NY DRAKT:Ida marie NæssBjørgu gjorde jobben for finske Paimon Rasti på siste og berget 10. plassen – sekunder foran Lillomarka da hun klatret et trinn på lista.
Under stafetten på Lugnet i Falun i fjor hadde Østfold-damene styrt hele stafetten, helt til Sabine Hauswirth misset på sisteetappe. Da ble det isteden Nydalen og Anne
TUNGT:Marion Huber fikk oppgaven for Nydalen for den lengste etappen. Da hun mistet tetklynga før langstrekket mot 10. røynet det på. Nydalen ble til slutt på 13. plass.
Margrethe Hausken Nordberg som kjempet om seier, en duell Hausken tapte mot Pan Århus’ sterke Maja Alm. Men i årene før har Halden vært våre beste. Statistikken ser slik ut: 2016 – 8. 2015 – 13. 2014 – 8. 2013 – 2. 2012 – 1. 2011 – 13. 2010 – 3. 2009 – 1. Året før – i 2008 – var Bækkelaget best da Guro Flatekval på siste løp inn til tredjeplass. Halden SK på 15. plass hadde også Nydalen foran seg.
– Det er noe spesielt med Tiomila, sier Mari Fasting som var med å vinne i 2012. Sølvvinneren fra VM 2015 la knottskoene til side etter VM sist høst, men viste at hun fortsatt har både steg og teknikk inne da hun førte HSK først inn på annenetappe. Men VM i år tenker hun ikke på.
– Jeg kunne sikkert mobilisert og vært aktuell for en stafett, men det er ikke noen hemmelighet at vi heller ønsker oss gull på hjemmebane, sier Mari Fasting som feiret ett års bryllupsdag sammen med Ola Berger i juni. Østfolddamene kvitterte tidlig på medlepostene gjennom de meste av stafetten. Jo Shepard gjorde jobben på første, Mari Fasting hentet inn drøye to minutter på neste og Elena Ross var hele tiden påpasselig og nøyaktig i klyngen på den lange tredjeetappen. Kine Hallan Steiwer hadde flere lag foran seg da hun fikk kartet på fjerde, men det handlet bare om sekunder. Da Kine var ferdig hadde hun tapt nesten fire minutter, men Sabine Hauswirth ble sendt ut tre minutter foran Store Tuna og Sveriges stjerne Tove Alexandersson som like godt hentet inn alle og kunne juble for seier.
– Det ble som å løpe et individuelt løp. Med såpass klar ledelse tok jeg noen ekstra kartstopp for å være sikker og gikk bomfritt, sa Eskil Kinneberg etter å ha sendt Fredrik Bakkman ut på den siste etappen med nær ni minutters ledelse. Norges VM-løper har vært skadeplaget gjennom deler av vinteren og måtte overlate sjarmøretappen han har hatt de siste årene til sterke Bakkman.
– Det var helt greit. Jeg visste Fredrik ville løse dette til vårt beste, sier Eskil som i ensom majestet løp raskere enn samtlige på den korte, viktige niende etappen. Norske løpere trives IFK Göteborg og IFK trives med norske løpere. De siste årene har Kinneberg hatt med seg trønderen Andreas Sølberg og sambygding Vetle Ruud Bråten fra Raumar. I år hadde bergenseren Morten Jarwis Westergård byttet fra Majornas svart-hvite til IFKs blå-hvitt og også var en del av vinnerlaget.
Andreas Sølberg som også har måttet trene alternativt deler av vinteren, åpnet ballet for hjemmefavorittene. Det gikk ikke helt som han håpet.
– Jeg pådro meg en strekk i leggen tidlig i løpet. Det ble vanskelig å løpe for fullt, men heldigvis stemte det bra teknisk. Nå er jeg bare glad, sa Trollelgløperen mens Bakkman nærmet seg de siste postene. Han kunne kvittere ut Tiomila-seier nummer to for IFK. Det kunne også Vetle Ruud Bråten som gjentatte ganger har vist at han kan nattstafett. Jonas Pilblad sendte Vetle ut på den lange nøkkeletappen med fire minutters ledelse. En solid luke, men slett ingen enkel utfordring gjennom 11,7 krevende kilometer med krevende orientering. Men Vetle holdt unna og hadde ett minutt til finske Kovee og tre minutter til Lillomarkas Gaute Hallan Steiwer da han var ferdig.
– Joda, jeg kjente på nervene. Det ble å løpe på det sikre, innrømmet Vetle etterpå. I motsetning til de tre andre på laget har Morten Jarvis Westergård vært skadefri under forberedelsene. – Det har gjort at jeg er i bedre form enn på lenge. O-teknisk var jeg ganske trygg. Jeg gjorde mitt eget løp og plukket post for post, forklarte Morten som slett ikke angrer på at han byttet til IFK-drakt.
– Vi er en stor gjeng med løpere med ambisjoner – særlig rundt de store stafettene. Selvsagt er det stort å klare målet vi har hatt gjennom vinteren. Å vinne med klar margin på hjemmebane er stort, sier Morten Jarvis Westergård som løp laget opp fra 15. til 3. på den tredje etappen.
WILLIAM SKAUG er førsteårsjunior, men kan allerede kvittere ut långa natten på sin merittliste. Mens pappa Bent Erik fikk tildelt «småtrolløype » på Oppsals 1. lag, fikk junior William den voksne oppgaven – 17,4 kilometer i kaldt, bløtt, svensk terreng. – Det gikk helt fint. Jo, litt kaldt, men uten problemer. William brukte snaue 2.50, men laget var disket på etappen foran – dermed står han uten offisiell etappetid i sin debut.
4,6 kilometer målte strekket. Sist år ble Lillomarkas Dane Blomquist sendt ut alene i tet og ventet drøye to minutter på kartposten. I år var det finske Koovee med Topi Anjala som ventet – på Lillomarkas Blomquist, Frols Johan Asphjell Bjørnås og seks sju andre lag som kom jagende. Tetgruppa velger venstre alternativ som ifølge prøveløpingen er 30 sekunder langsommere enn det optimale høyreveivalget. Mens tetgruppa går feilfritt og raskt på drøye 25 minutter, knoter de jagende lagene litt underveis og bommer også på posten. Dermed er luka mellom de to gruppene drøye åtte minutter ved første meldepost etter 5,2 kilometer. – Det var gøy. I fjor sleit jeg med farten og måtte slippe teten. I år hadde jeg ingen problemer, sa Lillomarkas Blomquist etter å ha sendt groruddølene ut i tetgruppa på seks lag med LOL som eneste norske.
Siste år for Lillomarka?
Lillomarkas OLs frontfigur Gaute Hallan Steiwer (27) var både lettet og glad for at gutta tok ytterligere et steg mot toppen. – De fleste av oss har løpt sammen i mange år. I snitt har vi sju år i klubben. Med litt tur kunne vi kriget enda høyere mot slutten, sier Gaute som i mars flyttet til Fredrikstad sammen med samboer Kamilla Olaussen. Dermed kam mye tale for et klubbytte etter høstsesongen.
