En tsjekker som hadde vært en del av det norske støtteapparatet gjennom VM-forberedelsene og bodde sammen med Salmi og landslagstrener Anders Nordberg under VM, testet positivt.

– Da Robert testet positivt før stafettene, fryktet jeg at også noen løpere ville teste positivt. Da ville vi ikke kunnet løpe verken stafett eller den avsluttende langdistansen, sier Salmi seks uker etter VM.

– Tunge dager

Der og da var det høydramatisk i kulissene i Tsjekkia.

– Det var tunge dager. Jeg sov ikke mye mellom torsdag og fredag, innrømmer Janne Salmi.

– Det var selvsagt en stor lettelse at testene før stafetten, og seinere foran langdistansen, var negative.

I etterkant viste det seg at også løpere i det norske laget var smittet av viruset, men testene ga positivt utslag først etter hjemkomst til Norge.

Landslagssjefen mistenker at smitteutbruddet kan ha startet allerede på sprinten og sprintstafetten og at testprosedyrene kanskje ikke var hundre prosent.

Imponert og rørt

Selv slapp han heller ikke unna og var ikke overrasket da han testet positivt. Han hadde allerede kjent symptomene.

Smitten i det norske støtteapparatet resulterte i at både Salmi og Anders Nordberg – som unngikk smitten – ble satt i karantene og måtte følge både stafetten og langdistansen fra hotellet.

– Det var veldig spesielt. Støtteapparatet var allerede krympet – til dels planlagt. Fem av seks var ute. Til slutt var det bare medieansvarlig Ivar Haugen igjen på arena, sier Salmi og fortsetter:

– Jeg er imponert og veldig rørt over hvordan løperne stilte opp og taklet situasjonen. Det må ha vært stressende å vente på testresultat både kvelden før stafetten og før langdistansen. Det var helt fantastisk hvordan utøverne som ikke skulle løpe tok rollene som sjåfører, støttespillere før start, ved runding og etter målgang, sier Salmi.

Lagarbeidet og fellesskapet under VMs avslutning vil han aldri glemme.

– Det er det fineste jeg har opplevd i løpet av mine ti måneder som landslagssjef. Jeg føler at lagspiriten har vært der hele tiden. I Tsjekkia fikk vi et bevis. Det er fine utøvere og fin stemning – alle hjelper hverandre, sier Salmi som beskriver sin egen coronaperiode som «ordentlig syk» ei uke og «ganske syk» ei uke til.

Fornøyd med laget

– Men om vi legger corona-smitte til side. Det ble et godt VM for Norge?

– Ja, jeg er selvsagt godt fornøyd. Som lag ga VM et flott resultat – ikke minst på sprintene med to medaljer og mye bra løping. Sølvet på sprintstafetten var veldig gledelig, sier Janne Salmi og har grunn til å være stolt da han legger til:

– 9 av 12 løpere reiste hjem med en medalje.

Han visste at Kasper Fosser og Andrine Benjaminsen ville være sterke og at Kamilla Steiwer hadde kapasitet til noe stort.

– Det Kasper gjør er imponerende. Han har vært i god form og virker å være best når det gjelder. Han er nok den raskeste o-løperen på lang tid – kanskje noensinne – og leverer enorme prestasjoner.

– Kamilla Steiwer har slitt veldig. Med bare ei ukes trening i Tsjekkia klarte hun nesten en medalje på mellomdistansen. Det føles fortsatt urettferdig at den glapp – på slutten av løpet var hun hemmet av kneskaden.

– Det eneste store minuset var Olav Lundanes sin skade – som ikke hadde blitt bra siden pre-campen. Det føles fortsatt litt tungt å tenke på det. For ham var det selvsagt en nedtur. Med Olav i laget hadde vi helt sikkert tatt en medalje til. Det er jeg helt overbevist om.

Selv om Corona-pandemien skapte utfordringer i VM-forberedelsene, mener landslagssjefen det norske laget var veldig godt forberedt.

– Som lag fikk vi så mange økter og dager i Tsjekkia som vi ønsket, men det var stor variasjon mellom utøverne. Noen fikk bare omkring 10 terrengøkter – andre 60-70, men vi hadde tre gode samlinger og er veldig fornøyd med forberedelsene.

Sprintfokus

Nå gjenstår verdenscupavslutningen i Italia før fokuset rettes videre.

– Vi legger opp til bare to treningsdager i naboterrenget før v-cup-avslutningen i et spesielt terreng med groper og negative terrengformasjoner. Avslutningsdagen er en sprintstafett. Den har Norge aldri vunnet, sier han og lar det henge i lufta.

– 80 prosent av landslaget er veldig giret på sprint. Vi håper at også de andre vil være med fordi vi mener gode sprintøkter og konkurranser gir en liten bonus også på skogsorientering – med tanke på fart og raske beslutninger – selv om det er annerledes.

For i en 2022-sesong med tett program og totalt seks mesterskap, er det selvsagt ett som peker seg ut – sprint-VM i Danmark.

– Vi reiser til Danmark i oktober på en offi-siell treningssamling. Fokuset for gruppa vil være sprint-VM 2022 og skogs-VM i Sveits 2023. Neste års skogs-EM i Estland vil være tredje prioritet. Vi blir for øvrig liggende i Italia to-tre dager etter verdenscupavslutningen for å trene i terreng som er likt det vi møter i VM 2023, sier Janne Salmi.

