369 Views

Fra håndhilsing til TOUCH-FREE

Orientering, orienteringsløp, o-løp – en idrett hvor det kortest mulig tid gjelder å ta seg fram via kontrollposter fra start til mål. Så tørt beskriver leksikonet idretten. Utfordringen for arrangører har opp gjennom årene vært hvordan man skal kontrollere i at løperne har vært innom postene. KONTROLLØRENE KVITTERTE I store deler av o-idrettens historie har […]

November 21, 2017
Skrevet av:

administrator

TEKST: BERNT O. MYRVOLD

Orientering, orienteringsløp, o-løp – en idrett hvor det kortest mulig tid gjelder å ta seg fram via kontrollposter fra start til mål. Så tørt beskriver leksikonet idretten. Utfordringen for arrangører har opp gjennom årene vært hvordan man skal kontrollere i at løperne har vært innom postene.

KONTROLLØRENE KVITTERTE

I store deler av o-idrettens historie har dette vært gjort på den enkle og opplagte måten. Arrangørene plasserte kontrollører på postene. Kontrollørene kvitterte på deltagernes startkort og oppga neste post. Eventuelt tegnet løperen selv inn neste post. Systemet med bemannede poster er enkelt og godt, og er det systemet som har overlevd lengst i o-idretten. På 60-tallet begynte systemet å vise sine svakheter. Kartene fikk større målestokk og det ble flere poster i løypene. O-idretten begynte å vokse og det ble flere klasser og løyper. Det ble bortimot
umulig å finne nok arrangører til å bemanne postene, selv om det i følge «Blåboka» fra 1961 ikke krevdes mer enn tre mann per post. Og dersom ikke-o-løpere ble brukt, måtte de følges ut til postene. Det hendte at selv dyktige o-løpere bommet når de skulle ut til postene.

KONDUKTØRTANGA KOM

Det ble derfor raskt klart at o-idretten trengte et system hvor løperne selv kunne bevise at de har vært på postene. Flere systemer ble forsøkt. Blant annet stempler med ulike mønster og farge, eller fargeblyanter med ulike farger på de ulike postene. Etter hvert falt man i Norge ned på klippetanga, eller konduktørtanga som den også ble kalt etter likheten med NSBs utstyr. En kraftig metalltang punchet ut hull med ulike fasonger (sirkel, firkant, spar, kløver, diamant osv.) Antallet var relativt begrenset. Ettersom tengene ble eldre og slitt hadde mekanismen en tendens til å ha vanskelig for å åpne seg. Hele kortet kunne derfor rives i stykker. Klippetengene kunne også være vanskelige å betjene for små barnehender.

SVENSKEHJELP

En bedre løsning var stiftklemmene som var mye brukt i Sverige. Plastklemmen var relativt lette å klemme igjen, særlig dersom de var montert på bukker. Antallet måter piggene kunne kombineres på var også større – noe som passet bra ettersom løypene fikk stadig flere poster, og det ble stadig tettere mellom postene i skogen. Stemplingen kunne også utføres raskere med stiftklemmer enn med klippetenger.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy