4612 Views

Mesterparet som stakk til fjells

Øyvin Thon og Brit Volden sanket til sammen 12 VM-medaljer på 80-tallet. Så ble de «borte». De dro til fjells. Høyt til fjells – helt til 8201 meter over havet.

Mars 29, 2021
2021: Brit Volden og Øyvin Thon. Paret som preget norsk orientering på 80-tallet, sitter sjelden stille. Korte og lange turer, gjerne langsomme, er viktige for o-paret i Kongsberg. FOTO: JENS O. KLØVRUD
Skrevet av:

Jens O. Kløvrud

2021: Brit Volden og Øyvin Thon. Paret som preget norsk orientering på 80-tallet, sitter sjelden stille. Korte og lange turer, gjerne langsomme, er viktige for o-paret i Kongsberg. FOTO: JENS O. KLØVRUD

På 80-tallet luktet det nærmest kongler og furuskog bare av navnene Øyvin Thon og Brit Volden. I en storhetstid for norsk orientering var paret essene i en formidabel kortstokk som sikret norske medaljer ved enhver anledning.

Så ble det på et vis brått stopp. Etter ekstraåret Øyvin bevilget seg for å gjøre en jobb på herrelaget og sikret sitt femte strake stafett-VM-gull i Sverige 1989, ble de mer eller mindre borte fra o-arenaen.

Hovedårsak: Anders ble født i 1989, Halvard i -91 og to år seinere Frida.

Riktignok var Brit trebarnsmor da hun løp til NM-medalje i 1994, men det var bare et raskt besøk på den nasjonale arena – å finne de oransje-hvite skjermene i skogen var ikke lenger det viktigste.

PÅ TOPPEN: Øyvin Thon og Brit Volden på toppen av Cho Oyu (8201 moh.) i Nepal 2005. I bakgrunnen - Mont Everest. Foto: Privat
PÅ TOPPEN: Øyvin Thon og Brit Volden på toppen av Cho Oyu (8201 moh.) i Nepal 2005. I bakgrunnen – Mont Everest. Foto: Privat

– Aldri angret

Drøye 10 år med toppidrett ble byttet ut med turer og utfordringer med barna. Ofte til fjells. Noen korte, noen lengre som etter hvert ble til ekstremturer som vi skal komme tilbake til.

– Jeg så ikke for meg å drive toppidrett sammen med det å ha små barn. Med tre små var toppidretten forbi, sier Brit som seinere har sett at hun både mentalt, fysisk og o-teknisk nok kunne hengt med i flere år.

– Jeg har aldri angret på valgene, men heller tenkt at enkelte sesonger ville jeg gjort det litt annerledes om jeg var litt klokere. Jeg ville brukt av egne erfaringer istedenfor å følge opplegg som ikke alltid var tilpasset situasjonen vi var i.

I cornoatid snakker Veivalg med paret som har vært et par siden 1980, via facetime. På skjermen i huset hjemme i Skarpåsveien 9 i sølvbyen Kongsberg, kan en se at de er blitt litt gråere i håret, men selv digitalt ser de spreke ut. Øyvin blir 63 i mars og er prosjektleder i Kongsberggruppen der han har jobbet i 20 år. Brit har passert 60 og er apoteker ved Vitusapotek Berja Senter. Bortsett fra noen år som leder av turfirmaet «Din topp», har hun jobbet som farmasøyt og de siste 19 år vært apoteker.

MYE SNØ OG IS: Brit fører an mot Dhaulagiri. Kursene og erfaringene fra breene hjemme i Norge kommer til god nytte. Foto: Privat
MYE SNØ OG IS: Brit fører an mot Dhaulagiri. Kursene og erfaringene fra breene hjemme i Norge kommer til god nytte. Foto: Privat

Historiske

Etter at knottsko og nylon ble skjøvet lenger inn i skapet, har det fortsatt dreid seg om friluft. Etter hvert høyt til fjells. Med to høydepunkter i ordets rette forstand:

1. oktober 2005: Verdens beste o-par fra Kongsberg når sammen med ekspedisjonsgruppa toppen av verdens sjette høyeste fjell, Cho Oyu på grensen mellom Nepal og Kina. 8201 meter over havet. En topp som først ble besteget i 1954 – siden av flere og ifølge wikipedia 41 norske – deriblant fire kvinner. Cecilie Skog har stått der med oksygenmaska – og Brit Volden.

14. mai 2011: Paret står sammen med Stian Voldmo på toppen av Dhaulagiri – den sjuende høyeste fjelltoppen i verden, «oppi himmelen» lengst vest i Nepal. 8 167 meter over havet. De tre er de første nordmenn som besteg «Det hvite fjell» og fått plass i historiebøkene.

– Hvordan var det fjelleventyrene startet?

– Det var vel bror min som dro oss ut og åpnet døra til det å ferdes på isbre. Fra ungene var tre-fire år var de med. Så ble det noen kurs med knuter og sånt – og vi bygde oss litt opp på utstyr, sier Brit om starten på det hele.

– Det ble litt steg for steg. Mont Blanc på 4808 moh i 1990 var vel det første høye fjellet, men da Brit ble invitert på en trekkingtur til Nepal for 19 år siden… det var vel startknappen, utfyller Øyvin.

Siden har Brit vært i Nepal annet hvert år og etter tre-fire turer var også Øyvin med. I 2007 gikk hele familien sammen i Nepal.

– Hva er så spesielt med Himalaya?

– Det er noe med folkene og kulturen, men samtidig er jeg ikke stolt av å reise så langt for naturopplevelsen. Du opplever mye av det samme også her, bortsett fra at menneskene der nede lever under helt andre forhold, sier Brit.

– Hva tenker dere om køene vi ser bilder av opp til Mont Everest?

– Det ser helt ille ut. Selv gjorde jeg avtaler direkte med de som bor der slik at de også kan tjene litt på våre turer. Vi kjøpte det meste av utstyret lokalt. Jeg har aldri kjøpt meg inn i en «pakketur », sier Brit.

MEKTIG: Øyvin på vei mot Dhaulagiri i 2011. Utsynet er mektig. Snart må oksygenmaska på. - I denne høyden er det avgjørende å gå langsomt. Vi får god tid til å nyte utsikten om været er bra. FOTO: PRIVAT
MEKTIG: Øyvin på vei mot Dhaulagiri i 2011. Utsynet er mektig. Snart må oksygenmaska på. – I denne høyden er det avgjørende å gå langsomt. Vi får god tid til å nyte utsikten om været er bra. FOTO: PRIVAT

Opplevelsen er «hele veien»

Forberedelsene, planleggingen over måneder og år er både viktig og nødvendig. Det er en del av turen.

– Når du står der på toppen er det stort å ha klart det, men opplevelsen er «hele veien» – fra forberedelsene starter til du er trygt nede etter toppstøtet, sier paret på skjermen.

– Det blir litt som å forberede seg til et VM?

– Det har mange likhetstrekk. Det mentale, alle detaljene og senarioene.

God fysisk form er som regel en fordel, men det er likevel lurt å være den som holder igjen.

– Føler dere på redselen underveis mot toppen?

– Det er situasjoner der du lurer litt. Du hører det buldrer et skred og lurer på hvor det gikk. På vei opp Dhaulagiri gikk det flere skred og vi passerte leire som hadde blitt tatt. Det er ingen selvfølge at alle lykkes i toppstøtet. Da vi sammen med Stian nådde toppen, skjønte jeg at det var en begivenhet da en av våre sherpaer tok opp sitt Kodak pappkamera. Dette var noe også de ville ta bilder av. Vi var ekstremt heldige, sier Øyvin.

De har kommet hjem med ti fingere og tær hver gang, men har vært borti at folk har omkommet.

– Det er viktig å ha med seg utstyr i sekken – og i hodet – slik at en i størst mulig grad unngår det farlige. Det er avgjørende å ta vare på hverandre – og snu i tide, sier Brit om sine aleneturer.

