Måned: september 2019

Bronseløpet på langdistansen under VM i Norge var sveitserens 50. VM-start, og da regner den allsidige 36-åringen – med VM-gull på alle disipliner foruten sprintstafetten – bare finaleløp i VM-sammenheng.

Vi har samlet alle hans VM fra debuten i Sverige – tilbake i 2004 – til årets utgave i 2019. Her er Hubmanns egne tanker om de største øyeblikkene, eller hva han husker best fra det respektive mesterskap:

 

SVERIGE 2004

Dette var mitt første VM, og det var selvfølgelig veldig spennende. Jeg husker at jeg var litt som en unggutt under langdistansen da jeg var på arena og så de «gamle» stjernene – som Bjørnar Valstad og Hanne Staff – når de løp. Likevel klarte jeg å holde fokus under egne konkurranser.

 

JAPAN 2005

Her var jeg utrolig fornøyd og glad for at jeg fikk min første VM-medalje på sprinten. Samtidig fikk jeg revansje på Wingstedt da jeg slo ham i spurten om bronsen på stafetten.

 

DANMARK 2006

Etter sølvmedaljen på sprinten under dette VM, var jeg ikke like fornøyd som året før. Her var det kortere vei opp til gullet, samtidig som jeg også bommet (bort gullet) på sistesløyfen. Da var jeg litt irritert over at gullet glapp, men likevel fornøyd med medalje da jeg fremdeles var en ung løper på vei opp.

 

UKRAINA 2007

Om en ser på resultatene var ikke dette noe stort mesterskap fra min side. Men jeg synes denne type opplevelser – med mesterskap på det jeg vil kalle eksotiske steder gir noe mer som rene opplevelser.

 

TSJEKKOSLOVAKIA 2008

Her fikk jeg endelig VM-gull, og det var mitt første mesterskap med skikkelig suksess. Etter 6 sølvmedaljer på EM og VM, ble jeg verdensmester for første gang.

 

UNGARN 2009

På denne tiden var jeg kanskje på mitt aller høyeste nivå noensinne. Orienteringen var det eneste i livet mitt, og jeg gjorde ingen kompromisser i jakten på topplasseringer i VM og verdenscup.

 

TRONDHEIM 2010

Denne sesongen startet mine problem med akilles. På våren fikk jeg vondt, og under VM løp jeg med smertestillende.

 

FRANKRIKE 2011

Etter en operasjon av akilles høsten 2010, hadde jeg en periode med mye god trening frem til mesterskapet. Sprintformen var veldig bra, og jeg vant med god margin.

 

SVEITS 2012

Denne sesongen begynte jeg å få problemer med den andre akilles. Jeg prøvde å holde meg løpende, slik at jeg kunne delta under VM på hjemmebane. Men akilles røk under EM i Falun. Det var tøft, men samtidig noe jeg må akseptere som en del av min karriere.

 

FINLAND 2013

Jeg var tilbake etter en god rekonvalesens i etterkant av operasjon av akilles. Jeg hadde store forventninger til VM, men jeg valgte å løpe langdistanse i stedet for sprint, og det var muligens en tabbe?

 

ITALIA 2014

Dette var et mesterskap hvor jeg lyktes bra, men fremdeles er jeg irritert på at jeg ikke vant sprinten i Venezia. Når jeg får se TVbilder eller fi lmer fra Venezia – som også er en historisk by – gremmes jeg over feilen jeg gjorde. En andreplass kan være bittersøt, for å si det slik.

 

SKOTTLAND 2015

Her var jeg ikke særlig fornøyd med den innledende sprinten, hvor jeg ble nummer 6. Det var veldig motiverende for resten av mesterskapet. Ellers var hele ferden mot VM i Skottland egentlig et høydepunkt.

 

SVERIGE 2016

Under dette mesterskapet er jeg godt fornøyd med 4 medaljer, selv om gullet manglet.

 

ESTLAND 2017

Her vinner jeg gullet, som manglet året før. Og det var høydepunktet. Men ofte når jeg lykkes i første øvelse (sprinten), er det lett for at jeg blir for tilfreds og ikke klarer å rettferdiggjøre meg selv under resten av mesterskapet.

 

LATVIA 2018

Nok en gang koste jeg meg i ferden mot mesterskap i et land som er litt annerledes enn Norge, Sverige og Finland, hvor vi ofte konkurrerer. Det var et nytt eksotisk eventyr, hvor jeg lyktes bra.

 

NORGE 2019

En god langdistanse, med lite tidstap og en medalje. Bra! Deretter ble det så som så.

– For meg har VM vært «jättefint». Det har gått enda bedre enn jeg kunne håpe, sa Tove som føyde tre nye gull til rekken. Nå står hun med 10 – akkurat som Olav Lundanes.

De svenske jentene hadde ingen problemer med å vise hva lagfølelsen betyr da de sikret seg stafettgullet etter et intenst oppgjør med Sveits.

– Det ble en «underbar» avslutning på en heftig uke, sa det svenske esset som selv slet på andre etappen.

– Jeg følte meg ikke bra i dag og sleit med å sette sammen det o-tekniske, innrømmet hun.

Dagen før hadde hun sikret gullet på mellomdistansen med fem sekunders margin til det sveitsiske stjerneskuddet Simona Aebersold etter en skulder til skulder duell med Anne Margrethe Hausken Nordberg som hun hentet inn med to minutter ganske tidlig i løpet.

– Etter at jeg kom sammen med Anne Margrethe fløt ikke orientering riktig bra. Jeg tror vi stresset hverandre mer enn vi hjalp hverandre.

PS: Tove klatret til annenplass på medaljestatistikken med 10 gull og totalt 21 VM-medaljer. O-dronningen Simone Niggli har 23 gull og totalt 31 medaljer.

 

Reiste seg etter tårevåt åpning

Gustav Bergman dro hjem uten individuelt gull, men var fornøyd likevel.

Etter å ha gått i sin egen VM-felle på den lange distansen var det blågule tårer da han ble trøstet av kona Helena Jansson med sønnen Nore i armene.

To dager etter var det bare smil da han applauderte Olav Lundanes inn til nytt VM-gull – 11 sekunder raskere enn tiden som akkurat hadde sikret ham sølv.

– Det var spennende å vente, men jeg hadde gjort et godt løp. Jeg tenkte «slår han meg, så har han fortjent det», sa Bergman etterpå.

– Jeg føler at jeg vant sølv – jeg tapte ikke gullet.

Gullet sikret han imidlertid på mesterskapets siste dag. Da Magne Dæhli gjorde feil på siste etappen, var det Gustav Bergman som tok over og styrte Sverige til deres første stafett-gull på fem år.

– Nå kan jeg si at VM virkelig ble slik jeg håpet. Nå er jeg bare glad og fornøyd, sa han til Veivalg med stafettgullet om halsen.

Han innrømmer at det var tøft å reise seg etter skuff elsen på langdistansen.

– Men jeg fikk hjelp av ledere og familien. Det var mange som bidro og jeg landet på at jeg «får akseptere det uansett hvordan det måtte gå». Det funket. På mellomdistansen følte jeg at kroppen og beina var ok – på stafetten var det veldig bra.

– Betyr disse medaljene at det blir enklere å finne VM-modus neste gang?

– Ja, det vil det bli. Om jeg neste gang har en liknende følelse, blir det enklere å gå videre -finne de mentale grepene.

– Tenker du nå sprint-VM 2020?

– Ja, vi får vel se – jeg må være bra nok for laget, men jeg tenker å gjøre en liten satsning. Så får vi se hvor langt det går.

 

Etter nedturen på langdistansen der alt «var dritt» til tross for at han løp inn til 6. plass, kom endelig den individuelle medaljen han har jobbet for i årevis.

Etter bronsen på mellomdistansen var han «100 prosent lettet» og Norge hadde fått «Stafett-Magne» på rett spor til det som skulle være avslutningsfesten på VM. Vi skulle vise Sverige og verden hvordan stafett skal løpes. Magne Dæhli skulle løpe inn til det fjerde strake stafett-gullet.

Det ble ikke slik.

 

FIKK LUKA

Gaute Hallan Steiwer hadde gjort jobben på åpningsetappen og servert kartet til Olav Lundanes små sekunder bak Finland. Mester Olav gjorde selvsagt ingen feil og jobbet til seg luka Magne Dæhli normalt trenger. 33 sekunder til Finland og 1.22 til Sverige der verdenscuplederen Gustav Bergman er jaktklar.

En tilsynelatende unødvendig sving allerede på 3. post gjør at Sverige og Finland ser ryggen på Magne Dæhli da de jager ut etter arenarunding på Mørk.

Så skjer det. På GPS kan tv-seere og arenapublikum se at Magne Dæhli mistet kontrollen inn mot sjette posten. Sammen med Finland blir det bærtur, mens Gustav Bergman sklir sikkert videre. Der og da forsvinner egentlig gullmuligheten.

Da Dæhli svinger på ny inn mot tredje siste post, passerer også Finland og Frankrike. Det blir bare femteplass på gullfavorittene.

 

– KLARER IKKE Å TENKE

– Akkurat nå er jeg bare utrolig deppet, sier Magne Dæhli en time etterpå. Da har han så godt han kan sagt unnskyld til lagkompisene, gratulert vinnerne og snakket i TV-studio.

Aller helst ville han bare gått og gjemt seg.

– Det virker som jeg ikke er helt i balanse mentalt. Så fort jeg blir litt usikker, knyter det seg i hodet. Jeg klarer ikke å tenke. Blir liksom en lammelse i hjernen, ja…

– Ble du stresset etter den første bommen?

– Jeg skjønte jo at de bak var nær meg, men jeg prøvde. Ut fra arena var det en del løping. Det var greit. Inn mot sjette tror jeg at jeg har dreid til høyre for søkket jeg skal opp i, mens jeg er til venstre. Det gjør at jeg ikke får noe til å stemme da jeg forsøker å hente meg inn. Det blir bare…

– Finske Miika Kurmula var også med på bærturen – forstyrret det?

– Han bare klødde seg i hodet han også. Det betydde ingenting.

– Visste du at Sverige og Bergman tok over føringen?

– Jeg hadde sett at Gustav passerte, men håpet at jeg var nummer to. De neste postene fl øt ikke helt bra, men jeg hadde grei kontroll før jeg gjorde en ny sløv bom etter å ha slurvet med retningen ut fra en post. Da ser jeg at Frankrike og Finland passerer og skjønner at det blir tøft med medalje.

– Hjelper det å tenke på at du faktisk har gjort det mesterlig i tre VM-stafetter tidligere?

– Akkurat nå hjelper verken bronsemedaljen fra mellomdistansen eller tidligere stafetter. I dag var det dette som var oppgaven.

 

– EN FIASKO

– Hvordan summerer du VM for egen del?

– Det er litt vanskelig. Totalt sett er jeg skuff et. Jeg hadde tenkt det skulle bli tre bra løp. Om det hadde det blitt bra på stafetten, ville det vært ok, men i dag ødelegger jeg for de andre. Da kan jeg ikke si annet enn at VM er en fiasko.

– Det jeg gjør i dag er ikke lov i en stafett. Det er ikke innafor. Det er ikke annet å si enn unnskyld – men det hjelper ikke en dritt. Selv om de ikke sier det til meg, er de garantert forbannet. Det har de lov til å være. Om de er sure på meg er det helt greit. Jeg er sur på meg selv – de har lov til å være sure og skuff et over meg. Det er jeg også.

 

– TRENGER HJELP

– Du har hatt en god sesong og virket bunnsolid hele veien mot VM?

– Jeg har følt meg sinnsykt bra og følte at jeg var i bra balanse til 2,5 uke før VM. Etter det føler jeg at det jeg har bygd opp har kollapset litt. Jeg har falt litt tilbake til gamle synder rent mentalt. At jeg klarte å heve meg på mellomdistansen var bra, men tre av fi re løp er litt «på det gamle», sier Magne Dæhli.

Så stryker han igjen hånda over det kortklipte håret.

