En ryddeaksjon i kjelleren hjemme hos Svein Kvalheim på Oppegård sikrer at o-historiene bevares – nå skal utgavene fra den første NOF-posten i 1959 og fram til i dagens Veivalg, digitaliseres.
– Jeg er glad det ble slik. At samlingen ikke havnet i søpla, sier Svein Kvalheim der han sitter med flere årganger foran seg på NOFs kontorer i Oslo.
– Det er viktig at vi tar vare på historiene og får en komplett samling av magasinene. Her er det masse spennende og godt lesestoff for de som er interesserte i o-idretten og det som har skjedd siden 1959, sier assisterende generalsekretær i Norsk Orientering, Stein Arne Blomseth.
Selv har han allerede kost seg gjennom flere minneverdige begivenheter og lest o-folkets egne, engasjerte innlegg. Etter hvert skal det bli tilgjengelig for hele o-familien.
Bergens Tidende-journalisten Svein Kvalheim overtok som redaktør av NOF-posten i 1971. Da han ga seg etter 31 år var magasinet NOF-posten blitt til «Orientering» og siden «Veivalg».
Da Svein Kvalheim ble spurt om han ville overta som redaktør av NOF-posten i 1971, hadde han ikke sett for seg at kan skulle styre bladet i 31 år og skrive lederartikler i 213 utgaver – ved siden av 100 prosentjobben som journalist i Bergens Tidende.
– På den tiden var vel NOF-posten kjørt litt i grøfta. I noen år var magasinet styrt av en trio før Jacob Nygård som var sentral i Bergens o-miljø og medlem i NOFs styre, spurte om jeg kunne tenke meg å overta, sier Svein Kvalheim.
Dermed ble NOF-posten styrt fra Bergen fra 1971 til 1976 da Svein og kona Ellen flyttet til Slåbråtveien i Oppegård. To år seinere kjøpte de huset Bergens Tidende hadde kjøpt til avisas Oslo-korrespondent – og slo seg til ro.
I dag er de fire barna godt voksne og ute av huset i Slåbråtveien. I desember for et drøyt år siden ble 84-åringen enkemann.
– Jeg klarer meg fint, men innrømmer at kveldene og nettene kan bli litt ensomme, sier han.
Storhetstida
Som orienteringsredaktør på 70-, 80- og 90-tallet fikk Svein Kvalheim brukt sin gode penn i perioden som av mange blir betegnet som gullalderen – storhetstida. Mye var i alle fall annerledes:
O-familien var dobbelt så stor med dobbelt så mange klubber. Samlingsplassen var lagt til skogs, internett var fraværende, kartene varierende, løpene var lagt til helgene – og det hastet ikke med å komme opp fra campingstolen og hjem.
– Redaktørrollen som jeg hadde ved siden av full jobb i Bergens Tidende, ble et skippertaksforetak, men i og med at Bergen hadde en del løpere i toppen, så sendte BT meg på mesterskapene og tok utgiftene – og forbundet fikk gevinsten, sier Kvalheim og smiler.
– Det var helt greit for BT. Det jeg skulle skrive for NOF-posten, kom jo lenge etter.
Journalistikken rundt idretten har selvsagt også endret seg siden 80-tallet da riksmediene tok seg råd til å sende flere medarbeidere på mesterskapene i mellom-Europa.
– Stoffutvelgelsen var helt annerledes enn før vi hadde sosiale medier. Den gangen var NOF-posten det sosiale medium med hensyn til innlegg og meningsutveksling – ikke minst når det gjaldt kart.
Selvvalgt vei i ukjent terreng
Selv begynte 84-åringen med orientering som 16-åring i Årstad IL i Bergen. Han ble raskt smittet av basillen og utfordringene som møtte ham på løpene i ukjent terreng i kriker og kroker av landet.
Dette «ukjente» holder han fortsatt tak i. For Svein Kvalheim bør o-idrettens definisjon alltid være «selvvalgt vei i ukjent terreng», men han innser at o-idretten også er tatt av tiden. Det ukjente er ikke nødvendigvis så ukjent.
