Jeg tok min første individuelle EM-medalje da jeg var 26 år, bronse på sprinten, i Ungarn i 2002. Andrine blir også 26 år i sommer. Det er litt artig å tenke på at hun tok sin første individuelle EM-medalje – av samme valør og på samme distanse – nesten 20 år seinere.

Det sier Anne Margrethe Hausken Nordberg, som i 2008 tok gull på sprinten både i EM og VM. Samme år vant hun også langdistansen i EM.

Siden har ingen norske kvinner tatt individuell medalje på en EM-sprint. Ikke før Andrine Benjaminsen løp inn til bronse bak Tove Alexandersson og Simona Aebersold på knockoutsprinten i Neuchatel 15. mai i år.

I tillegg ble det bronse også på sprintstafetten samt en 6. plass på den individuelle sprinten.

Godt fornøyd

– Jeg er godt fornøyd med EM-innsatsen. Det var en spesiell situasjon å ikke ha konkurrert internasjonalt på halvannet år. Jeg visste jeg var i god form, men det var kult å få bekreftelsen i et mesterskap – at treninga jeg har gjort det siste halvannet året har utviklet meg som utøver.

Det sier den snart 26 år gamle Lillomarka-løperen som har flyttet til Danmark for å studere og trene. Det har utvilsomt gitt resultater.

– Hva er du mest fornøyd med i EM?

– Det var artig å matche de aller beste på knockout-sprinten. Der får du direkte målbar matching. At jeg var med og preget finalen, var veldig motiverende.

Ikke like skarp

Hun tok også med seg en ny EM-bronse på sprintstafetten da hele laget viste at Norge er på gang som sprintnasjon.

– Det er mange unge og lovende som baner vei og viser hvor lista skal ligge. Det hever nivået i hele laget, minner Andrine om.

– Hva med den individuelle sprinten?

– Jeg ser at jeg er «innafor» også på den distansen, selv om jeg var litt starttreg. Det var ikke så enkelt å roe seg ned på kvelden etter en lang knockout-sprint med masse adrenalin dagen før. Jeg følte meg bra også foran det individuelle løpet, men kanskje ikke like skarp som dagen før. Det var kanskje uunngåelig, men jeg er fornøyd med 6. plass en «ok pluss» gjennomføring.

Ikke overrasket

Andrine Benjaminsen tar med seg mye motivasjon og sjøltillit fra EM inn mot VM i Tsjekkia i juli. Der får hun mulighet til å knappe inn på Anne Margrethe Hausken Nordbergs imponerende 15 mesterskapsmedaljer.

– Jeg koste meg stort med TV-sendingene fra EM. Jeg føler det kommer opp en generasjon nå som setter både skog og sprint like høyt. Slik har det ikke alltid vært, og noen vil nok fortsatt prioritere det ene foran det andre. Men jeg håper og tror flere vil satse på begge deler, sier hun.

– Så Norge kan også bli en sprintnasjon å regne med?

– Det irriterte meg i min karriere å få høre at vi løp for sakte og var for dårlige på sprint. Derfor var det gøy å se resultatene i EM. Det overrasket meg ikke, men var likevel gøy å se at «de går og gjør det».

Advarende pekefinger

Anne Margrethe har også lagt merke til at Andrine Benjaminsen – i likhet med henne selv – først har «blomstret» i voksen alder. Og hun har en aldri så liten pekefinger å rette mot et for stort fokus på resultater og prestasjoner i ung alder.

– Jeg registrerer at Andrine ikke kvalifiserte seg til junior-VM på Rauland i 2015. Av de seks norske som deltok der, la de tre beste opp i løpet av to-tre år. To andre har slitt med mye skadeproblemer, mens Ingeborg Eide er den eneste av de seks som løp EM nå, minner hun om.

Derfor gir hun også honnør til landslagssjef Janne Salmi for ikke å ha åpnet for juniorer i testløpene til EM og VM.

Elendige

– Jeg mener det var en riktig beslutning – veldig, veldig bra. Eksempelet fra junior-VM i Rauland er en interessant påminnelse om at det ikke haster med å få fram løpere. De som ikke har tid til å vente, blir ikke gode uansett, hevder Anne Margrethe.

Og et aldri så lite hjertesukk til slutt:

– Vi har vært elendige til å ta vare på de juniorene vi har hatt i mange, mange år. Det må vi gjøre noe med, avslutter 45-åringen, som avsluttet karrieren med finaleplass i Mesternes Mester – like imponerende som merittene i o-løypa de siste 20 årene.

– For to år siden ble jeg slått ut i kvartfinalen. I EM siktet jeg først og fremst mot en plass i semi’n. Finaleplass er jeg derfor veldig godt fornøyd med, sier Konnerud- gutten som løper for NTNUI.

Med bronse til Kasper Fosser, 6. plass til Audun Heimdal, Dag Blandkjenn og Håvard Sandstad Eidsmo på delt 8.- og Lukas Liland på 11. plass ble knockoutsprinten i Neuchatel en virkelig opptur for Norge.

Kult med de unge

– Det er kult at såpass mange av oss yngre på laget gjorde det så bra, ikke minst med fem i semifinalen. Det virker som vi har hevet oss på sprint, og at nasjonalt nivå holder også internasjonalt, påpeker Audun Heimdal.

Sjøl imponerte han stort helt fram til finalen. Da gjorde han en liten miss midtveis.

– I kampens hete glemte jeg at det var to runder. Jeg spurtet i den tro av vi skulle mot mål, og da ble beina litt ekstra tunge ut på sisterunden etter å ha oppdaget feilen.

En feil tidlig i løpet ødela også den individuelle sprinten, der de unge, norske herresprinterne – med unntak av Kasper Fosser – fikk mer beskjedne plasseringer enn på knockouten.

Stemplet feil

– Jeg stemplet først på feil 3. post. Den hadde jeg løpt forbi på vei mot 2. post, men så oppdaget jeg at det var noe som ikke stemte da jeg løp videre. Det viste seg at jeg hadde vært på damenes 3. post like ved, og med et drøyt halvminutt tidstap røk sjansene for en topplassering, forteller Heimdal.

I tillegg tok han i likhet med flere av de andre nordmennene feil veivalg på langstrekket. Da var løpet i realiteten kjørt.

– På forhånd hadde jeg nok større forhåpninger på den individuelle sprinten enn knockouten. Jeg var veldig gira på å gjøre det bra der også, men da kan jeg ikke gjøre slike feil. Uansett er det godt å se at potensialet er der. Det gjelder bare å luke bort feilene..

Stas med medalje – bitter knockout-nedtur

Victoria Hæstad Bjørnstad gledet seg like mye over medalje på stafetten som hun irriterte seg over å bli slått ut i kvartfinalen på knockout-sprinten i EM i Sveits.

Med stafettbronse samt 16.- og 19. plass på de to individuelle konkurransen ble det en skapelig mesterskapsdebut for 22-åringen fra Fossum og IFK Göteborg.

– Jeg løp sprinten i EM i Sveits i 2018 også, men anser årets mesterskap som mitt første ordentlige, forteller Victoria.

Usikker

Pandemien gjorde ungjenta usikker på hvor hun sto før hun reiste til Sveits, all den tid det har blitt smått med konkurranser det siste året.

– Jeg har jo målt meg litt mot svenskene både på trening og i noen løp, og visste at de har mange sterke løpere. Men jeg hadde ingen anelse om hvor jeg sto i forhold til alle andre, forteller hun.

Heldigvis fikk hun det sveitsiske mesterskapet helga før EM til å få noen svar.

– Da fikk jeg i hvert fall litt se litt hvor jeg sto.

Og Victoria «sto så bra» at hun fikk tillit på sprintstafetten i Neuchatel, sammen med Eskil Kinneberg, Kasper Fosser og Andrine Benjaminsen.

Kjempeheldig

– Jeg følte meg kjempeheldig som fikk løpe stafetten. Det var en utfordring som jeg løste så godt jeg kunne. Og det var selvfølgelig stas med medalje, sa Fossumjenta etter en godkjent 1. etappe der hun vekslet som fjerde lag.

Sveits og Sverige var det nemlig ingenting å gjøre med. De tok gull og sølv, men Norge var halvannet minutt bak vinnerne fra vertsnasjonen.

Dagen etter sto knockout-sprint på programmet for første gang i et mesterskap. Victoria tok seg greit videre fra kvalifiseringen med åttende beste tid i sitt heat. Så skjedde det som ikke skulle skje.

Brutalt

– Jeg ledet klart etter det første gaflingsvarianten og følte meg egentlig trygg på at dette skulle gå bra. Men så tok jeg et litt dårlig veivalg og kom dårlig ut av det i noen trange smug og trapper. Det ble stang ut og en stor skuffelse å bli slått ut i kvartfinalen. Skikkelig bittert og brutalt, sier en ærlig Victoria Hæstad Bjørnstad.

Men – som hun sier – slik er det å løpe knockout-sprint.

– Det var den distansen jeg hadde gledet meg mest til og sett fram til med størst forhåpningen. Jeg lærte i hvert fall at det er fint å lede der det er vanskelig løpsteknisk, mens det ikke har så stor betydning det det er o-teknisk krevende.

EM avsluttet Victoria for øvrig med 16. plass på den individuelle sprinten, i et mesterskap hun oppsummerer på følgende måte etter medalje på fire av de fem øvelsene:

– Folk kan i hvert fall ikke lenger går rundt og si at Norge ikke er en sprintnasjon.