Noe var bedre før

Jeg lurer: Var det triveligere på o-løp i gamle dager?

TEKST: SVEIN F. KVALHEIM

Vi kan vel være enige om at det var annerledes. Veldig annerledes egentlig. Bare se på fotoet. Du husker sikkert klossene. Det var slik vi stod ved resultattavlen på store løp, tålmodig ventende på at akkurat din trekloss skulle finne sin plass i raden. Og helst skyve så mange andre klosser bakover. Denne prosedyren tok sin tid, ikke alltid, men ofte.

Når jeg ser et bilde som dette får det meg til å reflektere over hvordan det å løpe orientering har endret karakter over en relativt kort periode. Jeg skal ikke falle for fristelsen å gå helt tilbake til midt på 50-tallet da min såkalte o-karriere startet, skjønt det hadde vært litt artig det og. Likevel: i o- sammenheng snakker vi da om oldtid. Bare en sak som jeg av og til tenker på: Siden løpene den gang stort sett foregikk på offentlige kart, måtte vi ofte dra langt av sted i fylket for å finne egnede terreng. Noen ganger til nabofylket, ikke minst på Vestlandet. Vi ble godt kjent i geografien. Nå til dags foregår orienteringen stort sett i de samme terrengene, år etter år. For meg er dette litt kjedelig, men jeg skjønner jo hvorfor det er blitt slik.

Du må antagelig ha vært orienterer i et antall år for å legge merke til den store forandringen som skjer med skogens idrett. Og da holder jeg gateorientering unna. Hvis du løp ditt siste o-løp på slutten av 50- tallet og kom tilbake på en o-arena for eksempel i år, ville du riktignok antagelig kjenne miljøet igjen, men du ville antagelig hatt litt problemer med å forholde deg til o-løpets mange koder. Det dreier seg om endringer og tilpasninger som jeg synes gradvis er i ferd med å endre orienteringens karakter. Kanskje uten at vi er klar over det selv. Tidligere ble orientering definert som «selvvalgt vei i ukjent mark», men akkurat dette må sies å være relativt utvannet i dag. Men alle er jo glad for at gode kart har gjort slutt på slumpmomentet. Vi som deltar i orientering gjør det stort sett fordi det er en moderne konkurranseidrett som tiltaler oss. Vi ønsker oss ikke tilbake til fortidens konkurranseform, men som livsform tror jeg noe av o-idrettens egenart går tapt på veien. Samtidig som økt konkurransepress har ført til at vi har mistet middelhavsfarerne.

Jeg innser jo at dagens o-løper er fanget i tiden han lever i. Han vil i liten grad bruke helgen til o-løp. Vanlige helgeløp er på vikende front. Og i den grad vi deltar på større løp eller kretsløp, legger vi via nettet en slagplan for tidsbruk. Vi studerer startliste, avstand parkering/arena/start, mens plassering/strekktid sjekker vi på kveldstid hjemme. Tiden da o-familien brukte søndagen på samlingsplassen er ugjenkallelig forbi, men når det er sagt vil jeg jo legge til for egen del at skoleplasser og industriområder ikke innbyr til hyggelig klubbsamling etter løpet. Men nylig leste jeg om en klubb som skrøt av at de er de første som innfinner seg og de siste som forlater arenaen.

Sluttelig: jeg tror orienteringen er i ferd med å skaff e seg et nytt folk. Folk skal jo på død og liv realisere seg selv. Nå deltar vi mest midt i uken. På mer eller mindre uhøytidelige løp – i noen grad klubbtreninger – vi kommer, løper og drar vår kos igjen. I stort sett de samme terrengene, og på de samme kartene, om att og om att. Det som overrasker meg en smule er at de fleste synes dette er helt i orden.

Mitt spørsmål må derfor bli dette: Er årsaken til at så mange har forsvunnet fra o-idretten de siste årene at skogens idrett ikke gir dem den samme opplevelsen som før?