– På veien bort fra samlingsplassene «i skogen» der ukjent terrenget ventet – til arenaene på skoler og asfalterte industri-områder knyttet til terreng som for de fleste ikke er ukjent, har o-idretten mistet noe, påpeker gamleredaktøren og fortsetter:
– Vanlige helgeløp er på vikende front og o-idretten er i mye større grad blitt en byidrett. Det løpes jo fortsatt i bygda og i tettbygde strøk, men det har endret seg – i dag skal vi helst ikke skal reise langt.
– Mer en egotrip-idrett
Svein Kvalheim kan snakke lenge om dette emnet. Med 54 års fartstid i o-idretten vet han hva han snakker om og har underveis sett og påpekt utviklingstrekk vi må tenke over.
– O-idretten har i større grad blitt en egotrip-idrett mer enn en familieidrett, mener Svein Kvalheim.
– Digitaliseringen av samfunnet har gitt o-idretten en ny dimensjon på godt og vondt. Vi vet når vi starter, vet hvor langt det er å gå til arena og til start, vi kommer, løper, får tida og reiser hjem. Hjemme kan vi sjekke våre egne strekktider opp mot de andre – enten vi er unge eller veteraner. Resultatene blir viktige også for veteranene. Vi har ikke lenger «kjører-klassene» for mødre og fedre der tida ikke er viktig.
Svein Kvalheim følger godt med fortsatt selv om det ikke blir så mange løp på egne bein. Han pløyer gjennom Eventor og har god oversikt over både tilbudene, hvem og hvor mange som er i aktivitet gjennom sesongen. Han ser en tendens:
– O-idretten heller litt mot å bli en ungdoms- og en veteran-idrett, sier han.
– Vi mangler noe imellom – 35-årsklassene er ofte tynne. I denne alderen blir mange borte før noen kommer tilbake i kraft av ungene. Så er det de som starter i voksen alder – de blir gjerne veldig ivrige veteraner. De «ser lyset» og angrer på at de ikke startet tidligere.
Når han ser på terminlista, lar han seg forbause over mengden tilbud, men registrerer også at deltaker-antallet ofte er svært lite.
– Jeg skal ikke si at det er noe galt med «Usynlig-O» som pågår nærmest året rundt, men mener det understreker at o-idretten har blitt en «egogreie». Det bygger ikke opp rundt det familievennlige, men forsterker en veteranslagside i o-idretten, mener 84-åringen.
Den «gammeldagse» orienteringen er henvist til diverse sommergalopper, mener han.
– Vi kunne nok vært flinkere til å oppsøke Østerdalen, Fjord-O, Sørlandsgaloppen og Midnattsolgaloppen. I stedet ser vi at «opplevelsebehovet» gjerne flyttes ut av Norge.
– Det har blitt en utvikling der flere, kanskje særlig løpshungrige veterandamer, deltar i utlandet – flere av dem uten å løpe et eneste løp her hjemme, påpeker Kvalheim.
Hadler øverst på lista
Selvsagt følger 84-åringen som har vært til stede på 12 VM siden 1968, med på topputøverne også i dag. Han har latt seg imponere av Olav Lundanes og hans fantastiske karriere og mener Kasper Fosser har et potensiale til å bli et o-idol i kraft av sine prestasjoner og tv-dekning fra mesterskapene. Men det er kanskje ikke så overraskende at Svein Kvalheim ser bakover i tid da vi spør hvilke o-navn han setter aller øverst.
Bergenseren tenker seg litt om, men lander på en annen bergenser.
– Åge Hadler, sier han.
– Han var unik og var o-kongen. Seinere har vi jo hatt mange store. Egil Johansen. Øyvin Thon.
