystein Fruseth Christiansen, på vegne av styret til Universitetsavisa etter 25-åringens bortfall.

– Et forbilde

For Jørgen Baklid var den to år eldre klubbkameraten både i Konnerud og NTNUI, Audun Heimdal, et stort forbilde.

– Det er fryktelig trist at Audun er borte. Han har banet vei og vært et forbilde for meg helt siden jeg var liten. Vi har trent mye sammen her på Konnerud hvor jeg har ruslet i hans fotspor. Nå får jeg prøve å tråkke sporene videre, sier Jørgen Baklid.

– Samtidig er det hyggelig å se hva slags innflytelse Audun har hatt på hele O-miljøet. Det er fint å vite at han har betydd så mye for så mange, tilføyer han.

– Dedikert, men leken

Gaute Steiwer minnes Audun Heimdal som en god lagkamerat på landslaget som både var avslappet, men samtidig inspirerte andre med sin treningsiver.

– Jeg vil si Audun var dedikert, men leken. Der føler jeg han tilførte laget noe viktig. Audun tok enorme skritt internasjonalt ved å kombinere treningsiveren med lekenhet. For meg har det vært viktig lærdom, sier 32-åringen fra Fredrikstad.

Det har vært en overveldende støtte fra et samlet O-miljø, både ungdom og foreldre. Det forteller meg hvilket unikt miljø dette er, sier hun.

Avlysning uaktuelt

Sammen med Isa Heggedal var Tove Heimdal løpsleder for norgescupløpene på Konnerud den tredje helga i september, inkludert mellomdistansen der sønnen var løypelegger.

Audun Heimdal var nemlig klar på at arrangementet skulle finne sted og gå som normalt selv om han ikke lenger var med. Det endte med rekorddeltakelse og støtte fra et samlet O-miljø.

– Jeg visste at Audun kjente mange, men all støtten overrasker meg. Samholdet og omtanken fra hele miljøet har vært fint og godt, forsikrer Tove Heimdal.

Helt enormt

– Hvordan har det vært å være løpsleder under disse omstendighetene?

– Jeg deltok ikke på alt utover sommeren, men nå på høsten har det vært fint å ha noe å henge fingrene i. Å engasjere seg i miljøet har egentlig vært godt. Dessuten er det trivelig å arrangere og se alle som er med.

For på Konnerud var de med, alle som en – utøvere, arrangører, ledere og trenere. Iført sønnens minnetrøye fikk Tove Heimdal oppleve det Audun var opptatt av helt til han gikk bort; å kose seg med idretten også etter hans bortgang.

– Hva tenker du om engasjementer med minnetrøyer og innsamling til kreftforeningen som NTNUI har gått i bresjen for?

– Det er jo helt enorm. Det er bare utrolig flsom kan finne på noe slikt. Det er både rørende og spesielt å oppleve et så fint initiativ. Helt enormt, gjentar Tone Heimdal.

---

– Løp for Audun

Olav Lundanes stilte til start på mellomdistansen på Konnerud for å hedre en god venn og lagkamerat på landslaget.

– Jeg hadde ikke reist hit og løpt hvis det ikke var for Audun, sier «O-Kongen» som la opp etter fjorårssesongen.

Lundanes legger ikke skjul på at han var preget etter at han fikk beskjed om at en god venn og lagkamerat hadde gått bort 20. august.

– Audun var en talentfull O-løper, og det er bare et år siden han dominerte i NM. Det var ikke tilfeldig at han ble bedre under pandemien. Audun gjorde alltid det beste ut av situasjonen og gravde seg aldri ned. Derfor er det helt uvirkelig og skremmende at en gutt i sin beste alder har gått bort på denne måten, sier Olav Lundanes.

---

– Alltid snill mot alle

For Kasper Fosser har Audun Heimdal vært et forbilde helt siden de vant stafetten i junior-VM i Finland sammen i 2017.

