– Jeg løp knockout-sprint for første gang i O-idol i fjor. Da vant jeg. Det var gøy å gjøre det samme i første forsøk som junior også, innrømmer ungjenta fra Bergen.
Ingeborg Rygg Eikeland innledet norgesmesterskapet i Haugesund med bronse på den individuelle sprinten, slått med 21 sekunder av gullvinner Pia Young Vik fra Nydalen mens sølvvinner Frida Haugskott fra Trollelg var fattige sekundet foran.
– Det var et greit løp. Jeg kunne kanskje gjort noen bedre veivalg, men Pia er veldig god.
Samme trio beslagla plassene på seierspallen også på knockouten, da med Haugskott på nest øverste trinn og Pia på bronseplass – alle innenfor to sekunder.
Løpsstyrke
– Løpingen er nok min sterkeste side. Jeg liker både sprint og skog, men bommer iblant litt når jeg løper i skogen, forteller Rygg Eikeland.
I fjor prøvde ungjenta seg også på noen motbakkeløp, inkluderte Stolzekleiven Opp i hjembyen Bergen.
– Det var gøy. I år har det dessverre ikke blitt noen motbakkeløp, sier løpsglade Ingeborg.
Så fram til haugesund
I NM-uka i Trøndelag løp hun inn til 5. plass på langdistansen som beste, individuelle plassering.
– Men det var NM i Haugesund jeg gledet meg mest til. At det ble gull og bronse er jeg kjempefornøyd med. Jeg hadde ikke trodd det skulle gå så bra, men håpet på fine plasseringer.
Til daglig er hun elev ved idrettslinja på Stend videregående skole like nord for Fana. – Det er bare meg og en i klassa over som er o-løpere, men det er mange likesinnede på idrettslinja som gjør det kjempegøy å gå der, avslutter knockout-eksperten.
Tilbake i psykologistudiene ved Universitetet i danske Århus gleder Andrine Benjaminsen seg over fire av fem NMgull denne sesongen. Likevel tenker hun fortsatt på kongepokal-distansen der det «bare» ble sølv.
– Mellomdistansen og kongepokalen var jo det største å vinne denne sesongen. Det var ergerlig å mislykkes der. Det var det store målet, men fire av fem gull gjør opp for det, sier hun noen uker etter sesongslutt.
– Hvor mange av de andre gullene ville du byttet mot det som glapp?
– Det er jo litt vanskelig å sammenlikne, men i ettertid ville jeg ikke byttet noen, forsikrer Andrine.
Lillomarka-løperen løp hjem begge de individuelle titlene fra sprintmesterskapet i Haugesund og hadde bestetid på stafetten før hun satte kursen mot Århus.
– Det er deilig å være tilbake. Her trener vi fortsatt i shorts. Vinteren er jo ikke som i Norge, men det kan være godt med regn og vind, forsikrer hun.
NM-JUBEL: Andrine Benjaminsen. Foto: IVAR HAUGEN
Bedret balanse
I ett drøyt år har hun vært en del av treningsmiljøet i Århus der de aller fleste av Danmarks landslagsløpere er samlet. I praksis betyr det matching mot sprintere helt i verdenstoppen. Som regel er de 10-15 på øktene. Ofte flere – og hver økt har hun noe å strekke seg mot. At hun skulle plukke med seg gull fra Haugesund var derfor ingen overraskelse.
– Kjenner du selv at du har løftet deg siden forrige sesong?
– Fjorårssesongen var litt mer preget av skader, men jeg kjenner meg sterkere. Likevel – det jeg er mest fornøyd med i år, stabiliteten. Jeg har egentlig ikke trent så mye o-teknikk dette året i Danmark, jeg har bare funnet et bedre fokus, en bedret balanse – det er den største forskjellen, sier psykologistudenten.
– Hvordan ser treningsøktene ut i Århus
– Fram til mai var det litt mer sprintfokus med intervaller på bane og sprinttreninger. Idet VM her i Danmark ble utsatt, skiftet vi fokus til skogsintervaller. Nå er det 50-50 – kanskje litt mer skog.
Uten snø og langturer på ski er vintertreningen naturlig nok endret. Så langt har hun balansert på rett side – stort sett holdt seg skadefri.
HØSTSAMLING: Andrines danske klubb OK Pan Aarhus har et sterkt elitemiljø. Her får hun målt seg mot sterke dame- og herreløpere på samling. Foto: Cecilie Friberg Klystner.
All løping er raskere
– Jeg har nok endret treningsformen ganske drastisk selv om jeg ikke selv synes jeg har gjort ekstremendringer. Det har blitt mer friidrettsliknede trening. All løping er raskere, stiene er flatere og skogen mer lettløpt. Det finnes jo ikke lyng her, sier hun og legger til:
– Jo, jeg har nok forbedret meg løps-messig. Kanskje spesielt på hardt underlag.
– Med den stabiliteten og toppnivået du har vist i år – hva tenker du om at de internasjonale konkurransene har uteblitt?
– Med den stabiliteten og toppnivået du har vist i år – hva tenker du om at de internasjonale konkurransene har uteblitt? – Jeg tenker at det er likt for alle. Det hadde vært surt hvis alle andre fikk løpe. Det er gøy å være i god form og jeg tenker at det kommer noe positivt ut av det. Det synes jeg at jeg har fått, men jeg håper det blir konkurranser neste år – det blir gøy å teste seg.
– VM i Tsjekkia blir «gammeldags» med både sprint og skog – hva sikter du mot?
– Tidligere har det vært forholdvis lett å nedprioritere sprint. Nå føler jeg at jeg holder et høyt nivå også på sprinten – og vil aller helst løpe begge deler. Jeg har litt håp om at de skal justere programmet, slik at det kan bli mulig. Men sprinttrening blir viktig uansett – det kommer et sprint-EM også.
