1045 Views

Vet du hvor målet står?

Vi må snakke sammen, vi må bli bedre til å kommunisere hovedmål og delmål, skriver generalsekretær Lasse Arnesen i NOF

November 23, 2017
Skrevet av:

administrator

VÅREN KOMMER, SKIENE settes bort og terrenget blir igjen tilgjengelig for besøk av ivrige orienterere. For å lykkes i vår idrett, vet vi o-løpere at man må vite hvor man står og hvor man skal. Vi må ha et godt kart tilgjengelig, være i stand til å lese og tolke kartet, så må vi ta de riktige veivalgene – og deretter begynne å bevege oss i valgt retning. Farten mot mål bestemmes av trenings- og erfaringsgrunnlaget sammen med viljen til å nå målet. Det høres enkelt ut, gjør det ikke?

 

VI ER HELDIGE som har velkjente metaforer i vår idrett. Eksakt samme oppskrift som for å lykkes i orientering gjelder nemlig for utvikling av enhver organisasjon, også vår egen. Men det forutsetter at alle har samme mål. Og at alle vil til mål! De fleste har vel på en eller annen måte oppfattet vårt felles mål de siste årene; 1%-målet. Men er det virkelig dette målet som opptar den enkelte o-løper i Norge? Er det slik at den som legger ned utallige timer for klubben sin, gjør det med tanke på at vi skal doble medlemstallet? Eller er det noe fjernt, noe som noen få idrettsledere har funnet på? Og hva har det eventuelt å si for hvordan vi drifter våre klubber?

 

JEG TROR IKKE nødvendigvis at alle er like opptatt av 1%- målet: Men jeg antar at de fleste ønsker at o-sporten skal overleve. Og tiden vi lever i er litt «Spis eller bli spist». Det vil si at hvis vi ikke jobber for å bli flere, blir vi sannsynligvis færre. Og da tenker jeg vi er enige om at det er bedre å bli flere. Og jeg tror ikke det trenger å være noen motsetninger i å ville lage et hyggelig o-miljø for sine nærmeste, og det å skulle bli flere. Alle har vi behov for å føle et fellesskap, og ofte blir denne følelsen sterkere hvis vi har mange å dele den med. Og ikke minst vil et doblet medlemstall gi store utslag i tildeling av ressurser. Ressurser som kan brukes for å utvikle sporten i takt med samfunnet for øvrig, samtidig som vi opprettholder dens særpreg.

SÅ DA GJELDER det bare å øke bevisstheten blant alle de frivillige som driver norsk orientering på lokalplan. Kan vi justere ørlite grann på opplegget, slik at også de som ikke kommer fra en tradisjonell o-familie også vil føle seg velkommen til å prøve sporten vår? Kanskje må vi tenke litt nytt? Og så må vi ikke tro at de ny-vervede blir værende selv om vi får dem til å stille opp en gang eller to. Nei, vi må virkelig jobbe for å holde dem inne i sporten over litt tid, la dem få rotfeste, gi dem gode opplevelser, gi dem følelsen av det gode fellesskapet, gi dem passende oppgaver og ansvar, la dem få eierskap i dette o-fellesskapet. Da er det stor sjanse for at de blir værende, og deretter kan bidra til å bli enda flere.

 

FRA NOFS STYRE og administrasjon jobbes det med forenkling og synliggjøring. Forbundstinget i mars 2016 påla oss det. Vi må lage inngangsterskelen lavere og vise oss frem. Det jobbes godt med planer for å gjøre det enklere både å arrangere og delta. Det settes av midler for å trekke barn og ungdom til o-sporten. Vi må også ta vare på de unges foreldre. Og det settes av midler for å beholde jentene. Alt dette som planlegges sentralt hjelper ikke et fnugg hvis det ikke er forankret lokalt. Det er i klubbene aktiviteten drives. Så får vi som jobber sentralt forsøke å legge til rette for at aktivitet kan drives på best mulig måte lokalt. Men da må det være vilje til å gjøre det!

 

OG HER KOMMER jeg til sakens kjerne: Kommunikasjon. Vi må snakke sammen, vi må bli bedre til å kommunisere hovedmål og delmål, vi må både lytte og snakke sammen. Det finnes i dag 24 000 mer eller mindre sterke oppfatninger om sporten vår – en for hvert medlem. I tillegg vet vi at 100 000 personer deltar i en eller annen form for postjakt på tur- og mosjonsnivå gjennom tur-orientering og stolpejakt. Leting etter poster/stolper ute i naturen ved hjelp av kart og kompass er like verdifullt selv om det ikke tas tiden på aktiviteten. Alle disse har også meninger om orientering. Lytt til dem, ta dem inn i varmen, involver dem i o-fellesskapet. Og tenk om disse 100 000 vil bli medlemmer, tenk hvilken styrke det ville vært. En orienterer er ikke nødvendigvis orienteringsløper, hun er like gjerne en orienteringsgåer. Lykke til med sesongen, med alle deres aktiviteter og frivillige innsats. Jeg gleder meg enormt!

Lasse A.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy