Dugnadsånd har fått en ny dimensjon

O-IDRETTEN FIKK EN nesestyver midt i omdømmeplaneten da jukset under de militære verdenslekene i den kinesiske Wuhan-provinsen i oktober, ble avslørt.
To måneder seinere ble de første rapportene om coronavirusets utbrudd kringkastet fra den samme provinsen. I mars endte det i real knockout for en hel verden som fortsatt ligger nede for telling, selv om flere nasjoner til dels er i ferd med å myke opp.
I en slik situasjon er idretten på et vis underordnet. Det er liv og helse det dreier seg om. Det er rystende dødstall, konkurser, permitteringer og et verdenssamfunn som sannsynligvis vil trenge flere år på å reise seg. Når vi kan ta tilbake normalen, er det ingen som vet. Om coronakrisa vil endre normalen, er det heller ingen som vet.
Nedstengingen av samfunnet rammer selvsagt idretten hardt. Det rammer naturligvis også vår idrett, selv om skogen med verdens beste utlufting er vår tumleplass.
DET HAR VÆRT, og er fortsatt, ventetid – men heldigvis muligheter for arrangement med opptil 50 deltakere fram til 15. juni. Deretter en grense på 200, før vi fra 1. september kan forholde oss til et tak på 500. Det er situasjonen i det vi nærmer oss midten av mai.
Stengte landegrenser setter nærmest fullstendig strek over den internasjonale terminlista, men her hjemme kan vi få til en innholdsrik høst – med smittevernregler som rettesnor.
Så får vi håpe at en eventuell ny smittebølge – fase to – ikke stikker kjeppene i hjulene for det.
Både mosjonister og eliteløpere må innse at det ikke er like opplagt å planlegge o-ferier eller samlinger i Europa. Og dessverre – å tenke «da gjør vi det heller neste sommer», er heller ikke selvsagt.
VI SKULLE ALLE vært godt i gang med sesongen. I stedet har opplagte avlysninger kommet i tråd med myndighetenes smittevernstiltak.
Tiomila og Jukola får ingen vinnere i 2020. De tradisjonelle vårløpene i Østfold ble det ingenting av. Haugesund ILs planer for NM-sprinten i slutten av mai skyves til september. Verdenscup-åpningen i Sveits er borte – slik hele verdenscupen er.
VM sprint i Danmark er avlyst og skjøvet til 2022. I øyeblikket strever IOF med å finne en løsning slik at sprinterne kan kåre europamestere i 2021. Det betyr fire år mellom forrige og det neste verdensmesterskap i sprint – 2018 og 2022. Det er «krise» for løpere som satser sprint.
O-festivalen på Kongsberg er flyttet til neste år med forskyvning av de påfølgende o-festene. EM i Estland i slutten av august er avlyst, og veteranene får ikke sitt internasjonale mesterskap.
HELDIGVIS SER DET ut til at iherdige arrangører i Østmarka OK sammen med NOF finner det mulig å arrangere Hovedløp og en O-landsleir i «lettversjon» som planlagt i begynnelsen av august. Det er både gledelig og viktig.
I avlysningene, utsettelsene og flyttingene ligger selvsagt også tap av inntekter for klubbene. Heldigvis er o-idretten hovedsakelig drevet på frivillighet og dugnad uten store lønnskostnader, men når «småløpene» forsvinner, forsvinner også de små, men viktige inntektskildene for klubbene.
Derfor kan vi glede oss over at tur-orientering og stolpejakt har fått en naturlig «gratis-boost» under en kriseperiode der friluftsliv har blitt en av få valgmuligheter. Tur-O-boomen gir heldigvis sårt trengte kroner i klubbkasser og til forbundet som får en avgift på 15 prosent av hver solgte tur-o-konvolutt.
I 2020 kan tur-o dermed bli vår viktigste inntektskilde.
SÅ HVA STÅR vi igjen med? Hvor alvorlig blir skaden?
For de etablerte ungdommene som allerede er o-frelste, for juniorene med ambisjoner og for treningsvillige seniorer med begge føttene plantet i o-miljøet, vil skaden neppe bli alvorlig.
De har savnet treffene, møtene med andre fra «rundt-omkring-i-landet», men både evne og ha motivasjon til å se lenger fram. Gjenåpningen med 13-16 åringer i Trimtex-cup 9. mai viste hvor «stort» det var for Oslo-klubbene å se igjen kamerater fra andre klubber.
For de unge – de som så vidt fortsatt henger med i miljøet, de som er med fordi vennene er der og som kanskje har O-landsleiren som gulrot, kan veien ut av o-idretten være enklere.
Derfor blir det ekstra viktig at årets Hovedløp ikke bare samler de som kjemper om plassene øverst på listene, men også har fulle lister i C-klassene.
Å få med disse, bør være en felles dugnad i ukene framover.
2020 VAR ÅRET 1 % av Norges befolkning skulle være medlemmer av klubber tilsluttet O-forbundet. Det var et hårete mål, og det blir ikke slik. At NOFs ting underveis brøt løypa og mente den var for tøff , bidro ikke til å løfte tallene videre.
De siste medlemstallene registrert pr 30. desember 2018 var 24.323 – en liten økning fra 2016, men milevis unna det hårete målet. Siden 2013 har aktivitetstallene vært pluss/ minus null.
Strategidokumentet 2020-2026 som skulle vært lagt fram på forbundstinget som pandemien sørget for å utsette til november, har mye godt i seg.
Dokumentet framstår som ærlig om utfordringene og med klare ambisjonsmål. 10 prosent økning i aktivitetsnivået pr. tingperiode på hovedområdene mosjon, barn og unge og arrangement, er så visst tøft nok. Også uten viruset fra Wuhan som slo oss i bakken.
I 2020 blir det umulig – og ettervirkningene kan bli vanskelige å hanskes med. Likevel er vi kan hende heldigere stilt enn en del andre idretter idretter, der fysisk kontakt og arenaer under tak kan sette større begrensninger enn to minutter startintervall og naturen som tumleplass.
Uansett har vi en stor utfordring foran oss.
BOOSTEN VI HAR fått med økningen av stolpejegere og tur-orienterere gir oss en gylden mulighet vi MÅ gripe. Nye familier har gjennom coronakrisa gått til skogs eller langs gater med kart. Flere klubber melder om stor interesse og etterspørsel av kurs.
Om vi ikke klarer å utnytte dette, har vi egentlig oss selv om takke. Det er ikke nok å være fornøyd med få tilbake «våre egne» – vi må rekruttere nye fra tur-o-boomen. Det er NÅ vi har en unik mulighet til nettopp det.
Her må vi hjelpe hverandre – fra forbund, via kretser og til lagene.
DET VI SÅ med rekrutteringsturnene i årene 1%-målet sto der som en viktig, felles oppgave –ser vi igjen i disse coronakrisetider: Kreativitet, dugnadsånd og vilje til å dele ideer og erfaringer.
Det må vi bygge videre på. Riktignok har deler av langstrakte Norge knapt hengt fra seg vinterfrakken, men rundt omkring i skoger og skoglapper har klubber og miljøer latt seg inspirere av andre.
Samarbeid naboklubber imellom om har «ukas løype» blitt et tilbud mange har tatt i bruk – og UsynligO er blitt «en venn» for både ungdom og veteraner. Begrensningene i deltakerantall gir oss trolig utfordringer ut sesongen, men smarte løsninger og langstrakte løp med startpuljer gjør det likevel vel mulig. Det gjelder å tenke kreativt – å dele erfaringer.
Dugnadsånd har fått en ny dimensjon under coronakrisa.
Den samme dugnadsånden kan løfte o-dretten når hverdagene igjen blir normale.
Vi kan bidra alle sammen!