Måned: mars 2016

– INGEBRIGTSEN-FAMILIEN. Det er litt av en familie… Astrid Waaler Kaas har akkurat åpnet døra til den stolte, stillferdige trevillaen oppe i Holmenkollåsen. Setteren Shera på 11 år benyttet anledningen til å logre seg ut på gårdsplassen for å se etter nabokattene.

Astrid Waaler Kaas smiler. Ler nesten. Hun har akkurat sett en episode om friidrettsfamilien Ingebrigtsen på tv. Sju barn og to foreldre som lever og ånder for idretten. På sin spesielle måte.

 

NORSK ORIENTERINGS NYE PRESIDENT har tatt plass ved langbordet i huset farfaren til

ektemann Dag Kaas kjøpte i 1925. Det er mye idrett i veggene også her. Kaas-klanen med tre sønner – Carl, Sverre og Martin som alle har ulike roller i norsk orientering – og nå – en mor som styreleder og en far som styremedlem med ansvar for toppidretten.

 

– Kan det blir for mye Kaas? Den nyvalgte presidenten ler.

– Det blir i alle fall mye. Etter tinget ringte yngstesønnen Martin og sa «ja,ja – nå fortsetter mafiaen».

 

SELVSAGT HADDE KAAS-MAFIAEN sett problemstillingen. Og diskutert rollene.
Valgkomiteens leder Svein Jacobsen hadde sjekket «mann-kone-i-sammestyre- utfordringen» med idrettsforbundet og fått et go. På NOFs ting med stemmene fra klubber og kretser var det et tilsynelatende enkelt presidentvalg. I alle fall var det ingen protester.

– Men vi er mange Kaasere og det er klart folk kan stille spørsmål ved det. Det skjønner jeg, sier presidenten.
På papiret vet Astrid Waaler Kaas hvordan det må takles. Seks år som generalsekretær i o-forbundet, åtte år i det internasjonale o-forbundets styre, fire år i Norges Idrettsforbunds styre, fem å som daglig leder i Heming IL. Joda, 58-åringen har bøttevis av erfaring.

– Du må vite når du er habil. Sånn sett blir det viktigste for meg å behandle Dag på samme måte som de andre styremedlemmene. Alle må få lik tilgang til informasjon. – Betyr det at det blir slutt på o-diskusjonene hjemme?

– Dag kommenterte akkurat det på tinget. Han mente det ville bli mye bedre hjemme ved kjøkkenbordet. Normalt diskuterer og snakker vi en del idrett generelt. Vi diskuterer nye muligheter. Muligheter for utvikling.

«En helt middelmådig o-løper som også fikk representere Norge som junior.»

 

 

DET VAR SPEIDEREN som på sett og vis utviklet Astrid til verv i o-idretten. Hjemme på Nordstrand i sør østre del av Oslo var det håndball og speider sammen med venninnene. Som patruljefører for elgepatruljen i Nordstrand 2 lærte hun om ansvar og organisering.

– Er du 13 år, redd og har ansvar for 10-åringer som tror du kan alt, på overnattingstur … Da lærer du noe.
Da speiderjentene med Astrid og søstrene Tine og Liv Fjogstad tok steget til o-idretten i 13-årsalderen, ble det liv og framgang i o-miljøet.

– I Nordstrand drev ungdommen klubben. Jeg kan ikke huske at de voksne var der selv om de helt sikkert var der, i bakgrunnen. Vi var mange, vi trente og vi arrangerte, husker president Kaas.
Resultatene kom også. Nordstrand markerte seg med sterke, unge dameløpere. I 1974 var trioen Waaler og to blad Fjogstad bare 17-18 år da det satte rutinerte dameløpere på plass og vant NM-stafetten i Siljan. Året etter gjorde nye regler at juniorene måtte nøye seg med juniorklassen – da ble det «bare» NM-gull junior.

Men når presidenten skal oppsummere sin aktive karriere er hun ærlig beskjeden – selv om hun tok stafettgull også med Bækkelaget som ganske fersk mamma i 1983: «En helt middelmådig o-løper som også fikk representere Norge som junior.»

 

SOM VETERAN har hun representert oftere. Astrid Waaler Kaas har sittet i det internasjonale orienteringsforbundets styre siden 2008. De siste årene som visepresident.

– Visepresident i IOF, president i NOF – kan det skape problemer?

– Det er flere som er i denne situasjonen i IOF, så eneste utfordringen jeg ser der er tida. Nå skjer det endelig så mye internasjonalt at der er gøy å være med.

Synlighet og forenkling er stikkord også her. Hun har fått gjennomslag for å lage en regional utviklings- og ungdomskomite internasjonalt. Dermed er det en gjeng som jobber systematisk med regional utvikling. IOF evaluerer medlemslandene og vil gå inn der det er liten aktivitet med potensiale, men også kvitte seg med land som har vært der på papiret som et frieri mot den internasjonale olympiske komite (IOC).

 

– Bør orientering blir en OL-idrett?

– Jeg synes det er greit å ha målsettingen fordi det vi må gjøre mot et slik mål, det er det vi må gjøre uansett. Vi må gjøre sporten vår mer attraktiv for ungdom. Rekruttere flere. Og – vi må bli synlige.

– Inn i OL for enhver pris? – også om ski-orientering er alternativet?

– Internasjonalt mener IOFs president at ski-o er eneste OL-mulighet. Jeg synes det er litt rart og litt urettferdig overfor o-idretten fordi orientering er så mye større. Men jeg ser jo at ski-o er enkleste inngangsbillett, selv om jeg tror utfordringen kan bli miljøhensyn knyttet til behovet for å kjøre opp mye løyper.

– Ski-o er en flott måte å vise o-idretten på og blir vi en del av OLfamilien vil det komme mer penger til sporten som vi kunne bruke på orientering. Det er et argument jeg kjøper.

 

ASTRID WAALER KAAS er imidlertid tydelig på at IOF ikke kan bruke sine begrensede midler i en OL-prosess for ski-o. Pengene må komme utenfra, mener hun.

– Mye tyder på at Russland er villige til å kjøre løpet. Det ville være positivt for o-idretten.

– Hva blir dine viktigste oppgaver som president i Norges Orienteringsforbund?

– Mye av det samme. Jeg og styret er valgt inn på den vedtatte strategien 1 % i 2020. Synlighet og forenkling er to delmål vi skal jobbe med.

– Hva ligger i forenkling?

– Det må jeg diskutere med styret mitt. Et tema som er åpenbart, er terskelen inn o-idretten. Veivalg hadde et interessant temanummer om kart – og det har mye med forenkling å gjøre. Jeg tror det er mye de ulike land kan gjøre uten at det nødvendigvis finnes o-kart. Med utgangspunkt i googlemap kan det lages enkle kart som de unge kan begynne å leke med.

– Mange unge synes det er gøy å løpe fort – men om de skal ha med seg disse postene i tillegg, blir det vanskelig. Vi må hive dem ut i noe enkelt. Og de må ha kart som er enkle å forstå.

– Jeg gleder med til å diskutere med Håvard Tveite som er leder av kartkomiteen både internasjonalt og nasjonalt.

 

SIVILAGRONOMEN MED SEKS ÅRS fartstid som herredsagronom i Bærum kommune på 80-tallet trengte ikke lang tid på å si ja til presidentvervet. Som kontorsjef ved Universitetet i Oslo jobber hun ikke mye overtid og da fireårsperioden i Norges Idrettsforbunds styre tok slutt i 2015, hadde hun tid, lyst og energi til noe mer på fritida. Og hun tror hun har noe å tilføre.

– «Mer synlighet» har vært et stikkord i alle år – hvorfor får vi det ikke til?

– Det spørsmålet ble også trukket fram på tinget. Synliggjøring lokalt er viktig og det kan vi få til. Det har vi gode eksempler på. Synlighet nasjonalt får vi ikke uten at vi er på tv og det løpet kjøres internasjonalt.
I sin generalsekretærperiode som varte til Bjørnar Valstad tok over i 2007, var Astrid en av pådriverne til mikroorientering som tv-publikum fikk se live under Nordisk Mesterskap på Notodden i 2005. Det ga synlighet og viste at o-idretten hadde et produkt for tv.

– NOM på Notodden er noe av det artigste jeg har vært med på. TV2-sjefen Bjørn Taalesen ringte meg etterpå og lurte på om vi hadde betalt folk for å sende inn positive tilbakemeldinger.

– TV2 så at de hadde et produkt, men mye strandet fordi ingen land ville kjøpe orientering.

 

 

 

 

 

I ROLLEN i det internasjonale styret har Astrid Waaler Kaas vært blant de som har ønsket fornying av VM-programmet. Da IOF – ett år etter at mor Astrid hadde hengt VMgullet rundt halsen på Carl under VM i Trondheim 2010 – foreslo å modernisere VM med en først-til-mål-vinnerdistanse, ble det bråk. Carl sto i spissen blant 115 utøvere på underskriftslista for boikott av VM.

Mor Astrid og IOF-pampene tapte mot sønnen Carl og konservative aktive som fryktet at o-idrettens grunnide – alene i skogen med kart og kompass – skulle vannes ut. Toget var gått, men med delt skogs-VM og urbant-VM fra 2019 kan det kanskje bli aktuelt å gjøre plass til en ny distanse.

– Er mikro-orientering noe du vil ha inn igjen?

– Jeg synes det er en av de beste måtene å gafle på, men innser at det må gjøre et godt stykke politisk arbeid. Entusiasmen er ikke der – verken i IOF eller blant løperne.

– VM 2019 i Østfold – hva betyr det for norsk orientering?

– Det kan bety mye. Vår oppgave i styret er å sørge for at VM blir noe mer enn bare VM. Det har vi tenkt å følge opp. Vi stoler helt på arrangementskompetansen, da blir det som er rundt VM viktig. Så tenker jeg at det som forteller om vi lykkes, er om O-Norge sier det er «vårt» VM. Slik var det i 2010 – det var Norge som arrangerte.

– I tillegg er et VM på hjemmebane noe som kan få fart på toppidretten. Det er viktig at Norge har internasjonale mesterskap. Mesterskap på hjemmebane er alltid gøy og kan inspirere mange.

– Personlige mål – hva ville du vært mest glad for å få til?

– Hvis jeg får organisasjonen, styre, administrasjonen og O-Norge til å fortsette trenden mot 1 %-målet – og nå målet. Det hadde vært stort.

– Så er jeg tilbake til forenkling. Mer aksept for at alt ikke trenger å være som det har vært. Vi må tørre å lage noe helt annerledes, annerledes kart for begynnerne, gjøre noe som er morsomt.

 

DET SITTER VELDIG i den nye presidenten at uten gull i VM er o-idretten vanskelig å selge. Slik er dessverre sponsormarkedet. Norge har for vane og ta gull i VM men president Kaas innrømmer at vi har utfordringer i dameklassene.

– Jeg er ikke så redd for gutta, der er det foreløpig nok som vil satse. Blant jentene er det av en eller annen merkelig grunn færre, da er vi veldig avhengige de få som satser.

– Hvorfor er det ikke flere jenter som satser helhjertet? – Vi er så fornuftige, vil bruke livet på andre ting, kommer det kjapt.

– Jeg tror vi har en utfordring i kombinasjonsidretter. Hvis du ikke bommer, får du resultater i flere år. Så kommer dagen at du ikke får resultater fordi du ikke løper fort nok. Da er spørsmålet om du har grunnlaget og lysten til å legge til det som kreves for å nå verdenstoppen, sier hun og fortsetter:

– For jentene er det oftere slik at om de har en mislykket sesong eller to – så prøver de ikke mer, mens gutta gir faenog fortsetter om det er dette de har lyst til. Jentene skal fortsette studier og ha det i bakhånd, så er det hele tiden ”noe” i bakhånd. Har du levd tett på en topputøver i familien, så ser du hva som kreves. Og det tror jeg færre jenter enn gutter er villige til.

– Hva kan vi gjøre med det?

– Vi må lage miljøer. Miljøer som gjør at de glemmer at de trener. Nå har vi 500 unge på hovedlandsleir. Vi må ta vare på disse miljøene, sørge for at jentene fortsetter. Jeg tror det er kjempeviktig at de er i et stort miljø de trives i. Mer enn for gutta.

 

FOR ASTRID var det studiene og en blodpropp som «kom i veien». Det ble ingen satsing, i stedet kjærestegreier. For det var under studietida på Ås sist på 70-tallet at Dag Kaas dukket opp og snart ble en del av hennes liv. Dag var en av gutta, 10 år eldre og løp for Kamp/Vestheim.

I 1981 – ei inneklemt frihelg før Monolittrennet – giftet hun seg med mannen som var landslagstrener for skijentene som året etter skulle starte det norske langrennseventyret under VM i Oslo.

– Jeg lærte meg å leve alene og trives i eget selskap. Det er en forutsetting når du er gift med en som reiser 250 døgn i året. Men de rakk å lage barn. Carl kom i 82 og var med skijentene på landslagssamling på Dombås bare noen uker gammel. Så kom Sverre i – 85 og Martin i -87 i en periode Astrid var hjemmeværende med sønnene før Heming IL dukket opp og hun ble daglig leder i vestkantklubben som var i en profesjonell oppbyggingsfase. Og Astrid ble fotballtrener for eldstesønnens lag.

– Fotball – det har du greie på?

– Overhodet ikke, men jeg tenkte at det viktigste var at noen ville trene med disse ungene og organisere. Da vi hadde holdt på noen år fikk jeg med en ungdom her oppefra. Da var laget tydelig. «Astrid du er en flink fysisk og sosial trener. Du tar det – så tar Anders det fotballtekniske.»

 

HUN LIKTE SEG som fotballtrener, lærte mye om barneidrett og lagde regler slik at alle skulle spille like mye. Gulrota var Norway Cup der to fra hvert av de fire-fem lagene ble tatt ut til et toppet lag.

– Jeg har noen fantastiske øyeblikk fra den tida – opplevelsen av at de som ikke er av de beste får til noe. Hvor glade de er og hvor fornøyde foreldre er. Det å premiere innsats framfor resultat har jeg hatt med meg hele tida – at alle må få like muligheter. – Dag i ski-leiren – du i O-leiren – hvorfor ble det mest orientering?

– Jeg la jo opp fotballtreningene slik at Carl og gutta kunne gå på alle o-treningene. Det var taktikken, sier ekstreneren og smiler.

– Men det er bare for Carl det har blitt mest orientering. For Sverre er det blitt 50/50 – for Martin mest ski. Det viktigste for meg har vært friluftsliv – å ha unger som liker seg ute. Gutta har aldri fått lov til å sitte inne en hel dag. De trenger ikke å løpe, men leke eller gjøre andre ting. Det viktigste har vært å være ute.

 

TYRITJERN. Brødkjølen. Nystølsvarden. Ute. Det er her hun helst ville tilbrakt mer tid.
Hytta, den gamle setra uten vann og strøm som hennes farfar kjøpte på Golsfjellet under krigen – eller hytta de har på skauen ved Løvlia. Astrids fristeder.

– Stikkordet er stillhet. Det er et must for meg. Da løser jeg alle verdens problemer, bearbeider det meste. Du kan høre stillheten når du kommer på Golsfjellet. Det er luksus å komme dit.

Det var i fjellvannene her oppe faren lærte henne å fiske. Her drar hun fjellørreten som legges ned og seinere blir til «Astrid-spesial» – rakfisk, også det en arv fra faren.

Jeger er hun også. Men selv om det blir en og annen rype eller en skogsfugl hvert år, er hun i følge gode kilder ingen trussel mot bestanden. Men hun stortrives alene med hagla og hunden Shera. Jakt har vært september-aktivitet siden hun var med en ivrig Ingrid Hadler på Hardangervidda for mange år siden.

– Jo, rypene er trygge når jeg er på tur. Jeg trener jo ikke skyting. Dermed blir jeg ikke flinkere, men jeg har flinke hunder og har aldri kommet tomhendt hjem, unnskylder hun. Kanskje er de vant med å dele broderlig hjemme i Lillevannsveien. I alle fall var det en kylling stekt i aluminiumsfolie som skulle deles på fem under fredagskosen mens gutta var gutter.Nå har Kaas-klanen delt sine oppgaver broderlig i norsk orientering.

 

Forlenger avtalene

Norske landslagsløpere kommer også til å ikle seg tøy fra Noname også i VM på hjemmebane.
Avtalen Norges Orienteringsforbund har gjort med Noname, Mud Racing og Sport8 ble underskrevet før IOF-delegasjonen var på befaring i Østfold. At VM arrangeres på hjemmebane i 2019 ble dermed ekstrabonus for alle parter.

– Norges Orienteringsforbund er godt fornøyd med at avtalene nå er signert for fire nye år, sier generalsekretær Lasse Arnesen.

– Avtalen gir oss tilgang til trenings- og konkurransebekledning/sko av beste kvalitet. Samtidig som det gir oss trygghet og grunnlag for langsiktighet i vårt arbeid med å bygge merkevaren Norsk Orientering videre, sier han. Forbundet tegnet avtale med Noname i forkant av 2012-sesongen. Både denne og avtalene med Mud racing og Sport8 forlenges altså. Som en del av den nye avtalen vil Sport8 i fortsettelsen gis større grad av eksklusivitet på arenasalg og markedsføring under Hovedarrangementer. Dermed vil også norgescupens offisielle navn være Sport8Cup de kommende fire årene.

 

VM EKSTRABONUS
Norges tidligere landslagssjef Petter Thoresen har en sentral rolle i Noname og vet hva han får gjennom avtalen med NOF.

– For oss er o-idretten spennende med mange gode klubber og et godt drevet forbund, sier vår gamle mester.

– VM2019 ble en ekstrabonus. Det gir selvsagt både sporten og oss muligheter til ekstra synlighet, men for oss er den daglige synligheten av produktene også svært viktig, avslutter Thoresen.

 

LES OGSÅ: NOF investerte i utviklingen