Da VM skulle oppsummeres sto Norge igjen med ett gull, en bronse og to fjerdeplasser. I sprintmålestokk er det ikke bare et sterkt norsk resultat – det er det beste siden den første VM-sprinten ble arrangert i Finland 2001.

– I forhold til det store bildet har vi løftet nivået. Med Kasper Fosser i spiss er situasjonen bra, men disse dagene hadde vi ikke marginene helt på vår side, sier Norges finske sjef.

Sure fjerdeplasser

Han legger ikke skjul på at han følte sterkt med Håvard Sandstad Eidsmo og Andrine Benjaminsen etter knockouten der begge røk ut i semifinalen.

– Andrine var utvilsomt en sterk medaljekandidat i knockouten, men gjorde en uvanlig feil mot slutten i semifinalen. For Håvards del var det tilfeldigheter som gjorde at han manglet fem centimeter på en finaleplass, sier Janne Salmi og fortsetter:

– De samme to leverte fantastiske sprintfinaleløp, ett og fem sekunder unna pallen. Løpene deres er nesten like bra som bronseløpene, men forskjellen i belønning er jo enorm når det er medaljer som teller.

Han ser de stadige bevisene på at Norge nærmer seg toppen også som sprintnasjon.

– Vi er foreløpig ikke rutinerte og tøffe nok. Troppen er fortsatt ung og uerfaren, men flere er på vei oppover.

Om bronsen på stafetten sier han:

– Uten den uheldige feilen av Lukas som ellers gjorde alt rett, ville vi vært med i gullkampen og kanskje vunnet…

– Bare å beundre kasper

– Hva kan du si om Kasper Fosser – og hans prestasjoner?

– Han er absolutt en enestående utøver. Han vet nøyaktig hva han skal gjøre for å prestere akkurat den dagen det gjelder. Lyskeskaden gjorde at forberedelsene har vært en balansegang. Han har gjennomført treningen helt på grensa . For Kasper er gull så mye viktigere enn andre medaljer – han gjør alt fysisk og mentalt for å være klar til de viktigste dagene, sier Janne Salmi og legger til:

– Han viste det under langdistansen under fjorårets VM og ga et nytt bevis her – han var ganske suveren også på sprinten. Det er bare å beundre.

Da Janne Salmi så løypa Kasper & co skulle gjennom i sentrum av Vejle, var han så sikkert som han kunne bli: Dette ville bli gull.

– Det var veldig krevende, slik vi hadde forutsett. Jeg visste at ingen andre enn Kasper kunne løpe på så høy fart og ta de riktige veivalgene gjennom hele løypa. Jeg hadde nesten blitt skuff et om det ikke hadde blitt gull.

Søker samarbeid

– Nå er det ett år til neste internasjonale sprint – hvordan skal Norge kunne utvikle seg videre som sprintnasjon?

– Det blir nok 80/20 skog/ sprint neste året, men vi skal holde på sprinttreningene. Vi er ikke gode nok i sprint og vil også utvikle oss videre i skogsorientering.

– Du har sagt at de store sprintnasjonene har større muligheter enn Norge til å trene mot de tøffeste knockoutkonkurransene – hvordan kan den utfordringen løses?

– Knockouttreningene er vanskelige å gjennomføre på høyt nivå i Norge med mange nok sterke løpere. Vi har allerede startet en dialog med Sveits, Frankrike og Storbritannia og tror det kan bli bra, avslutter Janne Salmi.

Riktignok viste også Tove at hun kan gjøre feil da hun med to feilvalg måtte ta til takke med 6. plass individuelt. Før det hadde hun imidlertid tatt med seg knockout- og stafett-gull og står dermed med 17 VM-gull siden hun vant sitt første i 2016.

Fortsatt har imidlertid 29-åringen fra Borlänge er jobb å gjøre for å hente inn den mestvinnende Simone Niggli som avsluttet karrieren i 2013 står med 23 VM-gull.

Hanne Staff er høyest på den lista med fire VM-gull og totalt 12 VM-medaljer.

