Den vanskelige balansekunsten

«Ambisjonen er å vinne alt», sa Jørgen Rostrup. Det var høsten 2017 og sørlendingen hadde akkurat blitt ny norsk landslagssjef. 40-åringen som selv ble verdensmester som 20-åring, snakket om...

Jens O. Kløvrud Redaktør [email protected]

«Ambisjonen er å vinne alt», sa Jørgen Rostrup. Det var høsten 2017 og sørlendingen hadde akkurat blitt ny norsk landslagssjef.
40-åringen som selv ble verdensmester som 20-åring, snakket om landslagets ambisjoner for VM på hjemmebane som den gang lå nesten to år fram i tid.

 

Med få uker igjen til løpere fra nær 50 nasjoner skal slite seg i mål i kampen om medaljer og gjeve plasseringer ved Mørk gård i Spydeberg, er Rostrups ambisjoner de samme – han er av den typen som alltid vil ha en ambisjon om «å vinne alt». Det er det som er driveren i det daglige arbeidet. Det er på den måten han kan heve laget på veien mot målet. Toppidrett handler om å vinne. Men Jørgen Rostrup har også evnen til å stoppe opp og stikke fi nger’n i jorda. Jørgen Rostrup kan være godt fornøyd med sine elever selv om det ikke skulle bli gull på alle seks mulighetene i Østfold. Selvsagt vil han
det.

 

Et mesterskap på hjemmebane gir ekstra trøkk, ekstra press på løperne og ekstra høye forventninger. Kampen om en plass på laget, ønsket om å ta ytterligere et steg opp for å ta en
medalje – eller forsvare en medalje, gir utfordringer. Det er en balansekunst. En vanskelig øvelse med belastning og restitusjon som nøkkelord.

Selv for en utøver som har trent på toppnivå i flere år, kan det være vanskelig å ta kroppens signaler på alvor. Forstå når nok er nok – når den beste treningsøkta faktisk er ei hvileøkt på sofaen eller ei lettøkt på sykkelen framfor den planlagte hardøkta.

 

En drøy måned før VM kan vi konstatere at alt ikke har gått på skinner for alle våre fremste medaljehåp. For noen begynner det å bli knapt med tid for å nå eget toppnivå. Noen er fortsatt usikre på om de i det hele tatt blir klare i tide til VM.

* Norges O-konge, ja vi kan kalle Olav Lundanes det, har vært såpass ofte på-og-av trening de siste månedene at han er avhengig av kontinuitet gjennom sommeren for å være der han selv ønsker å være. Men sunnmøringen som har vunnet VM-langdistansen de tre siste årene, har vært i samme situasjon før. Han vet hva han skal gjøre om kroppen tillater det.

* Fjorårets mellomdistanse-mester Eskil Kinneberg har egentlig slitt helt siden O-ringen sist sommer, men har vist at det er mulig å løpe frade fleste med alternativ trening. Men problemene som holdt ham borte fra konkurransene det meste av juni var slett ikke det han trengte. Selv er han optimist, så får vi håpe at den siste måneden gjør ham kampklar.

* For haldenseren fra Løten, Magne Dæhli, har forberedelsene derimot gått på skinner. 32-åringen som til dels på egenhånd har avgjort de siste tre VM-stafettene, har balansert treningen trygt nok til å kunne ta sin første individuelle VM-medalje. Nå gjelder det bare å få det ut ved Mørk gård.

* Kamilla Olaussen holder en fart som bare Sveriges storfavoritt Tove Alexandersson matcher. Fortsatt må den skadeutsatte Fredrikstad-jenta holde igjen med antall hardøkter i skogen, men en drøy måned før VM står hun som Norges sterkeste medaljekort i dameklassa.

* Marianne Andersen er 39 år, har 12 VM-medaljer og har siden 2010 fått føle hva som skjer om hun vil mer enn kroppen tåler. Balanserer hun trygt de siste ukene, hører hun hjemme helt der oppe også 14 år etter at hun tok sin første VM-medalje.

* Overveteran Anne Margrethe Hausken Nordberg (43) ser også ut til få sjansen til å jakte nye medaljer. Med trebarnsmoren på startstreken kan Norge ha et nytt medaljekort.

* I tillegg skulle vi gjerne hatt Andrine Benjaminsen trygt på plass. Med tretthetsbrudd har hun trent alternativt og godt helt siden april. Slippes hun løs i tide til å vise seg fram, blir hun en joker i stokken.

 

Tre ganger tidligere har norske o-løpere følt på det samme presset med et VM på hjemmebane. Det har gått fi nt ved samtlige anledninger selv om vi aldri har «vunnet
alt».
I 1978 ble det tre gull i Kongsberg, det ble to i Grimstad i 1997 og to i Trondheim 2010
– i tillegg til flere medaljer. Norge vinner ikke seks gull i Østfold, men balanseres det riktig den siste måneden, kan det likevel vil mye å juble for.

 

 

Jens O. Kløvrud

Redaktør
[email protected]

Kategorier
Leder
Ingen kommentarer

Legg inn svar

*

*

LIGNENDE ARTIKLER

  • En verdifull nedtur

    Over 330 000 tv-seere fikk se det vi i o-familien lenge har visst. At å løpe en sisteetappe i en VM-stafett i orientering kan være brutalt. De kunne forstå...
  • PÅ DEN RØDE LØPER: Men vårt gullag fi kk ingen pris. Foto: Priva

    Mer synlighet – kanskje en pris?

    Norge reiser til VM i Latvia med en gullkandidat. Og heldigvis – noen jokere....
  • Veivalg+

    Et vinn, vinn-forslag

    × Logg inn for å lese Epost: Passord: Les nå Glemt passord × Glemt passord Epost: Glemt passord 1%-MÅLET HAR GITT kretser og lag et tydelig fellesmål, svarer lederne...
  • En jobb å gjøre

    JØRGEN ROSTRUP HAR TYDELIGE og ambisiøse mål når han tar over ansvaret for Norges beste. Det er off ensivt. Det er bra. Og det er nød-vendig. Resultatlistene de siste...