– Det var et stort øyeblikk å vinne sammen med Audun og Elias Jonsson. Siden har vi hatt flere gode øyeblikk sammen, og Audun ble en god venn og lagkamerat på landslaget. Han var en type som alltid var snill mot alle. Jeg tror ikke noen kunne unngå å like Audun, så for meg var han et stort forbilde, forsikrer Kasper Fosser.

– Vi bestemte oss ganske fort for en litt annerledes minnestund enn for en 80-90-åring, forteller Isa Heggedal, som i tillegg til å være både løpsleder og premieansvarlig også tok ansvar for minnestunden sammen med Toini Skyttersæter.

– Det var etter avtale med Auduns foreldre, Tove og Geir. Men vi konfererte selvfølgelig med dem underveis, understreker «Mor Konnerud».

Forventet mange

Hun skjønte raskt at det kom til å komme mange både i begravelsen og minnestunden etterpå.

– Vi ønsket å ha den på Konnerud der Audun jo kom fra. Så ble vi enige om å benytte Konnerudhallen, forteller hun.

Og mange kom det – og det til en minnestund som ble litt utenom det vanlige.

– Vi ville ikke ha snitter og mat som ungdom ikke har noe forhold til. Derfor ble det pølser, pizza, masse kaker og brus. Det var mer i Audun sin ånd, forteller Isa.

I en tale i begravelsen ble også Auduns minner fra ukentlige treninger i moderklubben trukket fram.

Hjørnefotball

– Audun deltok på en klubbutviklingskveld i Konnerud i fjor. Der ble flere spurt hva de husket tilbake på med størst glede. Noen svarte Blodslitet eller andre løp der de hadde gjort det godt. Audun svarte hjørnefotballen på basistreninga til klubben. Det var fast på hver trening og forteller litt om en gutt som ikke lenge før hadde tatt VMgull i skiorientering, sier Isa.

Derfor ble hallen delt i to under minnesamværet.

– Den ene halvdelen brukte vi til hjørnefotball. Jeg tror alle under 30 år kastet seg med og deltok. Det var spesielt, og noe jeg tror mange kommer til å huske lenge.

En annen av Auduns interesser var frisbeegolf.

Frisbees i premier

– Siden jeg var premieansvarlig, fant jeg fort ut at vi måtte ha frisbees i premier på lørdagen. Både Audun og lillebror Aslak spilte mye frisbeegolf sammen med Jørgen og Jenny (Baklid) og andre på ski-o-landslaget, forteller Isa.

I tillegg sørget hun for at de som overnattet på skolen på Konnerud, fikk mulighet til å spille frisbeegolf.

– Flere av oss har jo frisbeekurver i hagen, så vi tok med fire kurver opp til skolen slik at ungdommene kunne leke seg litt. Jeg tror Audun hadde gjort akkurat det samme dersom han hadde vært her.

Frisbeeferie

Ifølge Isa var nemlig frisbeegolf Auduns store hobby – en hobby han benyttet de fleste fristunder til å drive med.

– I fjor var faktisk Audun sammen med oss på frisbeeferie under pandemien. Vi reiste til Kristiansand og spilte på de fleste banene derfra og oppover mot Førde der vi deltok i Fjord-O, minnes hun.

For ifølge Isa Heggedal var det en leken toppidrettsutøver som på så tragisk vis til slutt måtte gi tapt for kreften 20. august i år. Men de gode minnene om Audun vil leve videre i lang tid, både på Konnerud og i resten av O-Norge.

For å begynne med utøveren: Tross sin unge alder var Audun Heimdal allerede i verdenstoppen både sommer og vinter. Han har allerede et VM-gull, to sølv og en bronse i skiorientering, og i fjor sommer var han på sprintstafettlaget som tok sølv i VM. Hans 6. plass sammenlagt i verdenscupen viste at han over en lang sesong hørte til helt der oppe i verdenstoppen.

Og audun er selveste NM-kongen – og allsidighetskunstneren!

I ski-orientering og fot-orientering er det til sammen 9 individuelle øvelser og 3 stafetter, altså totalt 12 forskjellige NM-øvelser. Noen vil kanskje, med god grunn, hevde at dette er i meste laget, men ikke Audun! Han har vunnet NMmedalje i samtlige av disse, og det er bare på ultralang, sprint og knockout sprint sommerstid han ikke har gått helt til topps!

