– Jeg skulle gjøre karriere i forsvaret. Jeg ville bli spesialjeger. Jørgen Rostrup sitter ytterst på skallstolen i underetasjen på Quality hotel på Økern i Oslo med Norge på ryggen. Landslagssjef-dressen har 39-åringen hatt siden 1. november. Da overtok han for Kenneth Buch som ikke fikk fornyet tillit.

 

DET ER DRØYT 18 år siden han ble tidenes yngste verdensmester – fortsatt bare 20 år. Over ti år siden han konkurrerte med kart og kompass. De siste åtte årene har han tilbrakt som medisinsk leder i opp-ognedrykks- klubben Start. Nå er det sørlendingen som skal sørge for at norske postplukkere fi nner raskest fram både i skogen og langs asfalterte gater.

– Hvorfor er du den rette for norsk orientering?

– Kanskje er andre mer egnet til å svare på det, begynner han, men nøler ikke lenge.

– Det kan vel være på grunn av min ekstreme og til tider hodeløse satsing selv. Jeg oppnådde veldig gode resultater i ung alder som følge av at jeg gikk veldig inn for det. De ser vel at jeg kanskje kan overføre noe av dette til andre.

 

 

 

Vil du nå toppen, og vil du nå toppen fort, må du ta noen sjanser og legge forholdene veldig til rette

 

DET ER FLERE ord som brukes om Jørgen Rostrup. Perfeksjonist. Dedikert. «Syk i hodet». «Hel ved». De er nok riktige alle sammen.

– Hel ved? Ja, jeg tror jeg er det. En du kan og bør gå i krigen med, sier han.

– Kommer du først under huden min og etablerer en nær relasjon, er jeg absolutt en du kan slåss sammen med.

– Er det mange som kommer så tett på deg? – Nei, det er ikke mange. Det er veldig vanskelig.

 

UKENTLIG SKAL DEN nye sjefen pendle fra huset på Gimlekollen i Kristiansand der han er annenhver-uke-pappa for Håkon (6) og Hedda (8). Håkon skal kjøre motocross og fi kk sykkel av pappa til jul. For Hedda er det ballet, klatring og piano som gjelder. Skulle de en gang bli o-løpere, er det ikke pappa som har stilt kompasskursen mot o-idretten.

– Jeg prøver å være åpen og ærlig mot ungene. De skal få bestemme mye selv innenfor noen rammer. Hva de ønsker på fritid og av aktiviteter. Jeg mener de skal velge mye selv og har ingen ambisjoner om å presse dem tidlig. De skal få være barn så lenge de har lyst. Jeg husker selv – det å leke ute var det aller gøyeste.

 

JØRGEN ROSTRUP BLE født 5. november 1978. Familien bodde på Odda der pappa Jostein var lege, men fordi han mente Odda sykehus ikke var godt nok, kjørte han kona til Haugesund der Jørgen kom til verden. Etter det ble det Nord-Norge i to år, så Kristiansand før det ble Nedenes mellom Arendal og Grimstad.

Det var her – med Øyestad IFs rød og svarte klubbdrakt det startet. Faren tok ham med på nybegynnerkurs og snart var Jørgen en del av det gode miljøet i klubben. Fotballen og håndballen han hadde brukt mye tid på, ble lagt til side. Den langbeinte unggutten viste raskt talent og ble en del av kretslaget der Jan Arild Johnsen engasjert trakk lasset. Treneren han mener han har lært aller mest av.

– Jan Arild var helt essensiell i forhold til min skolering som o-løper. Han lærte meg det banale i form av treningsplanlegging og ren o-teknisk skolering.

 

Jeg ble sett på som ekstrem, men det var nok også grunnen til at jeg ble respektert i spillergruppa

 

DA JØRGEN VAR 15 år bestemte han seg. Han la til side andre ting og mente det var verdt å gi det en sjanse.

– Jeg ønsket å satse veldig hardt, men så vel ikke lenger fram enn juniortida. Planen var jo en Forsvarskarriere, sier han.
Som 15-åring dro han til Karmøy for å trene. Der skulle Hovedløpet avgjøres året etter. Han ville øve i terrengtypen.

– Det var vel ikke så mange som gjorde det på den tida, men vi reiste, sov i telt og trente der. At han vant Hovedløpet er i ettertid ikke overraskende. På den tida hadde han et forbilde: Jon Tvedt, Gular-løperen som døde under en treningstur 11. januar 2009.

– Jeg kjente ham ikke, men visste bare at han trente veldig mye. Han var på en måte en sånn fi gur som en på det tidspunktet så opp til.
Etter seieren i Hovedløpet gikk det bare en vei. Han fl yttet til Åmli («oppi gokk seks mil fra Arendal») der han gikk idrettslinja, ble IK Grane-løper og løp til sjuendeplass i første forsøk i junior-VM.

I 1997 da han tok sitt første av to junior-VMgull, løp han gjennom kortdistansen under VM i Grimstad rett etter at medaljene var utdelt. Da han stemplet på sisteposten hadde han bedre tid enn Janne Salmi, finnen som akkurat hadde sikret gull.
Bækkelagets coach Erik Østli så det og vipps var Jørgen en del av BSKs elitegjeng som vant storstafetter med Bjørnar Valstad som anker.

 

TO ÅR SEINERE sto han selv på startstreken i VM. Året var 1999. Det var Skottland og Jørgen Rostrup ble tidenes yngste verdensmester i orientering da han vant kortdistansen. Han var ennå ikke fylt 21 år.

– Jeg angrep på samme måte som jeg ville angrepet hvilket som helst løp. Med ungdommelig frisk galskap, sier han selv.
Vi spoler gjennom de neste, store årene i Rostrup-tempo. Det betyr fort: For å være best mulig forberedt til VM 2001 i Finland, flyttet han til Åbo og ble en del av Turun Suunnistajat. Han vant VM-langdistansen slik han også vant NOM-langen det året. («Mine eneste seirer på langdistanse»).

Som tittelforsvarer avsto han overraskende fra langdistansen i Sveits to år etter. Han siktet mot nytt gull på kortdistansen som var blitt dagens mellomdistanse, men endte ”bare” på 5. plass.

Nå var VM blitt årlig og Jørgen ville perfeksjonere seg som stafettløper. Resultat: Ankeretappe og gull både i 2004 og 2005.

 

SÅ VAR DET egentlig over. Han ga seg på landslagsnivå da han ledet gullstatistikken i forhold til en annen 1978-modell – VM-kongen Thierry Gueorgiou. I 2006 var han bare en del av Kristiansand OKs elitesatsing. Etter den sesongen har han ikke konkurrert.

– Hva var hemmeligheten bak suksessen?

– Jeg trente mye og hardt – hardere enn det mange gjør i dag – og i alle fall da. Jeg trente mye av alt. Sånn det må være for å lykkes i en utholdenhetsidrett.
Han var en perfeksjonist og mener det er nødvendig for å nå toppen.
– Du får som fortjent. Vil du nå toppen og vil du nå toppen fort, må du ta noen sjanser og legge forholdene veldig til rette.

– Du var en utøver som alltid spiste en banan og to brødskiver før du gikk i dusjen – var det en del av restitusjonsjobben?

– Ja, ja. Det går jo også på hvor mye du vil og hva slags strategi du har for dagen, for uka, for karrieren. Alt handler om at du skal gjøre kroppen så godt i stand som mulig – til å prestere på neste økt eller konkurranse. Hvordan restituerer du raskest. Hvile, spise, sove – alt må planlegges. Jeg var bevisst på det.

– Men så ga du deg bare. Hvorfor?

– Jeg følte ikke at jeg hadde de siste prosentene jeg mente var nødvendig for å prestere på det nivået jeg ville. Da var det like greit å slutte.

– Angret du seinere?

– Nei, aldri.

– Thierry Gueorgiou er samme årgang, Han vant sitt siste gull i høst

– du kunne gjort det samme?

– Kanskje, men jeg var egentlig aldri interessert i det. Jeg har aldri sett meg tilbake eller sett på andre, for eksempel Thierry. Jeg var ferdig – og det var det.

 

DERMED BLE DET fysioterapistudier og nok en overraskelse. Verdensmesteren havnet i fotballklubben Start.

– Åtte år i Start – var det tilfeldig?

– Ja, det vil jeg si. Da jeg var ferdig utdannet var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle ha noe med idrettsutøvere å gjøre. Jeg var dritt lei. Jeg ville heller jobbe med gamle folk enn idrettsutøvere som skulle «snu verden» på grunn av en finger eller ei tå. Jeg ville heller jobbe med noe som betydde noe. Men snart forsto han at hadde en spisskompetanse som ikke så veldig mange andre har. Da Start-jobben som «medisinsk leder» ble lyst ut, søkte han. Han fikk jobben, fikk raskt respekt og fungerte i kraft av sin bakgrunn, også som fysisk trener.

– Var det åtte år med toppidrettsutøvere?

– Ja, det vil jeg si, svar Jørgen raskt. – De var toppidrettsutøvere innenfor sitt felt. Jeg er veldig glad for å ha opplevd den kulturen. Folk skjønner ikke at jeg har jobbet innenfor fotballen – og i alle fall ikke så lenge. Jeg er jo ikke fotballinteressert selv.

 

JØRGEN PRATER VARMT om årene i Start. Han gledet seg til hver dag på jobb og trivdes i miljøet og i jobben. Som regel var han den som kom først og gikk sist. I 2016 ble han kårets til årets Start-er.

– Det var jo første og eneste gang kåringen er blitt gjort, men at jeg skulle bli verdsatt av hele klubben var stort og spesielt. Det var kjempehyggelig, sier han.
I spillergruppa ble han betegnet som litt «syk i hodet» – på en god måte. En Espen Askeladd som med lette sjumilssteg langet i vei – enten det gikk oppover eller nedover.

– Mange fi kk nok litt bakoversveis da vi var på samling og jeg var den som trente tre ganger om dagen. Jeg ble sett på som ekstrem, men det var nok også grunnen til at jeg ble respektert i gruppa.
Han sa aldri nei til å være med på en løpetur med en spiller i opptrening etter skade, men la heller ingenting imellom når noe måtte gjøres for at de skulle bli friske. Da stilte han de samme kravene som han ville gjort overfor seg selv.

– Så det var ingen som ville bli skadd. Da visste de at det ville bli tur med Jørgen.

– Jørgen anno 2000 – og Jørgen anno 2018. Hva er forskjellen?

– Nå kan ikke Jørgen bare ha fokus på seg selv. Og det er jo litt trist, synes Jørgen, sier Jørgen og ler slik han ofte gjør. – Det er en tid for alt og tida da jeg hadde fokus på meg selv – og bare det – den er forbi. Det var ei god tid selv om det var hardt og stridt i perioder. Jeg følte meg fryktelig privilegert som toppidettsutøver.

– Kjenner du deg selv igjen i noen av løperne på laget?

– Ikke så kjempemye. Jeg ser elementer og trekk hos fl ere, men på en måte er jeg glad ingen er som meg. Jeg var min egen herre – gjorde mye riktig og mye galt og har en del å komme med til de løperne som er der, eller er på vei opp. Det føler jeg at jeg får litt respekt for.

– Har du noen trenerutdannelse?

– Nei, kommer det kjapt. (En dag seinere kommer en sms med smilefj es: Etter en gjennomgang kan jeg slå i bordet med følgende formelle trenerkompetanse; Skileiklederkurs fra 1994)

– Stilles det andre krav for å nå toppen nå enn før?

– Vi kan si idretten har endret seg, men for å komme til toppen er det fremdeles et stort stykke arbeid som må gjøres. Det handler om hvor mye du vil.

– Mener du det er mulig å kombinere studier og jobb med en vei til verdenstoppen?

– Det er mulig, men jeg tror ikke du kan studere fullt eller jobbe for fullt – og å bli verdensmester. Det avhenger av personlighet – hvor mye annet du må ha å tenke på. Det viktigste er å få hvilt nok for å få utbytte at treningen som legges ned.

– Hva må vi bli bedre på – du skal jo vinne alt.

– Vi ønsker flere utøvere som virkelig går inn for det. Utøvere som ikke bare sier «det hadde vært moro», men som gjør ingenting, eller for få ting, som gjenspeiler den ambisjonen. Som idrettsutøver har du et begrenset liv. Hvis du virkelig ønsker å bli best, må du ta vare på sjansen du får. Vi o-løpere er litt for flinke, litt for pliktoppfyllende og det er jo ikke bra for toppidretten vår.

– Hvorfor har vi ikke lykkes i sprint?

– Fordi for få satser ordentlig på sprint. De som satser sprint må trene og legge ned like mye arbeid som de som satser på skog. De må trene like mye spesifikt.

– Er det dette Jan Fjærestad og Håvard Tveite skal sørge for i trenerteamet? – De har begge en interessant kompetanse og har prestert noe selv. De har løpt fort og har oppdaterte tanker rundt hvordan dette skal gjøres.

– Er det mulig å være best i skog – og på asfalt?

– Jeg tror det er vanskeligere for en fra Norge der vi stort sett løper i tungt terreng, enn i Sveits der de trener mye på grusvei.

– Er vi for opptatt av å «dasse rundt» med postplukk i lavt tempo?

– Jeg mener postplukk er den beste treningsmetoden, forutsatt at du er konsentrert og til stede. Da handler det om å effektivisere

– raskt inn og ut av postene og arbeidet inni ringen. Men du må løpe fort på trening for å løpe fort i konkurranse og det er viktig å stille krav opp mot terrenget du forbereder deg til å løpe i – hvilke kilometertider kreves. Mange gjør feil og trener i for stygt terreng.

 

DEN NYE NORSKE landslagssjefen har tre interesser i livet. Den ene er litt opplagt: Trening. Men de to andre?: Kaffe. Og bil.

– Bil? – hvor kommer det fra?

– Jeg har ikke greie på biler, men alltid vært sykelig opptatt av biler. Jeg vet ikke helt, men jeg husker fra barndommen da vi om sommeren kjørte nedover til familie i Tyskland. Jeg ble tidlig opptatt av å se de flotte tyske bilene på autobahn. Porsche ble tidlig en favoritt. Jeg fikk gåsehud hver gang det kom en Porsche forbi.
Siden han fi kk lappen for 20 år siden, har han hatt «fryktelig mange biler – omtrent 20 av ulike merker».

– Drømmelista teller tre biler, sier han og ramser opp.

– Land Rover Defender. Audio S8 og Porsche 911.
Nå kjører han nummer to på lista, en Audio S8 med 450 hestekrefter («jeg trenger ikke mer hester enn det») en doning som koster to millioner om den kjøpes som ny. Han innrømmer at han gnikker og gnur en del. Han tar vare på tinga sine, men kan ikke mekke bil selv. Nå sikler han på en Porsche 911 med fi rehjulstrekk («Det skal jo være en helårsbil»).

– Etter det kan jeg legge opp, flirer han

Drømmelista teller tre biler. Land Rover Defender. Audio S8 og Porsche 911

 

OM INTERESSEN FOR biler ble født i guttealderen, tok det nesten 30 år før han oppdaget kaff e. Nå er han kaff enerd og svært nøye på det.

På kaffemaskina hjemme på kjøkkenet på

Gimlekollen, en Isomac tea, («har fått streng beskjed om at det uttales som te-a») lager han favoritten – dobbel cortado med steamet melk. Da koser han seg.

– Det er helt uaktuelt for meg å drikke kaffe på hotell eller på jobb. Jeg drikker enten hjemme eller på kaffebar. Så om du treff er Jørgen Rostrup på T-banen mot sentrum en dag, kan oppdraget være enkelt: En halvtimes pause på kaffebar. En mental pause med god smak.

– Får jeg ikke god kaff e, går jeg heller uten, om det så innebærer et døgn med hodepine, sier han.

 

DRØYE TRE MÅNEDER inn i sjefsjobben begynner planene å falle på plass. Resultatmålene i mesterskapene er spikret – de skal også synliggjøre et resultat av sprintsatsingen.

– Jeg håper vi får opp enda flere i toppen – at vi hever nivået på de nest beste. Det blir dritvanskelig å kvalifisere seg til VM, men jeg håper mange har lyst til å prøve.

– Hva krever du av deg selv?

– Det er litt vanskelig å definere, men jeg er mest opptatt av å jobbe nok. Oppgaven overfor landslagsgruppene er viktig, men også rollen mot for klubbene og utøvere rundt. Det jeg kan bidra med vil også gagne landslagsløpere og sørge for at vi får en bredere front mot VM2019. Derfor reiser jeg mye rundt. Klubbene skal ha lov til å spille på meg – og å kreve av meg. I løpet av vintermånedene har han forhåpentlig fått brukt skoene nok til at han kan henge på sine disipler deler av øktene. Nok til å kunne gi direkte feedback på ting han ser og observerer.

– Mitt mål for vinteren er å være så god at jeg kan henge en halvtime på Magne Dæhli, smiler han.

– Hvor langt framover ser du?

– Kontrakten er tre år. Noe mer kan jeg ikke forvente eller forlange. Slik er det å være trener. Kanskje overlever du hele perioden, kanskje ikke – kanskje får du en ny kontrakt. Det er en del av gamet. Jeg sa jo opp en fast jobb, følte kapitlet i Start var over og ville gjør noe nytt.

 

På papiret står det at jeg ble dimittert på grunn av nedsatt helse

 

SÅ VAR DET drømmen da, drømmen om en karriere i Forsvaret. Drømmen som brast, men som åpnet veien for en idrettskarriere som gjør at han nå sitter der i stolen på Quality hotel med landslagssjefdress.

– Jeg kom meg gjennom alt på sesjonen, men med et kjempehandicap i forhold til synet. Men det var det jo ingen som sa noe om før jeg selv skjønte at jeg ikke ville få noe annet enn «søppeltjeneste». Da droppet jeg ut og begynte på fysioterapi i stedet.

– På papiret står det at jeg ble dimittert på grunn av nedsatt helse. Det var akkurat 14 dager etter at jeg hadde vunnet junior-VM.