Ti måneder etter at han overtok som landslagssjef er Janne Salmi godt fornøyd – om han ser bort fra pandemien som har gjort at mange av hans planer og tanker rundt trening er satt på vent.

– Helsesituasjonen er veldig god i hele laget, men mye mindre skader og sykdom enn forrige år. Jeg er veldig fornøyd med laget og hvordan det fungerer. Nå gleder han seg til å møte utøverne utenfor landslaget.

– Jeg blir i Norge i noen uker rundt NMhelgene. Det er egentlig den første vanlige reisen til Norge der jeg kan være sosial. Det ser jeg fram til.

Sprinten i Terezin ble en utfordring i tunnelene under festningen som under krigen var en konsentrasjonsleir.

– Fint for sightseeing

– Jeg skal passe på hva jeg sier. Det er sikkert gøy å gå på sightseeing der, men jeg hadde ikke så gode opplevelser på sprinten, sier Andrine Benjaminsen som aldri var med i kampen om edelt metall.

– Jeg fant ingen god rytme. og følte det underveis. Jeg liker vanlig sprint i byen, men er ikke så glad i kreativ sprint – det har jeg ikke trent nok på, sier hun.

Den norske trioen med Benjaminsen, Ingrid Lundanes og Victoria Hæstad Bjørnstad tapte sekunder hele veien – også før de løp inn tunnelene.

Lundanes løp inn til 24. plass – Bjørmstad som sleit med skade i oppkjøringen endte på 31.

Vanskelige lysforhold

Tunnelene bød på en litt uvant sprint-utfordring: Mørke!

– Det var vanskelig å lese kartet i tunnelene, men det var likt for alle. Men det krevde planlegging før du løp inn, sier hun

– Sprinten var en stor nedtur, men det var ikke den distansen jeg hadde forberedt meg mest til, så det var kanskje fair nok, sier Andrine om prestasjonen.

Ingrid fikk drømmen oppfylt

Ingrid lundanes har lenge drømt om å løpe VM. I Tsjekkia debuterte hun med 24. plass på sprinten.

– Det var veldig kult å få delta i VM. Det er noe jeg har drømt om og hatt som mål i år, forteller 23-åringen fra NTNUI. VM-debutanten var halvannet minutt bak gullvinner Tove Alexandersson fra Sverige og under minuttet bak Andrine Benjaminsen – beste norske på 10. plass.

– Jeg er greit fornøyd med løpet. Det var noen dårlige veivalg, men ser at jeg har et forbedringspotensial. Det tar jeg med meg videre.

Ingrid Lundanes har ett år igjen av studiene i Trondheim, i et treningsmiljø som hun karakteriserer som veldig bra. Nå blir det fullt fokus mot sprint-VM i Danmark neste år.

– Jeg kommer ikke til å fokusere bare på sprint, men også skog framover. Likevel blir det naturlig å tenke litt ekstra på sprint det kommende året, sier 23-åringen.

– Hun innrømmer at VM-debuten så absolutt ga mersmak og håper å få forberedt seg godt til neste mesterskap.

– Da håper jeg på en plassering topp 10. Det bør være en naturlig målsetting.

De avgjørende strekkene

Sveriges Isac von Krusenstierna overrasket på et tidlig startummer og sikret gullet.

Kasper Fosser har gjort småfeil i starten med en lavere åpningsfart enn Krusenstierna.

– Det er umulig å si hva som hadde skjedd med høyere fart i starten, sier sølvinneren som klatret stadig nærmere gullet. Til slutt manglet 7 sekunder.

Da løperne kom inn i tunnelområdet, lå Kasper på 8. plass – 11 sekunder bak gullvinneren.

På 13. post var Gaute Steiwer med og kjempet og stemplet ett sekund bak Fosser før han gjorde feil mot 18. post.

Håvard Sandstad Eidsmo hang også svært godt med. Haavard Eidsmo Sandstad velger som Kasper Fosser, men blir usikker ved inngang til tunellen og stopper opp. Gaute Steiwer velger venstre, men taper tid da hanbe-gynner å løpe på feil side av elva og må snu.

Postbeskrivelse: Stup, oppe på. Kamilla Steiwer har løpt i 15 minutter. Hun leder finalen på mellomdistansen da det fatale skjer.

– Det var tidenes «barnefeil». Jeg hadde lest postbeskrivelsen og fått med meg at posten ikke lå under, men oppe på stupet. Men da jeg kom dit fant jeg ingen post, innleder Kamilla Steiwer.

Halvannet minutt

På TV-posten like før passering anslår hun det gikk halvannet minutt før hun fant posten. I mål var Fredrikstad-jenta 3.23 bak gullvinner Tove Alexandersson, drøye minuttet bak Andrine Benjaminsen som tok sølvet og to – to fattige sekunder – bak Simona Aebersold på bronseplass.

– Jeg tenkte et øyeblikk at kanskje hadde jeg tenkt feil, at posten likevel ikke lå oppe på stupet og begynte å svirre rundt. Til slutt måtte jeg klatre opp hele stupet før jeg fant posten. Det preget nok også resten av løpet. Jeg løp dårlig på sisterunden, tilføyer Kamilla.

Irriterende

Hun legger ikke skjul på at det var irriterende å gå glipp av en medalje med to sekunder etter den skjebnesvangre missen.

– Hadde noen sagt til meg før VM at jeg ville bli nummer fire, ville jeg sagt at det var veldig bra. Ikke minst med tanke på de problemene jeg har hatt før mesterskapet. Det var nesten slik at jeg ikke turte å håpe på noe som helst. Nå sitter jeg igjen med en bismak etter 4. plassen.