Selv har hun erfart å måtte snu i 7500 meters høyde i forsøk på å nå Makalu (8463 moh.) da gruppa gikk i oppløsning. Bokstavelig talt en nedtur, men verdifull erfaring før toppene de seinere lyktes å bestige.

– Høyt der oppe – klarer dere å nyte øyeblikket og utsikten?

– Det går så langsomt at du får masse tid til å se, men samtidig må vi tenke på nedturen. Det er en tidsplan som må holdes.

OKSYGEN: Brit jobber seg mot toppen med oksygenmaska på. I bakgrunnen - Øyvin
OKSYGEN: Brit jobber seg mot toppen med oksygenmaska på. I bakgrunnen – Øyvin

Møtte to ulver på alenetur

Turgeita Brit som et år hadde 90 døgn i naturen – flere i nærområdet rundt Kongsberg, har erfart at opplevelsene kan være kortreiste. En av aleneturene, en «småtur» med hengekøye, kommer hun aldri til å glemme.

– Det var like bak Knutetoppen her i Kongsberg, starter Brit.

– Jeg hadde tenkt å høre fugleleik. Det var vår og nesten mai med en del snøklatter utover myra. Og der, i morgenlyset ute på myra kom to ulver. Jeg lå i soveposen med godt utsyn og ble helt fjetret.

– Ble du redd?

– Nei. Jeg synes bare det var et fantastisk syn. Jeg var «oppunder taket» i lang tid etterpå. De kom i trav og stoppet. I et par minutter hadde jeg dem på 40-50 meters avstand. Jeg tror ikke de så meg, sier hun og legger til:

– Det blir vanskelig å slå den opplevelsen, sier hun og ser på Øyvin.

Akkurat den turen skulle han gjerne ha vært med på.

RITUALER: I Basecamp er velsignelse og ritualene viktige for sherpaene som er avgjørende hjelp for ekspedisjonene. FOTO: PRIVAT
RITUALER: I Basecamp er velsignelse og ritualene viktige for sherpaene som er avgjørende hjelp for ekspedisjonene. FOTO: PRIVAT

Går dit nesen peker

Etter 20 år på kompasskurs ble mantraen «å gå dit nesen peker». Det brakte trebarnsfamilien til spennende prosjekter, ofte toppturer på telemark- eller randoneski – eller sommerstid til fots, på sykkel eller i kajakk.

Brit spente på seg alpinski først som 40-åring, men ble raskt «ganske god» både i løypene og i løssnøen. Mor måtte henge med da ungene stadig utviklet sine ferdigheter. I flere år var skisenteret i Kongsberg deres andre hjem og dugnadstimene mange. Sønnen Halvard var den som drev det lengst – i flere sesonger var han en del av Norges verdenscuplag i freestyle ski og Brit og Øyvin lærte en ny idrett å kjenne.

DHAULAGIRI 2011: Sammen med Stian Voldmo var Øyvin og Brit de første norske som besteg Dhaulagiri 8167 moh. FOTO: PRIVAT
DHAULAGIRI 2011: Sammen med Stian Voldmo var Øyvin og Brit de første norske som besteg Dhaulagiri 8167 moh. FOTO: PRIVAT

Brakk ryggen

At forsøk på å henge med kan være farlig, fikk Øyvin erfare for 18 år siden. Hele familien var på plass i skisenteret. Det var siste dag før anlegget vårstengte. Øyvin på Telemark-ski skulle bare følge Halvard som gjorde et hopp på den store «bigjumpen».

Det ble dramatisk.

– Jeg feilberegnet og landet på ryggen, forteller Øyvin.

Han ble liggende i smerter. Situasjonen var uklar. Det var ryggen, men heldigvis hadde han følelse i beina. Det var et positivt tegn. Han ble hentet ut på båre og kjørt rett til sykehuset i Kongsberg før han ganske snart ble fraktet til Ullevål sykehus.

– Kompresjonsbrudd, forklarer Øyvin 18 år etter.

– Operasjon var nødvendig. De stivet av seks virvler med skruer og stag. Heldigvis har det gått bra. Det hindrer meg ikke noe i dag, men viste at det er små marginer.

Skiene, langrenn og topptur-ski, er fortsatt ofte i bruk. Hytta uten strøm ble i sommer byttet ut med ny, mer moderne hytte ved Reineskarvet i Ål – derfra blir det turer «dit nesen peker» både sommer og vinter.

– Vi gjør det vi har gjort i mange år – nå har den klassiske off pisten plutselig blitt moderne. Vi møter folk der vi tidligere var helt alene.

Med voksne unger bosatt i Bergen, Åndalsnes og Bodø benytter de gjerne muligheten til å besøke ungene. De tre byene er gode utgangspunkt for nye opplevelser i naturen.

– Da vi besøkte Halvard i Bergen i sommer, tuslet vi «7-fjellsturen» sammen på en lørdag. En fin måte å oppleve vestlandshovedstaden på.

– Hva er neste prosjekt?

De ser på hverandre. Kanskje er det et storprosjekt de ikke vil røpe.

– Det er vel noen store og noen små. Det morsomme er egentlig å ta seg fram på steder som er litt krevende. For noen år siden tok vi oss opp på Stetind på egenhånd, sier Øyvin.

De som har sett Stetind reise seg loddrett opp av havet mot sine 1392 meter ved Kjøpsvik i Narvik kommune, skjønner hvorfor han legger vekt «på egenhånd». Det er ikke akkurat en vanlig søndagstur.

– Vi hadde planlagt Finnmarksvidda i påsken 2020 – men da var det coronatid og «søring-forbund».

– Vi får se hva det neste blir.

HJEMME OGSÅ BRA: Brit og Øyvin trives i fjellet - også i Norge. - De er utrolig mange fine utfordringer også her hjemme, sier Brit. FOTO: PRIVAT
HJEMME OGSÅ BRA: Brit og Øyvin trives i fjellet – også i Norge. – De er utrolig mange fine utfordringer også her hjemme, sier Brit. FOTO: PRIVAT

Stafetten da alt klaffet

Heldigvis blir det også tid i Kongsberg OL, som deltakere på klubbløpene eller som løypeleggere.

– Det blir nok løping to-tre dager i uka, sier Brit. – Men Øyvin drar gjerne til golfbanen.

– Om dere skal se tilbake på karrieren – hva rangerer dere selv øverst?

Det blir litt stille i Skarpåsveien – Brit ser ut i lufta.

– Kanskje nordisk mesterskap oppe i Troms, sier hun og tenker på 1984.

– Jeg vant individuelt og vi vant – og slo – Sverige i stafetten. Det var et høydepunkt også fordi Troms arrangerte på et fantastisk kart i et flott arrangement, sier hun og lar tankene gå ytterligere tre år tilbake i tid – til lang-NM ved Harstad og Evenskjer i -81.

– Uten å skryte – jeg tror kilometertidene derfra nok står seg godt den dag i dag.

Hun glemmer selvsagt ikke sitt eneste VM-gull, seieren på stafetten i Frankrike 1987.

– Jeg hadde siste etappe og ikke noe perfekt løp. Men det var nok – og morsomt, sier NM-gullgrossisten som løp til individuelle VM-sølv både i -81 og -85.

Øyvin har hatt tid til å lene seg tilbake, bare ørene har vært synlige på skjermen. Kanskje har han tenkt på hvordan det hele startet, på barne- og ungdomsårene på Toppenhaug i Drammen der en 10 år eldre kamerat sto i spissen da unggutta startet Toppenhaug IF – på ungdomsårene med langrenn og orientering før han som junior ble en del av Sturla.

Nå dukker han opp igjen på skjermen – det hans tur til å rangere en innholdsrik o-karriere med blant annet 15 NM-gull.

– Det må vel blir de sju VM-gullene, sier han og fortsetter:

– Om jeg skal velge en av dem, må det kanskje være mitt andre individuelle gull – i Sveits 1981.

– Var det også løpet da alt klaffet?

– Ja, men om jeg skal trekke fram et enkeltløp, tenker jeg NM-stafetten ved Fredrikstad Sag på Toten. Mener det var 1980. Jeg tror jeg var et hav foran de andre. Jeg var i god fysisk form og gikk rett i alt. Jeg mener jeg hadde 2. etappe – Sigurd Dæhli siste.

