24Rett før EM i mai ble mannen i huset, Anders Nordberg (43), ansatt som landslagstrener.

Nå skulle det være han som «reiste».

Trebarnsmamma Anne Margrethe Hausken (45) hadde lagt de internasjonalt rettede o-skoa på hylla da sprint-VM 2020 forsvant i Corona-krisa. I stedet for NM 2020 ble det innspilling av «Mesternes Mester» og 80 prosent stilling i Antidoping Norge.

– Joda, ting har endret seg. Nå er det reisene til Anders som styrer planene, sier Anne Margrethe.

Det er fire dager til hun skal ta sesongens femte NMtittel og bli nattas dronning i Lillomarka.

Selv gir hun et dønn ærlig svar til alle som undrer seg hvordan dette er mulig. Hun er 45-år og har lagt opp?

– Jeg liker å trene, trener fortsatt 12-13 økter i uka, har trent veldig mye i mange år og har vært skadefri og frisk i fem år, forklarer Anne Margrethe de som spør. Det skal være slik.

Det skal lønne seg å trene.

Faste rutiner

Det er hverdag i Folke Bernadottesvei 22b på Nordberg i Oslo da Veivalg er på besøk.

I gangen tar skolesekker, klær og sko gulvplassen. Denne dagen er det to ekstra. Sigrid (7) og Tarjei (10) har besøk etter skoledagen – slik de ofte har.

Mamma Anne Margrethe sitter på kjøkkenet i treningstøy. Sammen med ektemann og pappa Anders har hun løpt en times tur. Anders har tatt ekstrasvingen innom Nordberg menighets barnehage for å hente minstemann Aslak (3).

På kjøkkenbordet ligger en lapp til Sigrid – som det gjerne gjør når barna kommer hjem.

«Middag 17.15. Ute og trener. Tarjei er på Lyn-banen».

Idet Anders kommer trillende med Aslak i vogna, kommer Sigrid fra nærskogen der hun har lekt sammen med venninnen Marie.

– Hei Aslak, smiler hun mens hun lettbeint slår hjul mot vogna.

Så er familien Nordberg samlet. Alle fem.

Mens Anne Margrethe går opp for dusjing, tar Anders plassen på kjøkkenet. Stipulert middagstid ser ut til å stemme ganske godt.

– Både Anne Margrethe og jeg er glad i faste rutiner. Vi var nok det da vi begge satset også, sier Anders mens han skjærer grønnsaker til fiskekakewoken.

– Vi spiser alltid ordentlig middag. Ikke noe fancy, men noe alle spiser. Suppe onsdag og taco fredag er fast – så blir det fisk 2-3 ganger i uka.

Trening før frokost

Rutinene er like faste når dagen starter. Opp klokka 06.00. Ei treningsøkt for mor og far – en på spinningssykkelen i kjelleren, en på utetur. Frokost sju-halv åtte før Tarjei og Sigrid går mot Kringsjå skole og Anne Margrethe leverer Aslak til barnehagen der alle ungene har gått.

Anne Margrethe har bodd i den samme gata tett opp til Sognsvann og Olympiatoppen i nær 20 år. Riktignok i tre forskjellige leiligheter, men hele tida Folke Bernadottes vei. Anders i 15 år og de siste sju åra i 22b.

Utvendig er rekkehuskjeden i sameiet der Anders er styremedlem, betydelig opprustet. Inne i 22b ble det malt to rom da de flyttet inn. Det er det. Andre ting har vært viktigere.

– Det er et bra utgangspunkt for fysisk trening. Marka innbyr til tøffe økter både sommer og vinter, sier Anders over wokpanna.

Han lager mat med ispose tapet rundt ankelen. Smertene 43-åringen kjente helt på slutten av sitt bronseløp på NMs mellomdistanse i Kilebygda ei drøy uke før, må repareres før natt-NM fire dager fram i tid.

– Om natt-NM hadde gått i dag eller i morgen, ville det nok ikke gått, sier han.

– Aldri i tvil

1. mai startet han i jobben som landslagstrener. Rutinen og er- faringene han selv har fra mesters-kapene som blant annet ga fem VM-medaljer, var gode å ha da første dag på jobben nærmest var «reis til sprint-EM» i Sveits.

Familierådet hadde gitt ham full backing i og ta trenerjobben. Han har ikke angret.