– Jeg føler jeg trenger hjelp til å tenke litt – hvordan jeg over lengre tid skal kunne klare å være på et høyt mentalt nivå.

 

– Surt som pokker

– Det ble en bitter avslutning. Det preger selvsagt VM litt, innrømmer Olav Lundanes. – Det så bra ut, men å løpe siste der ute er et stort press. Magne har gjort mange gode, stor stafetter, men dessverre ikke i år.

– Magne har bommet i starten også før, men har brukt å snu det veldig bra. I dag mistet han hodet oppi der.

– Det er surt som pokker, sier VM-kongen.

 

– Står her med ingenting

– Akkurat nå er det bare tungt, sier førsteetappeløper Gaute Hallan Steiwer etter blomsterseremonien.

– Vi står her med ingenting – ikke en gang på pallen. Etter suksessen de siste årene hadde vi nok vært skuff et selv med sølv eller bronse, men når står vi helt utenfor. Det er klart vi er skuff et.

Faktum er nemlig at Norsk Orientering står uten hovedsponsor i et år der vi endelig vises på tv.

Budsjettet med 300 000 i sponsorinntekter som ble satt sist høst i tro på en VM-effekt, må dermed hentes inn på andre områder. Generalsekretær Lasse Arnesen innrømmer at det er en utfordrende situasjon.

– Vi har jobbet og jobber hardt for å få inn en sponsor, men har ikke fått inn en krone. Vi har hatt hjelp utenfra og brukt VM som argument, uten å lykkes. Derfor tillot jeg utøverne å ha egne sponsorer på draktene under VM – noe de fleste har fått til, sier Lasse Arnesen.

 

– MITT ANSVAR

– Å skaffe en hovedsponsor var en oppgave du mente du skulle løse?

– Jeg trodde det. Det er mitt ansvar i forbundet. Jeg har jobbet hardt med dette i fire og et halvt år, men det har vist seg vanskelig å få inn penger. De potensielle samarbeidspartnerne biter ikke på – en logo på løpstøy er ikke enkelt å selge.

Generalsekretæren bekrefter at NOF og VM organisasjonen har vært sammen i møter om sponsorinntekter.

– Om NOF skaff et en sponsor skulle VM organisasjonen få sin kutt – og omvendt.

-Nå er VM over – folk har sett det på TV. Hvordan skal det utnyttes?

– Vi er i gang med å planlegge hvordan vi best utnytter det. Slik jeg ser det har vi nå et kort vindu på noen uker der orientering fortsatt er i folks bevissthet. Sånn sett bør det passe bra fordi næringslivets markedsavdelinger setter sine budsjetter i disse ukene.

– Hvor store summer håper der å få på plass?

– Det er litt tenk på et tall og gang det med pi. Vi visste 300 000 var tøft, men mente vi burde klare det i et VM-år. Men det er fortsatt et stykke derfra og opp til bidraget fra forrige hovedsponsor som var ca 2,5 mill årlig.

– Er sponsorinntekter en del av generalsekretærens oppgaver?

– Det er en del av min stillingsinstruks og jeg blir jevnlig utfordret på dette i styret. Styret har hele veien fått rapporter på hva som er blitt gjort og hva som planlegges.

 

FORTSATT OPTIMIST

– Hva er de fremste argumentene dere bruker for å selge inn o-idretten for mulige sponsorer?

– Vi har brukt de sunne verdiene, ærligheten og mosjons virksomheten – litt avhengig av hvem vi henvender oss mot. Det høye utdanningsnivået blant utøverne har vi også forsøkt å selge inn i gitte sammenhenger, sier Lasse Arnesen som påpeker at Norsk Orientering slett ikke er det eneste forbundet som sliter med sponsorinntekter.

Likevel er han optimist.

– Dette er en av mine store hodepiner i jobben, men som den ukuelige optimisten jeg er, håper og tror jeg at det plutselig sitter. Det finnes noen store fisker der ute – som synes o-konseptet er bra. Men jeg tror de sitter i et bortgjemt søkk – så gjelder det å vite hvor vi skal lete, sier generalsekretær Lasse Arnesen i Norsk Orientering.