Tenk – senior NM-gull i 9 forskjellige øvelser og medalje i de tre resterende. Lette gate-sko, o-sko eller ski på bena, Auduns allsidighet på toppnivå var unik og imponerende!

Men for alle oss som har fulgt med på Audun, kjente ham godt, eller kanskje bare på litt avstand, så er det mennesket Audun vi vil huske aller best.

Audun var ikke den som ropte høyest eller tok mest plass, men med sin væremåte har han vært et stort forbilde for de rundt seg. Og hva var det med denne væremåten som var så spesiell? Mange trekker frem leken og gleden – idrettsleken og idrettsgleden.

Dedikasjonen og treningsgløden – Audun jobbet hardt, var tålmodig og tenkte alltid langsiktig utvikling.

Ydmykheten – han stilte like gjerne på en klubbtrening hvor alle var dårligere enn ham, som på en landslagstrening hvor han kunne matche seg mot verdens beste.

Positiviteten og omtanken – og han hadde alltid en positiv kommentar til de rundt seg. Han brydde seg uansett, positivt interessert og spurte om hvordan det hadde gått med dem?

«Gjennom sin enkle og positive væremåte var Audun virkelig verdens fineste menneske,» skrev en av landslagstrenerne her om dagen.

Og Audun deltok og stilte opp – fra en av de siste års NM-arrangører fikk jeg høre hvor viktig det var for en Norgescup- eller NM-arrangør at de beste deltok. Det er langt fra alle toppløpere som makter å stille i alle NM og Norgescupløp, og jeg har forståelse for det. Men Audun stilte! Og jeg har blitt fortalt at Audun har reddet inspirasjonen og motivasjonen til mer enn en av disse arrangørene.

Hvordan maktet audun et sånt program året rundt? Vi kommer nok tilbake til den enorme idrettsgleden, og at han trivdes så godt i orienteringsmiljøet, og ikke minst at miljøet rundt ham trivdes så godt med Audun.

Nå skal vi ta med minnene videre. Alle de gode minnene, og minnene om de verdiene Audun levde. For Audun virkelig levde sine verdier!

Kjære Tove, Geir, Aslak og Anu. Kjære Konnerud IL og NTNUI, og alle andre orienteringsvenner. Audun har betydd veldig mye for mange, og han vil bli sterkt savnet. Vi føler med dere i denne tiden.

Og kjære Audun. Tusen takk for at vi har fått lov til å bli kjent med deg.

Du var stor både som menneske og utøver. Vi glemmer deg aldri!

Leif Størmer
President Norges Orienteringsforbund

---

Audun motiverte veldig mange, bare ved å være seg selv

Jeg fikk i omkring halvannet år muligheten til å være landslagstrener for Audun. Det har vært enkelt.

Audun kan beskrives som lun, positiv og behagelig – alt det som allerede er sagt om ham, stemmer.

Audun svarte alltid på mail, meldinger eller telefon. I vår var han den første som ønsket seg nytt kompass, og rett før sommeren var han den første til å bestille teip – 24 ruller med sportsteip. Han så bare videre.

Han trengte kanskje ikke tett oppfølging fra landslagstreneren. Mange av dere andre trenere eller o-venner har kanskje kjent Audun enda bedre enn meg. Men vi ringtes jevnlig mellom samlinger og konkurranser, og jeg fikk en veldig respekt for Audun. På alle områder

Selvfølgelig resultatene. Norgescupen de siste årene… 100-200 poengs seier i totalen. Han var virkelig en ener!

Ingen arena var for stor for Audun, ingen løp var for små. På den måten tror jeg Audun skilte seg litt ut. Han ble ekstra godt likt hos alle, og det er ingen tvil om at han visste hvor han kom fra. Audun hadde en sunn, og litt leken, inngang til idretten som mange kan misunne ham.

Han var fair, og unnet andre på laget vårt suksess.