Viste seg fram

Aston Key har tidligere vist at han kan løpe sprint. I Vejle løp 22-åringen fra Australia og Melbourne inn til en sterk 5. plass på den individuelle sprinten i Vejle. Key som ble juniorverdensmester i 2019, markerte seg også på knockouten der han vant kvaliken, men havnet etter hvert sist i sitt semifinaleheat.

Gledeligmangenasjoner

Bredden i toppen er stor – det er ikke bare de «gamle» o-nasjonene som kan løpe sprint.

Under kvalik-løpene for knockoutsprinten der 12 løpere gikk videre fra hvert heat, gikk løpere fra 12 forskjellige nasjoner videre både i «Heat B» og «Heat C».

I «Heat A» der Aston Key vant, gikk løpere fra 11 nasjoner til kvarten.

Tilsammen 20 nasjoner var representert i kvartfinalene i herreklassen.

På semifi nalene med totalt 18 løpere, var 12 nasjoner representert. I finalen der sveitsiske Matthias Kyburz igjen vant, sto løpere fra fem nasjoner på startstreken. Ingen norske.

For damene er tallene ganske tilsvarende. 14 nasjoner hadde løpere i semifinalene.

I finalen der Tove Alexandersson vant, var fire nasjoner representert. Ingen norske.

– Det er helt utrolig. Jeg hadde ingen klare resultatmål, men tenkte at det kanskje kunne være mulig å nå en semifinale, forklarte hun på klingende norsk, ikke trøndersk, da hun sto med bronsemedaljen om halsen.

Ja, for VM-medaljen er smått utrolig. Simon Jakobsson (35) var trener i Västerviks OK på den svenske østkysten med Gotland rett ut i Østersjøen, da Eef dukket opp å ville være med på løpetrening.

– Det var jo helt uvanlig at noen jenter kom og spurte om å få være med. Så det ble litt løping og etter hvert skøyter på sjøene vinterstid, forklarer Simon. Det ble mer enn det. Økologen og forskeren Simon og breforskeren Eef fant raskt tonen.

De ble et par – og snart et ektepar.

Meldte seg inn i frol il

Da Simon søkte jobb i Trondheim og ble en del av Frol IL, flyttet Eef etterhvert etter. Det var 2018 og den nederlandske forskeren hadde aldri «tenkt» orientering – hun var bare treningsglad og hadde ved å løpe 10 km på under 40 minutter, vist at hun hadde et løpetalent.

– Så fikk jeg jo høre at orientering var en familieidrett. For å få tid sammen med Simon, tenkte jeg at jeg ville prøve.

– I 2019 meldte jeg meg for første gang inn i en o-klubb, sier hun.

I Frol-miljøet tok Fritjof Sandstad & co imot med åpne armer. De ble raskt et del av miljøet og en del av Tiomila/Jukolalagene.

Vm-debuterte i 2021

– Det var inspirerende å få en utvikling og jeg innså at jeg hadde mulighet til å hevde meg – i alle fall i sprint.

To år seinere – i 2021 – debuterte hun i sprint-VM med en en oppsiktsvekkende 16. plass. Da hadde paret flyttet tilbake til Västervik og Simon var både trener og coach.

– Vi planla en sprintsatsing med VM 2026 for øye – kanskje 2024 om alt gikk etter planen, sier Eef til Veivalg etter at hun akkurat har kvalifisert seg til den individuelle sprinten i Vejle.

– Men nå er det 2022?

– Ja, vi er foran planen, sier hun og smiler.

Sølv i sm

Så langt er det knockoutsprint som passer henne best. At hun har kapasitet viste hun i årets SM der hun tok sølv – bare slått av Tove Alexandersson.

– Foreløpig er jeg relativt sett bedre løpsmessig enn o-teknisk. Det har litt med selvtillit å gjøre. Jeg trives med førsteetappe i skogen og med knockoutsprint – da kan jeg få rygger foran som bekrefter at mine egne valg er riktige.

– Hva har de to årene som en del av Frol IL betydd?

– Tida i Frol var fantastisk. Et godt miljø med god treninger. Om vi ønsket ei sprintøkt, var det bare å ringe Paul (Sirum), så var løypa og postene der.

PS: På den teknisk svært krevende individuelle sprinten løp Eef van Dongen inn til 21. plass.

Allerede før den avsluttende individuelle sprinten hadde Storbritannia levert sitt beste sprint-VM «ever». Da dagen var omme sto Emil Wingstedt med armene i været og tårer i øyekroken. De engelske damene med Megan Carter Davies og Alice Leake hadde sørget for gull og bronse.

Og bak prestasjonene har 47-årige Emil Wingstedt hatt en viktig rolle.

– Jeg visste det kunne være mulig for Megan, men dette var i overkant. Hennes utvikling gjennom tre VM har vært tydelig – en åttendeplass, en fjerde-, en tredje- og nå gulll. Med sjetteplass på VMs landistanse i fjor har hun også vist at hun er en allrounder.

– Emil har gitt meg selvtillit

Selv er Megan Carter Davis tydelig når hun snakker om hva Emil Wingstedt har betydd.

– Første gang jeg møtte ham var på samling i 2017. Siden har han blitt en viktig brikke i laget, sier hun om den Halden-bosatte svensken.

Da Storbritannias gull- og sølv- og bronse-vinner møtte Emil Wingstedt for første gang, visste hun lite eller ingenting om Wingstedt merittliste. Nå vet hun godt at han løp inn 18 internasjonale sprintmedaljer – derav to individuelle VM-gull. Hun vet også at han har vært innom som sprinttrener med suksess både for det norske og svenske laget siden han la opp på slutten av 2000-tallet.

– For meg har Emil vært viktig. Han har bidratt til at jeg har fått større selvtillit. Fortsatt har jeg noe å gå på, men jeg føler at jeg blir sterkere.

– Er det bedre selvtillit som må til for slå Tove Alexandersson?

– Tove er fortsatt sterkest løpsmessig. På slutten av et løp er det vel ingen som kan måle seg med henne, sier 25-årige Carter Davis som sammen med Alice Leake og Charlotte Ward har løpt seg inn i den absolutte verdenstoppen i sprint.

Kultur for terrengløp

Selv vil ikke Emil Wingstedt mene at han er årsaken til at Storbritannia for første gang siden 2008 og 2013 er blant de aller beste sprintnasjonene.

– Storbritannia har en kultur for terrengløping og har etter hvert fått et ganske stort miljø som satser på sprintorientering. Det ligger mer til rette for sprint enn for skogsorientering, sier han.

– Siden 2017 har jeg vært med som en on-line coach. Litt til og fra under coronaperioden, men mer med siden i fjor, sier Wingstedt beskjedent på egne vegne. – Vi har en landslagsledelse som fungerer godt. Jeg bidrar med det jeg kan, sier han.

«Good feeling»

Løpssterke Chris Jones som i flere år løp for Lillomarka OL, sier det er en «good feeling» i den engelske teamet.

– Emil er med og bidrar med sin kompetanse. Det er viktig, sier Jones som løp inn til det han trodde var en bronse på den individuelle sprinten.

Positive Chris beholdt smilet selv da han fikk vite at var disket: Han hadde løpt forbi en post som han passerte på vei til neste.

– Akkuret nå er jeg bare «happy fore the rest», sa han og smilte. ! Storbritannia sikret sølv i stafetten og tre individuelle medaljer: Davis gull og sølv og Alice Leake bronse individuelt. I tillegg sjetteplasser til Chris Jones (knockout) og Ralph Street individuelt – der Jones ble disket fra bronsen etter å ha «glemt» en post han passerte.

– Vi er bra fornøyde, sa ankerkvinne Andrine Benjaminsen som løp opp fra sjetteplass til bronse på avslutningsetappen.

Hun hadde fått posisjonen hun liker og mestrer – på jakt etter lagene foran med gode muligheter til medalje. Løpet var i realiteten kjørt om de to edleste medaljene. Luken til Sverige og Storbritannia var for stor.

