Måned: oktober 2018

4. plass på sprintstafetten var en ørliten opptur som gjør veteranen Øystein Kvaal Østerbø til betinget optimist på norske sprinteres vegne.

Øystein Kvaal Østerbø er en av få nordmenn som har prioritert den korteste o-distansen. Allerede i 2004 VM-debuterte han i Västerås. Til årets individuelle VMsprint ble trønderen vraket, noe han ikke var udelt begeistret for.

– Jeg var ikke fornøyd med uttaket. Jeg mener jeg burde fått løpt, og tror jeg kunne gjort det bedre enn de som deltok i Latvia.

Jeg mener jeg har kapasitet til en plassering blant de ti beste, fastslår 37-åringen.

 

INGEN TOPP 10

Det klarte ingen av nordmennene som sto på startstreken i Riga. Håkon Jarvis Westergård ble best av gutta på 13. plass, slått med 41 sekunder av gullvinner Daniel Hubmann fra Sveits. Tim Robertson fra New Zealand tok sølvet, slått med ett sekund, mens Andreas Kyburtz fra Sveits knep bronsen.

Verken Trond Einar Moen Pedersli eller Jon Aukrust Osmoen var topp 20. Danske Maja Alm tok sin fjerde VMtittel på sprinten da hun vant foran Tove Alexandersson fra Sverige og Judith Wyder fra Sveits. Beste norske kvinne var Sigrid Alexandersen på 18. plass. Silje Ekroll Jahren og Ingjerd Myhre fikk enda mer beskjedne plasseringer.

 

OPPLØFTENDE STAFETT

Kvartetten Silje Ekroll Jahren, Øystein Kvaal Østerbø, Håkon Jarvis Westergård og Andrine Benjaminsen sørget imidlertid for an aldri så liten opptur med 4. plass på sprintstafetten.

– Realistisk er vel det det beste vi kunne håpet på. De foran oss er bedre, fastslår Øystein Kvaal Østerbø etter stafetten som ble vunnet av Sverige foran Sveits og Danmark.

– Hva er det som mangler for å ta steget opp på pallen?

– Jeg tror vi mangler eneren, slik som for eksempel Danmark har i Maja Alm. Vi hadde fire jevne løpere som alle løp bra, men det holder ikke helt til å kjempe helt, helt der oppe, erkjenner Øystein Kvaal Østerbø.

 

POSITIV UTVIKLING

Og selv om han medgir at den norske sprintinnsatsen i VM var litt på «på stedet hvil», ser han også positive tendenser for norsk sprintorientering. – Jeg synes jeg ser en positiv utvikling. 4. plass på sprintstafetten er blant det beste vi har gjort i VM. To juniorer kvalifiserte seg til sprinten i EM, og jeg tror en del av dem er gira for å satse på sprint.

– Hva skal til for å ta det siste steget?

– Det handler mye om å være dedikert, å prioritere og trene spesifikt mot sprint. Jeg tror også du må være villig til å oppsøke relevant sprintterreng både for trening og konkurranser. Det finnes nok av muligheter ute i Europa, og da handler det om å være innstilt på å reise litt og delta i disse konkurransene, påpeker veteranen fra Trondheim.

 «DET HANDLER MYE OM Å VÆRE DEDIKERT. Å PRIORITERE OG Å TRENE SPESIFIKT MOT SPRINT»

 

TETTERE I TOPPEN

Den største forskjellen han har sett etter snart 15 år som landslagsløper, er nivået i toppen. – Det var noen som løp fort før også, men i dag er det mye tettere i toppen. Det er mange flere som satser på sprint, og du får ikke lenger en god plassering hvis du er 30-40 sekunder bak.

– Hvor er det skoen trykker? – Jeg tror det er kortstrekkene med intensiv kartlesing vi taper mest tid på. I moderne sprintløyper er det en utfordring å utnytte løpskapasiteten. I Norge tror jeg også det handler litt om holdninger. Å prestere i skog henger fortsatt høyere. I Sveits og Sverige er det annerledes. Der løper også alle sprint, fastslår Kvaal Østerbø.

 

SATSER MOT 2020

Han tror imidlertid det er en holdningsendring på gang også her i landet, men synes utviklingen går litt sakte.