Ei lita pause, så kommer nok et herrenavn fra gamleredaktøren:
– En annen som jeg vil fremheve er Jon Tvedt – ikke bare fordi han er vestlending. Jeg har hele tiden vært svak for Jon Tvedt. Han var for meg en atypisk o-løper. Han representerte en annen type o-løper som du ikke ser så ofte. Jeg brukte en gang metaforen «en løvetann i et velfrisert bed». Han var ingen akademiker, men en litt ensom ulv – litt spesiell, sier Svein Kvalheim om Jon Tvedt – Gular-løperen som døde under en løpetur utenfor Bergen i januar 2009 – bare 42 år gammel.
I dagens utdanningssamfunn mener Kvalheim det naturlig at o-løpere er godt skolert. Likevel tror han det kan være litt diskvalifiserende i rekrutteringsøyemed.
– Å begynne kan være litt «vanskelig». Det er lettere å møte opp på fotballtrening og spille fotball.
Savner sesongåpningen
– En annen ting, sier Svein Kvalheim.
– O-idretten er blitt en helårsidrett. Jeg vet at jeg tidligere skrev at distriktene som hadde klimafordeler kunne starte sesongen tidligere, men nå synes jeg vi mister litt av dimensjonen på sesongen – at vi ser fram til en ny sesong med en markert sesongstart – som på 80-90-tallet med vårløpene i Østfold som alle gledet seg til.
– Du har vært på 12 VM – noen du husker bedre enn andre?
– Jeg husker godt 1968 – det var før jeg hadde begynt i NOF-posten, men var blitt journalist i Bergens Tidende. I 1966 hadde Bergens Åge Hadler blitt byens første verdensmester uten at Bergens Tidende var til stede i Finland. To år seinere mente redaktøren at det jeg måtte dra til Linköping. Kalle Johansson vant – Åge Hadler ble nummer tre, minnes Kvalheim og legger til:
– Ellers må det bli 1983 – firedobbelt norsk i herreklassa med Morten Berglia øverst. Så husker jeg også USA 1993 – både på grunn av terrenget og omstendighetene rundt.
– Terrenget – et svært, nærmest uberørt skogsområde uten stier, men med mye høydekurver like utenfor Ney York by. Men det overrasket meg at den store nasjonen USA var nærmest ubehjelpelige når det gjaldt forholdene for oss journalister. Det var nærmest umulig å sende hjem stoff og bilder.
Lederplassen et fristed
Mye av stoffet i NOF-posten var fokusert mot eliten også den gangen, erindrer redaktøren, men han og «redaksjonskomiteen» var også opptatt av at turorientering skulle få sin plass. Sammen med dyktige tur-o-ambassadører bildro det til at tur-O fikk et voldsomt løft Svein Kvalheim mener tur-o scorer på den dag i dag.
– Bladet var jo ikke slik at det skulle være veldig kritisk vinklet, men jeg var nok opptatt av at lederne gjerne skulle være litt motstrøms. Om det var noe der jeg personlig ikke var helt på linje med NOF, kunne jeg skrive om det.
– Fikk høre det fra styret?
– Nei, NOF har stilltiende godtatt at lederplassen skulle være et fristed. Kanskje likte de det ikke av og til, men det ga de ikke uttrykk for.
O-løper i 67 år
Om de 31 årene som redaktør, sier Kvalheim at han har «en lei tendens» til å bli lenge når han har knyttet seg til noe. Slik var det også i hytteområdet i Eltdalen, Trysil. Der begynte han på eget initiativ å ryddde og merke stier og skiløyper – etter tre tiår endte han som æresmedlem.
I 1996 ble han tildelt Silvas Ærespris for sin redaktørgjerning siden 1971 – en utfordring han har likt og trivdes med – slik han har likt utfordringen med kart og kompass og «selvvalgt vei i ukjent terreng».
– Min største prestasjon som o-løper? Jeg var nok en middelmådig o-løper som kvalifiserte meg til et par NM og endte omkring nummer 50. Jeg var nok en bedre veteranløper i noen år, men min største triumf er vel jeg har vært o-løper fra jeg startet som 16-åring og avsluttet som 83-åring – uten opphold.