– Følte meg trygg

– Jeg var litt overrasket da jeg fikk ryggene på lagene foran tidlig i løpet. Etter å ha jobbet meg opp, fikk jeg en liten luke og kunne styre det hele. Jeg pushet og var trygg på det som skulle møte meg i gatene i Kolding. Jeg ga ikke bort sekunder og visste de strevde med å tette luken bak meg, sier en fornøyd Andrine Benjaminsen som dermed fikk en god start på VM.

På etappene foran hadde VM-debutanten Ane Dyrkorn levert en god åpningsetappe.

– Jeg kjente at jeg var nervøs før start, men det er egentlig bare bra. Jeg er fornøyd med løpet, sa Ane selv.

Ved runding arena var Eiker-jenta helt i spiss, men måtte tåle at svenske Lina Strand stakk ifra mot slutten.

Hadde noe stort på gang

Da hun sendte Lukas Liland ut som sjette lag, var det gått 42 sekunder.

Liland som har imponert både i gater og skog denne sesongen, var på vei til å gjøre et storløp da han løp feil og havnet lags jernbanesporet på vei til 10. posten.

Da det skjedde var avstanden til Sveriges Max Peter Bejmer knappet ned til 15 sekunder.

Da han oppdaget tabben, snudde og var tilbake på riktig spor, hadde han tapt over minuttet. Kasper Fosser fikk kartet som åttende lag med 1.25 til teten..

– Jeg burde jo sett det, sa en skuff et Liland etterpå.

– Jeg hadde god flyt i orienteringen hele veien – bortsett fra sekundene da jeg løp inn ved jernbanesporet. Nå etterpå er jeg takknemlig for medaljen og jobben lagkameratene gjorde.

– Gjorde det meste riktig

Kasper Fosser gjør sjelden feil og gjorde det heller ikke på stafetten.

– Lyskeplagene gjorde at jeg ikke hadde fått kjørt hardøktene jeg normalt ønsker å gjennomføre foran et mesterskap, men det gikk greit – og lysken plaget meg ikke nevneverdig underveis, sa Kaper som hentet inn 23 sekunder på teten der Storbritannias Chris Jones hadde sendt Megan Carter Davis ut ett sekund foran Sveriges Tove Alexandersson.

– Vi hadde som mål å ta medalje og gjorde en god stafett om vi ser bort fra Lukas Lilands fem sekunder der han mistet konsentrasjonen. Lukas var virkelig på vei til å gjøre et knalløp. Uten hans feil, kunne det blitt enda bedre, sa landslagssjef Janne Salmi etter bronsen i Kolding.

– Jeg fikk ikke til noe som jeg ville. Det var tungt både fysisk og teknisk, sier VM-debutanten etter den skuffende sprintfinalen.

Med et dårlig veivalg allerede til 2. post, var han i realiteten hektet av.

– Seinere ble det også mye småtteri som kostet tid – inn og ut av feil passasjer. Jeg var sløv og slapp – og hang ikke med, forklarer han.

– Hvorfor ble det slik?

– Jeg har ikke så mange unnskyldninger og er litt i villrede. Målet var jo først og fremst å kvalifisere til VM. Jeg har kanskje erfart at et slik hovedmål kan gjøre at det ikke går veien i selve mesterskapet.

– Men du tar med deg en VM-bronse i stafett!?

– Ja, og jeg er takknemlig for den medaljen selv om jeg gjør sesongens to dårligste løp under VM. Det er jo ikke helt som en vil ha det.

– Men på sprintstafetten fikk du likevel vist hva du har inne. Klarer du å ta med deg det?

– På sprintstafetten føler jeg at det ikke var langt unna at jeg gjorde sesongens beste løp. Jeg klarer å finne litt stolthet i det selv om missen ødela det totale inntrykket. På den individuelle sprinten var jeg ikke i nærheten, sier Lukas Liland som umiddelbart rettet fokus mot skogs-EM i Estland.