– Men NOF har jo tatt litt initiativ, og det er positivt. Jeg tror også det er fullt mulig å kombinere skog og sprint, men da må du trene ukentlig på begge deler, sier trønderen. Både i Japan i 2005 og på hjemmebane i Trondheim i 2010 var han tideler unna en VM-medalje på sprinten. Og 37-åringen har på ingen måte tenkt å legge inn årene.

– Jeg har begynt å tenke på sprint-VM i 2020. Det føles behagelig å få to år på seg til å forberede seg til det mesterskapet. Det kreves faktisk for å hevde seg i toppen, og akkurat nå er jeg innstilt på å forberede meg maksimalt til det første, rene sprint-VM om to år, sier en offensiv Øystein Kvaal Østerbø.

Gaute Hallan Steiwer reiste til VM med en oppgave: Langdistansen. Så ble Olav Lundanes syk foran stafetten.

– Jeg var spent og nervøs. Når du har vunnet de to foregående VM-stafettene, er det på en måte bare gull som teller. Det forteller debutanten som håndterte 1. etappen på mesterlig vis.

 

BESKJED I 11-TIDA

Oslo-gutten, som nå bor i Fredrikstad, reiste til Latvia dagen før stafetten, uvitende om hvilken oppgave som ventet. – Da jeg kom til Latvia, løp jeg gjennom ei Model Event-løype. Det var først på kvelden jeg hørte Olav ikke følte seg helt i form, forteller Gaute som var stafettreserve. Der og da valgte han å ikke bruke mye energi på akkurat det.

– Jeg måtte bare legge det bort hvis jeg skulle få sove, forteller han. Påfølgende morgen spurte romkamerat Eskil Kinneberg om han var spent.

– Det var vel da jeg for alvor forsto at det kunne bli stafett på meg. Beskjeden fi kk jeg i 11-tida, fem timer før stafetten startet.

 

«OH, SHIT»

– Jeg tenkte – «Oh, shit». Selvfølgelig hadde jeg lyst til å løpe og var glad for å få sjansen. Men jeg var spent på hvor tøft det ville bli. Da debutanten stemplet først på 1. posten og siden var i tet ved passering arena, følte han også at han hadde fått den nødvendige roen i løpet. – Jeg merket at det gikk greit fysisk og at jeg hadde kontroll på feltet. Midtveis på sisterunden fi kk jeg også ei luke og forhåpninger om å skaff e Eskil ei lita luke til de andre lagene ut på 2. etappen.

 

IRRITERENDE BOM

Gaute vekslet i tet, men med flere lag hakk i hæl. – Uten å dvele alt for mye ved det, fi kk jeg en liten bom mot slutten. Men det var irriterende. Jeg hadde absolutt muligheten til å dra ifra. Dermed ble det en thrilleravslutning med åtte-ni lag innblandet i medaljestriden til langt ut på den siste etappen. – Eskil hadde også en liten bom mot slutten, mens Magne bommet litt i starten. Heldigvis avsluttet han slik han pleier å gjøre. Jeg hadde definitivt ikke trodd jeg skulle stå igjen med et VM-gull før mesterskapet. Det er gøy å ta med seg, innrømmer 28-åringen.

 

NÆR MÅLET PÅ «LANGEN»

På langdistansen var målet en plass blant de ti beste. Det holdt nesten, uten at han er misfornøyd med en 12. plass i debuten på en individuell skogdistanse i VM.

– Jeg hadde absolutt lyst til å gjøre et løp uten store feil. Men det ble kanskje litt for defensivt, erkjenner han. Likevel er han fornøyd med å ha fulgt planen og at avstanden til de foran ikke var avskrekkende. – Det var under to minutter fram til Eskil på 6. plass og fire minutter bak sølv. Det tar jeg med meg videre og håper på en ny sjanse og litt mer offensiv løping i Østfold neste år, avslutter Gaute Hallan Steiwer.

Magne Dæhli avgjorde for tredje gang på rad

– De fire siste årene har jeg løpt bedre i stafett enn individuelt. Av en eller annen grunn klarer jeg å skjerpe meg til stafetter på en måte som jeg ikke klarer individuelt. Det sier stafett-sluggeren fra Løten og Halden – ankermann for Norge både i Strømstad for to år siden, i Estland i fjor og nå år i Latvia. Der sikret han stafettgullet sammen med reserven Gaute Hallan Steiwer og Eskil Kinneberg.