For etter alle Fredrikstadjentas skadeproblemer de siste årene, var det smått utrolig at hun traff så godt både med formen og teknikken i en terrengtype hun hadde testet bare et fåtall ganger i forhold til de fleste konkurrentene.

– Jeg er egentlig stolt over at jeg traff så bra med formen og det jeg fikk i VM. Ja, veldig stolt, egentlig.

Skadet kneet

For heller ikke i VM klarte hun å unngå å skade seg. Allerede på kvalifiseringen til mellomdistansen slo hun kneet slik at det hovnet opp og gjorde vondt.

– Jeg slo kneet kraftig, fikk en hevelse og løp med polstret kne i finalen. Halvannet døgn etterpå kunne jeg fortsatt ikke gå ned trappa på hotellet. Akkurat da trodde jeg ikke at jeg kunne løpe stafetten dagen etterpå.

Tidlig på morgenen testet hun imidlertid kneet og fant ut at hun ville gi det en sjanse.

– Det holdt, selv om det gjorde vondt. Det var ikke den kuleste opplevelsen å bomme skikkelig på 1. posten, men derfra og inn gikk det bra. Heldigvis holdt det til medalje. Selv om det var surt med bommen, var det gledelig med bronse sammen med Marie (Olaussen) og Andrine (Benjaminsen).

Droppet langdistansen

Men da var det også nok for Kamilla Steiwer. Hun valgte å droppe langdistansen og overlate plassen til reserven; lillesøster Marie Olaussen som imponerte med 7. plass på distansen.

– Jeg valgte å ikke ta enda flere sjanser ved å prøve meg på en langdistanse med et vondt kne. Dessuten visste jeg at Marie var i god form og ville være en god erstatter. Og det viste hun i aller høyeste grad at hun var, avslutter Kamilla Steiwer.

– KULT å se at det er mulig å kjempe i toppen

GAUTE STEIWER kjempet lenge om en topplassering på sprinten. Et par småbommer mot slutten gjorde at det bare ble en 13. plass.

– Det var irriterende med de to feilene mot slutten. Jeg har vel aldri vært så nær en medalje før som jeg var på sprinten i Tsjekkia, fastslår 31-åringen fra Fredrikstad.

10 minutter ut i sprinten lå nemlig Gaute helt oppe på 5. pass, få sekunder bak Kasper Fosser som tok sølvet. I mål var han 37 sekunder bak gullvinner Isak von Krusenstierna fra Sverige.

Bedre enn forventet

– Det er kult å se at det er mulig å kjempe i toppen. Fram til den første bommen gikk det nesten bedre enn jeg hadde forventet. Det var oppløftende å se at en medalje kan være innenfor rekkevidde hvis jeg unngår å gjøre feil, forteller Gaute. Noen feil ble det også på langdistansen der han endte på 10. plass.

– Jeg er mer skuffet over den distansen fordi jeg føler jeg hadde mer inne. Jeg gjorde noen feil som jeg verken har gjort på trening eller i testløpene. Det gikk ganske mange minutter på et par dårlig veivalg. Derfor er jeg litt skuffet over resultatet, men tar likevel med meg at det holdt til en topp 10-plassering.

Inn som reserve

Da en skadet Olav Lundanes meldte forfall til stafetten, måtte Gaute Steiwer nok en gang steppe inn på laget – akkurat som i VM i 2018. Den gang ble det gull sammen med Eskil Kinneberg og Magne Dæhli. Og da som nå med Gaute på 1. etappen.

– Jeg lå i tet fra start og helt fram til 4. posten, et lite søkk. Jeg følte jeg hadde løpt veldig bra fram dit og ble litt stressa de jeg kom ned i et søkk uten å finne posten, forteller Gaute. Det viste seg å være et «nabosøkk», bare få meter unna posten. Men det gikk halvannet minutt før Gaute fant posten. Da hadde klynga allerede forsvunnet.

Påvirket løpet

– Det påvirket nok litt resten av løpet at alle andre hadde løpt videre. Jeg kjørte på litt i håp om å komme i kapp med de foran. Det klarte jeg til en viss grad og følte jeg løp bra derfra og inn. Jeg klarte å fokusere og holde hodet kaldt.

14Til veksling kom Gaute to minutter bak ledende Ruslan Glibov for Ukraina, men med de andre medaljekandidatene på skuddhold. Kasper Fosser brakte Norge i tet på andretappen, mens Gustav Bergman ble litt for sterk for Eskil Kinneberg på ankeretappen. Dermed ble det svensk gull og norsk sølv på herrestafetten, mens sveitserne tok bronse.

– Jeg er godt fornøyd både med løpet og resultatet. Sånn som det ble, skal jeg ikke klage på en VM-medalje, innrømmer 24-åringen.

Eneste opptreden

Før uttaksløpene til VM ble han skadet og fikk ikke muligheten til å kvalifisere seg for skogdistansene. Sprintstafett sammen med Victoria Hæstad Bjørnstad, Kasper Fosser og Andrine Benjaminsen ble Konnerud-guttens eneste opptreden i VM.

– Den eneste feilen jeg gjorde, var inn mot veksling. Jeg løp mot passering i stedet for vekslingsfeltet og tapte kanskje 5-10 sekunder på det. Det var litt irriterende, men ble heldigvis ikke utslagsgivende på noen måte. Kasper og Andrine gjorde jobben på de to siste etappene, forteller Audun Heimdal. Og han innrømmer at det var spennende å følge Andrine mot slutten.