Løper for medaljer
– Hvilke VM-mål setter du deg? – Jeg har ikke så konkrete resultatmål, men føler jeg er bedre enn før og sikter høyere enn 6. plassen som er VM-pers. Jeg løper for medaljer, så får vi se om det blir neste år eller seinere, sier hun før hun legger til:
– Jeg trener mot gull i så lang tid som det tar.
Nå gleder hun seg til å møte, og bli kjent med, Janne Salmi – finnen som overtar som ny landslagssjef, men har allerede sikret seg den gamle sjefen, Jørgen Rostrup, som personlig trener videre.
– Jeg har stort sett vært min egen trener de siste to årene. Nå er det Jørgen som følger meg opp og har stadig kontakt med.
I blokkleilighetenfem minutter fra terrenget og 15-20 minutters sykling til «skolen», bor hun sammen med det danske landslagets Cecilie Friberg Klysner. Andrine kaller seg heldig.
– Vi har veldig like rutiner, har samme nivå og trener stort sett sammen. Det er et godt bofellesskap.
PÅ HJEMMEBANE: Andrine deler leilighet med det danske lagets Cecilie Friberg Klystner. Sammen utfordrer og pusher de hverandre daglig på trening. FOTO: ANDRINE-SELFIE
Maja alm inspirerer
Med daglig sparring mot Cecilie – og titt og ofte intervaller med Maja Alm – den danske o-dronningen med fire sprintgull på rad fra 2015 til 2018, er motivasjon for trening et fremmedord.
– Når Maja er med er det inspirerende å jakte henne på intervaller. Ofte holder hun «hakket raskere» tempo slik at vi har litt å strekke oss etter, men jeg har merket meg at jeg har kommet litt nærmere – det er veldig inspirerende.
Om Maja Alm legger til side ambisjonene om OL og friidrett og igjen blir satsende o-løper, vil tida vise – men på treningsøktene i Århus er hun gull verdt for Andrine uansett.
For 25-åringen fra Ammerud som strekker det to-årige psykologistudiet over tre år, var planen å bli i Århus fram til praksisjobb i Norge til sommeren. Deretter to års master i Norge. Nå er hun ikke like sikker.
– Jeg trives veldig godt her, så vi får se. «Dansken» går bedre. Ordene sitter greit, men jeg har ikke helt våget å begi meg ut på den danske aksenten.
NM-JUBEL: Andrine Benjaminsen. Foto: IVAR HAUGEN
S – 1. post
AB 0.44 (4)
IE 0.42 (1)
MA 0.46 (10)
VHB 0.43 (2)
Ingeborg velger samme som Andrine. Victoria velger som Marianne. 1. – 2. post
AB 0.27 (1)/ 1.11 (2)
IE 0.33 (13) / 1.15 (4)
MA 0.29 (3) / 1.15 (4)
VHB 0.27 (1) / 1.10 (1)
Alle fire velger likt. 2. – 3. post
AB 0.37 (1) / 1.48 (1)
IE 0.46 (23) / 2.01 (17)
MA 0.38 (4) / 1.53 (2)
VHB 0.43 (18) / 1.53 (2)
Ingeborg og Victoria gjør samme valg (her blått). Marianne gjør høyrevalget helt rundt. 3. – 4. post
AB 1. 11 (1) / 2.59 (1)
IE 1.18 (10) / 3.19 (15)
MA 1.13 (3) / 3.06 (3)
VHB 1.11 (1) / 3.04 (2)
Ingeborg velger som Andrine. Victoria som Marianne. 4. – 5. post
AB 1.22 (1) / 4.21 (1)
IE 1.24 (2) / 4.43 (4)
MA 1.33 (3) / 4.39 (2)
VHB 1.35 (5) / 4.39 (2)
Victoria velger som Marianne. Ingeborg gjør samme valg som Andrine. 5. – 6. post
AB 0.48 (1) / 5.09 (1)
IE 0.53 (5) / 5.36 (4)
MA 0.55 (8) / 5.34 (3)
VHB 0.52 (2) / 5.31 (2)
Victoria (her blått) velger under brua og tar posten østfra. Marianne gjør som Andrine. Victoria Hæstad Bjørnstad har raskeste tider på strekkene 10.-11. og 12.-13. p – to og ett sekund raskere enn Andrine, men taper 22 sekunder til Andrine da hun må snu på strekket 9.-10.p.
Andrine fra start til mål
Seiersmarginen på 1.04 kom etter et sikkert løp, uten feil – men ikke full gass hele veien. Småsekundene hun tok på de fleste strekkene holdt i massevis. Ingeborg Eide gjorde sine dårligste strekk i starten, mens Victoria H. Bjørnstad mistet grepet om en medalje da hun feilet og måtte snu mot 10. posten (mørk rød)
En smal skogteig mellom Moelv og Mjøsa er hver høst åsted for ett av utallige grasrotarrangementer i Norsk orientering. Her mobiliseres det for å slå naboklubben og ikke minst de fra «gærne» sida av Mjøsa. Eller satse på beste etappetid, kanskje veksle i tet og bli beste lag fra klubben.
– Vi har arrangert Ringreven siden tidlig på 1980-tallet. Vi forsøkte febrilsk å ambulere på terrenget noen år, men det ga vi opp. Folk ville løpe i Moskogen, forteller Tore Hermansson i Ringsaker OK.
3-KILOMETEREN: Dette er en av gafl ingsvariantene på 3-kilometeren i årets Ringreven på Moelv. Langløypa på 5 km hadde først en 3 km, så 2 km på sistesløyfa.
Full mobilisering
Ringreven består av fem etapper med løypelengder på to, tre og fem kilometer, hvorav aldersbestemte løpere på de to korteste. I tillegg må det være minst en løper av hvert kjønn på laget.
– Ringreven er en familie- og klubb-stafett der vi mobiliserer for å få med flest mulig. Jeg har vært i kontakt med mange for å fylle opp lagene. Det er morsomt når klubben kan stille med flest mulig lag. Det samler klubben. Også topper vi et ungdomslag og støtter dem, forteller Hege Solerød i Gjø- Vard, og viser oss meldinger som er sendt til kreti og pleti for å fylle opp 4. laget.
Det gikk til slutt – i år også.
Mye brukt
Åpen skog, lettløpt og med stier på kryss og tvers. Det er Moskogen.
Tidlig bart egner terrenget seg ikke minst til å løpe i tidlig på året, mens snøen fortsatt ligger meterdyp i den mørke granskogen i åsene rundt Mjøsa. Få skogteiger i Innlandet blir mer brukt enn Moskogen, selv om deler av skogen ble hogd i sist vinter.
– Jeg tror du skal leite lenge for å finne detaljer som ingen har vært på før i Moskogen, humrer Tore Hermansson.
Kenneth Bilstad fra Vang er blant flere som har løpt i Moskogen mange ganger. I år løp han siste etappe, kom først i mål men bare for å få beskjed om at laget var disket.
Ei brikke hadde vært «død». Toten- Troll med Erlend Slokvik på ankeretappen led samme skjebne. Disk etter feilstempling på en tidligere etappe.
Mulig å bomme
– Jeg har løpt en gang eller to i året her i Moskogen omtrent siden 1990. Jeg vil ikke si jeg er lommekjent, og uansett er det mulig å bomme når det blir mange stier, stor fart og ganske knudrete og detaljrikt rundt mange poster, forteller Bilstad.
Vang har mange gode juniorer. Tre av dem løp blant annet inn til 6. plass på NM-stafetter for juniorer helga før Ringreven. Nå har alle flyttet til Trondhjem.
– Derfor hadde vi tre damer på laget i år. Også er det vel hos oss som hos mange andre – vi prøver å bemanne etappene slik at vi kan stille flest mulig lag. Moskogen er ideell for en slik type stafett, påpeker Kennet Bilstad.
At hele 34 lag stilte til start i år, gleder også hedmarkingens hjerte.
– Jeg husker det var nede i omtrent 15 lag. Jeg husker også at de har arrangert Ringreven andre steder. Da har spredningen blitt enda større. Alle synes ikke det var like morsomt. Det er nok triveligere for de fleste med et nærområde som Moskogen.
Familielag
Ringreven har lange tradisjoner både når det gjelder sammenslåtte lag og ikke minst familielag.
Familien Sommerstad Røste stilte med en hel kvartett for Kongsberg. Det samme gjorde familien Wingstedt fra Halden, som kompletterte laget med Anne-Sofie Hox Brynildsen fra Fredrikstad. Datteren Marte løp på Fredrikstads vinnerlag sammen med blant andre Bent Olav Aamodt og sønnen Emil Husebye Aamodt. Mor Birgitte måtte nøye seg med å være tilskuer og heiagjeng denne gangen.
– Vi tok med oss Furugampen på Hamar i går og Ringreven her i dag på vei til høstferie på hytta på Sjusjøen, forteller Emil Wingstedt.
Det falt i smak, ikke minst hos sønnen Ville Emil.
– Det er morsommere å løpe stafett her enn å trene fra hytta. Det var kjempegøy, fastslår han bestemt.
– Og for et flott område. Her ufarliggjør du det å løpe stafett for de yngste, tilføyer mor Anja.
30 ÅR: Kenneth Bilstad vil ikke si han er lommekjent selv om han har løpt en gang eller to hvert år i Moskogen de siste 30 årene. – Uansett går det an å bomme her når farten blir stor og terrenget knudrete og detaljrikt, sier Vang-løperen. Her i diskusjon etter målgang med Toten trolls Erlend Slokvik.
Verre enn verdenscup
Helt ufarlig syntes ikke Henrik L’Abée- Lund det var. Den tidligere skiskytteren har funnet seg en ny idrett etter 14 sesonger på landslaget, VM-gull i stafett og verdenscupseier i Holmenkollen før han la opp etter 2019-sesongen.
I Moskogen løp han langløypa – fem kilometer – for Lillehammers 1. lag. Ole Gunnar Kleppa Madslien og mor Valborg sørget for å sende ham ut i tet.
– Jeg var kjempenervøs. Dette var mye verre enn å gå verdenscupstafett i skiskyting – helt sant. Du vil jo ikke ødelegge for laget, insisterte L’Abée- Lund.
Det er datteren Linnea som har lokket med seg faren til skogs
– Hun synes det er innmari gøy. Sjøl vil jeg ikke kalle meg o-løper, men jeg slenger med av og til og synes det er fin trening. Det ble en stor bom i dag og en liten nedtur å ikke klare og holde på ledelsen. Men det var uansett veldig gøy, forsikret L’Abée-Lund etter å ha vekslet som lag nummer åtte.
VINNERE: Bent Olav Aamodt løp 3. etappen for Fredrikstad SKs vinnerlag der sønnen Emil gjorde unna åpningsetappen.
Trues av sykehus
I likhet med mange andre nærområder trues også Moskogen av utbygging. Den nye skolen og idrettshallen har spist en ørliten del av terrenget. Verre blir det dersom det nye storsykehuset i Innlandet blir lagt til østsida av Mjøsbrua.
Mange ivrer for en slik løsning, men neppe mange av de som har hatt Moskogen som tilholdssted både til trening og konkurranser i mange år.
– Det må nok et Mjøssykehus til for å rokke ved Ringreven i Moskogen. Hvis ikke må vi leite og se om det fortsatt finnes noen detaljer som ikke er brukt, humrer Tore Hermansson.
VIL HA MOSKOGEN: Tore Hermansson mener det må et Mjøssykehus til for å rokke ved Ringreven i Moskogen. – Vi har forsøkt andre steder siden starten tidlig på 1980-tallet, men folk vil ha Moskogen, sier Ringsakernestoren.
