Portrettet: Erlend Slokvik

ERLEND SLOKVIK TRYKKER på startknappen og får fyr på snøscooter´n. Om et par uker er det NM i ski-o. Løyper skal kjøres. Spor skal settes. Foran ham ligger Totenåsen med åpne myrer, tung granskog og kritthvit, om enn sparsomt med snø. Kanskje tenker løypekjører Slokvik tilbake på barndommen på Sunnmøre. En barndom som tatt ut av læreboka til Olympiatoppen. – Jeg ble født på gamlehjemmet på Furnes, men har tilbrakt det meste av oppveksten min i Hovdebygda. Det var full aktivitet hver dag. Vi hadde ei ball løkke på et jorde utafor stuedøra som vi holdt vedlike sjøl. Der spilte vi fotball. Om vinteren tråkket vi løyper, gikk på ski, kjørte på ski og hoppet i en liten bakke like ved. Alt var uorganisert inntil far min «kuppet» årsmøtet i idrettslaget. Da ble det både klubbrenn og treningsløp i orientering. Ofte var nesten alle som gikk på skolen med. 95 i tallet, erindrer 55-åringen. Han har bodd mange steder; Telemark, Skogn, Numedal, Røyse, Hovdebygda i Ørsta, og Oslo siden 1982. For noen år siden flyttet han til Gjøvik. Nå er bostedsadressa Kronborsæterlinna på Skreia, der han har slått seg til ro med samboer Kjersti og stesønnen Håvard.

Jeg ble født på gamlehjemmet på Furnes, men har tilbrakt det meste av oppveksten min i Hovdebygda.

SOM AKTIV var Erlend Slokvik på landslagsnivå i både orientering og skiorientering. Han har vært på pallen i begge idretter i verdenscupen, noe han sannsynligvis er alene om blant herrene. I skiorientering har han også to bronsemedaljer fra VM. I tillegg har han løpt Tiomila 30 ganger på rad for Nydalen – De 28 første årene løp jeg på førstelaget. Men så ble jeg sjuk og året deretter skadet, så da ble det andrelaget, forteller hardhausen. Likevel er det ikke som aktiv han har satt dypest spor etter seg.

TRENEREN ERLEND SLOKVIK ble født i ung alder. Som 17-åring hadde han ansvar for kretslaget i Møre og Romsdal. Da han flyttet til Oslo, trente han Fet på Romerike i to år. En gjeng unge, spennende og ambisiøse ungdommer med Isa Heggedal i spissen. I 1986 fikk han ansvar for seniorene i Nydalen, en gjeng han var trener for i 20 år. Men det stopper ikke der, på langt nær. Siden han startet landslagskarrieren som trener for rekruttlaget i orientering i 1993, har «Sloken» bidratt til en medaljefangst som få andre kan vise maken til. Han var trener sammen med Egil Johansen da Hanne Staff og Petter Thoresen tok hver sin individuelle gullmedalje i VM i orientering på hjemmebane i Grimstad i 1997. To år seinere gjorde guttene med Jørgen Rostrup og Bjørnar Valstad i spissen rent bord i VM i Skottland. – Fire gull av seks mulige i VM er det beste, norske mesterskapet siden gullalderen på 1980-tallet, innrømmer Slokvik.

SLOKVIK? HVEM SLOKVIK? Ja, det var det mange som spurte seg om da mannen ble ansatt som landslagstrener i skiskyting i år 2000. Ikke bare de uinnvidde, men også utøvere og folk langt inn i skiskyttermenigheta. – Jeg hadde ikke sett et skiskytterrenn «live» engang før jeg ble landslagstrener. Jeg kjente bare et par av utøverne perifert – de andre ante ikke hvem jeg var. De trodde jeg het Fiskvik, gliser han.