– Jeg har svart landslagsledelsen at jeg ønsker å løpe verdenscupen i Sveits siste helg i september med mellomdistanse og to sprinter, sier Hausken Nordberg noen dager etter Østfold-VM. Med det åpner hun for muligheten til satsing også mot neste års mesterskap.

 

– TRENGER EN TRENINGSPERIODE

– Planen er først sprint-helga i Verdal med NM knock out-sprint – en øvelse som står på VM-programmet i Danmark. Men om det skal være aktuelt med verdenscup i Sveits, trenger jeg en treningsperiode nå etter VM for å omstille meg og trene skadeforebyggende, sier Hausken som vet at opplegget ikke passer med testløpene under sprintligaen helga før Verdal.

Veteranen mener verdenscupen i Sveits vil gi en pekepinn på hvor treningsfokuset bør ligge mot sprint-VM 2020.

– Det siste året har jeg løpt mye på Bislett og hatt mange langturer på fast underlag uten å være skadet. Det blir nok annerledes med masse sprint, men om en trener seg opp til det, vil det ikke være noe problem, sier Hausken som vil stake ut arbeidsområdene når sesongen er omme.

Sprintløpene i høst vil vise hvilken ende en må begynne, men det er orientering dette også, påpeker hun.

– Teknisk er det mye en kan gjøre foran pc-en for å bli trygg på raske og gode veivalguttak.

 

– MÅ TRIVES I HVERDAGEN

– Men du begynner å bli voksen?

– Treningen jeg har gjort det siste året har vist at jeg har tålt det. Treningen du gjør og hva du gjør utenom avgjør mest. Hadde jeg følt at jeg hadde et stort drawback på grunn av alder, ville jeg jo ikke vurdert det. Jeg vil ikke prestere bra i forhold til alder eller at jeg har tre unger – jeg vil prestere på linje med de andre.

Hun er selvsagt klar over at karrieren en dag er over.

– En eller annen gang må jeg finne meg en annen jobb, sa jeg til ungene. Da sa eldstemann, «hæ!». De vet bare at mamma løper orientering og at pappa er trener i orientering, sier trebarnsmoren og ler.

– Men mamma, mamma, sa de, dette er uansett veldig lenge til.

– Så, ungene er fornøyde med det livet vi har. At jeg trives i hverdagen betyr aller mest. Hva jeg gjør framover avhenger ikke så mye av hvordan det har gått i VM, men mer hva kroppen tåler. Mesterskapet har gitt meg fysiske svar, selv om det ble litt stang ut.

 

VÅKNET FOR SEINT

Hun viste at formen er bra. På mellomdistansen gjorde 43-åringen karrierebeste på en distanse hun ikke trodde hun skulle løpe.

– Planen var å være offensiv fra start, men jeg våknet ikke før Tove Alexandersson tok meg igjen med to minutter. Derfra var jeg offensiv.

De to sekundene hun manglet på mellomdistansebronsen tapte hun faktisk inne på golfbanen ved runding. Veteranen styrte mot merkingen lenger nede før hun svingte seg inn i riktig gate. Der røyk pokalen.

– Jeg hadde en halvminutts bom også tidligere, men hadde så sabla lyst på den medaljen.

 

FORBANNET OVER UTTAKET

Hausken har aldri lagt skjul på at hun var både overrasket og forbannet over ikke å få løpe den lange distansen. Det fikk Birgitte Huseby høre da hun ringte og fortalte om sjefens beslutning.

– Jeg var deppa ett døgn. Tok en totimers-tur og tenkte på om jeg skulle orke omstillingen. Orke å gjøre meg til en mellomdistanseekspert, sier Hausken som innser at hun hadde gitt seg selv få sjanser til å kvalifisere seg til langen.

Først timer før mellomdistansestarten fikk hun den lange distansen ut av hodet.

– Det lå noen langdistansekart på bordet da jeg skulle ut å løpe på morgenen. Jeg tok et kart, rev det i 20 biter og kastet det. Først da var jeg ferdig med langen, sier hun.