Men antakeligvis må det mer enn et skarve sykehus til for å avlive Ringreven. For mens mange andre, liknende stafetter som Bokkerittet på Brandval, Høsbjørstafetten i Brumunddal og Skumsjøstafetten på åsen vest for Raufoss har lagt inn årene, har Ringreven vist en forunderlig evne til å overleve – som den siste i slitt slag i Innlandet.
Derfor våger vi; velkommen til Ringreven i Moskogen siste helga i september 2021. PS! Få gjerne med et familiemedlem eller tre.
FINT DRIV: Emma Dåsnes fra Vang i fint driv på 2. etappen.
– Det var litt spesielt både å løpe for et nytt lag og et rent jentelag. Det har jeg aldri gjort før. I stafetter har jeg enten løpt på guttelaget eller i mix-stafetter, innrømmer 19-åringen fra Rogaland etter stafettgullet i Bergen.
Helga før løp hun nemlig for Ganddal under NM-uka i Trøndelag. Der var hun drøye halvminuttet bak Jenny Baklid fra Konnerud på langdistansen og snaue minuttet bak gullvinner Wiklund på mellomdistansen.
Sistnevnte var også ankerkvinne da Nydalen 2 løp inn til gull på stafetten, mens også Jenny Baklid byttet klubb etter NM-uka – fra Konnerud til NTNUI.
Flyttet til oslo
I Bergen ble det nytt gull til Nydalen, da med Janne Tjørhom Aasheim på laget sammen med Oda Scheele og Pia Young Vik på den siste etappen.
Nærmest fulgte NTNUI med Hedda Raadal Bjørlo, Aurora Gjølsjø og Jenny Baklid på laget, mens Oppsal med Ane Sofie Krogh, Amélie Aamodt og Tina Kalleson tok bronsen.
– Jeg flyttet til Oslo for å studere fysioterapi på OsloMet nå i høst. Nå bor jeg på Kringsjå, og da er Nydalen den nærmeste klubben, forteller Janne.
Men det er ikke bare derfor hun valgte Nydalen.
– De fleste drar til Trondheim for å studere, men Oslo fristet mer for meg. Egentlig bestemte jeg meg vel for å gå til Nydalen etter jul i fjor. Det er en stor klubb der jeg tror jeg får gode muligheter til å utvikle meg videre.
GULL: Helga etter at Freidg sikret gull i seniorklassen, tok denne trioen gullet blant juniorene. Mats Eidsmo, Vegard Kittelsen og Simen Spets Storhov. FOTO: IVAR HAUGEN
Ambisjoner
Flere av hennes nye lagvenninner har hun også blitt kjent med det siste året.
– Det gjør det litt lettere at du kjenner noen i klubben fra før. Jeg ble litt kjent med noen av jentene i fjor høst, og har lært dem enda bedre å kjenne i år.
Janne Tjørhum Aasheim legger ikke skjul på at hun har ambisjoner, og har junior-VM som mål neste sesong.
– Jeg håper å komme med på juniorlandslaget. Og siden det ikke ble noe junior-VM i år, føler jeg det blir et naturlig mål neste sesong, sier 19-åringen som vil satse for å bli så god som mulig.
– Jeg vil i hvert fall satse så lenge jeg er junior, så får jeg se om jeg fortsatt er motivert når jeg blir senior.
Nytt freidig-gull
I gutteklassen gikk Freidig til topps, akkurat som de gjorde i senior-NM hjemme i Trøndelag helga før.
To av gullguttene var de samme, Vegard Kittilsen og Mats Eidsmo, mens Simen Spets Storhov var ny på laget i Bergen.
NTNUI med trioen Sigurd Paulsen Vie, Anders Vestøl og Aslak Heimdal ble nummer to, mens Asker SK med Sander Arntzen, Sondre Ytterbø og Henrik Fredriksen Aas på laget tok bronsen.
De tre medaljelagene løp for øvrig sammen ut på den siste etappen.
– Jeg og Henrik fikk noen meter på Aslak ut fra passering, men bommet. Da jeg «fi1kk» nest siste post, skjønte jeg at jeg kom til å ta det, sa ankermann Mats Eidsmo til orientering.no etter å ha løpt Freidig inn til seier.
– Det var veldig gøy å klare det. Det store målet i år var Hovedløpet. Der fi kk jeg sølv og bronse. Da var det ekstra gøy å gå til topps i O-idol, innrømmer Mathea Gløersen.
For to år siden tok hun gull på begge distansene i Hovedløpet i Kristiansand. På Tynset i fjor ble det sølv på langdistansen og sølv på sprinten.
– I år gjorde jeg et dårlig veivalg på langstrekket, mens sprinten gikk bra, forteller Tønsberg-jenta etter bronse og sølv på de to distansene på Lørenskog.
Ei økt på kart
I sommer var hun på besøk i Bergen og rakk ei treningsøkt på kart som forberedelse til O-idol.
– Da fikk jeg sett litt hvordan terrenget var. Det hadde en viss likhet med det vi møtte i starten på O-idol, forteller hun.
Og det åpne terrenget med mye myrer var ganske annerledes enn hun er vant med hjemme i Vestfold.
– Men det gikk bra. Jeg klarte å holde kursen, men gjorde noen småfeil mot slutten der det var tett skog – litt mer slik vi har hjemme, forteller suverene Mathea Gløersen.
Elisa Götsch Iversen fra BUL Tromsø på andreplass var 3.45 bak, mens Heidi Kristina Sebjørnsen fra Fossum ble nummer tre.
Spennende
Sportslig rangerer hun O-idol ganske likt med Hovedløpet. Neste år venter andre utfordringer som junior.
– Det ser jeg fram til. Da må jeg konkurrere mot de som er ett år eldre. Det er mange gode i den klassa, så det blir spennende.
I høst begynte hun på videregående skole hjemme i Tønsberg; Wang Toppidrett.
– Det er seks fra klubben som går der, to på hvert trinn.Det er ingen egen o-linje, så vi går på basislinja. Vi er en fin gjeng med et godt miljø, både på skolen og i klubben, forsikrer idolvinner Mathea Gløersen.
Mathea Gløersen tok kommandoen fra start og ledet løpet hele veien. Til sist var seiersmarginen nær fire minutter. En usikkerhet mot 6. posten førte til en «snuoperasjon» der hun tapte halvminuttet. Også mot 14. og 15. og 17. posten ble det nøling og tidstap, men det holdt i massevis.
BUL-Tromsøs Elisa Götschs strekktider mangler. Også Elisa gjorde et bra teknisk løp, men hadde ikke Matheas fart denne dagen i bergensterrenget.
Fossums Heidi Kristine Sebjørnsen løp også stødig uten store feil og klatret stadig oppover på lista.
Den gangen var det Synnøve Bråten, Vegårshei og Andreas Sølberg, IL Leik som tronet øverst. Begge har vist seg fram i toppen av listene også i årene etter. I 2011 henviste for øvrig Synnøve Bråten årets NM-dronning, Andrine Benjaminsen, til sølvplass.
Talentutvikler Eivind Tonna i NOF var hjernen og pådriveren for O-idol som samlet de 25 beste 16-åringene etter et rankingssystem i kretsene. Tanken var å forberede 16-åringene og klubbtrenerne til juniortida med lengre og mer krevende løyper.
At de skulle løpe med GPS var et signal om «alvorligere konkurranser». Av vinnerne i O-idol finner vi flere kjenninger.
I 2015 var Kasper Fosser best av gutta. Siden har han vist at han kan kjempe også blant verdens beste seniorer.
2011
Synnøve Bråten, Vegårshei IL Andreas Sølberg, IL Leik
2012
Anine Ahlsand, Nydalens SK Olai Stensland Lillevold, Ås-Umb O
2013
Gina Granstedt, Halden SK Håkon Raadal Bjørlo, Halden Sk
2014
Tinna Farnes Hennum, Asker Skiklubb Eirik Langedal Breivik, Nydalens SK
2015
Anine Lome, Hamar OK Kasper Fosser, Heming Orientering
2016
Hanne Vassend, Porsgrunn OL Marius Aurebekk, Kristiansand OK
2017
Jenny Baklid, Konnerud IL Halvor Tørnqvist Halden, Nydalens SK
2018
Oda Scheele, Nydalens SK Tobias Alstad, Frol IL
2019
Ingeborg Rygg Eikeland, Bergens TF Anselm Reichenbach, Oppsal O
2020
Mathea Gløersen, OL Tønsberg omegn Christian Fredrik Borg, Koll IL
Dermed ble det seier i det siste viktige løpet i gutteklassene for Koll-løperen som endte med to bronsemedaljer i Hovedløpet. Neste år blir han junior.
– Det var en herlige revansje, helt klart. To bronser er bra det også, men seier er morsomst. Det var veldig gøy å få det til i Bergen, forteller Oslo-gutten.
Sjakktrekk
Christian Fredrik hadde aldri løpt på Vestlandet før han dro til O-idol i september. Og da fredagens sprint ble avlyst på grunn av koronaepidemien, åpnet det seg en mulighet som skulle vise seg å bli et aldri så lite sjakktrekk.
– Det var pappa som foreslo trening på to kart med relevant terreng for O-idol da sprinten ble avlyst. Jeg løp to kilometer på et skogrelatert kart, og omtrent like langt på et kart med åpent fjellterreng, forteller 16-åringen.
Akkurat de forberedelsene ga unggutten en indre ro og selvtillit før «idolkonkurransen ».
– Jeg tror det ga meg en fordel. Terrenget kom ikke helt overraskende på, sier han.
Mentalt forberedt
Etter storbommen på Hovedløpet innrømmer Christian Fredrik at det ble en «litt dårlig periode». Så begynte han å se fram mot O-idol.
– Jeg jobbet litt med det mentale. Det handlet mest om å fokusere på meg sjøl og ikke tenke så mye på konkurrentene, forteller han.
Og akkurat det skulle vise seg å gi resultater.
– Vi var seedet etter resultatene i Hovedløpet. Det betydde at jeg startet nest sist og bare hadde Philip Lehmann Romøren bak meg. På 1. post bommet jeg ett minutt da jeg leste myr på postbeskrivelsen. På 3. post snudde jeg meg og så Philip. Da hadde han kanskje tatt innpå nesten halvannet minutt.
IDOL-PALLEN: Christian Fredrik Borg, Marius Richter og Alfred Bjørnerød. FOTO: IVAR HAUGEN
Motiverende
Men Christian Fredrik beholdt roen og hadde bare et par bittesmå bommer på resten av løypa. I mål var han over to minutter foran Marius Richter fra Sandnes, mens vinneren av langdistansen på Hovedløpet – Alfred Bjørnerød fra Moss – ble nummer tre.
– Å få det til i det siste, viktige løpet før jeg blir junior betyr mye for motivasjonen før vintertreninga til neste sesong, innrømmer årets O-idol.
I høst begynte han på studiespesialisering med toppidrett på Nydalen videregående skole sammen med flere andre o-løpere.
– Vi går på O2-linja, sammen med flere skiløpere og har tilrettelagt undervisning. Det er ingen o-trener der, men hver onsdag er vi med på «O-morgen» som Anders Nordberg i Nydalen ordner i stand.
Neste år blir han yngst i klassa i sitt første år som junior.
– Det blir spennende. Det er mange sterke som er året eldre enn meg, men jeg tror vi som kommer opp skal klare å gi dem en utfordring. Dessuten blir det flere viktige løp som junior – ikke bare Hovedløpet. Det gleder jeg meg til.
I farens fotspor
Christian Fredrik har heller ingen umiddelbare planer om å gå til den større klubb i overskuelig framtid, selv om han blir junior neste år.
– Nei, det er morsomt å være med i Koll fordi vi er en bra gjeng på treninger med seks-sju som er ett år yngre enn meg.
Faren Erik Borg har i en mannsalder dekket o-idretten som journalist og har siden 2003 utgitt O-boka sammen med Vidar Benjaminsen. Allerede i 2005 ble «Borg senior» hedret med Silvas Ærespris for å ha synliggjort o-idretten som. Seinest i fjor ble han hedret med pris på det finske orienteringsforbundets galla.
Nå følger junior i farens fotspor. – Jeg frilanser litt for Nordre Aker Budstikke, mest fordi jeg synes det er gøy. Dessuten synes jeg det er fin avkobling, i tillegg til at det gir litt lommepenger, sier årets O-idol i H16.
Borg ble årets O-idol etter en noe famlende åpning
S – 1. post
CFB 3.51 (20)
MR 3.02 (2)
AB 3.41 (13)
PLR 2.52 (1)
Borg misser i ringen og taper minuttet til sprintmesteren fra Hovedløpet, Philip Lehman Romøren. Bjørnerød passerer også posten tett ved og taper enda mer.
2. – 3. post
CFB 1.30 (2) / 6.59 (10)
MR 3.16 (35) / 8.08 (23)
AB 1.45 (13) / 7.03 (11)
PLR 1.38 (6) / 5.54 (1)
Romøren holder stor fart. Tross en sving mot 3. post leder han. Borg er over minuttet bak.
Borg har for første gang beste strekktid, mens Romøren misser og mister ledelsen. På 5. post er det Freidigs Iver Dalsaune Thun som leder. Han leder også ved 6. post, men gjør større feil ved 11. og 13. og ender på 9. plass.
5. post og inn
Christian Fredrik Borg tar over ledelsen på 7. post og holder den inn. Romøren er usikker i skrålia mot 7. og taper over minuttet. Da han gjør en ny feil på 13. post går han fra 2. til 4. plassen han til slutt ender på. Markus Richter bommet realt allerede på 3. posten, men gjorde et godt løp uten store feil derfra. Sølvplassen var sterk.
Som om ikke koronaepidemien med tilhørende smittevernregler skapte utfordringer nok for arrangørene, ble ikke situasjonen bedre da to sentrale i arrangementskomiteen ble satt delvis ut av spill i forkant av mesterskapet.
Krisemøte
Den 27. juli ble det innkalt til det som Bakken beskriver som et krisemøte på Eiker.
– Løsningen ble at halvpensjonist Bakken skulle synfare ferdig kartet sammen med Øystein Sørensen og litt hjelp fra Morten Berglia, forteller løpslederen.
Arrangørene jobbet både mot det lokale grendelaget og kommunelegen med tanke på å arrangere som planlagt på Ormåsen.
– Tilbakemeldingene var positive. Kommunelegen mente at så lenge vi forholdt oss til gjeldende smittevernregler, var det ingen hindringer for å arrangere, sier Bakken.
Betenkeligheter
Det var imidlertid også de som var litt betenkte med tanke på å samle 500 godt voksne til arrangementet.
– Brorparten av deltakerne var jo i det vi kan kalle risikoalderen. Internt i klubben var det også noen betenkeligheter. Etter å ha grublet litt på dette, bestemte hovedkomiteen i et møte 17. august å flyttet mesterskapet til Bermingrud i Hokksund. I tillegg ble det bestemt å avlyse sprinten, forteller Hans Roar Bakken.
Dermed ble det tre hektiske uker fram til mesterskapet den første helga i september, for øvrig på samme arena som VM i 1978.
Mange detaljer
Mange detaljer måtte på plass for å holde seg innenfor smittevernreglene.
– Flyttingen gjorde at vi fikk et åpent og flott område med god plass til disposisjon. Det ble lettere for løperne å oppholde seg ved bilene på samlingsplass. Det var et eget, restriktivt opplegg for toaletter og salg. Alle løpskartene ble samlet inn og destruert. Og det var håndvask, tørking og spritvask før brikkeavlesing. Alt ble godt akseptert av deltakerne.
Kartene var det for øvrig Jörg Luchsinger på Kongsberg som tok seg av.
– Kartene var på vannfast papir. Og i stedet for løse postbeskrivelser på start, la vi ut disse på eventor slik at folk kunne printe sjøl. Den ideen fikk vi fra Konnerud som hadde KM helga før, sier Hans Roar Bakken.
Gode tilbakemeldinger
I ettertid ser han at det var et aldri så lite sjakktrekk å flytte arrangementet.
– Vi konkluderte i ettertid at flyttinga var heldig for mesterskapet. Noen få reagerte litt på at de ikke fikk beholde løpskartene, men samtlige deltakere fikk løpskart med alle poster inntegnet da de forlot arenaen. Og i etterkant fikk vi veldig mange positive tilbakemeldinger fra deltakerne.
«Vi» i denne sammenhengen betyr i realiteten løpsledere Bakken og en håndfull medhjelpere som har vært ute en vinterdag før.
– Det var stort sett den samme komiteen som arrangerte veteran-NM både i 2000 og 2010 også. Om nye 10 år blir forhåpentligvis noen nye med i arrangementskomiteen, avslutter Hans Roar Bakken.
– Det var interessant å «komma att» en tur. 66 år er lenge siden, reflekterer hardhausen fra Løten.
Halstein Ødegård legger ikke skjul på at det var litt spesielt, og er glad for at han er i så god form at han kunne stille til start i årets høydepunkt for mange veteraner.
– Jeg satte veldig pris på å få være med, innrømmer han.
Overraskende
I 1954 var det ei juniorklasse, 17-19 år, da Halstein Ødegård løp inn til NM-gull.
– Det var veldig overraskende, egentlig. Jeg hadde vunnet flere løp i Hedmark og Oppland, men aldri vært lenger sør enn Stange, forteller han.
For ordens skyld; Stange ligger halvannen mil sørvest for Løten.
– Det var andre tider den gang. Da jeg kom til Eiker var jeg nok helt «fræmen» for alle – det var ingen som kjente meg. Og jeg løp over mål uten at noen merket det. Da hadde de allerede utropt en vinner. Han startet foran meg, var fra Oslo og hadde vunnet året før. Alle trodde han skulle vinne nok en gang, humrer Ødegård.
GJENSYN: Halstein Ødegård var blant over 400 deltakere i veteranmesterskapet på Eiker første helga i september. For 66 år siden ble 85-åringen fra Løten norgesmester i juniorklassa i naboterrenget til året mesterskap. Foto: Privat
Bilde i dusjen
Omsider ble glippen oppklart. Norgesmesteren kom fra Løten og het Halstein Ødegård.
– Da hadde jeg allerede gått i dusjen. De fant meg der, og det første bildet av meg ble tatt i dusjen.
85-åringen minnes at han bommet fire-fem minutter på en post, men som han sier: «Je flaug fort».
Årets veteranmesterskap skulle egentlig gått i det samme terrenget som i 1954, Ormåsen. I stedet ble det flyttet til naboterrenget med samme arena som under VM i 1978, delvis som en følge av koronaepidemien.
Vanskeligere
– Terrenget i år var mer kupert og vanskeligere enn i 1954. Du måtte jammen følge med for ikke å bomme. På langdistansen klarte jeg ikke det. Der gikk jeg på et par saftige bomturer, forteller løtningen etter å ha blitt nummer to av tre i H85 – men 38 minutter bak vinneren Finn Åge Østern fra Kongsberg.
Østern vant også mellomdistansen. Da ble Halstein Ødegård nummer tre, men bare drøye tre minutter bak vinneren.
– Målet var å ikke bomme. Det klarte jeg i hvert fall nesten på mellomdistansen. Da gikk jeg rett i åtte av ni poster. På den siste bomma jeg fire-fem minutter. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg «ratt vønni». Men slik er orienteringa.
La opp i 1956
Halstein Ødegårds karriere ble kort, men innholdsrik. To landskamper for juniorer fikk han også med seg, begge mot Sverige.
– Den første gikk i Sunne i 1954. Da slo vi svenskene sønder og sammen. Det var aller første gang et norsk landslag slo Sverige. Året etterpå gjentok vi bedriften.
I 1956 fikk han seg jobb på landbrukskontoret i Løten. Det ble hans arbeidsplass i alle år, de siste årene som landbrukssjef i kommunen.
– Arbeidssituasjonen var ikke forene lig med å trene og satse på orientering. Derfor la jeg opp i 1956, forteller han.
Det skulle ta 55 år før han igjen fant fram knottskoene og kompasset.
Fikk kreft
– Jeg fikk kreft første gang i 2010. For å trene meg opp igjen og holde kroppen intakt, begynte jeg med orientering igjen i 2011. I 2015 hadde jeg en ny kreftoperasjon, men jeg er takknemlig for at jeg har ei god helse og fortsatt kan holde på med dette her, innrømmer han.
«Dette her» betyr bedriftsorientering og treningsløp i Løten stort sett hver uke gjennom sommeren. Pluss et og annet lokalt løp.
– Jeg er ikke så flink til å trene, så da er det godt å ha noen o-løp i delta i. Men jeg har gått mye på ski om vinteren. Jeg har deltatt flere ganger og tatt merket i Birken. I tillegg gikk jeg kortløypa i Marcialonga i 2007 og Kortvasan i 2011. Det ble mitt siste skirenn.
Fetteren til sigurd
Selv om han var borte fra o-idretten i mange år, har Hallstein Ødegård en slektning som han har fulgt med glede i mange år.
– Sigurd Dæhli er fetteren min. Vi har de samme genene. Jeg tror det har litt å si, forteller 85-åringen.
– Det er klart jeg har fulgt med Sigurd. Han er helt spesiell og har jo VM-gull i stafett og en haug med gullmedaljer fra veteran-VM. Jeg synes det er moro med sønnen også, Magne. «Hæn er itte så borte hæn hæll», tilføyer Ødegård.
Helt «borte» er heller ikke juniornorgesmesteren fra 1954, som håper helsa holder til flere o-løp i årene som kommer.
– Men i min alder er det best å ta ett år om gangen. Moro var det i hvert fall å være tilbake på Eiker 66 år etter at jeg vant gull i junior-NM der, innrømmer Halstein Ødegård.
På Sandstad Eidsmos 22-årsdag ble kampen mot Magne Dæhli og Halden litt av en «rysare». Først på oppløpet turte bursdagsbarnet å slippe jubelen løs – hoppende glad.
Men det hadde skjedd mye før de kom så langt.
Lillebror Mats Sandstad Eidsmo og Vegard Kittelsen – begge juniorer – la grunnlaget for dramaet på ankeretappan med hver sin strålende etappe. Sistnevnte fulgte Olav Lundanes på den andre etappen, vekslet først og skaffet de to en luke på godt over to minutter.
Ut på siste handlet det i realiteten om to lag, Halden og Freidig.
Tok feil kart
Håvard Sandstad Eidsmo forteller selv om det han illustrerer som en spillefilm.
– Det begynte med at jeg tok feil kart, 108 i stedet for 109. Heldigvis ble jeg gjort oppmerksom på det fort og tapte bare et par sekunder.
Halden og Freidig hadde lik gafling gjennom mye av stafetten, og Eidsmo lot Dæhli styre løpet i starten. – Opp mot 3. post var det en bratt bakke. Der løp jeg forbi og kom alene til posten. Enten var jeg i tet, ellers var den gaflet, forteller han.
I TET: Mats Sandstad Eidsmo (i midten) viste at Freidig mente alvor ved å ta teten ut på 1. etappen for Freidig. Leiks Oskar Andrén (t.h) vant for øvrig 1. etappen, mens Sander Arntzen (t.v) vekslet som nummer åtte for Asker.
Knuste kompasset
Men nervedramaet hadde bare så vidt begynt.
– På 4. posten knuste jeg kompasset. Jeg har heldigvis bestandig med meg ett i reserve, men jeg ble litt satt ut av å måtte bytte, forteller Freidigs ankermann.
På 5. posten så han Magne Dæhli igjen. Inn til passering lå de sammen, med haldenseren i førersetet. Det samme ut på sisterunden.
– På en av postene på sisterunden så jeg Magne stoppet. Han virket litt nølende og jeg fikk kanskje 10 sekunder da jeg oppdaget posten før ham. Så bommet vi ett minutt sammen før jeg så Magne slapp seg veldig lavt ned mot en skrålipost. Jeg holdt fokus litt mer rett på, men det endte med at vi kom sammen mot de to siste, forteller Eidsmo.
Avgjorde i spurten
Magne Dæhli har flere ganger avgjort til Norges fordel som ankermann i internasjonale stafetter. Men å spurte mot en løpssterk trønder er noe annet.
– Løpinga er klart min styrke, men Magne var tøff . Det var ikke før på selve oppløpet jeg følte meg såpass sikker at jeg turte å snu meg. Det var en ubeskrivelig følelse å krysse målstreken først, innrømmet Håvard Sandstad Eidsmo.
Der ventet to lagkamerater med høy puls og følelsene langt utenpå klubbjakka.
– Vi hadde trua, men visste at alle mann måtte gjøre sine oppgaver for å klare å ta gullet. Det er helt vanvittig deilig, sa lillebror Mats Sandstad Eidsmo.
– Før sesongen satte vi oss et mål om å bli blant de 5-6 beste, men visste det var mulig å kjempe om medaljer med full klaff . Og det hadde vi i dag. Dette var ubeskrivelig deilig, supplerte Vegard Kittilsen.
ankermann Håvard Sandstad Eidsmo tar en piruett i det han innser at Magne Dæhli (skjult) og Halden må gi tapt for Freidig i NM-stafetten i Mostadmarka.
Vanskelig
For Halden ble det «bare» sølv i villmarka i Trøndelag, mens Nydalens Jon Aukrust Osmoen avgjorde kampen om bronsen til Nydalens fordel med Raumar, Bækkelaget og NTNUI hakk i hel.
– Vi er fornøyde med det vi gjorde, så får vi prøve igjen neste år, oppsummerte Lundanes på vegne av haldenserne.
Sjøl forsøkte han å komme ifra på sin etappe, men innså at det ble vanskelig.
– Det er hele tiden en avveining å prøve å finne på noe underveis i løpet. Jeg prøvde, men måtte også ta med i vurderingen at det kom flere lag bak.
Fra Haldens ståsted legger ikke Lundanes skjul på at han hadde ønsket flere gaflingsvarianter. Samtidig er han krystallklar på at Freidig var best.
Heldige
– Vi var heldige som hadde kort gafling i starten på min etappe. Det gjorde at vi fikk ei luke bakover sammen med Freidig, innrømmet Lundanes.
Trøndernes Vegard Kittilsen dro også nytte av samme gafling og ryggen til Olav Lundanes på andretappen. For haldenseren innrømmer at det var han som gjorde grovjobben.
– Det er ingen tvil om det. Men det er slik stafetter er, og Freidig har et veldig løpssterkt mannskap. All ære til dem for å ta gullet, avslutter Olav Lundanes.
Freidige juniorer
Ikke nok med at Freidig sikret seg kongepokal. Vegard Kittelsen og Mikkel Holt sørget for at trønderklubben tok rubbel og bit av herre-gull på mellomdistansen.
DEN SATT: Vegard Kittelsen var storfornøyd etter NM-gull i H19-20. FOTO: TOMMY GULLORD
– På langdistansen ble det mye bom hele vegen. I dag var det tilnærmet prikkfritt, konkluderte Mikkel Holt etter å ha tatt gull foran Hans Urset fra BUL Tromsø og Tobias Alstad fra Frol.
Før mellomdistansen var fokuset på det o-tekniske.
Strekk for strekk
– Jeg vet jeg er bra fysisk, og da blir det som oftest bra dersom teknikken sitter. I dag var planen å ta strekk for strekk. Det klarte jeg å gjennomføre.
Likevel var han overrasket over at det holdt til gull.
– Jeg trodde flere skulle slå meg, men det var nok mange som bommet seg vekk i dag.
Sammen med flere andre trøndere går han på orienteringslinja på Heimdal videregående skole med Terje Maroni som trener.
– Det har jo vært en spesiell situasjon i det siste. Vi har forsøkt å ta alle forholdsregler med tanke på å unngå smitte, og heldigvis har ingen ved skolen testet positivt på korona. Det ville vært kjipt å måtte gå i karantene og ikke fått deltatt i NM, sier unggutten.
GULLFOKUS: En fokusert Mikkel Holt på vei inn til gull på mellomdistansen i H17-18. FOTO: PER IVAR SKINDERHAUG.
Dobbelt i h19-20
I eldste juniorklasse var ikke Freidig snauere enn at de tok dobbeltsier . Vegard Kittelsen vant drøye halvminuttet foran Mats Eidsmo, mens Niels Christian Hellerud fra Halden tok bronsen.
Gullvinner Kittelsen var heller ikke snauere enn at han fulgte Olav Lundanes til døra og vekslet først etter 2. etappen i herrestafetten.
– Det gikk litt fort der det var flatt og teknisk, men jeg følte jeg holdt bra følge i motbakkene. På sistesløyfa hadde vi forskjellig gaflingspost, men jeg tror Olav gjorde en liten feil på posten etter. Da klarte jeg å komme à jour, sa Vegard Kittelsen etter ei strålende Freidig-helg på hjemmebane i Mostadmarka.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