Tønes – en norsk artist fra et lite sted helt sør på Vestlandet, synger ofte om dagligdagse ting, gjerne med en humoristisk vri, men også ofte med et budskap.

Tønes har en sang om «lyset i mørket»: «Når eg treffe folk så ikkje he bestemt seg på forhånd – Når eg treffe folk som ikkje trampe så hart i golve – Då kan eg gjerna snu meg.»

Audun trampa ikke så hardt i golve, men mot Audun snudde jeg meg gjerne. Han motiverte veldig mange, bare ved å være seg selv og selvfølgelig god i orientering. Jeg tror han har vært den som har motivert flest unge o-løpere de siste årene i sine miljøer.

Vi tok ut Audun til VM sprintstafett i fjor.

I etterkant har jeg tenkt at det kanskje var i overkant. En 24 åring, VM-debutant, skadet da vi tok han ut, men det sier kanskje også litt om Audun som type. 100 prosent solid og en man virkelig kunne stole på at ville gjøre sitt beste.

Anders Nordberg,
Landslagstrener i sin tale i Konnerud kirke

-Det er et ganske surrealistisk beløp, sier Sofie Skyttersæter Iversen.

Sammen med Isak Jonsson, Henrik Fredriksen Aas, Ulrik Astrup Arnesen, Jørgen Baklid og Styrk Hundseid Kamsvåg står hun på stand for å dele ut minnetrøyer til alle som har bestilt før start på norgescupen på Konnerud. Det er lørdag. Mellomdistanse står på programmet. Løypelegger er Audun Heimdal.

Tok initiativet

– Før Audun døde hadde vi planer om å lage en Audun-kolleksjon i høst. Men da vi fikk dødsbudskapet midt under Student-VM i Sveits, måtte vi endre litt på planene, forteller Isak Jonsson.

Det var han som tok initiativet, fikk med seg gode kompiser som sto Audun nær og sammen meislet de ut ideen om Auduns minnetrøye.

– Audun døde på en lørdag. Mandag sendte vi mail til Trimtex og lurte på om de ville være med under forutsetning av at inntektene av salget skulle doneres til Kreftforeningen. Allerede dagen etter fikk vi positiv tilbakemelding fra Trimtex, forteller Isak Jonsson.

Hektiske dager

Det resulterte i noen hektiske dager for å designe trøya, legge den ut for salg og bestille trøyer hos Trimtex i løpet av fredagen i samme uka.

– Det var viktig for oss å designe ei trøye der vi fikk med alt som betydde noe for Audun: NTNUI, Konnerud, Bananen Bar (o-kjøkken på Moholdt) og Projeck X – ei treningsgruppe i ski-o med base i Trondheim. Samt bilde av Audun på ryggen der han løper NTNUI inn til gull på NM-stafetten i fjor, forteller Sofie Skyttersæter Iversen.

Da trøyene ble lagt ut for salg for 388 kroner, tok det under et døgn før alle 600 var solgt. I tillegg støttet Trimtex Kreftforeningen med 250 kroner per bestilte trøye.

– Ei stund så det ut til at de bare ville få ferdig 150 trøyer til norgescupen her på Konnerud. Så kom kontrabeskjeden noen dager før løpene. Alle 600 trøyene ble ferdig likevel, forteller Isak Jonsson.

Traffei nerve

Han tror de traffei nerve som gjorde at ikke bare aktive o-løpere kjøpte trøye.

– Morten Stenberg i NRK kjøpte trøye, det samme gjorde Martin Løwstrøm Nyenget. Bare for å nevne noen, forteller Isak Jonsson.

For ordens skyld: Morten Stenberg er ikke ukjent med o-idretten. Heller ikke Martin Løwstrøm Nyenget som er samboer med o-løper Synne Baklid.

På Konnerud løp de aller fleste med Auduns minnetrøye. Kompisen Henrik Fredriksen Aas tror Audun ville satt pris på tiltaket.

– Hadde du spurt Audun, ville han sikkert syntes det ville vært litt flaut å løpe med han på ryggen. Men han ville vært stolt av å ha bidratt til å samle inn 160.000 kroner til kreftforeningen.

