VM2019 må bli vårt utstillingsvindu

2019 SKAL BLI Norsk orienterings år. Med VM på hjemmebane i Østfold skal hele Norge bli begeistret for idretten vår. Vi skal vise oss fram for østfoldinger, trøndere, svensker, dansker og resten av o-verden. Vi skal gjøre VM til en fest når mesterskapet for første gang blir et rent skogsmesterskap. Det er det naturlige målet. Og det skal vi klare.

VM2019 ORGANISASJONEN MED Per Bergerud og Sigmund Vister i spissen vil sørge for at mesterskapet får de beste kartene og de riktige vinnerne løpende inn på en arena der tusenvis av tilskuere med flagg har skiftet etter publikumsløpene. De vil sørge for at kommunene i fylket har vært involvert og at skolene i Østfold har vært engasjert i det som skal skje. Men det er først når dramaene – utøvernes prestasjoner, utfordringene, farten og råskapen – blir produsert og presentert for de hjemme foran tv-ruta, at alle er invitert til festen. Et VM på hjemmebane er trolig den beste måten å gjøre idretten vår til noe det snakkes om på jobben, og en idrett flere vil ønske å teste ut.

DERFOR HAR VI ikke råd til at mesterskapet – det fjerde i Norge siden historiens første VM i 1966, ikke når fram i tv-mediene. For et bedre utstillingsvindu enn et mesterskap på hjemmebane får vi ikke. Årets mesterskap i Estland viste at vi har gullvarer i rødt-hvitt og blått, men dessverre uten at vi fikk de spennende oppgjørene på tv-skjermen. Neste års VM i Latvia kan også bli avgjort uten at vi får det rett hjem i tv-stua. Å få det til i 2019 blir en oppgave VM2019- organisasjonen, O-Norge og IOF må stå sammen om. Det er ikke bare å skru på en bryter, så er det på plass.

SVERIGES TELEVISJON HADDE lagt omkring en million på bordet for å sikre rettighetene til VM hjemme i Strömstad 2016. Totalt skal produksjonen ha kostet omkring 1,8 millioner. For VM2019 blir det viktigste først å få det til – deretter å sikre et regnskap så nær null som mulig. Det vil være en viktig seier. Skal VM2019 nå dette viktige målet, hjelper det å ha egne løpere å stille ut. Mesterskapet i Estland ga oss individuelt sølv og gull og et imponerende stafettgull for herrene. Det er ikke mer enn hva vi MÅ forvente. I et VM der åtte nasjoner delte 27 medaljer seg imellom, viste Sverige seg fram som klar nasjonsvinner med sju medaljer – derav fire gull. Det er bare å ta av seg hatten og brette opp ermene. Det er ikke bare Sverige som må slås. Olav Lundanes er ingen utstillingsdokke, men en dønn ærlig, stor idrettsutøver O-Norge skal være stolte av. Et selvsagt salgsobjekt og en garantist for medaljekamp også i 2019.

MEN VI TRENGER flere – og vil få flere. Et skogsmesterskap på hjemmebane er gulroten som får de nest beste til å jobbe enda tøffere. Noen av dem vil nå opp og knive om plass på VM-laget i 2019, men med tre løpere på hver distanse (kan bli fire eller fem med EM eller VM-gull 2018) blir det trangt om plassen. Tøft, men en realitet. Gulltrioen fra stafettlaget – Olav Lundanes, Magne Dæhli og Eskil Kinneberg – har alle tenkt å melde seg på VM2019. Det betyr at det er opp på disses nivå de nest beste herrene må løfte seg. Blant damene er et generasjonsskifte på gang, selv om veteranene Marianne Andersen og Anne Margrethe Hausken Nordberg sørget for de beste prestasjonene i VM. Begge har VM2019 i sine planer og kan være gull verdt om alt går etter planen. Men, heldigvis – flere er klare til å kjempe mot veteranene.

DA SVERIGES TELEVISJON kjøpte seg rettighetene til VM2016, bidro sjansene for svenske medaljer sterkt til avgjørelsen. Det betyr at de norske utøvernes prestasjoner allerede neste år kan være gull verdt. VM2019 trenger tv-sendinger som et utstillingsvindu. Og trenger norske medaljekandidater å vise fram.