HVOR BLE DE AV?
9. HALDEN SK: Fikk aldri kontakt med tetgruppene. Håkon Raadal Bjørlo gjorde en god 6. etappe, tok inn to minutter og løp oppfra 19. til 10. Magne Dæhli løp i et vakum på siste etappe med 10. beste tid.
12. NYDALEN SK: Unge Elias Jonsson åpnet med 5. til første veksling. Etter at Øystein Sørensen feilet på slutten av 2. etappe, ble det tungt å løpe opp selv med mange gode prestasjoner. Håvard Haga mistet to plasser på siste – ned til 12. plass 28 minutter bak IFK.
22. TYRVING: Med forfall fra på flere nøkkeletapper var Tyrvings topp10-muligheter redusert. Duncan Coombs mistet for mye på åpningsetappen – 95. plass 13.45 bak. Torgeir Nørbech gjorde med andre beste tid, en sterk etappe på den krevende 7. og tok laget opp fra 38. til 26. På siste løp den sveitsiske verdensmesteren sterkt, men kunne ikke ta bærumsklubben høyere enn til 22. plass.
23. FROL IL: Trønderne har vært med å prege stafetten de siste årene og åpnet på samme måte. Men da Johan Asphjell Bjørnås fikk problemer godt ute på långa natten, gikk toget. Da Jo Forseth Indgaard ikke gjorde «sitt beste løp» på sjuende, hadde ikke Frol lenger noen mulighet topp 15.
29. NTNUI: Trondheimsstudentene har år etter år orientert seg gjennom Tiomila til sterke plasseringer. I år holdt det bare de to første etappene da Simen Aamodt og Olai Stensland Lillevold leverte varene. Så raknet det egentlig og studentene fikk ikke drahjelpen de kunne trengt.
45. FOSSUM: I Falun viste de seg fram på etappe etter etappe. I år var det egentlig bar Tim Robertson leverte på første. Emil Ahlbäck var godt oppe halvveis på andre, men deretter raste de nedover.
GODT JOBBA: Alisdair Mcleod tar et godt tak i Nicholas Oskarsson. Det var snakk om teamarbeid
PÅ TIOMILA
Da skotske Alisdair McLeod klasket gratulasjonshender mens han veivet Lillomarka-flagget i innløpet på jordet i Partille nordvest for Göteborg, hadde laget fra Groruddalen gjennomført sin egen plan til punkt og prikke. Og vel så det. 10 etapper. 11 timer, 14 minutter og 9 sekunder etter at østerrikske Robert Merl startet oppdraget, tok Alisdair – «The Stag of the North» (kronhjorten fra nord) laget inn til 6. plass. Beste norske log 16 minutter bak suverene IFK Göteborg med fire norske på laget.
GUTTA TOK TAK
– Det var helt vanvittig å klare det, sier Nicholas Oskarsson. Det har gått noen dager siden Lillomarkabragden der han selv gjorde jobben i tet på den andre etappen. 25-åringen som kom fra Konnerud som uferdig junior for sju år siden, har vokst seg inn i Lillomarka-stammen og var sentral da «Prosjekt topp 10» ble dratt i gang sist høst. Etter å ha vært med på å prege deler av de store stafettene de siste årene, ville gutta sjøl gjøre sitt for å løfte laget ytterligere. Klubbrekorden og 12. plassen fra 2015 skulle bedres. – Vi så på resultatene fra i fjor og de gode lagene topp seks, men vi våget å sette «Prosjekt 10». Vi mente det var mulig å klare det om vi fulgte planen, sier Nico og fortsetter: – Så fulgte hele gjengen opp med bunnsolid løping timer etter at jentene hadde levert klubbrekord!
EGNE GRUNNREGLER
FORNØYD SJEF: Vidar Benjaminsen var stolt over jobben herre- og dame-laget gjorde.
«Prosjekt topp10» – hva går det ut på? – Det startet under ei samling i Sarpsborg i november og ble et prosjekt vi sto sammen om. I tillegg til flere gode nattøkter, hadde vi ti samlinger der vi jobbet mye sammen i møter og grupper. Vi lagde våre egne grunnregler, sier Nicholas Oskarsson. Gjennom vinteren har gruppa jobbet hardt for å være forberedt på oppgavene som skulle møte dem i terrenget ved Partille. Gaute Hallan Steiwer brukte sine kartkunnskaper til å konstruere et kartflak over løpsområdet via tidligere kart. – Etter ei fordelingsliste har vi servert løyper og veivalgsutfordringer til hverandre to ganger i uka. Vi hadde ikke «sett» langstrekket til første post på långa natten, men starten traff vi godt på og hadde tørrtrent på mange av de andre traseene – Hvilken taktikk hadde dere for å løse oppgavene under stafetten? – Sammen hadde vi laget en liten tekst. En kort dialog hver og en skulle ha med seg selv. «Fornuftige valg, forhold deg rolig, skjerpet og fokusert. Løp for laget – ikke for deg selv» og litt mer. Ikke minst skulle vi «holde godt tak i kompasset». Det funket! Ingen løp ut med hodet under armen. Vi klarte å samle oss om det vi hadde blitt enige om.
– SOM Å VINNE
Nico bare smiler når han snakker om opplevelsen. Han sov ikke ett sekund den natta, selv om han lå noen timer i senga på hotellet. – Vi vant jo ikke, men det er noe å jobbe sammen som et lag – og å klare målet. Det var rågøy. Jeg har vært sju år i Lillomarka, de fleste utlendingene har vært med i fem år. Som en av dem sa: «Five years in the making». – Det føltes liksom som å vinne. Premiebrikken fra Tio skal få en sentral plass hjemme, forsikrer han. – Tio 2017 er noe jeg aldri kommer til å glemme. Det gjelder nok også for de andre gutta, selv om det skulle gå enda bedre en annen gang.
STOLT SJEF
Mannen som trygt kan stemples «Mr. Lillomarka » – Vidar Benjaminsen – kommer heller ikke til å glemme Tiomila 2017. Han legger ikke skjul på at det betyr mye også for ham selv. – Selvsagt synes jeg det er fantastisk. Jeg bruker jo halve livet på Lillomarka, men det gleder meg mest å se utøverne få til det vi prøver på. En etter en kom inn etter sin etappe og bare smilte, sier Vidar Benjaminsen. Han innrømmer at han ble overrasket over både herre- og damelaget. Han trodde ikke at det skulle gå så lett. – Eller – kanskje var jeg mer overrasket over andre klubber som ikke fikk det til som jeg trodde, sier han.
– BETYR MYE
– Tiomila er nok det største klubben har felles. Stafetten inneholder alle – ungdom og elite. At vi lykkes betyr ganske mye også for de som ikke var der. Vi får gratulasjoner i lokalmiljøet. Flere føler seg stolte. At vi ble beste norske i herrestafetten og damene bare ble slått av Halden, er en fjær i hatten. Mens gutta tar mer og mer initiativ og styrer mye selv – stort sett med Vidar Benjaminsen som støtteapparat – følger Elin Krogstad opp jentene sammen med Vidar. – Vi har en veldig fin, sosial gjeng som møtes jevnlig. Et godt sosialt miljø og trygghet løperne imellom er viktig – ikke minst på damesider, mener Vidar som selv peptalket damene foran klubbrekorden. – Vi hadde fokus på det vi selv kan gjøre noe med – ikke resultatene. Vi ønsket å gjenskape det vi gjør på trening og dermed prestere på det nivået vi kan. For å få til det, må vi ha trygghet og takhøyde i gruppa. Han har allerede ryddet plass for de to nye klubbrekordene i premieskapet på Lillostua – klubbstua på østsida av Alundsjøen i Lillomarka. – GIR AV SEG SELV Lillomarka OL har fått noen bemerkninger for å ha mange utlendinger på laget. I år var det fire ikke-norske blant fem damer og fem blant gutta. Hva tenker du om det? – Vi har gjort dette litt på vår måte av litt forskjellige årsaker. De fleste har spurt om å få være med i gjengen. Vi har ikke hatt noen strategi i klubben – verken om det ene eller andre. Slik jeg ser det har det ikke gått på bekostning av noe, sier Lillomarka-sjefen. Han liker å drive med utøvere som har lyst til å satse og synes det er spennende uansett. – Det er givende å ha med seg typer som har lyst til å gi av seg selv for å være en del av laget. På jubileumsfesten i 2015 hadde utlendingene sitt eget show. Når de flagger «best day of my life» på sosiale medier, forstår du at Tiomila-suksessen betyr mye. Jeg tror deres deltakelse er berikende for våre «egne», sier Vidar Benjaminsen som har fått «utlendingsspørmålet » i ulike sammenhenger. – Hvor langt kan laget nå? – Vi har tatt steg år for år og har vært med på å prege stafetten. Nå føler jeg alt er mulig. Gutta bommet samlet omkring 15 minutter, og vi var 16 minutter bak IFK Göteborg. – Det vil ikke forundre meg om gutta kan være inne topp tre på en god dag, selv om vi skal være fornøyde med topp 10. Også jentene har potensiale. Ingenting overrasker meg lenger, sier Mr. Lillomarka, Vidar Benjaminsen.
1. Jobben er gjort. Herrelaget kan juble.
2. David Gottfridsson kjempet sammen med Kalevan Rasti inn etter 8. etappe.
3. Matthew Speake får kartet av Nicholas Oskarsson som 2. lag etter 2. etappe. Matt tok vare på posisjonen.
4. Klubbrekord og 11. plass av damene som var med å prege stafetten fra start til mål.
5. Ankerkvinne. Lillomarka-damene har fått en ankerkvinne av klasse. Andrine Benjaminsen fikk kartet av Sandrine Müller.
HISTORIE: Per Bergerud opplevde mye i hoppbakken før han våren -85 fikk jobbtilbud under en forutsetting: Han måtte slutte å hoppe. Da var han bare 28 år.
2019 TIL 20–20–20
Den tidligere storhopperen, den nye sjefen for VM i Østfold 2019, nøler ikke med å svare. Han har nettopp blitt bedt om å rangere de tre områdene han mener vil være avgjørende for at VM2019 skal bli vellykket. Så spurte vi verdensmesteren fra Innsbruck 1985 om hvilke stilkarakterer han ville være fornøyd med. 60 år gamle Per Bergerud opplevde å få 20 i stil i løpet av sin karriere i hoppbakken, men aldri 3×20. Nå kom karakterene fra dommertårnet raskt. – Det må bli 3×20. Vi må jo sikte høyest.
I O-MILJØET BLE utrykk som «et scoop», «uventet», «dette blir bra» brukt da VM-styret i samarbeid med forbundet landet den tidligere storhopperen i VMs sjefsstol. Etter at han brått hoppet av karrieren måneder etter VM-gullet i 1985, har Per Bergerud opparbeidet seg lang erfaring – fra forsikringsbransjen, fra bemanningsbransjen, fra Skiforeningen – og til sist tre år som administrerende direktør for VM i skiskyting 2016. Dermed har styreformann Sigmund Vister i VM2019 fått en erfaren og anerkjent spiller i kapteinsrollen.
PER BERGERUD SITTER i grå genser med venstre beinet på stolen foran seg i kantina på Idrettens hus på Ullevål – tre etasjer under NOF-kontorene. Han må snart videre, han skal holde et foredrag for Særforbundenes Fellesorganisasjon før han kan ta kvelden. Etter at han startet i jobben for snaue fem måneder siden, har han vært mye på farten i Østfold, men akkurat nå er han litt handikappet. Akillessena røk da han tråkket gjennom råtten påskesnø. For det første, sier VM-sjefen og holder tre fingre i været. Han snakker om hvilke tre områder som er viktigst for at VM skal bli vellykket. – Det må være høy kvalitet i selve konkurransene. Alt fra kart og løyper… måten løyper er lagt på -servicen rundt dette. Det må en aldri gå på kant med. Dette er selve
GODE MINNER: VM-sjef Per Bergerud sluttet å telle premier da han kom til 100. Etter det har det blitt mange. Tre VM-medaljer, fem kongepokaler og også vinner av Holmenkollerennet
kjernen i et VM. Medaljevinnerne skal kåres. Det må skje på gode vilkår. – Så har vi et punkt to med stor økonomisk innflytelse – det er publikumsløp. De må bli attraktive – ikke bare for løpere fra Norge, men også fra utlandet. Han tar grep om den tredje fingeren.
– VM er viktig for å gjøre orienteringssporten mer kjent og gi den fortjent anerkjennelse i norsk idrett. Det gjelder spesielt overfor media. Dettror jeg blir særdeles viktig. Her er samarbeidet med forbund, klubber og kretser viktig. Alle må jobbe med det, sier han. – Hvor avhørende er din rolle for et vellykket VM? – Som jeg pleier å si: Jeg alene er veldig lite, men det jeg tror jeg kan bidra med, er hva som skal til for å lage et verdig VM. Eierklubbene, er kjempegode. De arrangerer o-løp med masse deltakere. Det er de gode på. Så tror jeg at jeg kan være med å bidra til hvordan vi kan kvalitetssikre det vi bygger rundt. VM-sjefen er veldig opptatt av hvordan Østfold-kommunene skal engasjeres. Hvordan de skal bli en del av vertskapet, hvordan Østfold kan vise fram Østfold utover selve idretten. Han er glad for at Eidsberg-ordfører, virvelvinden Erik Unaas, er en del av VMstyret og at styrelederen Sigmund Vister er godt plassert i Sarpsborg kommune. Det arbeidende styret har gjort jobben som har vært nødvendig i en tidlig fase. Nå skal ideene som er på tegne-brettet videreutvikles og nøkkelpersoner skal på plass. – På selve konkurransedelen, både for VM og publikumsløpene, blir det hovedsakelig folk fra Østfold-klubbene. De kan jo dette, sier Per Bergerud og fortsetter: – Så kan vi tillate oss å se bredere utover når det gjelder det vi skal bygge rundt. Vi kan tenke som vi gjorde rundt skiskytter-VM. Hente ideer fra musikkfestivaler og happenings for å sikre at folk får en god opplevelse, engasjere alt fra kultursjefer til Visit Østfold. Han ser for seg et kortreist VM, lagd av østfoldinger og Østfold-bedrifter, men servert for hele verden.
SOM SÅ MANGE andre «løp Per Bergerud et o-løp på ungdomsskolen» og var borti o-idretten under militærtjenesten. Likevel vet han mer om idretten enn mannen på gata. – Hjemfylket
VINNERSKIENE: De henger i taket i loftstua hjemme i Blokkaveien. – Siden 1985 har det skjedd vanvittig mye med utstyret. Skiene de bruker i dag er både bredere, lettere og lengre, sier storhopperen fra Svene.
Buskerud er jo et o-fylke. Lokalt var orientering en stor idrett. Fra Ragnhild Teigen, til Øyvin Thon til Morten Berglia. Så hadde jo Kongsberg O-VM – i 1978, var det vel. – Et spørsmål vi pleier å stille ferskingene – hva er ekvidistanse? – Det er det som forteller om det er flatt eller bratt terreng., kommer det kjapt.
FLESBERG I BUSKERUD 16 kilometer nordover langs Numedalslågen fra Kongsberg. På jordene på Strand. Det var her hoppkarrieren startet. Fire bakker der smågutta hoppet 10-15 meter. – Hopp var det store. På barneskolen var det ikke mange av gutta som ikke hoppa. Med en far som var formann i skigruppa og tre brødre som likte å leke seg på ski, ble det mange timer på jordene. – Når far og skilaget skulle arrangere noe, var det vi gutta som måtte gå opp sporene eller preppe bakken. Vi var både løypemaskin og preppemaskin, minnes han.
DET ENE TOK det andre. Som guttehopper vant han det meste til han ble 11. Det gode miljøet holdt ham i miljøet mens han hoppet dårlig i årene til han ble 15. Så – da han bakkene ble større, løsnet det. Han fikk trene med de beste i kretsen. Leken bygget på seg til fokusert trening for å bli en bedre skihopper. Hoppkarrieren som i kortversjon kan ramses opp med to VM-gull, en VM-bronse, fire verdenscupseirer og åtte NM-gull, var igang. Høydepunktet kom i 1985 – VM i Bergiselbakken. Det var gått 11 år siden han debuterte i hoppuka som 17-åring. – VM-gullet i 85 er nok det største, sier Per Bergerud. – Prestasjonsmessig setter jeg også bronsen i samme VM, ei lita uke etterpå, veldig høyt. Det er ganske slitsomt å vinne VM-gull. Det følger med mye ståk og styr. Du skal gi så mye av deg selv at det tapper energi. Du kan ikke klage – det er jo derfor du driver, men jeg var fornøyd da jeg klarte pallen også noen dager seinere. Han har ikke glemt laggullet han vant sammen med Johan Sætre, Olav Hansson og Ole Bremset under VM i Oslo 1982. – Å vinne sammen med kameratene dine er jo noe eget, sier han. – Det beste hoppet ditt – hvor gjorde du det? Førstehoppet på 110 meter i VM-storbakken i -85 er nok noe av det beste jeg har gjort, sier han og ser opp i lufta. Tenker. – Men jeg husker godt Kuusamo, Finland samme vår. Det hadde blåst ganske sterkt i mot. Den gangen tok vi jo ned vindmåleren om det blåste litt mye. Det var avsatser i tilløpet, ikke en regulerbar bom som i dag. For ikke å få for høy fart, måtte vi henge i tau nedenfor nederste avsats. Jeg tror bakkerekorden var 120 meter – jeg hoppet 126. Du får en spesiell følelse i slik motvind fordi du går så høyt mot slutten. Jeg sto ikke av en centimeter, men gikk rett på trynet. Der var det forholdsvis flatt å lande.
I HOPPMILJØET PÅ 80-tallet, med fargeklatter og noe urokråker var Per Bergerud stemplet som den skikkelige, den seriøse med velformulerte svar. Han hadde fått råd av NRK-legenden Arne
MANGE MINNER: Han har tatt fram en av sine fem kongepokaler. de står pent oppmarsjert i hylla på loftstua.
Scheie. – Det har sittet som klistret. Det var i Renabakken. Jeg var 16 eller 17 år og Arne Scheie hadde intervjuet meg for første gang på TV. Etterpå sa Arne til meg: ”Dette synes jeg du skal fortsette med. Oppfør deg ordentlig, svar ordentlig slik du gjorde nå. Jeg er sikker på at du får mange muligheter – da skaper du også mange muligheter.” – Og det tenkte jeg på ofte etterpå. Når du får muligheten til å svare skikkelig i beste sendetid, gir det deg god markedsføring. – Og det ga deg jobb? – Ja, det gjorde nok det. Det var våren 1985. Jeg hadde blitt verdensmester og var 28 år. Hopplandslaget hadde Forenede Forsikring som hovedsponsor. Per Ottesen var informasjonsdirektør i Forende og på den tiden også skipresident. Han kom og lurte på om jeg kunne ta en tur til Trondheim og til Royal Garden. Forenede ville inngå en sponsoravtale med hele skiforbundet, den gangen Norges største avtale. De ville gjerne ha meg med for å ta hånd om avtalen. Men det var en hake med det: Jeg måtte slutte å hoppe på ski. Det ville jeg ikke få tid til ved siden av. Jeg fikk ett døgn på å bestemme meg. – Jeg sov nok ikke mye den natta, men det tror jeg er den viktigste og beste avgjørelsen jeg har tatt. 28-åringen var forutseende. Siden han var 25 hadde han tenkt mye på utdanning, livet etter karrieren. Nå fikk han igjen for sin seriøsitet. – Jeg skulle få anledning til å ta utdanning, og de skulle betale for det. Jeg tror ikke jeg kan få takket Per Ottesen og co nok for det de gjorde for meg den gangen. For meg har det betydd alt. Selv om den aktive karrieren tok en brå slutt, ble han en del av miljøet også framover. Mannen som hadde gitt ham de gode rådene, Arne Scheie, villenemlig ha Per Bergerud med seg som ekspertkommentator i NRK-boksen. – Det var en morsom, lærerik reise, sier han om årene med NRK-legenden. Da han fikk spørsmålet om han var interessert i å lede VM2019, trengte han ikke lang betenkningstid. Noen avklaringer og litt innsikt i prosjektet, men ja-et kom raskt. – Etter VM i skiskyting var det tre mulige retninger – fortsette i idretten, gå tilbake til det private næringsliv eller jobbe som konsulent. Men selv om jeg vet dette blir mye jobb, var det så morsomt å jobbe med VM2016 at det ga mersmak, sier han. – Dette er jo det ultimate prosjektet. Det starter på minuttet som planlagt og flyttes ikke. Det er få prosjekter i det private næringsliv som kan måle seg med dette. – Hva vil eventuelt gjøre deg skuffet når VM2019 skal oppsummeres? – Det å gjennomføre det tekniske, både VM og publikumsløp, er jeg sikker på at vi får til. Det tror jeg blir et festarrangement. Det aller viktigste er at vi får god deltakelse på publikumsløpene – som igjen blir tilskuere som skaper stemning, sier VM-sjefen og fortsetter: – Det andre – som jeg ser på som utenkelig at vi ikke får til, er en barneog ungdomsaktivitet mot f. eks to klassetrinn ved alle skoler i alle Østfoldkommuner. Det er så viktig for å få med hele Østfold og å skape nyrekruttering til idretten. Dette er nok de to tingene jeg blir mest skuffet over om vi ikke får til. Så ser han på klokka. Han må gå for ikke å komme for seint til avtalen med Særforbundets Fellesorganisasjon inne på storsalen på Ullevål stadion. Punktlighet er viktig.
