Solo -økt på alvor

DET ER STILLE og tørt denne fredagen i Sørmarka. Det er på dagen 75 år siden Norge feiret frigjøringen med norske flagg og heiarop.
Det er ingen heiarop idet verdens beste orienteringsløper joggende følger merkebåndene mot start. Det er ingen andre o-løpere her heller. Ingen parkeringsvakter. Ingen klubbtelt. Ingen bannere. Ingen barnevogner og ingen ivrige veteraner.
Bare Olav Lundanes som i sin grå Renault har reist 70 minutter fra huset i Halden til Krokhol i Enebakk. Nå er riktignok Eskil Gullord o-løper, men Eskil Gullord er her som landslagstrener fordi Olav Lundanes ønsket ei skikkelig langdistanseøkt i konkurransefart i tøft terreng.
Veivalg er der også, men det er fordi Olav og Eskil er der.
– 9.36, sier Eskil mot Olav som knytter o-skoa.
– Det er starttida tid.
DET ER ESKIL som har merket til startpunktet og lagt løypa flere sterke løpere har slitt seg igjennom i dagene før. «Tungt», har de alle sagt etterpå, selv om kartmaker Jan Sverre Edstrøm som er i ferd med å resynfare Krokhol-kartet fra 2011 med lasergrunnlag, sier han aldri kan huske at det var vært tørrere i myrene.
At veteranen Anders Nordberg har «bestetid» så langt med snaue 1.44 på de 13,6 kilometerne, har Olav Lundanes fått med seg. Men i dag er ikke den tida nødvendigvis det viktigste, selv om Mesternes Mester alltid løper for å vinne.

MEN KANSKJE ER det derfor 32-åringen med åtte individuelle VM-gull er ikledd Norges landslagsdrakt når han kommer til starten på nordsida av Enebakkveien noen kilometer sørøst for Krokhol golf.
– Når Olav kommer fra Halden for å løpe ei konkurranseøkt, gjør vi det mest mulig konkurranselikt, forklarer Eskil Gullord.
Han har justert litt på merkebåndene som utgjør startbåsene på den maitørre bakken.
De vekjente, monotone pipene fra startklokka er ikke å høre. Det er ikke nødvendig å rope opp navnene, men 9.33 er Olav i den første båsen. Han er klar.
I den neste ligger en løs postbeskrivelse i plastlomma – i dag holder det til alle.
Mesteren sier ingenting. I hans hode står han på start i en konkurranse. Konsentrert om oppgavene.
Ett minutt seinere: 10-9-8….
SÅ ER HAN i gang. Det er ikke vanskelig å høre. At Olav Lundanes puster som et tog, er som det meste av det han gjør – ikke tilfeldig. Det fungerer best slik, har han funnet ut – så får det heller være at lyden kan gjøre det enklere å følge ryggen hans – om noen klarer tempoet.
– 1.36. Det er stipulert tid for Olav, men jeg tror kanskje det er litt for optimistisk, sier arrangørstaben før han kaster på seg ryggsekken og løper mot posten merket «væskestasjon».
– Jeg har 32 minutter på meg. Da må jeg sette i gang, sier han og blir borte.
5 kilometeren Eskil Gullord har spesiallaget for Veivalgs mann ut ifra postene som henger ute, er barsk nok. Å sammenlikne kilometertid med verdens beste er heldigvis ikke noe poeng, men i ei tid uten konkurransetilbud kan et enmannsshow i skogen gjøres til en konkurranse – også for en veteran-veteran. Og det er lett og forstå at flere verdensmestere har øvd akkurat i disse skogene. Her kan de få kjørt seg.

I MÅL BLIR det venting. Målseilet mangler, men den lille o-skjermen på granleggen viser målstreken. Får vi se ham liggende der utslått og utmattet slik vi har sett så ofte i et VM? Nei, neppe i dag – så viktig er det da ikke?
Det er ingen mellomtider, men arrangørstaben Eskil Gullord har tatt seg tilbake og mener Olav Lundanes må ha gjort en sving før han passerte væskepost første gang.
Landslagstrenerens stipulerte 1,36 har passert. Det går ytterligere noen minutter. Så hører vi ham. Så ser vi ham også.
Han passerer målstreken på bedre tid enn Anders Nordberg, men blir ikke liggende. I stedet setter han seg rett ned ved en granlegg. Ser på kartet.
– Sjuende posten var nok ikke der, sier han. – Jeg sjekka mot detaljene rundt.
Men mesteren er fornøyd. Og takknemlig. Det ble ei god økt – akkurat slik han hadde håpet.
– Gikk du til start nærmest som om det var en VM-distanse?
– Nei, så fokusert var jeg nok ikke, men det ble ei fin økt.