– Jeg husker innspurten under NM-stafetten i Porsgrunn 1987.

Det er Brit som stikker hodet fram på skjermen fra stua i Kongsberg.

– Deg og Tyrving med Rolf Vestre i spurtduell ned jordet fra siste post, sier hun og ser på Øyvin.

– Ingen trodde det var mulig å hente inn forspranget, men du ga aldri opp. Han må har vært litt treig og ha litt for kort nese. Du var ikke mange millimeterne foran, sier Brit med en smil.

– Rolf fikk visstnok tildelt en ekstra nese på Tyrving-festen den høsten, minnes Øyvin som sammen med Sturla vant NM-stafetten åtte år på rad fra 1979.

TRIVES MED SNØ: Brit Volden og Øyvin Thon trenger ikke å gå lenger enn til naturtomta utenfor huset de har bodd i i over 30 år for å finne nok snø til å ha det moro med snøen. Ofte er turene langsomme i nærområdet, men to-tre løpetur i uka blir det også tid til. FOTO: JENS O. KLØVRUD
TRIVES MED SNØ: Brit Volden og Øyvin Thon trenger ikke å gå lenger enn til naturtomta utenfor huset de har bodd i i over 30 år for å finne nok snø til å ha det moro med snøen. Ofte er turene langsomme i nærområdet, men to-tre løpetur i uka blir det også tid til. FOTO: JENS O. KLØVRUD

3,5 kilo sjokolade

O-løperne med Brit og Øyvin i spissen var oftere å se i media i storhetstida. I antall var o-familien som vi vet betraktelig større, men det var trange kår økonomisk – selv om du var verdens beste.

– Et VM-gull ga ingenting å leve av. Vi måtte snu på krona, sier Øyvin.

– Ett år ble det lagt igjen 3,5 kilo sjokolade hjemme hos foreldrene dine, minnes Brit. – Det var sponsorinntektene, men sjokoladen var spist opp neste gang vi kom.

På tampen av karrieren rakk paret å bli med på «Prosjekt 88» som seinere ble Olympiatoppen. Det ga toppidrettsstipend og besøk av kemneren som skulle se alle bilag.

– Jeg husker det var litt rart å få statsstipend, men det var interessant og spennende å møte Thor Ole Rimejordet som hadde ideen og ledet prosjektet. Hadde jobbet jo med alle idretter, snakket om «24-timersutøveren» og jeg husker han sa det var gjevt å omgås o-løpere – de kunne både lese og skrive, sier Øyvin og humrer.

De siste årene har det blitt lite o-løp utenfor Kongsberg. Brit kunne ønsket å være med litt mer, men innrømmer at de har blitt kresne på terreng-

Er de først på plass, gjør de seg selvsagt bemerket på lista. I 2018 slang Øyvin seg med i natt-NMs gjesteklasse og i Blodslitets H60 – det ble to andreplasser.

– Skulle dere ønsket at det var sprint- og mellomdistanse også på deres storhetstid?

– Vi hadde nok tilpasset oss og forberedt oss til de forskjellige distansene, men det er en stor jobb – spesielt med bysprintene der det lages kart og «løyper» i forkant, sier Øyvin som peker på utfordringene med å tegne kart der det er mulig å lese bybildet tredimensjonalt.

– At det har blitt flere distanser har nasjonalt gått på bekostning av de lengre løpene. Det var stor oppslutning da det ikke var så mange av distanser. Det er trist å se startlister med så få startende.