Lite å gjøre med sverige

– Da jeg så hun var like bak Sveits til passering, skjønte jeg at det kunne bli sølv. Kanskje hadde hun avgjort litt før dersom jeg hadde unngått feilen inn mot veksling. Nå ble det i hvert fall spennende tv-bilder med avgjørelse i en spurt.

Sverige var det lite å gjøre med selv om avstanden i mål «bare» ble 26 sekunder.

– De var hakket for gode. Jeg føler sølv var det beste vi kunne få ut av dagen, så får vi se om vi får gjort noen med svenskene i løpet av et år eller tre, avslutter Audun Heimdal.

Akillesen ødela mye for Victoria

Victoria hæstad bjørnstad gledet seg over sølv på sprintstafetten, men innrømmer at en betent akilles ødela mye av forberedelsene til VM.

Sammen med Audun Heimdal, Kasper Fosser og Andrine Benjaminsen løp Victoria Hæstad Bjørnstad inn til en imponerende sølvmedalje på sprintstafetten. Bare Sverige ble for sterke og tok gull. Sveits ble henvist til bronsen.

Individuelt gikk det ikke like bra; 31. plass på sprinten og 27. plass på langdistansen.

Ekstremt moro

Det var ekstremt moro med sølv på stafetten. Jeg føler jeg gjorde jobben på 1. etappe – så godt jeg kunne. Kanskje gjorde jeg et dårlig veivalg på langstrekket, men da hadde jeg ryggen til Simona (Aebersold), og oppgaven var å være med inn så lenge som mulig, forteller 22-åringen fra Fossum og IFK Göteborg.

Inn til veksling kom hun minuttet bak suverene Tove Alexandersson, men på skuddhold av de andre lagene.

– Vi har nok mest å takke Kasper og Andrine på de to siste etappene for at den endte med sølv. Det var en herlig følelse å se Andrine avgjorde på sisteetappen, forsikrer Victoria.

Betent akilles

Individuelt gikk det ikke så bra som 22-åringen hadde håpet på. En betent akillessene ga ikke den inngangen til mesterskapet som 22-åringen hadde håpet.

– Jeg fikk en betennelse i akilles etter uttaksløpene og sleit med den helt fram mot VM. Derfor fikk jeg ikke kjørt de hardøktene jeg hadde håpet i forkant, forklarer hun.

– Fryktet du noen gang at VM ville «gå fløyten» på grunn av skaden?

– På en måte ja, men samtidig ikke. Jeg ble litt redd da jeg fikk betennelsen, men samtidig har jeg hatt samme skaden i den andre akillesen før. Derfor tok jeg det rolig helt med en gang for å være på den sikre siden. Men skaden gjorde at jeg nesten ikke fikk trent mellom uttaksløpene og VM.

Negative tanker

Fossum-jenta vil ikke bruke skaden som noen unnskyldning for de litt svake resultatene individuelt, men konstaterte at formen ikke var slik hun hadde håpet på under de to løpene.

– Teknisk synes jeg det gikk greit, men formen var dårlig. Det er bare å innse at det hadde med oppladningen å gjøre.

– Selvtilliten var kanskje heller ikke på topp etter å ha vært skadet i forkant?

– Nei, det kommer fort negative tanker når det skjer noen slik rett før VM. Heldigvis er akillesen bra igjen slik at jeg får trent for fullt nå, sier Victoria Hæstad Bjørnstad til Veivalg et par-tre uker etter VM.

Grei VMdebut for Håvard

Håvard sandstad eidsmo debuterte i VM med 12. plass på sprinten. – En helt grei debut, sier trønderen.

22-åringen var 34 sekunder bak den svenske vinneren, Isac von Krustenstjerna og tre sekunder foran Gaute Steiwer på plassen bak.

– Jeg er middels fornøyd. Det var ikke et løp å skamme seg over, men heller ingenting å juble for, sier Håvard Sandstad Eidsmo.

Mot slutten av løpet gjorde han nemlig en feil som kostet ham flere plasseringer.

Kjempet om medalje

– Jeg gjorde en feil på 17. post. Jeg lå bare fem sekunder bak Kasper (Fosser) på posten før. Samme avstand i mål ville holdt til bronse, tilføyer han.

Samtidig poengterer han at nesten alle gjorde feil i den krevende løypa.

– Det er nesten urealistisk å unngå feil i et slik løp, men en topp 6-plassering mener jeg burde vært realistisk, poengterer trønderen.

Han legger heller ikke skjul på at VM-debuten ga mersmak. – Absolutt. Jeg er kjempesulten og veldig glad for å ha blitt tatt ut til verdenscupen i Idre.

«All in» på sprint

Etter NM-uka med kongepokal på mellomdistansen i fjor følte Sandstad Eidsmo seg utladet. Slik har det ikke vært etter VM i Tsjekkia.

– Tvert imot. Nå ønsker jeg bare å fullføre sesongen og vise meg tilliten verdig, fastslår han.

Neste år står bare sprint på programmet når VM arrangeres i Danmark. Der har 22-åringen tenkt å være meg å kjempe om medaljer.

– Jeg fullfører denne sesongen med gjenstående konkurranser før det blir fullt fokus på sprint. Jeg går «all in» for VM i Danmark, ingen tvil om det, sier den Göteborg-bosatte trønderen.