 

SLØVE BOMMER

Men det startet ikke så godt for den norske stafett-sluggeren.

– De to første postene gikk greit, men det ble et par sløve bommer på de to neste postene. Da var jeg ikke helt til stede. Heldigvis klarte jeg å nullstille ved passering arena, og spesielt første del av andrerunden var bra. Der fikk jeg ei luke, sjøl om jeg hadde litt lange gaflinger.

Åtte-ni mann var med i medaljekampen da det spisset seg til mot slutten. Det var på et langstrekk mot slutten Magne Dæhli fikk den nødvendige luka som avgjorde stafetten. – Jeg så på kartet og vurderte to veivalg som ganske jevne. Men det jeg tok virket litt mer fristende – det så hakket bedre ut, forteller Norges ankermann.

 

SPENT

Det viste seg å stemme. Og da Magne så at alle andre tok det andre veivalget, ga han full gass på gresslettene inn mot posten. – Da jeg forsto at jeg var alene, løp jeg alt jeg kunne. Jeg var spent på om det ville dukke opp noen andre inn mot posten, men det gjorde det heldigvis ikke. Det var deilig å ikke møte noen der. Da skjønte jeg at jeg var først, forteller han. Derfra og inn hadde 31-åringen stålkontroll. – De siste strekkene var ganske lette. Jeg hadde et gir til hvis jeg hadde trengt det, forteller Magne Dæhli, som er den eneste som har vært med på alle de tre siste triumfene på VM-stafetten.

 

I SØPLEBØTTA

De to individuelle distansene gikk ikke slik som 31-åringen hadde håpet. 7. plass på lang- og 19. plass på mellomdistansen var langt under pari – ja, rett og slett to løp for søplebøtta, ifølge Magne.

– Jeg har såpass mange plasseringer fra fire og nedover at 7.- og 19.- betyr ingenting. Det var langt under det jeg hadde håpet på, fastslår han. Hvorfor han fortsatt mangler en innertier individuelt, er det store spørsmålet.

– Det virker som jeg skjerper meg når presset blir større, slik som i stafetter. Nøkkelen blir å løse det – å ha den samme spenningen – også individuelt. Det handler nok mye om det mentale, så det er noe jeg må prøve å løse til VM i Østfold neste år, avslutter Magne Dæhli.

 «DET VIRKER SOM JEG SKJERPER MEG NÅR PRESSET BLIR STØRRE, SLIK SOM I STAFETTER.»

 

Om jeg er fornøyd med VM? Olav Lundanes drar på et «ja». Han tok sitt femte langdistansegull, men vil aldri glemme missen på mellomdistansen.

– Feilen jeg gjorde på 12. posten på mellomdistansen står som det mest ergerlige øyeblikket i min o- karriere. Det ble et VM med veldig blandede følelser, sier han. 2018-sesongen hadde gått helt uten problemer. Før VM snakket han om at det nesten hadde gått for greit. Ingen skader. Ingen sykdom. Selv tror han at han aldri har vært i bedre form til et mesterskap.

 

FOKUS PÅ MISSEN

Så kom nedturene før oppturen på langdistansen. Først missen på en mellomdistanse der han virkelig var i gullfl yt. Så magen. Forstoppelse og plager som gjorde at VM-stafetten gikk vasken. I ettertid – selv med det imponerende gullet han avsluttet med, vet han hva som blir hovedfokuset framover. Ikke gulltriumfen, men bommen. De to minuttene på 12. posten klokka 16.58 latvisk tid tirsdag 7. august 2018.

– Det var Jørgen (Rostrup) også rask til å understreke, sier Olav. – Fokuset vil ligge mest på det som ikke gikk så bra. Jeg kommer til å bruke det hele veien mot neste års VM, men det gjelder ikke å bli for desperat. Han skjønner ikke helt hva som skjedde mens han forserte de paddefl ate meterne mot 12. posten. I utgangspunktet var det ingen stor feil – og den eneste han gjorde i et ellers svært godt løp. To minutter i dass. I mål var marginen 42 sekunder til Eskil Kinnebergs gull.

– Om jeg var skuff et og sint? – Ofte kan jeg bli sint og irritert. Denne gangen bare lei og deprimert. At Eskil tok gullet – det var artig det, men det betydde ingenting der og da. Så ærlig må jeg være. Jeg føler at jeg har gjort en feil når han slår meg.

 

MAGEN STOPPET HAM

Dagen etter, under middagen kvelden før stafetten, føler han seg veldig dårlig. Han blir kvalm veldig raskt. Stafetten står i fare.

– Jeg veit fortsatt ikke hva og hvorfor det skjedde. Jeg har ikke hatt mageproblemer på tre-fire år. Jeg har gjort tiltak for å holde meg frisk. Kanskje var det skuffelsen og frustrasjonen etter nedturen på mellomdistansen som slo ut.

Torsdag morgen – stafettdagen – var det litt bedre. Sammen med landslagssjef Jørgen Rostrup gikk han seg en tur – testet kroppen med noen drag.

– Det var altfor vondt. Urealistisk å løpe. Det var sjanseløst. Fra sidelinja måtte han følge sin vikar Gaute Hallan Steiwer, Eskil Kinneberg og Magne Dæhli på vei mot Norges tredje strake stafettgull.

– Det var helt greit, sier perfeksjonisten og kan ikke unnlate å pirke på gjennomføringen. – Gullet var jo fantastisk, men jeg synes de løp litt for dårlig. Alle tre gjorde små feil, men Sveits gjorde enda flere og Sverige… Derfor ble det gull, sier Olav som igjen lot seg imponere av Magne Dæhlis avslutning.

– Han har en fantastisk evne til å komme først i mål – det er det bare å bøye seg i støvet for.

 

USIKKER FØR LANGEN

Det var ikke bare den norske troppen som var spent på om langdistansespesialisten kunne stille opp for å forsvare de to siste gullene på avslutningsdagen. Han var spent selv også.

– Det føltes ganske bra fredag og da lørdagen kom, bestemte jeg meg bare for å være meg selv. Jeg så ingen grunn til å åpne forsiktig, prøvde heller å gjøre som om ingenting var skjedd. Men han innrømmer at han var litt usikker. Både spent i forhold til presset om nytt gull og om han hadde energinivået etter mageproblemene.

– Jeg var litt bekymret i perioden rundt passering, men det går gjerne litt opp og ned. Etter runding var det et litt flatt parti. Det passet nok bra. For mens de to med høyest fart midt i løpet, Fabian Hertner og Magne Dæhli, gjorde noen feil, fortsatte Olav Lundanes å male på.

 

MYE FØLELSER

Til slutt var det ingen tvil. Ingen kunne hindre hans femte VM-gull på langdistansen.

– Det ble mye følelser da jeg forsto at det ble gull. Hele mesterskapet ble spesielt med nedturene før avslutningen, sier Olav Lundanes som raskt fikk klem av samboer Ida Marie Næss Bjørgul som skal føde i begynnelsen av november.

Nå er paret tilbake i huset i Halden etter to år i finske Åbo. – Årene i Åbo har vært viktige. De har løftet meg ytterligere, sier Olav som gjør sin siste jobb for Paimon Rasti i det finske mesterskapet.

– Det betyr at jeg jeg får med meg bare langen under NM i Vegårshei. Kjedelig at det kolliderer, men det var naturlig å løpe stafetten i Finland som en avslutning etter fine år der borte.

På femteposten overtok han ledelsen fra svenske Gustav Bergman (5. pl). Derfra styrte Lundanes i vanlig stil.

– Planen var å løpe «hvitt» – en vanlig taktikk i baltisk terreng, sier han om taktikken for løpet.Den klarte han å følge selv om det ble en del «slåssing» i grønne områder med gjørmete bunn.

– Det var vel bare ved 15. posten (30 sekunders tap mot bestestrekktid) jeg ikke hadde full kontroll, sier Lundanes til Veivalg.

 «FOKUSET FRAMOVER VIL LIGGE MEST PÅ DET SOM IKKE GIKK SÅ BRA.»

 

USIKKER PÅ FARTEN

Underveis hadde han «bare» fire bestestrekktider, men lå til gjengjeld bare 1-10 sekunder bak på 13 strekk. Han tapte 55 sekunder til 13. posten med nesten samme trasee som de andre – «litt dårlig gjennomført og en down fysisk». I tillegg 30 sekunder med sti rundt mot 17. post.

– Hadde du gullfølelsen underveis?

– Jeg var veldig usikker og hadde ikke helt trua. Det hjalp at jeg tok igjen Martin Regbom, men jeg skjønte ikke helt hva de ropte ved passering arena. Kongen av langdistanse var oppmerksom på nøkkelstrekkene der det gjaldt å unngå fellene.

– Jeg leste en del på 8.-9.-strekket og så høyremuligheten. Den anså jeg som en felle. (som sølvvinner Glibov gikk i). Han valgte venstre som de fleste andre, men var litt i tvil om traseen på første del av strekket.

 «PLANEN VAR Å LØPE «HVITT» – EN VANLIG TAKTIKK I BALTISK TERRENG.»

 

FIKK EN DOWNPERIODE

– Mot 17. posten valgte jeg sti og brukte masse tid på å finlese strekket 19.-20. Jeg fintelte kurver og fant ut at det var bare 3-4 kurver ekstra med rett-på-varianten. Glibov valgte tilsvarende, men vi tok 50 sekunder på de øvrige. Tross mageproblemene som hadde satt ham ut av stafetten to dager før, startet han på Lundanesvis: Full fart.

– Jeg fikk en dårlig periode mellom 12.-19. og våget å ta bare en energi-gel ved runding, men kom meg igjen mot slutten, sier mester-Olav. I den «dårlige perioden» nærmet Fabian Hertner seg og var omkring minutter bak etter en times løping da han jaget sammen med Magne Dæhli som hadde fått opp farten. Så gjorde de sammen noen småfeil mens Olav Lundanes jaget sikkert videre. Da går det som det ofte går. Gull!

Ingen har fulgt Eskil Kinneberg tettere enn Kjell Puck siden årets verdensmester på mellomdistansen kom til IFK Göteborg i 2012. Han tror eleven har enda mer å gå på i årene som kommer.

– Eskil har potensial til å utvikle seg til en enda bedre løper. Det er mange om beinet, men jeg mener han er en het kandidat til også å vinne en VMlangdistanse. Kanskje allerede neste år, sier Kjell Puck.

Han var en av de mest profilerte personene bak Halden Skliklubbs framgangsrike elitesatsing. I 2008 ble han lokket over riksgrensa. Siden har han vært sentral i oppbyggingen av IFK Göteborg, som rådgiver, trener og lagleder.

I 2012 kom en ung nordmann til klubben. I dag er han 26 år, verdensmester og IFK Göteborgs frontfigur. Navn: Eskil Kinneberg.

 

 

LITT TILFELDIG

– Jeg tror det var i 2011 jeg leste en sak i Veivalg. Eskil ga uttrykk for å være villig til å flytte på seg for å nå sitt store mål; bli verdens beste o-løper, forteller Kjell Puck. Resten er egentlig historie, men ifølge IFKprofi len var det også litt tilfeldig at han kom i snakk med Raumar-løperen.

Hovedpersonen sjøl bekrefter at Kjell Puck kanskje er den som har stått ham aller nærmest siden han flyttet til Sverige.

– Han har vært en viktig støttespiller, en samtale- og sparringpartner. Sammen med alle lagkamerater i IFK Göteborg har han bidratt til min utvikling som o-løper, forteller Eskil Kinneberg.

«DET TOK LITT TID FØR DET SANK INN, FAKTISK. JEG SOVNET IKKE AKKURAT MED EN GANG DEN KVELDEN.»

 

 

BEDRE ENN FORVENTNING

26-åringen var med på det norske gullaget som vant stafetten i fjorårets VM i Estland. Individuelt sto han uten VM-medalje før årets mesterskap i Latvia.

– Målet der var å ta en individuell medalje samt gull i stafetten. To gull var litt bedre enn forventet, forteller en nøktern Kinneberg, som også løp midtetappen på det norske stafettlaget. På mellomdistansen åpnet han litt rolig og lå noen sekunder bak på 1. posten.