Betydd så mye

Det er en sum ingen av initiativtakerne hadde sett for seg da ideen om ei minnetrøye begynte å utmeisle seg.

– Vi gjorde egentlig dette mest for oss selv, innrømmer Henrik Fredriksen Aas.

– Ja, kanskje trodde vi det var mulig

Om han har tenkt å gi seg? Nei da, veteranen vet godt at det er et sprint-EM i 2023. Det er neste års mål, og blir han blant de uttatte, skal han ikke bare delta – han skal hevde seg.

– Hva er det som driver deg?

– Jeg liker jo å trene og kommer til å fortsette med det. Jeg synes det er moro å konkurrere mot de beste. Det er jo tøft. Kasper Fosser har kanskje satt et nytt nivå og kanskje har det blitt større bredde i toppen, men jeg synes det er moro å løpe.

Verdens beste uten medalje?

Øystein Kvaal Østerbø er ikke en du må hale ordene ut av. De kommer i sprintfart. Enkelte ganger må han stoppe opp, liksom ta seg inn og starte strekket på nytt. Kanskje spørre hvor han var. Hva som egentlig var spørsmålet.

41-åringen med fartstid i Freidig, Wing, svenske IFK Lidingö og nå Bækkelagets SK har lang fartstid også med det norske flagget på brystet. I 15 VM på rad fra 2004 var han en del av den norske VM-troppen.

På samme måte som Tore Sagvolden i sin tid ble stemplet som «2-re» og var den beste o-løperen som aldri tok individuelt VM-gull, er Øystein Kvaal Østerbø kanskje den beste o-løperen som aldri har tatt individuell medalje. Det har vært nære på. På sprinten under VM i Trondheim 2010 var han åtte tiendedeler fra bronsen og 3,2 sekunder bak gullet.

Men nå har Øystein tatt seg inn og orientert seg tilbake til spørsmålet om hva som driver ham. Han har naturligvis litt mer å si.

– Jeg har jo forsøkt å være litt selvkritisk. Lurt på om jeg er villig til fortsatt å prioritere for å bli så god som jeg legger opp til å bli.

Foran denne sesongen mener han at han hadde gjort en helhetlig innsats. Men da sykdom og litt skadeproblemer dukket opp, ble ikke målet om å kvalifisere seg til sprint-verdenscupen i Borås nådd. Dermed var drømmen om VM i Danmark også fjern.

Det er mulig å forstå ham: For på andre sida av pandemien, da sprint-VM i Danmark skulle arrangeres i 2020, var mesterskapet et naturlig mål. To år tidligere var han en del av bronselaget under sprintstafetten i EM, og Øystein hadde slett ikke trent mindre.

Studier og trening

Han er sin egen herre. Styrer tida og prioriteringene selv. Selv om han studerer 100 prosent for å bli ferdig med masteren i økonomi som dermed kan legges på toppen av mastergraden i datateknikk som han var ferdig med i 2009, har han fortsatt tid til trening. Og reising.

– Jeg kunne på kort sikt klart å satse enda mer – på heltid, men i høst har jeg hatt litt mange jern i ilden, erkjenner han.

Han bor alene i Trondheim og har «ikke gjort noe forsøk på å endre det», sier han selv. Men han innrømmer at han har lyst på familie og barn på sikt.

– Tidligere tenkte jeg at dette kanskje kunne skje når jeg var 35. Så 40. Nå har jeg jo passert 40, men far var 42 da jeg ble født, sier han, men innrømmer at foreldrene Gunnar og Torid har ymtet frampå at det kanskje var på tide å roe ned litt.

Men Øystein har fortsatt troen. I øyeblikket har han kompasskurs mot EM i Italia 2023.

– Jeg ser jo at det er litt langt fram til de beste og kan ikke tro at det skjer mirakler i løpet av vinteren. Men jeg prøver. Så får det være en overraskelse om jeg lykkes.

2004-2005 – de beste sesongene

– Du har vært med i over 15 år blant verdenstoppen – hva setter du sportslig helt øverst?

Det skal vise seg at det er et vanskelig spørsmål – et vanskelig strekk med flere veivalgsalternativ som er ganske like.

– Jeg er mest fornøyd med 2004-05 sesongene. Da ble jeg nummer tre i verdenscupen sammenlagt og viste at jeg kunne løpe mer enn sprint. I 2004 ble jeg firer i EM og sekser i VM – og vant verdenscupsprinten i tyske Dresden, sier han men blir litt usikker:

I 2005 ble jeg treer i World Games under halvminuttet bak Thierry Gueorgiou og Daniel Hubmann. Så ble jeg jo nordisk mester det året, sier Øystein og har avgitt et svar som litt seinere i spørsmålsløypa skal korrigeres noe.

– Du har to 4. plasser fra VM – den siste da du tapte bronsekampen med åtte tiendedeler under VM-sprinten på hjemmebane i 2010. Hva tenker du om det nå?

– Det var en sur 4. plass. Den sureste – det er det nok. Det tok noen år før jeg klarte å sette pris på den. Da jeg ble firer i Japan i 2005 drøye sekundet bak bronsen, tenkte jeg vel at medaljen ville komme en gang. Det tenkte jeg vel også i 2010.

– Å vinne med lag er kanskje størst

Den individuelle medaljen har foreløpig uteblitt, men i stafettsammenheng har det blitt medaljer. Dermed er Øystein nå i tvil om han valgte rett da han svarte på hvilken prestasjon han setter høyest. En justering må til:

– Å vinne en medalje med et stafettlag er kanskje større enn å vinne noe annet, sier han.

– VM i Skottland 2015 er kanskje det jeg setter høyest. Jeg var med på stafettlagene som tok sølv både i skogen og i sprint. Det var stort og spesielt moro å vise at Norge kunne ta en sprintmedalje, sier han og er tilbake i flytsonen med et nytt tillegg:

– I 2003 vant vi EM i ski-o som jeg kanskje opplevde som vel så moro som medaljen uten ski.

– Du er etter hvert blitt «en reisende» o-løper med starter i 44 land. Hva er det mest eksotiske landet du har løpt orientering i?

– Jeg vil si at det kanskje må bli noe i Kina, sier han uten betenkningstid.

– Det var et løp der vi sprang mellom bittesmå hus og i trange smug, før vi var ute i parkområder med bananplantasjer og kinakål, sier Øystein og fortsetter å tenke høyt.

– Jeg løp i Sansibar et år også, men bare på trening. Kenya er det eneste landet jeg har vært i uten å løpe o-løp. Eller: Jeg mellomlandet i Qatar en gang. Da ble det bare en treningstur.

– Angrer ikke på prioriteringene

– Hva setter du mest pris på med o-idretten?

– At jeg har kommet til så mange steder i verden som jeg ellers ikke ville kommet til. Det er vel kanskje derfor jeg fortsatt holder på. Det er sikkert noen som vil si jeg har vært «for glad» i å reise, men jeg angrer ikke på noe jeg har gjort og tror ikke jeg hadde vært noe lykkeligere om jeg hadde opplevd mindre og hatt et VM-gull.

Denne måneden – altså i november – slang han seg selvsagt med da han fikk muligheten til å delta i det første o-løpet som er arrangert på Mauritius.

– Jeg har tatt de sjansene som har bydd seg og synes World Games er vel så viktig som VM. Jeg har kanskje litt andre prioriteringer enn andre o-løpere, men å vinne Park World Tour sammenlagt synes jeg også var stort, sier Øystein og ramser opp andre løp der han har kost seg i eksotiske omgivelser.

Da vi spør om det er noen plass han gjerne skulle løpt, svarer han raskt og sikkert: Nord- Amerika.

– Både USA og Canada har fine terreng. Ellers har jeg løpt i alle verdensdeler og World Games både i Columbia og Taiwan.

– Hvor mange reisedøgn har du som o-løper i året? Her blir han usikker. Må sjekke et dokument med oversikt før han dagen etter kommer med svaret: «Antall netter jeg ikke har bodd hjemme i Trondheim i år ser ut til å bli hele 164. Det er trolig litt over normalen, jeg kan nok generelt si rundt 150 reisedøgn i året.»