Snakk om VM-debut for 24-åringen fra Fredrikstad.

arie Olaussen innledet VM med 11. plass på mellomdistansen, før hun la grunnlaget for norsk medalje på kvinnestafetten med en god 1. etappe.

Men det var på langdistansen hun virkelig viste seg fram med 7. plass.

– Jeg er fornøyd med hele VM-uka. Det var veldig gøy, selv om det ble noen småmisser i alle løp. Men det var jeg neppe alene om, sier Marie Olaussen – bosatt i Falun med samboer Emil Svensk.

Trang hovedblodåre

Marie Olaussen har hatt sitt å stri med på veien mot sin første VM-medalje. Som 18-åring begynte hun å merke at det ene beinet mistet litt kraft da hun var ute på lange løpeøkter.

Årsaken viste seg å være en trang blodåre i venstrebeinet, noe som gir dårligere blod- og oksygentilførsel enn i det høyre. Leger på Aker sykehus mente en operasjon var for risikabel, og at dette var noe hun måtte leve med.

Problemene blir hun aldri kvitt, men det er verken farlig eller på noen måte risikabelt å trene og konkurrere. Og i Tsjekkia fungerte både bein og hode for «lillesøster Olaussen».

Spesielt

Med en respektabel 11. plass på mellomdistansen ga Marie Olaussen beskjed om at formen var god – og et hint om hva som skulle komme videre i VM. På stafetten innledet hun med en god 1. etappe og vekslet snaue to minutter bak Sveits i tet.

– Det var et bra løp med unntak av en miss på ett minutt. Da mistet jeg Sverige som jeg løp sammen med. Det var ingen krise, selv om jeg gjerne skulle vært med klynga inn, forteller Marie.

Storesøster Kamilla Steiwer fikk en bomtur og tapte drøye fem minutter på sin etappe, men Andrine Benjaminsen reddet norsk bronse med et knalløp på sisteetappe,

– Det var stort med medalje og spesielt at det skjedde på lag med Kamilla, innrømmer Marie Olaussen.

Grep sjansen

Kamilla Steiwer pådro seg en kneskade under kvalifiseringen til mellom- distansen, men fullførte både finalen og stafetten før hun valgte å droppe langdistansen.

Inn kom reserven – lillesøster Marie. Og etter en litt forsiktig åpning, avanserte hun til en imponerende 7. plass i mål.

– Det var veldig morsomt. Jeg var innstilt på å gripe sjansen da jeg fikk den, og fikk til et løp slik jeg hadde håpet på, forteller hun.

I mål var hun drøye ni minutter bak suverene Tove Alexandersson. Natalia Gemperle fra Russland og Simona Aebersold fra Sveits tok henholdsvis sølv og bronse.

– VM sett under ett har vist meg at det er mulig å ta enda et steg når ting funker. Jeg har et mål om å kjempe om medaljer i kommende mesterskap, Sveits om to år og ikke minst Finland i 2025. Da vil jeg være 28 år og forhåpentligvis på mitt aller beste som o-løper, avslutter Marie Olaussen.

– Det var en krevende mellomdistanse. Vi må vel tilbake til Frankrike og VM i 2011 for å finne noe liknende, sier Olav Lundanes.

Den gang var det mellomdistansekongen Thierry Gueorgiou som tok gullet med Lundanes på bronseplass.

I Tsjekkia var Olav Lundanes egentlig sjanseløs allerede før start. Plagene i isjias-nervene i setet gjorde finalen til en vond opplevelse helt fra start.

Lundanesterreng

– Terrenget burde ha passet meg bra. Det var nok et slikt terreng og ei slik løype jeg kunne ønsket – eller mer detaljfattig, diffus skråli, sier han i ettertid.

Men med en skade som gjorde det viktigere for ham å sette beina riktig – enn å lese kart, ble det vanskelig selv for Olav.

Mot 15. posten var det nok. Han stoppet og ruslet bakveien inn mot mål.

Han mener ikke finaleterreng var for vanskelig, men mener postflaggene var dyttet unødvendig ned bak steinene.

– Matthias Kyburz og Gustav Bergman viste at det kunne løpes godt, selv om differansen til stipulert vinnertid var stor, sier Olav som selv «gresset» litt rundt 2. posten.

– Ikke overrasket

Eskil Kinneberg som sikret seg VM-tittelen på mellomdistansen i 2018, var ikke overrasket over det de fikk servert.

– Jeg hadde kanskje trodd det skulle være litt mer lettløpt, men ble på ingen måte overrasket, sier Eskil som gjorde sin største feil mot 3. posten og løp inn til 6. plass – to sekunder bak Kasper Fosser,

Kasper Fosser har hatt stålgrep på langdistanseterrenget, men har slitt mer i steinura og grøntområdene. At han lappet sammen et løp som holdt til 5. plass, var sterkt selv om kapasiteten til å være helt øverst er der.

– Det var unektelig krevende. Vanskelig å unngå småfeil, sier Kasper som fikk en sving mot 17. post som krevde nesten ett minutt i tillegg til en liten bom på 21. posten.

For hedemarkingen Magne Dæhli ble mellomdistansen en dyster affære. Forsiktig åpning var greit nok, men da han allerede på 3. posten svingte rundt i skrentområdet og tapte over minuttet, var løpet i realiteten kjørt.

Etter en ny, solid bom på 13. ble det jogging mot mål til 28. plass for Magne som hadde en bronse på distansen fra 2019 å forsvare.