– Det var etter planen. Jeg ville komme ordentlig inn på kartet, men så fikk jeg en liten bom på 6. posten. Men det var et bra løp, forsikrer han. Daniel Hubmann var den eneste som startet bak romerikingen. I mål var han seks sekunder bak.

 

SPENNENDE VENTETID

– Det var noen spennende sekunder å vente på han. Heldigvis slapp jeg å vente så lenge, og det var morsomt at det holdt. Det tok litt tid før det sank inn, faktisk. Jeg sovnet ikke akkurat med en gang den kvelden, forsikrer gullgutten. Eskil Kinneberg er flasket opp i Raumar OL, klubben han fortsatt løper for i hjemlandet. Kjell Puck tror skoleringen derfra har vært avgjørende for elevens utvikling.

– Han hadde med seg en god basis fra Raumar da han kom til Göteborg. Men som mange andre har han gått den tøff e veien. Han fikk noen slag i ansiktet i form av sykdom og skader et par sesonger. Men jeg tror han ble herdet av det – og på sikt styrket som o-løper av både det og det ansvaret han tidlig fikk som ankermann på de store klubbstafettene somTiomila. Du er tøff i hue når du i så ung alder slår Thierry Gueorgiou og Magne Dæhli på ankeretappen, hevder Kjell Puck.

 

LÆRTE Å TRENE TØFT

Herdet innrømmer Eskil at han også ble av å konkurrere i både langrenn og skiskyting fram til midten av junioralderen. I orientering var han hele tiden blant de aller, aller beste, uten at han helt kjøper betegnelsen barnestjerne.

– Men i de andre idrettene måtte jeg jobbe litt mer og trene hardere for å bli god. Jeg lærte en del av det, at du får igjen for å trene mye, forteller han. – Først og fremst har Eskil gjort jobben sjøl. Han har turt å følge drømmen for å nå det store målet, og vært villig til å satse 100 prosent for å bli verdens beste, sier Kjell Puck. Denne holdningen mener han har vært helt avgjørende for eleven.

 

VIKTIGE FORBILDER

– Eskil er ikke den som plager andre folk. Han er heller ikke den som klager, men biter i stedet tenna samme og trener enda hardere, sier IFK-arkitekten. Eskil mener også det har vært viktig å ha Olav Lundanes og Magne Dæhli som forbilder og noen å måle seg mot på landslaget.

– Da har jeg hele tiden hatt noen å sammenligne meg med og matche meg mot på trening og samlinger. For min del har det vært veldig bra – akkurat som matchinga på hverdagstreninga i IFK Göteborg, påpeker han. Det var liksom bare en person som manglet for å gjøre historien fullkommen i Latvia, Eskil Kinnebergs kanskje aller største fan. O-skribent Harald Andresen døde i fjor vår.

– Det var bestandig morsomt å ha han med på o-løp. Harald gjorde en bra jobb for o-sporten, og det hadde vært artig om han hadde fått oppleve dette, hyller Eskil Kinneberg mannen som fulgte o-idretten og sitt kjære Raumar OL tett helt fra 1970-tallet og fram til sin bortgang.

PS! Eskil Kinneberg var også med i medaljekampen på langdistansen. 6. plassen, 4.52 bak vineren, holder til godkjent.

«JEG TROR HAN BLE HERDET AV NOEN SLAG I ANSIKTET»

 

 

AVGJORDE MOT SLUTTEN

Eskil Kinneberg åpnet bevisst kontrollert og rakk å gjøre en liten 30 sekunders sving på 6. posten før han satte opp farten, satset og traff postene.

Da Eskil stemplet på sjette var han nede på 17. plass – 53 sekunder bak bronsevinner Florian Howald. Mesteren overtok ledelsen først på 17. post på en svært så tett mellomdistanse. Bak fulgte tre sveitsere – differansen mellom de seks første var bare 42 sekunder.

Olav Lundanes så ut til å være på ny vei mot noe veldig edelt og hadde taket på løpet da han stemplet på 11. post. Da var han 11 sekunder foran Howald og 26 foran Kinneberg. Så kom Lundanes-missen på 12. post.

Han tapte 2.05 til Magne Dæhli som hadde beste strekktid. Verdensmester Eskil Kinneberg var 1.31 foran. I mål var differansen 42 sekunder.