– De siste årene har det kanskje blitt litt færre reiser, men gjerne i lengre perioder. Sist vinter var jeg på Gran Canaria og i Spania i sju av de 11 første vinterukene. Ofte har jeg vært i Sør-Afrika i januar.

– Du er ditt eget reisebyrå?

– Jeg er relativt bra på planlegging av reiser og har ofte gjort det også for andre. Denne uka satt jeg i pausen av forelesningen og planla turen for vinteren. Kanskje blir det Tenerife som har et permanent treningsopplegg ute med åtte kart – sprint og skog.

En del av «oppdragelsen»

Å reise, å prøve seg i nye terreng, har vært en del av Øysteins oppdragelse, Det har mor Torild Kvaal og far Gunnar Østerbø skylda, eller æren, for.

– De har alltid vært viktige for meg. Det har aldri vært noe press. Jeg var ingen ungdomsstjerne, motivasjonen har kommet innenfra – og fra klubbmiljøene. Jeg byttet til Wing som 16-åring – fikk et godt miljø der og begynte å trene seriøst.

– Mor og far har tatt meg med rundt i Europa siden jeg var 8-9 år. Det har gitt meg viktig erfaring fra ulike terrengtyper. Det er mange som er gode i Norge – ikke så mange som er gode i andre terreng.

– Mine foreldre har fortsatt å være støttende til mine valg selv om de har hintet om at jeg burde funnet meg en vanlig jobb. Og kanskje spesielt min mor kunne tenke seg barnebarn etter hvert.

Ikke så bra til å koble av

– Hvis du skal koble helt av – hva gjør du da? Det blir litt stille i andre enden.

– Jeg er kanskje ikke så bra til å koble av og skjønner ikke at folk kjeder seg. Jeg er for rastløs til å sitte å se en film eller tv, sier han og blir litt selvkritisk:

– Jeg skulle vært flinkere å koble ut, men liker å være på hytta eller på en fjelltur, sier han til eget forsvar.

– Jeg har ikke noe problem med å være alene eller ikke gjøre så mye. Og; jeg kan godt dra på byen og feste også, selv om det ikke er så ofte jeg gjør det.

– Du har oppnådd mye med 15 VM-starter på rad— klarer du å være stolt av deg selv?

– Ja, litt i ettertid. Da rekken av VM-starter ble brutt, klarte jeg å tenke over det. Jeg klarte å være skadefri 15 år på rad og kvalifi – serte meg på en fair måte hvert år. Du kan si det er bedre og lyktes på VM enn bare å delta, men jeg fikk da med meg en del.

Øystein Kvaal Østerbø trives på farten. Han trives med konkurranser, å måle seg mot de beste.

Å gripe sjansene.

At veteranen 9. oktober sto på startstreken i NM terrengløp i Bergen sammen med Kasper Fosser som løp seg til NM-bronse, var ikke noe unormalt valg.

Til beer mile i belgia

Kanskje var det ikke overraskende det han gjorde helgen etter heller.

Kanskje var det bare typisk Øystein.

En som griper sjansene.

Beer mile-VM i Belgia. 1609 meter med løping og øl-drikking fordelt på fi re runder der deltakerne må få ned 0,35 liter øl før de kan legge ut på neste runde.

– Kvalifiseringen før mesterskapet lå ute på Strava. Min mor så det og mente jeg var for gammel til å holde på med det, sier Øystein, som med 8,26 på 3000 meter har vist at han også kan løpe på bane.

Nå skal han drikke fire øl før han er ferdig. Før det skal han besøke og trene sammen med kameraten, Belgias sprintess Yannick Michiels, som endelig fikk sin fortjente VMmedalje i Danmark i sommer.

– Noen synes Beer mile er useriøst. Jeg synes det er bare moro, sier Øystein Kvaal Østerbø og legger til.

– Kanskje er ikke alle mine prioriteringer 100 prosent, men jeg griper sjansen også denne gangen.