NOEN DAGER SEINERE. Hjemme i Blokkaveien tett ved Ullern kirke og Bestum skole, på andre sida av veien der Høyre-høvding Kåre Willoch bor, er det samboer Åse Berit Stræte som åpner døra i det hvitmalte huset. Paret som til sammen har tre voksne barn – hennes sønn og Pers to døtre, har bodd her i 10 år og nå er endelig oppussingen av kjøkkenet i avslutningsfasen. De gleder seg begge to. At det skal bli ferdig. Kanskje aller mest Per som alltid har vært en ryddig fyr. «Sikkert litt for ekstrem, ville Åse Berit sagt». Han gleder seg til å få slutt på kaoset. – Jeg ble mobbet på hopplandslaget fordi jeg brettet møkkete tøy og la det pent på ene siden i kofferten, humrer han og innrømmer at han liker å ha det ryddig rundt seg når noe skal gjøres. – Er dette en ryddighet du vil forsøke å overføre til VM-organisasjonen? – Jeg forsøker jo å påvirke, men det er ikke enkelt plutselig å gjøre voksne som ikke er ryddige, ryddige. I en jobbsituasjon kan du følge opp å påvirke slik at det jobbes systematisk og strukturert, men i en VM-organisasjon med mye frivillig arbeid handler det mest om å sørge for at folks entusiasme får utløp. En må akseptere at ting gjøres på forskjellige måter – det er deres fritid vi buker av. Når samboerparet selv har fritid går de gjerne en runde på golfbanen. Det var Åse Berit som fikk Per ut på gree-nen – nå er det nok han som helst skulle hatt mer tid med køllene. – Et handicap på 22-23 er midt på treet, men jeg koser meg. Det kan sammenliknes litt med hopping. Slaget skjer på kort tid, og konsekvensene av feil kan bli store. Per Bergerud sier «vi» når han skal fortelle hva han helst gjør i fritida. «Vi» er han og Åse Berit og «vi» trives med å gå i fjellet med utgangspunkt fra hytta vi bygde på Veggli for tre-fire år siden, forteller han. – Vi prøver stadig å gå nye steder – da er kartet viktig. I høst var vi på Eidsfjellet 1333 moh. Da kunne vi se Hallingskarvet i kritthvit snø, Gaustadtoppen, Blefjell, Norefjell – en fantastisk panoramautsikt, sier han og blar fram skrytebildene på mobilen. Sommeren tar gjerne «vi» kursen mot Europa og setter oss på sykkelsetet. – Vi har syklet fra hotell til hotell i forskjellige vinområder – Toscana, Kroatia, Slovenia – og også Cognac. I sommer blir det Algarve-kysten og Portugal.
HJEMME HOS BERGERUD/STRÆTE er det mange kvadratmeter på få kvadratmeter. Tre etasjer – og oppå det en loftstue. Det er helt øverst at storhetstida fra hoppbakken har fått plass. Åse Berit følger bekymret med når samboer Per forserer den bratte trappa med krykker og skinne for den ødelagte akillessena. Men nå sitter han der i sofaen med to blytunge ørnestatuer fra hoppuketriumfer bak seg og mimrebilder på veggene. – Her oppe er det greit at minnene står framme, sier VM-sjefen og ser bort på hyllene med tre VM-medaljer og fem kongepokaler. Medaljene og pokalene gjorde ikke Per Bergerud rik av idretten. Det var mest pokaler, tv-er, radioer – en gang fikk han ei seng. – Gullsesongen -85 var året jeg tjente klart mest, men var ikke noe premiepenger fra FIS eller arrangør den gang. Det jeg tjente kom hovedsakelig fra skifabrikken, Kneissel. I -85 satt jeg vel igjen med det som var en normal konsulentårslønn. Jeg ble ikke rik.
MEN HISTORIER OG minner ble han rik på. Det skjedde jo ting når hoppsirkuset fartet rundt. – Matti Nykänen var en fantastisk utøver, starter Per Bergerud. – Han ble tidlig tatt ut av skolen og ble kjørt hardt av trener Matti Pulli. Du mister nok noe sosialt når du bare har drevet idrett siden du var 12-13 år. Etter hvert ble det synlig. VM-sjefen tenker tilbake til Canada og Lake Placid der hoppsirkuset ofte var innom etter starten i Tunder Bay. Det var i -81 eller kanskje -82. – Kvelden før rennet var de finske lederne urolige. Er det noen som har sett Matti? – Lake P
lacid er jo en innsjø med barer og restauranter rundt. Det var bare for de finske lederne å starte barrunden. Ikke langt borte i gata fant de ham. Matti og japanske Akimoto, gode og fulle – og snakket sammen. Matti på finsk. Akimoto på japansk. Det virket som de forsto hverandre godt. – Og selvfølgelig: Dagen etter vant Matti Nykänen. – Hvor viktig er det for VM2019 at det blir norsk gull? – Som arrangør er det viktig at norske løpere er så gode at det forventes at de tar gull. Det skaper en ekstra stemning, oppmerksomhet og engasjement når nordmenn vinner på hjemmebane. Det er gull verdt for en arrangør. Det blir et mye morsommere VM enn om de ikke gjør det. – Hvem tror du kan klare det av de norske? – Du har jo han… jeg og navn da… Du har jo han Bjørn Dæhli… – ??? – Nei Bjørn… – Magne Dæhli? – Ja, Magne Dæhli ja, men så har du han bestemann. Han…? – Olav Lundanes? – Lundanes, yes. Det er vel de to jeg har merket meg på herresida som er gode nå. – På kvinnesida er jeg litt mer utrygg. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg så mye inn i det ennå. Men det skal jeg nok fort gjøre. Jeg får snakke litt med Marianne Riddervold Kars som sitter i styret. Hun har nok bra oversikt.
PER BERGERUD
Født: 28.6 1956
Siden 1985 har han flere år i
forsikringsbransjen i ulike roller,
markedsirektør i Sparebank 1, adm dir
i Proffice bemanningsbyrå, adm.dir
for VM2016 skiskyting.
I tillegg en rekke styreverv i
næringslivet.
