Det er ikke tilfeldig det som skjer hos de blåhvite som har blitt et trekkpapir på norske løpere. Det fikk Veivalg se og hører da vi besøkte klubben snaue fire uker før Tiomila. Men mer om det seinere. Nå går vi til Glimåkra, den vesle orten nordøst i Skåne der stafetten skulle avgjøres i det som for mange var et mer braskete terreng enn antatt.
NORSK KVARTETT
I en herrestafett der fire norske lag gledelig slåss seg inn blant de ti beste og Halden klarte pallplass for første siden 2015, var det som ventet IFK som regjerte. Med fire nordmenn i laget – Håvard Eidsmo, Vetle Ruud bråten, Kasper Fosser og Eskil Kinneberg – tok de sine tredje strake og sin fjerde på fem år. Eskil og Vetle er to av fire IFKere som har vært med på alle fire.
Det er rett og slett ikke enkelt å stoppe IFK som 12 timer tidligere på ny kunne kvittere inn damelaget topp tre.
– Vi har nok mikset laget litt annerledes enn de fleste har forventet, røpet Kjell Puck kvelden før. Haldenseren som har vært med å bygge opp klubben i et prosjekt de siste 10-12 årene hadde tro på oppstillingen.
– Håvard Eidsmo har vist seg fram og får startetappen. Men i stedet for å kjøre Johan Högstrand på långa natten slik vi pleier, får Fredrik Bakkman den rollen. Vi tror Johan Högstrand kan rive i filler et felt på gaflingsetappen etterpå.
HALDEN-TRIKS
At Vetle Ruud Bråten skulle overta var ikke tilfeldig. Tryggheten selv – gjerne alene i tet.
– Så gir vi Kasper Fosser den lange åttende etappen. Han trives med lenger løp, er løpssterk og kald nok i hodet også om han løper i teten. Han vil vokse på denne oppgaven, uansett hvordan det går.
Trikset med å kjøre Eskil Kinneberg på den korte, gaflede nest siste etappen var også nøye planlagt, fortalte Kjell Puck kvelden før.
Han mintes tilbake til tida han styrte med Halden-gjengen og de overrasket med å kjøre den nybakte verdensmesteren Petter Thoresen på nest siste og ikke siste slik de fleste trodde. Det skulle gå enda bedre enn planlagt for IFK Göteborg.
Håvard Eidsmo debuterte og kom inn fra første etappe godt før «fristen».
Fredrik Bakkmann styrte långa natten trygt i mål mens halen ble tynnere og tynnere.
Johan Högstrand gjorde som de håpet på den gaflede femteetappen og hadde bare med seg IF Parma hengende bak på turen. Luka bakover var blitt fem minutter. Vetle Ruud Bråten. Han gjorde som han pleier. IF Parma forsvant rett etter kartposten. Etter det var Vetle alene i skogen slik han pleier. Da han var ferdig orientert var luka drøye åtte minutter. Dermed var grunnen beredd. Kasper Fosser som i regnet fikk en ren nattetappe, tok seg litt ekstra trygghetstid nå og da, men holdt luka. Da Kasper sendte Eskil Kinneberg ut på den niende, korte gaflede etappe med hyppig besøk i de grønne områdene, regnet de fleste med at det var avgjort. Og det var det jo egentlig – selv om mye fortsatt kunne skje.
– Max Peter Bejmer har mer erfaring, enn de fleste vet, sa Eskil da vi tuslet bort fra vekslingsplanken. Han hadde gitt løpssterke Max over åtte minutters forsprang. Det holdt jo som bare det. Med verdenstoppene jagende bak, holdt Bejmer hodet klart. I mål var spranget ned til Koovee og Daniel Hubmann 7.48 – 23 sekunder mindre enn utgangspunktet.
Men hva er det IFK gjør? Har de en oppskrift og hemmeligheter andre kan lære av? Veivalg reiste sørover og fikk være med på en helt vanlig tirsdagstrening.