IKKE AKKURAT SKYGGEREDD, med andre ord. Vi snakker tross alt om en hyperpopulær idrett der forventningene om suksess var skyhøye. I avtalen med skiskytterforbundet sto det svart på hvitt at han skulle oppnå minst ett individuelt gull, samt skaffe Norge sitt første stafettgull i OL. Avtalen ble overoppfylt da Ole Einar Bjørndalen gjorde rent bort i OL i Salt Lake City i 2002, herrene vant stafetten og Liv Grete Skjelbreid tok sølv både individuelt og sammen med lagvenninnene på stafetten. Sjøl stilte ikke Erlend Slokvik seg lengst fram for å få sin del av hyllesten. – Det er ikke min greie å jakte på medieoppmerksomhet. Da Ole Einar tok sitt første gull i Salt Lake, pratet jeg ikke med ham før dagen etter. – ?????? – Jo, fordi den feiringen klarte han helt fint å styre selv. Jeg hadde tre andre herreløperne som ikke gjorde det så bra, og det var de som der og da trengte min oppmerksomhet. Det ble med to år (2000-2002) som landslagssjef for dame- og herreskiskytterne. Han fikk ikke direkte fyken, men noen av løperne ville ha forandring, og det var uansett for mye jobb å være sjef for både dame- og herrelaget. 290 reisedøgn den OLsesongen var i overkant av hva han sjøl kunne tenke seg også. Slokvik angrer likevel ikke et sekund på at han tok jobben, selv om han var en novise i skiskyttersammenheng. – Utøverne skal ha ros for måten de tok imot meg på da jeg møtte dem første gang. I 2008 ville Ole Einar, Halvard Hanevold og Egil Gjelland, som da hadde blitt trener, ha meg tilbake som sportssjef. Det sa LSK nei til.

LSK? Selvfølgelig kunne ikke Erlend Slokvik takke nei da LSK, selveste Lillestrøm Sportklubb, ønsket ham som fysisk trener på Åråsen. Også da var det mange som stusset. – Det var en utfordring jeg ikke kunne si nei til. Jeg ble to år på Åråsen. En lærerik og litt annerledes tid. – På hvilken måte? – Fotballspillere gjør det de får beskjed om. De er fantastisk pliktoppfyllende. Garderobekulturen er sterk. Vi skapte ei sterk prestasjonsgruppe, en lagkultur og ble cupmestere det ene året jeg var der. – Men fotball??? – Det er to ting med fotballen. Det er for lite kompetanse i norsk fotball til å vite hva som kreves for å bli virkelig god. Det er synd, fordi vi har mange nysgjerrige, unge spillere som har lyst til å bli gode. Men så fort de slår gjennom, blir de for mye stjerner. Det blir mer penger enn treningskultur.

ROMERIKES fotballstolthet kunne imidlertid ikke stikke kjepper i hjulene for Slokvik hva gjaldt tillitsverv i skiskytterforbundet. I 2008 ble han valgt til visepresident i forbundet. I fjor tok han over formannsklubba etter Tore Bøygard. Det tok ikke lang tid før han satte spor etter seg der også. – Du tenker på dette med doping? – Ja, der er du klar og tydelig? – Selv om vi har en norsk president i det internasjonale skiskytterforbundet (IBU), synes jeg vi må være tydelige og vise hva vi står for, sier skiskytterpresident Slokvik. Det gjorde han til gangs da han på vegne av Norges Skiskytterforbund sendte brev til IBU med krav om at Russland måtte bli fratatt samtlige internasjonale mesterskap som en konsekvens av avsløringene i McLarenrapporten. Myndige Anders Besseberg, IBU-president siden 1992, likte ikke det. – At noen truer med boikott for å påvirke en prosess, er ikke noe som noen setter pris på, sa IBUpresidenten til NRK.

Jeg hadde ikke sett et skiskytterrenn «live» engang før jeg ble landslagstrener.

ET NATURLIG VALG var det derfor også å trekke seg som norsk lagleder til VM i skiorientering i Russland. Du forfekter ikke en ting som skiskytterpresident og agerer helt annerledes i en annen rolle. Helst hadde han sett at IOF hadde stått solidarisk med andre internasjonale særforbund og tatt fra russerne VM. – Det er det som er problemet. Det er en maktkamp mellom det internasjonale antidopingbyrået (WADA) og de internasjonale særforbundene.

Så lenge avgjørelsen overlates til særforbundene, blir det store forskjeller hva gjelder holdninger og konsekvenser, fastslår Slokvik. Dermed fikk han heller ikke se Lars Hol Moholt kjempe om VM-medaljer i Krasnoyarsk. En av mange, mange utøvere Erlend Slokvik har trent fram til internasjonale medaljer. – Hvor mange har det egentlig blitt? – Internasjonale medaljer, mener du? Han tygger litt på det og tenker så det knaker. – Jeg tror jeg har trent fram utøvere til nærmere 70 medaljer internasjonalt. I mesterskap, vel og merke. – Er det drivkraften – å se de vinne gull, heder og ære? – Nei, «ærru gæern». Jeg er trener for en gjeng ungdommer i Gjøvik/Toten-distriktet også. Det gir meg like mye. Det er uansett mestringsfølelsen og gleden de viser som er drivkraften. For meg spiller det ingen rolle om det ender med KM- eller VM-gull. Begge deler er like stas.

Jeg husker hvor irritert jeg ble. Det var ikke der og da jeg trengte dem.

DEN FINNES NESTEN ikke den idretten Erlend Slokvik ikke har trent fram utøvere i. Han har vært instruktør på babysvømming og trent fram 70-åringer til å klare merket i Birken. Som Olympiatoppens mann i Innlandet er han inne i flere klubber i Oppland og Hedmark, blant annet Elverum Håndball som har spist kirsebær med de store gutta i internasjonal håndball det siste året. Han har trent fram medaljevinnere i orientering, skiorientering, skiskyting, langrenn, kombinert og sykling og dans. Det er i hvert fall de idrettene han kommer på i farten. Men hva er det som kreves for å nå til topps i en idrett som for eksempel orientering? – Jeg synes det har vært interessant å se hvor mye det går an å få til ved å være sterk i trua. Det er ikke alltid talentet som avgjør. Du kommer langt med tro og tålmodighet, og jeg synes det er synd at mange hardt satsende juniorer ikke har den nødvendige tålmodigheten når de går over i seniorenes rekker. Vi mister dessverre mange der, ved at de ikke takler overgangen og gir seg for tidlig. – Og når det gjelder trening? – Det er egentlig ikke så forferdelig vanskelig. Det er ikke noe hokus-pokus, men utøverne må forstå at det er hardt arbeid over lang tid som gir resultater. Så må du selvfølgelig trene riktig og helst ha med deg en allsidig og variert ballast fra ung alder.

DET ER EN bestemt episode fra 55-åringens egen aktive karriere som mer enn noen annet har formet hans filosofi som trener. Som ung og ambisiøs senior stilte han til start i testløp i Nord-Trøndelag. Han husker det som det skulle ha vært i går. – Jeg var 22 år. Første dag gikk dårlig. Jeg var ikke i slag, begynte å blø neseblod og havnet et stykke nede på resultatlista. Ingen brydde seg. Dagen etter var kroppen i toppslag. Jeg vant, og trenere, ledere og andre flokket seg rundt meg. Jeg husker hvor irritert jeg ble. Det var ikke der og da jeg trengte dem. Det var dagen før – da alt hadde gått skeis. Den episoden har preget meg veldig som trener, innrømmer Slokvik. Siden har filosofien vært krystallklar: Å se alle, absolutt alle har vært filosofien til den sannsynligvis mestvinnende treneren hva gjelder internasjonale medaljer her i landet.

PÅ TOTENÅSEN HAR snøscooteren slukt noen liter med bensin, skyene henger lavt og dagen er i ferd med å vike for mørket. Erlend Slokvik har for gud vet hvilken gang kjørt milevis med scooterspor til nok et ski-o-løp. Nede i bygda venter samboer Kjersti Småstuen, tidligere håndballspiller da KSH- 73 herjet i norgestoppen, tidligere leder i Østre Toten Skilag (ØTS) og nyvalgt leder i Oppland Orienteringskrets. Hun har selvfølgelig blitt smittet av basillen etter at Erlend Slokvik flyttet til Kronborgsæterlinna. Ikke uten visse bruduljer i kulissene. – Da jeg flyttet hit, fikk jeg en forespørsel fra ØTS om jeg kunne finne en trener for klubbens unge skiskyttere. Jeg fant ingen, men tenkte ja, ja – da fikk jeg vel prøve sjøl. Men det skjedde ting i klubben som var uforenelig med mine roller for øvrig i norsk idrett. Derfor kunne jeg ikke fortsatte, og det ble litt støy en stund, forteller han. O-idretten skal kanskje være glad for at det også gikk ut over samboer Kjersti Småstuen. Hun ble vraket på det påfølgende årsmøtet i ØTS. Nå kan både hun og «gubben» konsentrere seg og bruke energien på orientering. Hvis det ikke dukker opp en ny utfordring som Erlend Slokvik ikke kan takke nei til, da. Du vet aldri med den mannen.[/vc_column_text]