– Det var ikke lett å bytte midt i en sesong. Drøye sju år som trener i Nydalens SK er et tegn på at jeg har trivdes, men jeg var aldri i tvil da jeg fikk sjansen.

Utenlandsreiser midt i en ny coronabølge betyr utfordring, men han er imponert over logistikkjobben som var gjort.

– Jeg var sikker på at mange ikke fikk reist, men alle har kommet fram i hele år. Janne (Salmi) har hatt imponerende kontroll.

For Anders betyr den nye jobben færre kveldstreninger og utsetting av poster, men desto fl ere reisedøgn. Han regner 80-100 reisedøgn på samlinger og mesterskap.

– Mye har dreid seg om å få unna mesterskapene. Foreløpig har jeg ikke vært på klubbesøk. Strukturen rundt dette blir klarere utover høsten, men det blir nok mer treningsoppfølging spisset mot mesterskap, sier han mens han også snakker litt med Aslak på gulvet ute i stua.

– Det er hjullaster og det er gravemaskin, forklarer Aslak oss.

Han har god oversikt over bilene som står parkert litt her og der.

– Hjemmekontor er forskjellen

Denne uka er familien fulltallig hver dag. Anders er hjemme igjen fra Trondheim der Toppidrettsstudiet som Olympiatoppen eier – men NTNU har ansvar for, gjennomføres i fire intensive bolker.

Rett over helga – etter Lillomarkas natt-NM, etter Kolls sprint med Nordbergs hus på kartet – og etter Norgescupavslutningen i Lillomarka, er reisebaggen igjen i bruk. Verdenscupavslutning i Italia med påfølgende samling betyr igjen at Anne Margrethe styrer hverdagene hjemme på egenhånd.

– Hjemmekontor gjør hele forskjellen. Det gjør det enklere når Anders er på reise, sier Anne Margrethe.

Hun innrømmer at det har vært litt kaos etter sommeren. Hun har holdt fast i treningsrutinene, men det har bydd på utfordringer.

– Stadige meldinger – «ny smitte på skolen – test nødvendig» – har skapt logistikkutfordringer. Sigrid har sikkert vært gjennom 10 tester, Tarjei omkring fem en måned etter skolestart.

Nye ambisjoner

Selv har hun ambisjoner i jobben ved Antidoping Norge der hun jobber mot særforbundene og «Rent særforbund». Hun har fått i gang sin egen baby på facebook der særforbundene får nødvendig info.

– I tillegg til å være en backup mot det medisinske apparatet rundt fritak for regler, jobber jeg også med den internasjonale avdelingen, sier farmasøyten som disputerte for sin doktorgrad allerede i 2013. Det er spennende.

Innimellom alt har hun også tid til noen idrettsfag ved idrettshøyskolen. «Jeg føler jeg trenger det i tillegg.»

– Pappas pizza er best

Stipulert middagstid er nok oversteget da alle fem sitter rundt bordet i stua. Fiskekakewoken går ned, men Sigrid er klar:

– Taco og pizzaen som pappa lager, er best. Mammas pizza er Grandiosa, men mamma lager suppe onsdager. Hun mener hun er topp-1 i familien til å slå hjul.

– Men Tarjei slår meg i å stå på henda, innrømmer hun.

– Jeg kan stupe kråke, sier treåringen Aslak i tripptrappstolen på enden av bordet.

Han har allerede en medalje i N-Åpen. Sigrid og Tarjei har for lengst gjennomført flere løp.

– Det er kjedelig ikke å ha resultater, sier Tarjei.

– Er jeg på sisteplass, må jeg trene mer, sier han og får motstand av Sigrid.

– Jeg liker ikke resultater. Jeg vet det kommer noen foran meg og noen bak meg, sier hun.

Barneidrettsbestemmelsene har ofte vært diskutert rundt bordet i stua.

– Jeg tror reglene vi har får flere til å fortsette lenge, sier mamma.

Da mamma vant NM-sprinten første helga i september og kom hjem med kongepokalen, var det lapp på døra til 22b. «Her blir det fest», sto det. Bordet hadde hvit duk og middagen var klar.

Kongepokalfest

Det var fest for mamma som tok kongepokalledelsen i huset.

Mamma – Pappa 2-1. Kanskje burde det vært tillagt «etter ekstraomganger».

De tre pokalene har fått plass i hylla under krystallkula Anders fikk som «Årets forbilde» på Idrettsgallaen i 2010. Den fortjener å stå øverst, fastslår Anne Margrethe.