Sjef for VM2019 i Østfold
Meritter hopp
Bakgrunn
Sivilstand
Samboer med Åse Berit Stræte
Til sammen har de tre voksne barn
– Åse Berit har en sønn
– Per har to døtre
VM-gull stor bakke 1985
VM-bronse liten bakke 1985
VM-gull laghopp 1982
Fire verdenscupseirer
Åtte NM-gull, fem kongepokaler
Holmenkollvinner 1979
FEM KJAPPE
1. Hva leser du helst på senga?
2. Hvem ser du mest opp til?
3. Hvem ville du helst ha invitert på middag?
4. Hva skulle du selv ha servert under middagen?
5. Hvilken hobby skulle du helst ha brukt mer tid på?
– Hvis jeg leser, så leser jeg helst Jo Nesbø. Så har jeg blitt veldig fasinert av idrettshistorikeren Thor Gotaas. Han leser jeg to bøker av nå, og han er i gang med en hopphistoriebok som kommer til høsten. Vi er to som hjelper ham litt på vei. Det blir spennende.
– Oj, det var et vanskelig spørsmål…. Enten er det samboer Åse Berit eller så må det bli det kongen.
– Jeg har en favorittperson innen musikken. Annie Lennox. Hun er fortsatt nesten like populær som på 80-tallet. Jeg er ikke veldig kunnskapsrik innen feltet, men akkurat henne har jeg veldig sans for.
– Det er ingenting som er bedre enn elg indrefilet. Vi kjøper en andel av et ungdyr hvert år. Åse Berit og to venninner tar seg av slaktingen og delingen. Til elgen må det være en kraftig god saus med litt rødvin
i. Og litt rotgrønnsaker. Jeg tror mandelpoteter hører med. Noen mer trengs ikke. Jo, forresten: Tyttebær må vi ha med. Og en kraftig god rødvin. Da er livet verd å leve.
– Det må være golf – for å bli en stabil spiller. Ellers er jeg blitt en kløpper med motorsag. Jeg har fått lov av grunneier til å ta noen trær foran hytta for å åpne mot vannet 70 meter unna. Det er moro å holde på med.
– Under årets VM-sprint i Estland vil vi trolig møte en fysisk profil som vil passe oss bedre enn de fleste andre, sier landslagssjefen som opplevde at skogskaren Olav Lundanes var beste norske på sprinten med 10. plass i Lohja.
Veivalg har bedt sjefen om å se nærmere på sprintløypa som utgjorde første delen av verdenscupløpene i Finland, der Magne Dæhli avsluttet touren med seier på jaktstarten. Her er Kenneth Buchs tanker.
– Løypa inneholder de fire komponentene som jeg mener det bør være i en sprint. * Poster der høyre- og venstre-veivalg er like lange – det er bare å gjennomføre. * Poster der det ikke er noe valg – bare gjennomføre, men med mulighet til å planlegge videre * Krevende veivalg der du må ta deg tid til å vurdere alternativene. * En avslutning da du kjenner at du er mer stresset, der du går i kjellern men må ha kontroll på teknikken. – Fram til 8. posten får løperne den moderne delen med intensiv kartlesing og mange korte strekke. De fleste strekkene skiller ikke mer enn noen sekunder. Her må du gjennomføre godt. Det er ingen katastrofe om du tar et feil veivalg. – Her tror jeg ikke løpsfart er den mest avgjørende faktor, men heller flyt og kartforståelse. De fleste valgene er 50-50. Det handler om å gjøre det raskt.
– I denne delen av løpet må du være offensiv og lese kartet på riktig tidspunkt. Du må forstå kartet. Derfor er det ikke helt overraskende at Olav Lundanes er godt med i starten. Ser at flere av de norske løperne taper mye på noen strekk uten at en kan forklare det. Det er ikke så tilfredsstillende.
– Mot 9. posten kommer vi inn i veivalgsdelen med tre-fire veivalg som krever litt mer forberedelser for å velge riktig. Denne delen av løypa er sentral. Ut i fra tidligere analyser, må du ta flest riktige valg her. Strekkene er mindre vanskelig å gjennomføre når valget er tatt, men du må finne riktig tid til å ta valget. – Har du ikke overblikk inn mot 8. posten må du stoppe på posten.
– Vi ser at det ofte er i veivalgsdelen det blir avgjort. Har du fire krevende veivalgstrekk, må du i alle fall ta tre riktige. Skal vi være best som sprintnasjon, må vi være gode her. I Lohja var det bare Lundanes som virkelig var med etter 8. posten. – Her gjelder det å ha løpsfart til å kunne lange skikkelig ut. Det er her avstandene skapes. Olav Lundanes gjør to venstreveivalg i dette partiet som nok var feil. Det kostet dyrebare sekunder. – Avslutningen kommer med arenapassering og er lett å gjennomføre. Her synes jeg løypa kanskje var litt for enkel til at det kunne bli gjort noen feil. Dermed blir evnen til å ta ut alt uten å knekke sammen det viktigste i avslutningen der du må inn i postplukkemodus.
– Den fjerde komponenten – de enkle strekkene uten noe valg – kom midtveis – mot – 10. -12. -15. og -16. posten. – I denne sprinten finner vi ikke flyten i starten, vi tar ikke de beste veivalgene og mangler i tillegg løpsfart. Da blir det litt stusselig å lese resultatlistene, oppsummerer Buch som går inn i de siste forberedelsene med mål om å skape selvtillit og løfte laget. – Ut i fra hva vi har levert kan vi ikke ha noen medaljemål individuelt, men jeg tror vi kan ha en reell mulighet til å kjempe om medalje på stafetten, sier han.
Valgene / tidene
S-1. post:
Venstre: M. Kyburz 0.45 (1) O. Lundanes
0.47 (8), E. Kinneberg 0.48 (12)
Høyre: Ø.K.Østerbø 0.49 (18), H. J.
Westergård 0.49 (18), G. H. Steiwer 0.51(33),
1-2. post:
Høyre: O. Lundanes 0.28 (7)
Venstre: M. Kyburz 0.26 (1), Y. Michels 0.27
(2), Kinneberg 0.35 (11), Steiwer 0.35,
Westergård 0.35, Østerbø 0.35
Sigmund Vister, Per Bergerud og Solveig Sikkeland fra VM 2019 gikk gladmeldinga fra kulturministrer Linda Hofstad Helleland tidligere i juni. – Det er flott at disse kartene blir overført til lokale klubber etter at VM er over. På denne måten vil de komme til nytte for orienteringsløpere i alle aldre. Orientering er en idrett som passer for alle, og kartene vil få folk ut i skog og mark, sier kulturministreren i en pressemelding.
SVÆRT GLEDELIG
– O-kart er berettiget til spillemidler. Så en viss andel håpet vi å få. Det som er svært gledelig, er at vi får dekket halvparten av de beregnede utgiftene til kartproduksjon. I tillegg gikk prosessen raskt og effektivt, og dialogen med departementet har vært veldig god. Dette motiverer oss til å påbegynne arbeidet med å utvikle topp moderne kart i VM-terrenget, sier styreleder Sigmund Vister i O-VM 2019.
