Mye vann har rent i havet i årene som har gått, og i dag er denne formen for journalistikk utenkelig. Slik er det bare.
1971-sesongen stod for døren i Bergen. Rundt 200 løpere hadde meldt seg på til Gneists åpningsløp ute ved Flesland flyplass. Det var ny klasseinndeling dette året, og med 26 forskjellige klasser var det litt å holde styr på. Som trekkplaster hadde Gneist sikret seg datidens to største o-profiler, Ingrid og Åge Hadler. Verdensmesterparet hadde nettopp lagt bak seg «alle tiders» påsketur som startet i Romsdalsfjellene og som via Jostedalsbreen endte opp på Vinstra i Gudbrandsdalen.
Til BT vil ikke Åge være helt med på at han er løpets favoritt: «Det er fem år siden jeg flyttet til Oslo og jeg behersker ikke vestlandsterrenget like godt som før». Åge begrunner det med at da han deltok i Gulars løp i samme terreng (Hatlestrand i ytre Hardanger) der han ble norgesmester i 1966, klarte han ikke samme kilometertid som den gang. Teknisk løper man annerledes på Østlandet enn i vest, forklarer han. Åge forteller til avisen at han er godt forberedt til sesongen. Han har trent jevnt hele vinteren etter tilsvarende opplegg som tidligere sesonger. Det ga o-fenomenet fra Bergen, som noen vil huske, VM-gull i 1966 og VM-bronse i 1968, pluss VM-stafettgull i 1970. Så Åge så ikke noen grunn til å endre på opplegget. «Gemyttet mitt passer ikke til jernharde og fasttømrede treningsopplegg; jeg trener når lysten er der og jeg følger ikke alltid programmet slavisk», sier Åge.
For Åge og Ingrid var selvfølgelig 1972-VM-et i daværende Tsjekkoslovakia det neste store målet. Som delmål foran 72-VM lister Åge opp de nasjonale mesterskapene, Nordisk mesterskap i Sundsvall, landskamp mot Sverige i juni, og måneden etter firelandskamp i Sveits mot Vest- Tyskland, Sverige og vertsnasjonen. Om ikke det skulle være nok, ble det arbeidet med en landskamp mot Tsjekkoslovakia i oktober! Som leseren forstår: dette var en god stund før verdenscupen var kommet på terminlisten og lenge før det ble god latin blant eliten at man for all del ikke måtte konkurrere seg i senk. I dette oppslaget fra BT uttaler ellers den nyvalgte NOF-formannen (presidentstatusen kom senere), Jan Martin Larsen at o-idretten seiler i god medvind. Eliten nådde resultater i 70-sesongen som savner sidestykke, og medlemsmassen økte år for år. På tre år har den økt fra 11 000 til nær 18 000, og Larsen er overbevist om at 20 000 vil bli passert ganske snart.
NOF er på denne tiden Norges sjuende største særforbund. Forbundet består av 415 lag (som passerte 600 noen år senere). Mest påtagelig er deltakelsen i o-aktiviteter, noe som ikke minst skyldes o-troll for skolen og turorientering, forklarer en tilfreds formann Larsen. PS! Åge Hadler vant VM for andre gang i 1972, etter et løp (med særs vanskelig orientering) som det ennå går gjetord om blant o-løpere som har levd lenge.
