Stafettspe Sialisten

Det er langt fra Næroset til Inverness. Men uten den ballasten og de verdiene Bernt Bjørnsgaard fikk med seg fra hjembygda i Ringsaker, er det ikke sikkert han kunne feiret VM-gull sammen med Tore Sandvik, Petter Thoresen og Bjørnar Valstad en høstdag i Skottland i 1999.

– Laget, sier Bernt Bjørnsgaard.

– Jeg vet ikke hva det er, men jeg tror det har noe med et felles mål å jobbe mot og nerven i selve konkurransen at det var i stafettene jeg gjorde det best.

Mange forbilder

Å «ta en for laget» lærte han tidlig hjemme i Næroset. 48-åringen sier litt på spøk og litt på alvor at han vokste opp på Ringsaker Almenning, som har tilholdssted i bygda.

– Det var solide folk der, folk som holdt sammen. Samholdet i bygda og idrettslaget. Det var med og formet meg og de holdninger jeg bar med meg videre. Det var også der jeg fikk et forhold til skogen, forteller han.

Forbilder var det nok av. To av disse var selvfølgelig Ane og Anders, Bernts to eldre søsken.

– Jeg gikk litt i fotsporene deres, selvfølgelig. Bjørn Sørli var en annen, viktig person som bidro til at jeg begynte å trene systematisk på ski. Han jobbet i Ringsaker Almenning og brant for å trene ungdom. Det var vel slik i 14-15 års alderen han utfordret og satte meg litt på plass, humrer Bernt.

For fram til da hadde det vært mest lekt og moro, og yngstemann Bjørnsgaard viste seg ikke som noe utpreget talent verken på ski eller i orientering.

– Men Bjørn lurte på om det ikke var på tide at jeg begynte å trene litt. Vel, så gjorde jeg det og oppdaget relativt fort at jeg fikk framgang, spesielt i løping.

Det var slik snøballen begynte å rulle. Som 18-åring ble han betrodd sisteetappen på Ringsakers lag i Tiomila.

Brøt en barriere

– Det var et kreativt og sprudlende miljø i Ringsaker, som blant annet frembrakte mange, gode karttegnere. På Tiomila ble jeg tatt igjen av Petter Thoresen, og for en gutt på 18 år var det stort å bli plukket opp av en av de største o-ikonene. Petter sa at «nå må du henge på». Jeg så hvordan han fløt gjennom terrenget, og selv om jeg måtte slippe litt mot slutten var det stort å henge på verdens beste løper. Virkelig en a-haopplevelse. Med til historien hører også at Petter bommet mot slutten, slik at Ringsaker slo Halden i Tiomila dette året.

Junioren fra Næroset i Ringsaker hadde skjønt at det var mulig å spise kirsebær med de store gutta.

– Året etter var det junior-VM i Finland. Jeg skjønte at jeg hadde mulighet til å komme med på laget, og det endte med sølv på kortdistansen – 11 sekunder bak gullet. En barriere ble brutt.

En flott epoke

I 1993 ble det to nye sølv i junior-VM i Italia, også da på kortdistansen samt stafetten. Snart ble det også studier på Ås, og i 1996 meldte han overgang til Halden Skiklubb.

– Jeg var sulten på å drive med idrett, og fast bestemt på at det var o-løper jeg ville bli. Det styrte på en måte studiestedet – jeg tenkte det var en fin kombinasjon å kombinere studier og orientering på Ås for en som var oppvokst med skogen, forteller Bernt.

På Ås bodde han tre år sammen med et annet stort forbilde, Håvard Tveite.

– Det ble noen seige langturer med Håvard, humrer Bernt.

Fire år i Halden etterfulgt av tre år i Bækkelaget beskriver han som en flott epoke. Foruten fire seire både i Jukola og Tiomila, kom også VM-gullet på stafett i Skottland i 1999 samt sølv i Finland to år seinere.

Fantastisk prosess

– Gullet i Skottland var spesielt. Ikke bare det at vi vant, men hele prosessen i forkant. Erlend Slokvik var trener, og hele laget jobbet med stafettsatsing i over et år i forkant. Alle hadde dedikerte oppgaver, og jeg husker laget ble tatt ut allerede rett etter testløpene. Det var en unik prosess som det var fantastisk morsomt å være med på.

– Men hva er det meg deg og stafett?

– Ja, det har jeg lurt på sjøl også. Jeg hadde jo store ambisjoner individuelt også, men kanskje hadde jeg evnen til å skjerpe meg ekstra til stafetter. Også fikk jeg brynt med tidlig på stafetter i Ringsaker. Det ligger kanskje noe der.

Bernt Bjørnsgaard mener selv han aldri har vært i bedre form enn før sesongen 2002, men så skjedde det noe som gjorde at han ikke fikk den slutten på karrieren som han hadde håpet på.

Brakk nakken

– For det første ble Amalie født i 2002. Så måtte jeg operere ei tå som jeg hadde slitt med i mange år. Under opptrening tryna jeg på sykkel mellom Hafjell og Lillehammer en regnfull søndag kveld i august. Resultatet var at jeg brakk nakken.

Skaden satte ham selvfølgelig tilbake, men etter et halvt år med opptrening, var han klar for VM i Sveits i 2003. Der fikk han imidlertid ikke plass på stafettlaget.

– Jeg fikk bare løpe sprinten, og det gikk ikke slik jeg hadde håpet. To år seinere var det slutt. Da merket jeg at jeg hadde tynt satsinga og ikke minst dette med reisebelastningen til det ytterste. Da kom også Christian til verden, og jeg ville da prioritere familien, forteller han.

I noen år slang han med først og fremst på noen stafetter, og et par ganger var han også leder på Euromeeting. Men selv om det han beskriver som «passion» for o-sporten fortsatt er til stede, har det vært lite å se til 48-åringen de siste årene.

Etablerte skisporet.no

Målet nå er å løpe minst en konkurranse i året. Men for meg var orientering en epoke og ei fantastisk reise som tok slutt for omtrent 15 år siden.

– Hva har du gjort i alle årene etter at du ga deg?

I 2005-2006 fikk jeg ideen til skisporet. no – et nettsted som viser hvor og når det blir kjørt løyper landet rundt. Jeg gikk «all in» for det, fikk med meg storebror Anders samt to utviklere. Det ble en suksess med en million brukere, og i 2014 kjøpte Swix deler av selskapet. I 2016 solgte jeg meg helt ut.

– Og etter den tid?

I dag jobber jeg i Gausdal Landhandleri, i tillegg har jeg vært styreleder i Foreningen Stolpejakten i tre år – fram til mars i år. Også har jeg jo familie og barn som må følges opp. Eldstejenta Amalie (19) driver med alpint og tok gull i kombinasjonen i junior-NM nå i vinter. Samtidig fikk jeg et enormt nettverk gjennom o-idretten – folk som jeg fortsatt holder god kontakt med og verdsetter veldig høyt. Dette nettverket er unikt, avslutter Bernt Bjørnsgaard.