– Mellomdistansen var ganske bra. Samtidig er det slik at jeg om et år ikke kommer til å se tilbake på denne 6. plassen som noe stort. Til det hadde jeg håpet og trodd på litt mer, innrømmer Eskil Kinneberg.

29-åringen vant nemlig samme distanse under VM i Latvia i 2018. I en slik setting er det medaljer som teller.

I Tsjekkia gikk de til Matthias Kyburz fra Sveits, Gustav Bergman fra Sverige og Ruslan Glibov fra Ukraina.

Lettere å akseptere

Fra gullvinner Kyburz og ned til Eskil Kinneberg skilte det drøye to minutter. Fram til en VM-medalje var avstanden godt over minuttet for den nå Falunbosatte nordmannen.

– Det er litt lettere å akseptere at det ikke ble medalje når avstanden var såpass stor. Dessuten var det lenge siden jeg har løpt en internasjonal konkurranse. Det gjør det enklere å si meg ganske fornøyd med løpet.

– Hva med kart og løyper – det så litt spesielt og krevende ut?

– Det var jo ikke akkurat som her hjemme, men omtrent som forventet. Flere av treningskartene var i tilsvarende terreng. Jeg hadde kanskje trodd det skulle være litt mer lettløpt, men ble på ingen måte overrasket.

Svensk «smekk»

På stafetten var 29-åringen tiltrodd ankeretappen for første gang i en VMstafett. Den ble omtrent en kopi av stafetten i Østfold-VM for to år siden.

«Umulige» Gustav Bergman avgjorde til gull på sisteetappen for Sverige.

– Jeg har to VM-gull i stafett fra før, men har aldri løpt sisteetappen. Det var grunnen til at jeg ønsket meg den etappen i år – i håp om å løpe inn til et nytt VM-gull for Norge som ankermann, forklarer Eskil Kinneberg.

Slik gikk det ikke. Gaute Steiwer vekslet to minutter bak etter en miss i starten på den første etappen. Kasper Fosser løp Norge til tet etter en monsteretappe og sendte Eskil Kinneberg ut minuttet foran Bergmann på sisteetappen.

Lang gafling

– Jeg fikk et bra utgangspunkt og er egentlig godt fornøyd med løpet. Jeg tror jeg hadde lengst gafling alle de stedene det var mulig, og føler jeg ikke kunne gjort så mye mer. Hadde det vært en individuell konkurranse, ville jeg vært veldig godt fornøyd med løpet, sier en ærlig Eskil Kinneberg.

– Når så du Gustav Bergman i løypa?

– Det var vel omtrent halvveis. Følelsen etterpå er at han kanskje hadde tatt meg igjen uansett gafl ing, men at det kunne blitt litt mer spennende mot sluttet hvis gafl ingene hadde vært mer like.

– Er du fornøyd med sølv?

– Tja, jeg vil ikke si noe på vegne av de andre, men jeg ville jo helst hatt gull. Nå får vi vente to år så håper jeg å få en ny sjanse på sisteetappen da og avgjøre det til vår fordel, sier Eskil Kinneberg.

Dagen etter VM-langdistansen la nemlig Magne Dæhli ut følgende melding på sin Instagram-konto:

«Langdistanse og henging er dessverre veldig vanlig, og vanskelig å unngå. Jeg har flere ganger vært den som har løpt alene, og tapt tid og plasseringer mot de som har løpt i gruppe. Blant annet på VM i 2017, da jeg mistet medalje på grunn av henging. I går var det jeg som hang meg til en ufortjent medalje, og jeg føler null glede over den medaljen.

Derfor kan man lure på hvorfor jeg ikke tok noen egne veivalg, fasiten er vel at jeg var for feig. Hadde jeg gjort det kunne jeg levd godt med litt drahjelp, men nå får jeg leve med skammen.»

En snau måned seinere hadde han ikke skiftet mening.

– Følelsene har ikke forandret seg. Det er sånn det føles nå også.

Overrasket

Foruten mange «likes» avstedkom innlegget også flere kommentarer på sosiale medier. – Det var tydelig at mange mener henging er dumt, men helt innafor. Det er slik «systemet» er. Ingen kan klandres for å bli tatt igjen av en bedre løper og få drahjelp underveis. Det var en overraskende majoritet av slike meldinger.

– Er du overrasket over denne holdningen?

– Ja, det var jo noen som var av en annen oppfatning også, men personlig har jeg ikke behov for slike sympatimeldinger. Jeg står fortsatt for det jeg ga uttrykk for etter løpet.

– Du sier selv at henging er vanskelig å unngå, men har du noen forslag til hvordan problemet kan løses?

Lengre startintervall

– Jo større startintervall det er, jo mindre er sjansen for henging. Med 10 minutter mellom hver løper, kunne ingen hengt til en medalje. Gaflinger i løypa er også en mulighet. Men da vil annenhver løper – slik som Kasper og jeg nå i VM – fått samme gafling. Og innlagte «sommerfugler» blir ofte så korte at de har liten effekt – de skiller som regel veldig lite.

Magne Dæhli innser at 10 minutter startintervall vil være en utfordring med tanke på en god tv-produksjon, men mener uansett mer enn dagens tre minutter bør vurderes på langdistansen.

– Det bør også være mulig å unngå å sende hele konkurransen, og kanskje få en kompakt og fin sending med innslag fra de tidlig startende sammen med å sende «live» når de beste løper.

Kasper kom fort

Allerede på 5. posten kom Kasper Fosser i kapp med de to foran startende – henholdsvis tre og seks minutter til Matthias Kyburz og Magne Dæhli.

– Var dette et scenario du hadde sett for deg før start? – At vi tre kunne komme sammen mot slutten, ansa jeg som ganske aktuelt. Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg skulle løpe så elendig i starten. Det var for min del grunnen til at jeg så Kasper så tidlig.

– Var det tilfeldig at dere så hverandre ved nettopp den posten?

– Jeg hadde i likhet med mange andre valgt et veivalg som nok var litt dårligere enn det Kasper tok tidlig i løpet. Og det var jo litt tilfeldig at vi møttes – at den ene ikke kom 15 sekunder før den andre. Da hadde vi kanskje ikke sett hverandre og endt opp med å løpe resten av løypa sammen.

Ikke optimalt forberedt

For det var teknisk det ikke stemte fra start for 34-åringen i hans eneste start i årets VM. Fysisk følte Magne Dæhli han var der han skulle være. – Fysisk var jeg veldig nær. Jeg føler jeg fi kk mye ut av den jobben jeg gjorde de siste månedene før VM.

– Og teknisk?

– Jeg kom ikke i gang med økter i relevant terreng før i mai og følte jeg ikke rakk å få helt tak på terrenget teknisk. Jeg skulle gjerne fått litt flere enn de 19 øktene jeg rakk – det ble litt for lite. Det var først like før VM jeg følte jeg begynte å knekke koden. Jeg hadde trengt enda noen flere økter for å føle at jeg mestret terrenget. Den nødvendige tryggheten manglet, og da er det ofte slik at når det først rakner, så rakner det ganske mye.

Hjem til bryllup

På hjemmebane ble det imidlertid «gull» til Magne Dæhli etter at han returnerte fra VM i Tsjekkia. 23. juli giftet han seg med Kine Hallan Steiwer.

– Det var en enkel seremoni – en borgerlig vielse – med noen inviterte gjester. Det var trivelig, men samtidig er jeg «enkel» slik – jeg har ingen sterke følelser når det gjelder å være gift eller ikke. Men nå blir vi i hvert fall en «ordentlig» familie når Odin kommer til verden, humrer Magne Dæhli.

– Det går litt smått, sier han noen dager før han og Ida Marie Næss Bjørgul skal si ja til hverandre på hjemgården Eikenosa 7. august med påfølgende feiring med 59 bryllups-gjester i Ålesund.

Han har bestemt seg for å droppe både verdenscupen i Idre og Jukola- stafetten. I stedet håper han på en lengre treningsperiode slik at han kan stille i grei form i NM – et mesterskap Olav alltid har vært glad i – og i verdenscupavslutningen i Italia først i oktober.

Isjiasnerven skaper problemer

– Akkurat nå sliter jeg og vi med å finne ut hva som gjør skaden bedre og verre. Det som startet med en strekkskade under stafett-økta nest siste dag på samlingen i Tsjekkia en drøy måned før VM, har blitt til et problem med isjiasnerven i setepartiet. Nerven skaper smerte og er vanskelig å behandle riktig.

Under samlingen i Tsjekkia, to dager før skaden oppsto, hadde han fått noen gode svar – nok til at det var realistisk å kunnekjempe om edelt metall nok en gang – i alle fall på mellomdistansen – og selv om han visste at grunnlaget siden februar ikke var som han ønsket.

– Jeg håpet jo likevel på et mirakel, men ei økt på AlterG-mølle ei drøy uke før VM viste ingen forbedring. Da skjønte jeg at det ville bli vanskelig.

Smertene styrte løpet

Kvaliken på mellomdistansen gikk greit, men han stivnet i etterkant og skjønte allerede på oppvarmingen til finalen at det ville bli vanskelig.

– Jeg hoppet over en liten bekk ved starttrekanten. Det ble så vondt at jeg ikke klarte å fokusere på o-teknikken. Det var nok den siste dråpen… sier Olav som ga seg underveis i håp om å klare langdistansen.

Uten friplass som tittelforsvarer ville vi ikke sett Olav i mesterskapet. Det er 33-åringen som har vunnet de fire siste lang-distansene i VM, klar på.

– Jeg innså at langen kom til å bli som den ble, men ville gjerne fullføre. Jeg orienterte ikke bra, gjorde noen veivalgsfeil og hadde for masse fokus på hvor jeg skulle sette beina for at det ikke skulle gjøre vondt.

Han innrømmer at det har vært tøft.

– Du blir ikke sint som når du bommer. Du blir bare frustrert og deprimert. Der er en skuffelse som vil sitte ei stund, men det er verre at det fortsatt er langt fram. I øyeblikket vet vi ikke hvordan vi skal løse skadeproblemene.

Venter med avgjørelsen

– Hva skjer nå? Har du en plan for de neste årene og mot et VM i Sveits 2023?

– Jeg venter litt med det. Til etter verdenscupfinalen i Italia. Motivasjonen for å fortsette er der og et EM i Estland 2022 kan friste, men det koster energi. Det er litt begrenset hva en kan ha å komme med av energi, sier han og fortsetter:

– Fram mot VM ble alt veldig hektisk – nå har jeg prøvd å ta de rette valgene ut sesongen og trenger en litt lenger horisont før jeg prøver å ta de gode valgene også framover. Det er mange ting som teller – familie, drive og økonomi, sier langdistansekongen som lot seg imponere av Kasper Fosser.

– Det han gjorde mellom 2. og 15. posten var outstanding. Mot slutten var det andre som også holdt tempoet. Jeg skulle gjerne ønske at egne forberedelser hadde gått etter planen. Kanskje jeg kunne vært med å kjempe høyt der oppe.

– De siste tankene før start var at jeg skulle åpne forsiktig. Ta meg tid til å gjøre riktig valg på det første lange strekket som jeg antok ville komme tidlig.

Idet jeg løp ut var jeg bekymret for at jeg ikke kjente nok på nervene. Følte ikke at det var VM. Kanskje for rolig, men jeg kom raskt inn i rytmen.

Til 1. post leste jeg mye på langstrekket. Løp sakte og var 14 sekunder bak. Tror det var en fornuftig åpning.

1.- 2. post: Så høyremuligheten som best ganske tidlig. Så ikke noen bra trase venstre uten å ta mye høyde. Det nøyaktige trasevalget tok jeg etter hvert. Særlig viktig var den siste svingen på stien – viktig å kutte over lavinen.

Følte meg trygg. Leste mest mulig strekk framover og hadde lest mot 5. post før jeg var på 2.post. Egentlig er det bare første langstrekk du ikke har tid til å lese på forhånd.

4. – 5. : Valgte ned og deretter venstreveivalg rundt på samme trase som mot 2. post. Flere tapte på dårlige gjennomføringer eller trasevalg. Matthias Kyburz og Magne Dæhli tapte mye på å løpe opp og tilbake på stien. Før halvveis på strekket var vi tre samlet.

Kortstrekkene: Kan være like avgjørende som de lange – mtp veivalg. Må hele tide vurdere opp, ned eller finne et rett-på-veivalg mellom skrentene der det  ofte er fint å løpe. Men på 15 000 kart er det ikke lett å se.

5.- 6. : Valgte ned og høyresving. Fikk bare den korte bakken opp til ryggen – deretter skrått oppover. Emil Svensk ble lurt av å løpe helt rundt venstre og bommet også på posten. Det er fort gjort å ta «rundt veivalgene», men du må være åpen for alt i dette terrenget.

6.- 7.: Opp mot posten trodde jeg at jeg var til venstre, men var til høyre. Fikk en liten sving oppå den andre høyde – så posten derfra.

7. – 8.: Valgte rett på. Mange tapte på å løpe rundt. Sandterrenget er slik at om du først har skjønt det, er det ikke så komplisert. Detaljene er tydelige detaljer. Du trenger ikke bruke mye tid på finorientering.

8. – 9.: Dårlig retning på strekket og glemte at det var en annen sti jeg skulle passere. Begynte å til høyre, men så det veldig fort og tapte bare 10-15 sek. Så på kompasset. Det gjør jeg hele tiden. Jeg tar alltid en sjekk – ser at nålen er på rett sted. Det er slik jeg pleier å løpe – på traseer og detaljer som møter meg og tar heller mange retningssjekker enn en «sikteretning».

9. – 10.: Løp rundt. Ganske opplagt. Kunne løpt rett på som kanskje ikke dårlige, men sparer risiko på å løpe rundt.

11. – 12.: Taper en del på venstreveivalget rundt. Et av veldig få strekk der jeg tar feil. Det ble for langt og en del høydemeter. Var usikker da jeg tok valget – der tok jeg rett og slett feil etter å ha vurdert rett på og ned. Tapte 20-30 sekunder. Du kan gjøre større blemmer i dette terrenget.

13. – 14.: Valgte ned og opp mellom skrentene. Går du rundt må du løpe mye i bratt li og du taper ikke mye på å gå opp og får en enklere inngang.

14. – 15.: Også et viktig veivalg der mange tapte mye tid. Skilte ca et minutt på høyre og venstre. Venstre kan se kortere ut, men høyre er mer en trekant. Det som skilte mest, var nok likevel stigningen. Hadde sett på det gamle kartet – visste godt hvor en «tok» høyde og ikke – vurderte mindre høyde, men jeg var ikke skråsikker.

18. – 19.: Det strekket jeg tapte mest tid. Gikk helt ned til stien. Var ganske sikker på at jeg tok et bra veivalg. Vurderte det for vanskelig å navigere seg fram imellom skrentene slik Olav gjorde. Det ble nok noen flere kurver enn jeg trodde og tapte et halvminutt på valget.

20. – 21.: Løp hele veien rundt. Ganske opplagt. (Kasper 4.22 (1) – Olav L 4.53 (14).

21. – 22.: Ville gjerne finne et alternativ rett på, men løp ned. Hadde et hull i kartet så jeg så ikke den lille kollen, men tapte ingenting på å gå over den.

22. – 23.: Opp på stien og rundt. Syntes det virket ganske klart. Strekket skilte nok en del – du får en bakke om du løper ned venstre. Må lese postbeskrivelsen i dette terrenget – om den ligger oppe eller under en skrent.

24. -25.: Mot runding. Hadde vært der flere ganger på stafetten og løp lite på kart – kjente meg igjen fra dagen.

Sisterunden: Jeg var sliten ved runding – det merket jeg særlig opp bakken. Det var tungt å pushe og Magne tok teten da jeg satt fast i noen trær oppover mot 26. Magne var sterk opp bakkene. Jeg var litt overrasket. Magne var ofte langt bak mot postene og jeg trodde han var hektet av flere ganger. Men han var sterkt og det var greit å få litt pause fra kartlesingen. Sisterunden hadde veivalgstrekk, men skilte lite.

Langdistanse herrer 13,6 km 1050 h.m.