I KLUBBSTUGAN IFK Göteborg orientering fi kk kjøpt i Brudaremossen helt inntil marka øst for kystbyen, står Johan Högstrand ved grytene. Det er tre dager siden han for andre året på rad vant natt-SM med ett sekund og dermed fi kk befestet at han er «på gång» til å kunne gjøre en ny långa natten av ypperste klasse. Sammen med en annen av IFKs nøkkelmenn, Fredrik Bakkman, er det Högstrand som har matansvaret denne tirsdagen.
– Vi har en fordeling som gjør at vi har ansvaret for forberedelser og tilbereding av varmmat en gang på våren og en gang på høsten. Da må vi stå på kjøkkenet mens de andre kjører økta. Det er helt greit, sier Högstrand mens han smakstester gryta med karbonadedeig. Tirsdagsøktene med etterfølgende varmmat, møte og diskusjon, er på sett å vis oppskriften på samholdet i IFK.
– Dette er ukas prioriterte trening, sier Fredrik Løwegren, sjefen for elitegruppa. – Her kommer også de som er litt småskadd og må kjøre alternativ trening for å være med kameratene og spise etterpå til selvkostpris.
PÅ SEINVINTEREN ER de flere som har vært for hissige på grøten og må trene alternativt etter skader eller sykdom. Det er ikke annerledes her enn i andre klubber. Kasper Fosser har gjort unna sin andre økt for dagen på egenhånd. Etter ankeloperasjonen seint i november ser det bra ut, men han er fortsatt bevisst på ikke å overdrive i skogen. Juniorverdensmesteren fra sist sommer ble IFK-løper sammen med Håvard Eidsmo fra Freidig allerede før O-ringen 2018. Denne kvelden er det Håvard og nykommeren fra Kristiansand OK, Sebastian Daland, som har ansvaret for økta med gaflede intervaller på 5 x 1 kilometer fellesstart. Begge trives allerede.
– Det er vanskelig ikke å finne seg til rette. Det er et inkluderende miljø, sier Håvard som håper han viser seg nok fram til en plass på førstelaget i Tio. Sebastian som så langt har fulgt geografi studiene nok til å komme gjennom eksamenene, smiler når han innrømmer at det har vært et stort steg.
– Nytt land. Nytt språk – og voksenlivet, sier han. Øyvind Hjermstad sitter også i gjengen – men med Fossumdrakt. Han er en av flere ikke-IFKere som tar del i fellestreningene og føler seg velkommen – slik også Eskil Kinnebergs samboer, Lisa Risby, også gjør.
TIDLIGERE PÅ DAGEN satt vi på kjøkkenet i Björckgatan hos Eskil og Lisa som fortsatt løper for hjemmeklubben OK Kåre fra Falun. – Det har betydd mye å få være en del av IFK-miljøet. Løpere fra andre klubber føler seg enormt velkomne – derfor bytter de fleste også klubb etter hvert, sa Lisa ved kjøkkenbordet og la til: – Men det betyr også mye at jeg holder fast i OK Kåre. Vi har en god coach og ei fin gruppe, forklarte Lisa. Eskil Kinneberg, verdensmesteren på fjorårets mellomdistanse-VM, blir ikke mindre sentral i Tiomilasatsingen i tida framover. Gjennom vinteren har det blitt mange økter med alternativ trening etter hofteplager og seinere en lårskade. Men en snau måned før Tio, håper han å være klar – gjerne for den siste etappen.
– En Tiomila-seier betyr veldig mye. Hele klubben er bygd opp rundt Tio, sier han. Når de andre drar ut på økta noen timer seinere, gjør Eskil nok ei økt for seg selv – han er litt forsiktig med antall terrengøkter.
– Men treningene er gode. Mange er med og presser meg. Det er kanskje ikke så mange som kan vinne VM-gull, men det kommer løpere som gir alt på den økta. Det hender ofte at jeg blir løpt ifra, sier Eskil Kinneberg.
VICTORIA HÆSTAD BJØRNSTAD er også på plass til maten. Fossum-junioren stortrives som ny i IFK, men heller ikke denne høsten og vinteren har ikke blitt som hun ønsket. Kanskje har hun villet for mye. – Jeg har slitt med forskjellige skader eller sykdom siden november, forklarer hun.
– Men det er enklere å trene alternativt her. Som regel er det noen å trene med. Denne kvelden først i april er hun optimist. Hun håper på Tiomila, men tror nok at den lange 3. etappen som hun ønsker seg så veldig, blir litt for lang.
– Men jeg har trent godt alternativt. Kommer jeg i gang nå, skal jeg raskt finne farten. Da IFK Göteborg regjerte i stafettene på 80-tallet var det hovedsakelig med ett herrelag bestående av løpere som var hentet til klubben uten nødvendigvis med bostedsadresse i byen.
DA JAN CARLSSON med god hjelp fra blant andre haldenseren Kjell Puck blåste nytt liv i de blå-hvite for 11-12 år siden, var filosofi en og tankegangen annerledes.
– «Løpare som bidrar – inte suger». Og: de skal bo i Göteborg. Det var viktige momenter, sier Jan Carlsson. I nøytral genser uten IFK-logo er det ikke han som styrer denne tirsdagskvelden, men veteranen som var «ordførande» i klubben gjennom 10 år fram til i vinter, vil alltid ha hjertet i klubben og har en viktig rolle som arrangementsplanlegger. – For 10 år siden hadde vi Petter Thoresen på besøk. Han snakket om hva som måtte til – gode kart, godt treningsmiljø, gode ledere, leger – også videre.
– Så begynte snøballen å rulle. Siden har vi vært både heldige og dyktige og har hatt fl ere gode VM-løpere i klubben. Det har hatt stor betydning, sier Jan Carlsson. Det har rullet i en retning – i dag er IFK vanskelige å sette på plass i storstafettene. DA DEN FØRSTE Tiomila-seieren kom i 2015, var det egentlig foran skjema. Det var på hjemmebane i 2017 seieren skulle komme.
– 2015 var utrolig stort. At Eskil skulle gå fra Thierry Gueorgiou og Magne Dæhli på siste etappe hadde vi ikke våget å håpe på, sier Carlsson som selv var med og vant Tiomila for Hagaby på 70-tallet.
I DAG ER Eskil Kinneberg og Vetle Ruud Bråten to av pilarene i klubben. Med Kjell Puck som en «anbefalende røst» valgte Raumar-duoen Göteborg for studier og satsing allerede i 2012 – samme året som Eskil var blitt juniorverdensmester. Nå er det begge sentrale. Eskil som bidragsytende verdensmester og forbilde. Vetle som en nøkkelperson i treningsgruppa med ansvar å planlegge og fordele fellesøktene – og en bankers natt-o-løper på de krevende gaflingsetappene godt ut i Tiomila-natta.
– Kjell Puck skal ha mye kred for jobben han har gjort i klubben, sier Jan Carlsson. At de blå-hvite har blitt attraktiv for norske løpere som ønsker å satse, gleder Carlsson.
– Den norske mentaliteten stemmer godt med IFKs filosofi . Det skal være atmosfæren, ikke pengene som gjør at de løper for oss. For egenandelene er en viktig del av filosofi en. Selvkost er et nøkkelord – og reisene starter alltid fra Göteborg.
– Vi har hatt løpere med treningsbidrag fra klubben som har bodd andre steder, men da må de selv koste reisen hit for å være med videre.
FOR PENGENE SITTER ikke løst i IFK. Summen verdensmester Eskil Kinneberg får som bestemann, er riktignok viktige selv for en VM-vinner, men egentlig småpenger. Sponsorkronene er ikke enkle å hente inn selv for en storklubb i en storby – det er de tre terrengløpene IFK arrangerer hvert år som er ryggraden i regnskapet. I 2018 ble o-gruppa skilt fra det tidligere IFK Göteborg som på 80-tallet var godt bemidlet takket være suksess på fotballbanen.
– Nå er vi under «paraplyen» IFK Göteborg, men selvstendige som et orienteringslag. Det gjør at vi kan søke – og få – bidrag. Det gjorde det mulig å anskaffe denne klubbstugan. Vi hadde flaks, sier Jan Carlsson.
I LYSET FRA prosjektoren som omsider har fått på plass ny pære, er det eliteansvarlig Fredrik Lôwegren og Jonas Pilblad – en nøkkelperson både i treningsgruppa og på førstelaget – som styrer showet. Eller show er å ta i. Det er prating det dreier seg om. Evaluering av de to siste Tiomila-samlingene i Skåne og en plan for de neste tre ukene mot vårsesongens hovedmål det dreier seg om – både for herre- og damelagene.
– Grønt og lått er «krass». Om natta vet du aldri hva du kommer fram til, sier nattmester Högstrand fra kjøkkenet. – Myrene er hvite på kartet, men kan være dårlige å løpe i, sier Vetle Ruud Bråten på fl ytende svensk. Tre uker før Tiomila kommer det stikkord som skal tas med i øktene de siste ukene før storstafetten. «Krevende å holde retning. Kurver som flyter. Steiner som er vanskelige å bedømme – om de er på kartet eller ikke.»
Men hva skjer i klubbstugan når Tiomila er unnagjort?
– Det er nok ikke det samme suget rett etter Tiomila, innrømmer Fredrik Löwegren (45). Småbarnspappaen som selv kjempet i verdenstoppen på 2000-tallet ser IFK-ryggene på vei ut på økta tre uker før Tio.
– Tiomila er det klart viktigste for oss som klubb. Det «fins i sjelen» og betyr mye. På samme måte som for mindre klubber, binder Tiomila det hele i hop og er samtaleemne gjennom vinteren. Men vi forsøker å holde fokus også mot Jukola og med mange gode, satsende individuelle løpere, blir det stadig mer trøkk også videre, sier han.
I dag rommer IFK Göteborg mye mer enn en stor elitebredde i seniorklassene.
– De siste 10 årene er ungdomsgruppene blitt større og større. I dag er vi Göteborgs tredje største ungdomsklubb. Vi er heldige som har mange i foreldregenerasjonen som følger opp, sier han og ser ut over plassen foran klubbstugan der de minste har sin første trening for sesongen.
– Vi starter opp ved overgangen til sommertid. Da er kveldene lengre, forklarer han. 2. april – drøye tre uker før Tiomila får han spørsmål om hva som er målet for Tio.
– Det vil være feil å si annet enn at målet for herrelaget er å vinne for tredje gang på rad, men for oss er lagbyggingen – at vi løper for hverandre – kanskje viktigst. I dag vil herrelaget ha landslagsløpere på samtlige etapper. Da vi vant i 2015 var det slett ikke slik.
– I 2018 løp damelagene til 2. og 10.plass. gruppa er ikke svakere i år, sier han retorisk. Nå vet vi svaret. Vi spoler fram igjen til Tiomila. Det er søndag morgen og frokosttid på den romslige arenaen der Glimåkras hockeyhall har blitt soveposeplass for mange i løpet av natta. Regnet hviler litt igjen, mens folk rister av seg søvnen. Debutantene Kasper Fosser og Håvard Eidsmo er våkne og har fått seiersmedaljene. Det er stort.
– Det var litt mer nerver enn normalt, men jeg holdt roen og brukte litt ekstra tid på alt, sier han om løpet ensom i tet.
– Det er dette vi har terpet på. Det er mye rutine i laget – uten at jeg kan vise til så mye. – Det var meg mot skogen. Kjell Puck står som vanlig litt i bakgrunnen, men er fornøyd. Planen funket. – Det gikk bedre enn vi hadde håpet. Vi fulgte planen og får ikke gjort noe med de andre, sier Vetle Ruud Bråten som har løpt alene i tet på natta over 60 kilometer – fordelt på tre Tiomila og to Jukola. Slik gir trygghet. For Eskil Kinneberg ble det ei kort økt. Selvsagt løste verdensmesteren den krunglete niende etappen med kløkt. At Max Bejmer fikk oppgaven og æren av å løpe de blåhvite til sin fjerde triumf var helt ok for Eskil. Max er sterk og jeg må fortsatt kjøre en del alternativt. I forhold til dette passer det godt med kortere løpetid. Det viktigste er at vi nådde målet. Det betyr utrolig mye for klubben og gruppa at vi klarte det igjen, sier Eskil Kinneberg.