TRIVES MED SNØ: Brit Volden og Øyvin Thon trenger ikke å gå lenger enn til naturtomta utenfor huset de har bodd i i over 30 år for å finne nok snø til å ha det moro med snøen. Ofte er turene langsomme i nærområdet, men to-tre løpetur i uka blir det også tid til. FOTO: JENS O. KLØVRUD
TRIVES MED SNØ: Brit Volden og Øyvin Thon trenger ikke å gå lenger enn til naturtomta utenfor huset de har bodd i i over 30 år for å finne nok snø til å ha det moro med snøen. Ofte er turene langsomme i nærområdet, men to-tre løpetur i uka blir det også tid til. FOTO: JENS O. KLØVRUD

– Kongepokalen fats på normalen

Så kommer 62-åringen med et annet utspill:

– Jeg synes det er leit at vi ikke deler ut kongepokalen på den lange normaldistansen. Jeg mener det burde være fast. At vi spilte på historikken. Nå mener jeg kongepokal-symbolet er borte.

«Alt-var-bedre-før»-ytrerne ønsker stadig å sammenlikne 80-tallsløperne med dagens topper. Øyvin vil ikke begi seg inn i den diskusjonen.

– Det er noen forskjeller og idretten har utviklet seg. I dag er løperne mer profesjonelle og klubbene er blitt mer veldrevne. Jeg står på sidelinja og vet ikke nok til å mene mye om det, sier Øyvin.

Brit som i 2019 var kontrollør under NM på Skrimfjellet, innrømmer at hun både har håpet og trodd at flere unge dameløpere skulle ta steget helt opp de siste årene.

– Hvert år har jeg sett mange sterke, flotte juniorløpere og både tenkt og ønsket at noen av disse løperne tar tak for å ta ytterligere et steg, men ser at flere generasjoner ikke kommer opp. Jeg skjønner at det er tøffe valg, men skulle ønsket flere tok den tøffe jobben som skal til.

TRIVES MED SNØ: Brit Volden og Øyvin Thon trenger ikke å gå lenger enn til naturtomta utenfor huset de har bodd i i over 30 år for å finne nok snø til å ha det moro med snøen. Ofte er turene langsomme i nærområdet, men to-tre løpetur i uka blir det også tid til. FOTO: JENS O. KLØVRUD
TRIVES MED SNØ: Brit Volden og Øyvin Thon trenger ikke å gå lenger enn til naturtomta utenfor huset de har bodd i i over 30 år for å finne nok snø til å ha det moro med snøen. Ofte er turene langsomme i nærområdet, men to-tre løpetur i uka blir det også tid til. FOTO: JENS O. KLØVRUD

Mistet hver sin bror

Paret som ble kjærester sommeren 1980 da de begge var invitert til Suunto Games i Finland, innrømmer at de har begynt å tenke på pensjonisttilværelsen. To hendelser med kort mellomrom for ett år siden, har aktualisert temaet rundt kjøkkenbordet.

– Vi mistet hver vår bror for et drøyt år siden, sier Brit.

– Vi fikk noen tanker da. Harald var 65 år og en dag da han døde 28. desember 2019 – og skulle gå av med pensjon. Torgeir som var en del av o-miljøet på Løten, ble bare drøye 62 år og var i full jobb. Det var brutalt akkurat det, sier Øyvin som sammen med storebror Harald hadde tatt to VM-gull i stafett og bøttevis av NM-gull for Sturla IF.

Fakta

Brit volden

Født: 4. april 1960
Yrke: Apoteker
Familie: Sammen med Øyvin har hun barna Anders (31), Halvard (29) og Frida (27).
Klubber: Bækkelaget Spk og Kongsberg OL.
Meritter: To individuelle VM-sølv (1981 og 1985). VM-gull stafett (1987) og sølv (1979). V-cup-vinner 1983. Nordisk mester 1984 og 1986. Fem individuelle NM-gull – to kongepokaler. Vire NM-stafettgull.

Øyvin thon

Født: 25. mars 1958
Yrke: Siv.ing Kongsbergsgruppen
Klubber: Toppenhaug IF, IF Sturla, Bækkelaget spk og Kongsberg OL.
Meritter: To individuelle VM-gull (1979 og 1981), fem stafett-VM-gull (1981-1987) samt sølv og bronse individuelt (1982 og 1986). Fire stafett-gull NOM og sølv, bronse ind (1982 og 1986). 15 NM-gull (sju indv), en kongepokal (1980). Utmerkelser: Aftenpostens gullmedalje 1981.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy