Håvard danset i skogen som ingen andre

Håvard Tveite stemplet verdig ut 59 år gammel – hånd-i-hånd med sin kjære jordiske engel Ingrid Buttin Tveite. På siste post i en «skyskraper» på AHUS – med guddommelig utsikt til SørØstmarka. Der han har valset tusenvis av kilometer og kvittert ved utallige skjermer.

«Håvard danset i skogen som ingen andre» – lyder Minneordene i Follo-avisene, velformulert av idrettsvennene på Ås. I IOF’s «Map Commission» såvel som både i O-universet og på Universitetet i Ås – eller i naturens paradis i Sørmarka og Østmarka – var Håvard en ubestridt ener. I skogen danset han ikke bare over myrer og mellom furulegger – men «rensket også skauen for sopp». Håvard skrøt aldri av doktorgrader eller VM-gull – men sopp derimot…

Alle ihuga lesere av VEIVALG vet at Håvard var meningssterk – til og med sta. I særdeleshet når han visste han hadde rett. Da var argumentasjons-rekken videnskapelig, lang, logisk og engasjert. Sta javel, men også ærlig beundret av sine skarpeste, argeste, sinteste motstandere. Noe ikke mange andre kan reklamere med…

Kart var nesten hellige kunstverk – for en artistisk map-o-man som Håvard. Han viste nesten barnslig glede over et nytt o-kart i hendene. Og alt han leste ut av det, i tillegg til orienterings-finesser: som vegetasjon, geologi, kulturhistorie, skogens vekst og lovende soppsteder. I tolkning av kart var førsteamanuensis Tveite raskere enn noen «app» innenfor geomatikken; hans fagområde på universitetet.

Ei heller noen tilfeldighet at Håvard vokste opp i et uvanlig ’velmøblert’ hjem i Ås – preget av kunnskap med vennskap, klokskap, kultur og natur. Gode gener går forbausende ofte i arv. Mor landskapsarkitekt Paula kom fra Øvern, nabogård til Ragnhild’s Bratberg. Målbevisst organisering og kjernesunt bondevett fikk de tre brødrene bokstavelig inn med morsmjelka fra Hedemarken. Forskerfar, O-løper og skogvokter Bjørn kom med kunstnersjæl, uvanlig løpstalent, sønnavind og mykere DNA fra det blideste Agder.

Allerede i unge år ble det enorme treningsmengder. Mer på impuls og ren løpsglede enn videnskapelige prinsipper. Mer ’kartoman’ enn ’trenings-narkoman’ med positivt fortegn. Selv sterkt redusert – brukte Håvard sine siste bjørnekrefter på styrketrening hjemme i sin stue.

Ivar Maalen og Håvard Tveite møttes aller første gang i en garderobe i idrettsbygget på NTH – nå NTNU i Trondhjem. Efter en times løpetur, før styrketrening. Håvard dro de klassiske, hvite tennis-sokkene ut av vassbløte joggesko. Sokkene var røde av blod og unge Maalen undret seg storøyet. – Det er vel noen ubetydelige gnagsår fra morraøkta rundt Byneset, sa Håvard avvæpnende. 45 km med datidens joggesko hadde sin pris. Dette ble starten på det livslange vennskapet for de varmhjertede, fredsæle O-vargene fra Ulvestad og Ås.

Skoleferienes lekekamerater fra Øvern på Næs, Ragnhild og Håvard møttes igjen på landslag, VM og World Cup.

– Jeg var selvfølgelig klar over at kart var hellig kunst for Tveite, beretter Ragnhild. Nåde den som satte suppefl ekker, rev rifter eller skrukket Håvards kunstverker. – En gang på World Cup var jeg synderen, som satte stumpen på Håvards løpskart; det kunne nærmest skrotes…

– Nå sitter jeg i saksa – nå blir det grov kjeft å få, gruet seg Ragnhild.

– Så kom sjokket – Håvard sa ikke ett ord, men smilte bare tilgivende… Elegant i skogen eller på VM i terrengløp – men herr Tveite ble aldri anklaget for overdreven, sveisen eleganse i klesveien. Dresskode: Fjernt fra Armani.

– Men hårfin i sveisen ville Håvard være, beretter nå bankièren på Helgøya. Hun hadde alltid en saks i snippsekken. For en halvliter i betaling, trakk han første kølapp hos landslagsfrisør Ragnhild.

I åndelig sprogdrakt var fransk-norske Ingrid Buttin ’Guds Gave’ til Håvard. For mer realistiske agnostikere eller vaskekte ateister – som en stadig Jackpot i Eurolotto. Aller først fant de to tonen faglig på NTH. Ble så et evig, udelelig par under doktorgrads-studiene; kjærleken fullblomstret og livet lekte. Da Ingrid flyttet inn i Håvards store hus på Ås – måtte også den enorme kartansamlingen og treningstøy av alle odører, for alle værlag – vike som viktig interiør. Ingrid bragte nye gleder og dimensjoner inn i Håvards rike liv; den viktigste ble Nils.

– Det siste halvåret lærte dobbel verdensmester Tveite hva uforbeholden kjærlighet er, og hva strukturert altomfattende omsorg betyr, formulerer Håvard Steinsholt.

Den harde kjerne i O-universet på Ås hadde sin særegne «katedral». Der møttes de hver 17.Mai eftermiddag i årevis. I ly av istidens ruvende bauta: Gaupesteinen. Familiene Tveite, Maalen, Treekrem og tidvis andre som ville føle roen og magien i naturreservatet.

«Gud tar de beste først..» – undrer også landskapsarkitekt Henrik Undreland – en av Håvards medtevlende likemenn i IFK Göteborg.

På sin aller siste Nyttårsaften sammen var våpendragerne Håvard Tveite og Ivar Maalen inne i stuen til familien Treekrem mens himmelen over Follo sto i full fyr. Fyrverkeri og raketter regnet over Ås. Håvard hadde ikke rukket å komme seg ut ennå. Innerst inne visste begge at det trolig var den aller, aller siste Nyttårsnatt. Med tårer i øynene ønsket de hverandre Godt Nytt År.

– Vi tar vel ett år til, nikket omsider Ivar…

– Ja, vi har jo intet annet valg, smilte Håvard.

– Jeg har hatt et godt liv, sa Håvard Tveite i sist nest siste intervju.

– Men jeg skulle så gjerne ha levet litt lenger…

«En dag skal vi alle dø – alle andre dager skal vi leve»…

Vi lyser fred over Håvards minne – han forsvinner aldri i glemmebøkene.