– Jeg ble ikke overrasket over at hun vant. Jeg regnet med at hun ville kjempe i toppen, sier Anders om kongepokalløpet.

– Men du ble litt sur, sier Sigrid og smiler mot pappa. – Nå har hun to og du har en.

Selv om konkurrentene kanskje ikke tror det er sant, blir Anne Margrethe og Anders også ett år eldre for hvert år. Men de kommer ganske sikkert til å løpe fort også de neste årene.

– Jeg er blitt glad i morgenøktene klokka 06 som Anders innførte. «Du får overtaket på dagen», sa en bekjent. Men løpene er ikke så viktige. Jeg har stor glede av ei hardøkt som vi finner fram til sammen. I sommer ble det ingen ferieløp, men trening på mange kart i tre uker, sier Anne Margrethe.

Treningsgleden forsvinner ikke

– Jeg skal leve godt med litt mindre trening, men blir overrasket om jeg mister treningsgleden, sier Anders og legger til med et smil:

– Jeg trener nok sikkert også når jeg er 70 og 80 år og vil «føle meg» like sterk.

Storstafettene – Tiomila, Jukola og 25-mann – blir høydepunkter de nærmeste årene, men familien Hausken Nordberg blir nok også ofte å se på mindre løp. De trives med den avslappende stemningen og blant kjentfolk på løp.

– Etter hvert håper vi å kunne være med å bidra på ei klubbtrening eller to i uka.

– Så blir det kanskje også tid til normale familieferier?

– Ferieløp ja, men en ting er nok sikkert: En vanlig ferietur til USA eller Spania er ikke noe for oss, sier de samstemt.

Porsgrunn OL (POL) er en av de eldste spesial- klubbene for orientering, men den store veksten startet for alvor da Hans og Ellen Mathisen flyttet til byen i 1962.

Og det var Norsk Hydro som lokket. Spennende arbeidsplasser på Herøya tiltrakk seg sivilingeniører fra NTH i Trondheim i et stort antall.

Ganske raskt ble de mange i POL; Therkelsen, Tellesbø og en hel haug andre.

– I min oppvekst trodde jeg at alle ungdommer var sønner eller døtre av sivilingeniører på Hydro som løp orientering forteller Terje Mathisen.

Opplagt var det kanskje ikke, men at både han og etter hvert fire yngre søsken ble o-løpere, var ikke overraskende.

Høyt og lavt

– I begynnelsen var det jo bare Hans og jeg som løp, og det var ikke barne-pass og småtroll. Vi måtte prøve å finne noen som kunne se etter barna mens vi løp, sier mor, bestemor og oldemor i o-flokken, Ellen Marie Mathisen

– At de orket å passe barna våre skjønner jeg ikke. De var jo høyt og lavt. Om vi lette etter Terje, fant vi han som regel i toppen av et tre.

Både Ellen og Hans Mathisen løp for Store Bergan før de flyttet til Porsgrunn. Det fortsatte hun med, inntil det dukket opp noen andre damer i POL også.

– Da ble det selvsagt Porsgrunn OL også for meg også, forteller hun.

Veldig moro

Hans Mathisen døde av kreft som 76-åring, mens Ellen fortsatt er aktiv i klubben i en alder av 88 år. Ikke minst innen turorientering var hun en av drivkreftene i mange, mange år.

Da 75-års jubilanten Porsgrunn OL arrangerte NM-uka i Kilebygda, var hun selvfølgelig på plass på NM-arenaen.

– Det er veldig moro å komme hit og møte voksne mennesker som jeg lærte opp for mange år siden, sier Ellen Mathisen – mor til fem, bestemor til tolv og oldemor til fem.

Selv satt hun betraktende i camping-stolen med god oversikt over løperne som rundet arenaen på mellom-distansen, mens oldebarna ivrig heiet på onkler og tanter.

Oldebarnet Sofie – datteren til Christian Bøen og kona Silje i Kristiansand – hadde forøvrig gardert seg på plakaten hun hadde laget ved frokost-tid.

«Heia Porsgrunn og Kristiansand», sto det – så gjorde hun ikke forskjell på noen.

Dataens inntog

Selv har Ellen holdt det gående i alle år og har lov til å skryte av å ha deltatt i Sørlandsgaloppen (SG) hvert eneste år siden starten i Høydalsmo i 1965.

SG hadde neppe blitt på populært og stort som det ble utover på 1970-tallet, uten Hans Mathisen.

– At det ble poengberegning i Sørlands-aloppen, var hans fortjeneste, sier hun.

Eldstesønnen Terje utdyper:

– Omtrent samtidig med at 5-dagers i Sverige fant ut at de ble så store at de måtte ta i bruk data, gjorde Sørlands-galoppen det samme. Tidlig på 1970-tallet fikk de som en av de første her i landet, installert en stormaskin på Hydro på Herøya. Fatter’n og noen kollegaer tok denne i bruk også for å håndtere tidtakingen i Galoppen.

Proffe punchedamer

Til å behandle innkommende, manuelle tider levert med bil eller endog småfly til Herøya, ble det ifølge Terje Mathisen brukt profesjonelle punchedamer ansatt på Hydro.

– De gjorde aldri feil og la inn alt manuelt. Magne Klovning ble også dratt med inn i tidtakingen. Han var en kollega av far og ble etter hvert hekta på orientering også. Han rundet nylig 80 år og er fortsatt involvert i o-idretten.

Sjøl anskaffet Terje seg sin første PC i 1982, lenge før «hvermansen» visste hva en PC var. Et par år seinere var det han som håndterte tidtakingen på SG med et fåtall PC’er til disposisjon – med 25 000 startende per år.

Mer moderne og kraftigere maskin-vare har Terje Mathisen brukt når han sammen med Jan Kocbach og Henning Spjelkavik i nyere tid har utviklet karttjenesten MapAnt, en formidabel oppgave til glede for både o-løpere og andre.

Bemerket

Men også ute i løypa har familien Mathisen gjort seg bemerket. I mange år vant de familiepokalen på SG i gjennomsnitt omtrent hvert andre år. Litt før dette, i et løp i Vestfold vant de «rubbel og bit».

– Vi var fem som stilte til start – og fem som vant hver sin klasse, forteller Terje.

To år yngre Knut var den av søsknene som nådde lengst. Han «led den skjebne» å tilhøre samme generasjon som Øyvind Thon, Morten Berglia og Tore Sagvolden. Derfor ble det aldri noe VM for hans del, «bare» Nordisk mesterskap og pene NM-plasseringer. I dag er sønnen Hans Petter blant landets absolutt bedre seniorer.

– Men Christian Bøen er nok den mest løpssterke i familien. Han tok NM-gull som junior og har vært blant de ti beste i Norseman, forteller onkel Terje.

Fem seire i o-cupen

Det er umulig å komme utenom O-cupen og familien Mathisen.

På 1970- og 80-tallet var den stor og samlet landets o-klubber til dyst – en lagcup som ble arrangert på samme måte som fotball- NM, men med flere lag både i de innledende rundene og i den avsluttende finalen.

Porsgrunn OL vant cupen hele fem ganger. I tillegg har Knut Mathisen vunnet cupen flere ganger sammen med Halden. Ingen har flere cupseire enn nest eldstemann i søskenflokken Mathisen.

– På den tida var nok O-cupen det aller største for klubben, sier Eli Wiig, som er mor til tre og bestemor til fire.

– Pappa var en rimsmed og hadde alltid diktet sang som vi sang på bussen på vei til o-cupen, mens mamma var den som «dro med seg» folk og sørget for lagfølelsen. Hun så o-cupen som en mulighet til å rekruttere o-løpere i alle aldre.

12-seter til england

Sammen med Hans og familien har mor Ellen jaktet postskjermer i mange land. Etter at ektemannen døde har hun vært på o-reise i veteran-VM i Brasil sammen med Knut og med Eli på o-cruise i Karibien.

Sommeren var som regel synonymt med o-løp for storfamilien. Og Eli glemmer ikke da et samlet familieråd endte i tur til Storbritannia og Jan Kjellströms Minnesløp i 1975.

– Det var stort på den tida. Jeg husker vi sparte penger og reiste til England i påsken istedenfor til Hytta i Tinn, forteller hun.

Dette var også i ei tid da det ikke var vanlig å fly.

– Far kjøpte en 12-seter Ford Transit – en familiebil som vi dro på o-løp med. I den bilen fikk vi også plass til andre. Den dro vi også til England med. Vi kjørte ferge, å fly var ikke et alternativ, forteller Terje Mathisen.

For en ting er sikkert: O-idretten i Grenland hadde ikke vært den samme uten familien Mathisen.