50 NASJONER
Mesterskapet i Østfold omfatter verdenscup i 2018 samt VM med ett kvalifiseringsløp og tre finaler påfølgende år. Kartene skal benyttes til alle disse arrangementene. Det er forventet cirka 300 deltagere fra 50 nasjoner til selve VM-arrangementet. I tillegg kommer et publikumsløp der det er forventet inntil 4 000 deltagere. sTil mesterskapet, med tilhørende forpliktelser, kreves det kart over fire arenaer på til sammen 47,5 km. Etter VM overdras de elektroniske filene til ulike klubber.
– VM har vært et lite mål. Det blir spennende, innrømmer Andrine Benjaminsen. I sin andre sesong som senior har hun vært vårens lille comet i o-løypa. Hun yppet seg allerede i vårløpene, før hun klinte til med seier på lang- og andreplass på mellomdistansen i det norske uttaket i Estland. I VM løper hun begge de individuelle skogdistansene.
MENTAL KONTROLL
– Jeg har gjort mange gode løp i vår, med unntak av verdenscupløpene i Finland. Men jeg føler jeg har fått mer kontroll på det mentale og klarer å prestere opp mot mitt potensiale, forteller Lillomarka- jenta. Mye av æren for det gir hun faren Vidar Benjaminsen. – Jeg har jobbet mye mentalt sammen med pappa. Han er interessert i idrettspsykologi, kjenner meg veldig godt og vet hva han prater om. Han er min mentale coach og har hjulpet meg til å få ut det beste i konkurranser, forteller Andrine Benjaminsen.
VELDIG FORNØYD
I uttaksløpene i Estland presterte hun opp mot sitt optimale under press. Selv om det gikk skeis i Finland noen dager seinere, tror 21-åringen hun skal klare å gjenskape prestasjonene fra uttaksløpene når hun står på startstreken i VM. – Det er mitt mål, å gjenskape prestasjonene derfra. Jeg føler også jeg har enda litt mer å gå på, så klarer jeg å få ut det jeg er god for, skal jeg være veldig fornøyd, sier VM-debutanten. – Jeg kunne ikke håpet på noe mer enn to VMdistanser, fastslår ungjenta før laget til VM-sprinten er tatt ut.
LÆRING OG ERFARING
Som førstereis-jente er ikke Andrine Benjaminsen den det stilles størst forventninger til på forhånd. – Jeg ønsker selvfølgelig å prestere best mulig, men får trøste meg med at jeg høster mye læring og erfaring dersom det ikke går så bra. Det blir sikkert mye nytt å sette seg inn i når du deltar i VM for første gang. – Hva betyr det å ha to så rutinerte damer som Anne-Margrethe Hausken Nordberg og Marianne Andersen i troppen? – Veldig mye. De er flinke til å dele av sin erfaring og gode ressurser å ha med seg til VM. Inn mot VM ser debutanten ingen grunn til å gjøre noe annet rent treningsmessig enn hun har gjort i hele år. – Ved å trene jevnt og ha overskudd har jeg god tro på å beholde den gode formen jeg har hatt i hele år, avslutter Andrine Benjaminsen.
TILBAKE I SKOGEN
I fjor ble det bare sprint på skadeforfulgte Marainne Andersen i VM. I år er Konnerud-jenta, som konkurrerer for Kristiansand, tilbake i skogen – selv om heller ikke forberedelsene til årets sesong har gått problemfritt. I Estland løper 37-åringen både mellomdistansen og stafetten, etter å ha vært best av de norske på førstnevnte distanse i uttaksløpene i Estland.
DEBUTERER I VM
Ingjerd Myhre får sin VM-debut i Estland. Kongsberg-jenta har fått tillit både på mellomdistansen og stafetten i sitt første VM. 25-åringen sikret VM-plassen etter habile løp både i uttaksløpene i Estland og verdenscupen i Finland. VM-debutanten, som har løpt mange gode klubbstafetter for Järla de siste årene, løper VM-stafetten sammen med veteranene Marianne Andersen og Anne Margrethe Hausken Nordberg.
Debut i skogen
For to år siden debuterte Håkon Jarvis Westergård med VM-sølv på sprintstafetten i Skottland. I fjor løp han begge VM-sprintene i Strømstad, og nå får bergenseren også prøve seg i skogen. Sprint blir det ganske sikkert på 24-åringen også i år, etter seier på distansen i det norske uttaket i Estland. Men i tillegg imponerte unggutten så mye på langdistansen at han også får sin debut på distansen der Norge kan stille med fire deltakere i VM.
Det gikk etter planen, med så gikk det veldig feil. Gleden over graviditeten, at hun og Anders Nordberg skulle blir foreldre på ny, at Tarjei og Sigrid kunne få en søster eller bror, ble kortvarig.
GJORDE DET NORMALE
27. april fikk hun beskjed om at det ni uker gamle fosteret var dødt. Det var ikke mer å gjøre – annet enn å gjøre det normale og vente på at kroppen selv ordnet opp. For Hausken var det normale å løpe siste etappe på Tiomila. Det gikk bra – dagene etterpå ble tøffe. Det har hun skrevet om på sin egen blogg. – Mentalt var det en nedtur da jeg skjønte hvilken vei det gikk, men jeg fikk ingen voldsom psykisk reaksjon. Vi var veldig klar over hvor heldige vi har vært med de to første barna. Helt problemfrie svangerskap og to friske barn. En kan ikke automatisk regne med at det går så greit hver gang, sier hun til Veivalg. Med hovedmål å bli gravid trente hun egentlig for 2018 og gjorde det som var best for skaden i hamstringen som hadde plaget henne gjennom vinteren. Nå er hun glad for at hun hadde is magen. Veteranen tror hun skal rekke VM-formen.
HAR FÅTT TROEN
– Ja, nå har jeg begynt å få troen. I mai ble det 37 timer, forrige uke 20 timer. Jeg må få løpt mer for å få opp giret, og forhåpentligvis er jeg bedre på Jukola. O-festivalen skal buste formen. Jeg tror det kan bli en veldig god oppkjøring, sier tobarnsmoren. – Hva skal til for at du reiser fornøyd hjem fra VM? – Jeg håper at jeg har vært i medaljekampen på begge distansene. Så kan det bli stang ut eller inn, men jeg forbereder meg for å være med i kampen. Hun tror mye vil avgjøres i hodet. Hun må treffe formtoppen mentalt. – Optimal oppkjøring der alt går på skinner får du kanskje hvert fjerde år. Fordelen med å få erfaring er at du takler mellomårene bedre. Jeg vet det går an å få mye ut av all slags oppkjøring. Rutinen gir en trygghet. – Du har blitt 41 år – merker du det? – Det er nok noe i det at risikoen for strekkskader øker med årene. Det kommer du ikke unna. Jeg har innsett at det stemmer. Det er det eneste.
– HAR SPART ENERGI
– Gleder du deg like mye som til tidligere VM? – Ja, selv om det nå er blitt et to-måneders prosjekt og litt annerledes enn vanlig. Jeg hadde ikke åpnet en VM-bulletin før mai, men det er litt spennende det også. Jeg legger ordentlig press på meg selv – så får det briste eller bære. I mitt hode skal det bære. Den trøblete forberedelsesperioden har ikke tatt fra henne troen på seg selv mens de andre toppene har knivet i verdenscupløp. – Jeg har spart mye energi på ikke «å løpe rundt». Jeg trenger ikke alle bekreftelsene, og selv om jeg optimalt kunne ønsket å løpe flere løp, har jeg kunnet mate på med trening. Nå kommer jeg giret til precamp og vil få mest mulig ut av den. Det holder egentlig for meg. En drøy måned etter at hun spontanaborterte, er veteranen på vei mot et nytt VM.
VILLE UNNGÅ HVITE LØGNER
– Hvorfor valgte du å fortelle om spontanaborten på bloggen din? – Det tappet energi ikke å kunne si ting som det var. Du får jo masse spørsmål i løpet av kort tid. De hvite løgnene du må komme med gir ingen god følelse. I tillegg følte jeg at det ikke var så mange som hadde troa på meg – bortsett fra de som visste det. Det var nå jeg trengte støtte –– nå som jeg var litt nede. – Så var det jo også det å kunne bruke den stemmen du har fått til noe vettugt. Jeg er glad jeg gjorde det, sier hun. Hausken har fått en rekke tilbakemeldinger. På Facebook-profilen hennes har mange skrevet, flere har åpnet seg om egne erfaringer. Takket for hennes åpenhet om et vanskelig tema. – Kan jeg bidra til at det blir lettere for andre, er jo det en god ting, sier Hausken. Trodde du den 41 årige tobarnsmoren som ønsker å bli trebarnsmor, har en plan om å legge fra seg knottskoa etter årets VM, må du tro om igjen. – Nå er det jo ingen hemmelighet at vi ønsker et barn til, men hvis det er mulig logistisk og kroppen holder, ser jeg fram til VM 2019. ”Barn passer aldri, men så passer det egentlig alltid”, sies det. – Jeg fikk oppleve den veldige driven mot VM i Trondheim 2010 – det ville vært gøy å få oppleve det igjen.
har aldri tatt individuell VM-medalje. Nå tør han for alvor tro på å bryte den barrieren også. – Det ga en veldig selvtillit å vinne i Finland, selv om det var et spesielt løp (jaktstart). Men det er godt å vite at det du behersker bra, holder til å vinne. At du ikke trenger å gjøre noe ekstraordinært for å gå til topps, forteller Halden-løperen. For to år siden ble han nummer fire på mellomdistansen i VM. I fjor tok han sølv på langdistansen i EM, og nå mener han tida er moden for en individuell medalje også i VM.
MÅ TENKE OFFENSIVT
– Det er det som må være målet. Det var veldig artig å vinne i Finland, en verdenscupseier er noe jeg har hatt lyst på veldig lenge, sier 30-åringen, som avgjorde løpet til sin fordel helt mot slutten. Sterke avslutninger har vært Magne Dæhlis varemerke på langdistanse. Åpningen har imidlertid ofte vært litt for svak til at det har holdt til medalje. – Jeg har brent meg litt tidligere på at jeg ikke har turt å ta kommendoen i et løp. Det handler mye om det mentale, men nå har jeg overbevist meg sjøl om at det ikke er noen grunn til å være avventende. Og jeg vet jeg har bra avslutninger i fysisk tøft terreng, sier Halden-løperen. Magne Dæhli føler den fysiske formen er på plass og at forberedelsene til årets store høydepunkt har gått slik han hadde håpet.
TETT PÅ GO´FØLELSEN
– Jeg er tett på den følelsen jeg ønsker å ha. Fysisk er jeg veldig bra i rute, og jeg føler jeg har kommet stadig nærmere teknisk etter tre opphold i Estland. Jeg håper å komme enda litt nærmere den optimale følelsen etter «precampen» før VM. Det er på en måte bare de siste tekniske detaljene det gjelder å få på plass, fastslår han. Derfor er det en optimistisk og trygg Magne Dæhli som reiser til Estland på medaljejakt – både individuelt og i stafetten.
GOD NOK PÅ BEGGE
– Det vil jo være et naturlig mål å forsvare gullet på stafetten. Det jeg mangler nå, er en individuell medalje. Jeg mener jeg er god nok på begge distansene til å klare å ta en medalje. – Hva kreves for å nå det målet i litt bustete VM-terreng i Estland? – Det er litt forskjell på terrengene til langdistansen og mellomdistansen/stafetten. Men det er ikke noe koseterreng, og jeg forventer ingen kjempefølelse underveis i løpene. Det er fort gjort å bli litt sur og grinete når du setter deg fast. Da er det viktig å holde motivasjonen oppe. Retningsløping blir nok nøkkelen på alle distansene, i tillegg til å finne de gode traseene – spesielt på langdistansen, analyserer Magne Dæhli før det som forhåpentligvis blir hans første, individuelle medaljeløp i VM.
Kinneberg på medaljejakt
SIKTER HØYT: Eskil Kinneberg løper for medalje i VM i Estland.
Eskil Kinneberg legger ikke skjul på at han løper for medaljer i Estland.
– Når jeg står på startstreken, så er det for å ta medalje. Det er et høyt mål, men jeg føler ikke det er urealistisk etter gode løp både i VM-uttakingen og ikke minst verdenscupen i Finland, sier 25-åringen fra Romerike. I Finland løp han blant annet inn til fjerdeplass på den avsluttende jaktstart langdistansen. Sjetteplass på mellomdistansen var heller ikke til å kimse av. I Estland løper han derfor begge de individuelle distansene, samt stafetten. – Hvilke distanser har du størst forhåpninger til? – Jeg tror begge bør passe meg veldig bra. Det samme med terrenget – det har gått bra når jeg har løpt der, både på den siste VM-samlingen og i uttakingsløpene. Det er tøff vegetasjon og ikke det fineste terrenget, men det spiller ingen rolle når det er konkurranse, sier yngstemann av de tre nordmennene på de to individuelle VMdistansene. 25-åringen innrømmer også at han gleder seg til stafetten, der han erstatter Carl Waaler Kaas fra fjorårets gulltrio. – Stafett er bestandig morsomt. Vi har litt å forvare fra i fjor, men det er jo positivt å være blant favorittene. – Hva betyr det at du har løpt mange viktige stafetter for IFK Göteborg? – Det er ikke noe jeg tenker så mye på. Men jeg føler meg trygg i slike situasjoner, og det er selvfølgelig en erfaring å ta med seg, sier Eskil Kinneberg før den siste finpussen på en VM-form som forhåpentligvis kan ende med en VM-medalje eller to.
This website uses cookies so that we can provide you with the best user experience possible. Cookie information is stored in your browser and performs functions such as recognising you when you return to our website and helping our team to understand which sections of the website you find most interesting and useful.
Strictly Necessary Cookies
Strictly Necessary Cookie should be enabled at all times so that we can save your preferences for cookie settings.
If you disable this cookie, we will not be able to save your preferences. This means that every time you visit this website you will need to enable or disable cookies again.
TILBAKE I SKOGEN
