443 Views

Mr. Orientering

Juli 25, 2021
HJEMMEBANE: Jörgen Mårtensson har sammen med familien bodd på Flannumshaugen, Modum i 20 år. FOTO: JENS O. KLØVRUD
Skrevet av:

Jens O. Kløvrud

HJEMMEBANE: Jörgen Mårtensson har sammen med familien bodd på Flannumshaugen, Modum i 20 år. FOTO: JENS O. KLØVRUD

I rekken av taler da Jörgen Mårtensson hadde invitert sine «200 nærmeste» til 40-årsfeiring i Sälen seinhøsten 1999, tok selvsagt kamerat og konkurrent Morten Berglia ordet.

Han mente tittelen på boka som nettopp var kommet ut – «Mr. Orientering» – kanskje var å ta vel hardt i. «Så lenge Øyvin (Thon), Tore (Sagvolden) og jeg var med, ble du jo i bestefall nummer fire», fleipet Morten Berglia.

Men: 61-åringen som i vår ble ansatt i en prosjektstilling på tur- og mosjonsorientering i Norges Orienteringsforbund, hadde i tillegg til å hente med seg 10 VM-medaljer og fem gull fra Nordisk mesterskap, gjort mer for å utbre o-idretten enn de aller fleste. Og det selv om han måtte trekke seg fra VM99 med skade og avslutte karrieren.

Allerede da hadde han fartet verden rundt som o-misjonær sammen med o-entreprenøren Peo Bengtsson.

Allerede i 1995 hadde han sammen med andre entusiaster rullet i gang Park World Tour som ble «modellen» for sprint-orientering og en del av VM-øvelsene fra 2001.

– Følte du at du allerede da kunne kalle deg «Mr. Orientering»?

Jordnære, stillfarne Jörgen Mårtensson drar litt på det der han sitter med NOFlogoen på trøya ved kjøkkenbordet på Flannumhaugen i Modum.

– Det var jo Peter (Pettersson Kymmer) som jeg skrev boka sammen med, som mente jeg kunne kalle meg det. På den tiden hadde jeg holdt på lengre enn noen andre i verdenstoppen – 22 år på landslaget. Og en av de viktige tingene startet jo allerede i mai 1995 da vi under Nordisk Mesterskap i Skellefteå satt der noen stykker – Jaroslav Kacmarcik, Gåvert Wååg, Anders Westergård, Erik Unaas, farsan og jeg som eneste aktiv – besluttet å dra i gang det som seinere fikk navnet Park World Tour.

Du skal høre mer om det seinere.

Flannumhaugen

Fuglene som svever over den 50 mål store eiendommen Flannumhaugen som grenser mot jordene og gården der Heges far vokste opp, ser det store, mørkbeisede huset Heges foreldre bygde. De ser terrassen på solsida og glasstaket over svømmebassenget på vestsida mot jordlappen. Der – på jordet – spurtet deltakerne under Hovedløpet 2004 i mål.

De kan se den rødmalte låven på nordsida som Hege og Jörgen har pusset opp og huser både ei romslig leilighet over to plan og eget «festlokale» ut mot låvebrua.

De kan se de tilårskomne, standhaftige epletrærne som venter på sommervarmen. De ser den store, raggete plenen der robotgrasklipperen står og venter på at gjødselen «Mr. Orientering» kastet over løvetannrekka skal ha gjort jobben, slik at de kan komme i gang. Og de kan innimellom se de tre huskattene de for all del må vokte seg for.

Kikker de sørover vil de se den verdensberømte skiflygningsbakken som peker mot Vikersund sentrum og ser de nordvestover mot marka, vil de kanskje skimte noen postskjermer fra Modum OLs treninger.

Det er lett å skjønne at Hege og Jörgen trives her de har bodd siden 2001 etter 11 år sammen i Sverige og Strängnäs. Det er ikke vanskelig å forstå at de fire voksne barna – Henrik (28), tvillingene Anna og Heidi (25) og yngstemann Erik (20) ofte tar turen hjem. Det er alltid rom i herberget hjemme på Modum.

Da han møtte henne

– Hege var med en glad gjeng fra Modum, sier Jörgen.

Vi har spurt om Høst-Øst-turen i 1989 da han møtte Hege Haugerud som 15. juni 1991 ble hans kone i Heggen kirke ved foten av Vikersundbakken.

Jörgen var reiseleder på turen fra Småland, via Polen og Tsjekkoslovakia til Ungarn, allerede da. Hege hadde ikke hørt om Jörgen Mårtensson, men de hadde småsnakket litt før reisefølget endte på et lite lokale i nærheten av Budapest.

Jörgen Mårtensson bød opp Hege Haugerud til dans. Lambada var det. «Han hadde sin egen dansestil. Litt lealaust og uforutsigbart. Det ble mye fristil», minnes Hege.

Men det funket.

– Det kjentes som om noe var på gang, sier Jörgen om kvelden for over 31 år siden.

Tonen var satt og resulterte i alle fall i at Jörgen desember -89 reiste på besøk fra Örebro til Elverum der Hege hadde et drøyt halvår igjen av lærerutdanningen.

– Da jeg reiste fra Elverum kan en vel si at vi var et par, sier Jörgen.

Sommeren etter flyttet Hege like godt til Strängnäs. Det var den eneste måten å finne ut om det var ment at det skulle bli de to. Det gikk den veien. På Høst-Øst 1990 forlovet de seg – og sommeren etter sto Hege altså hvit brud.

Siden har Hege styrt familien med en far som stadig var på reise som satsende eller o-misjonær. Hege har fikset og ordnet, hatt sentrale verv i o-laget i tillegg til jobb – i dag som sykepleier på Modum Bad noen minutter lenger syd.

At Hege har vært viktig for Jörgen og hans suksess, er ikke å ta hardt i.

En lang reise

For det har vært en stor og lang reise. Å gå gjennom «Jögges» tid med kart og kompass er en ultralangdistanse. Det er oppturer og en del nedturer før det igjen ble oppturer. Men la oss ta det som en slags sprint med visshet om at stipulert vinnertid blir oversteget.

Det startet med at storesøster Elisabeth kom hjem med innbydelse til nybegynnerkurs på skolen på Tosterön 12 kilometer utenfor Strängnäs. Far Hans som hadde holdt på med orientering som junior, så muligheten til å få henne inn i noe han mente var en grei fritidssyssel.

Året etter – i 1970 – var Jörgen også i gang.

– Jeg tror vi var over 40 som gikk kurset. Der fikk jeg mange kompiser og den sosiale delen var like viktig som orienteringen. Men jeg var nok litt konkurranse-menneske. Det var gøy å konkurrere og orientering var stort i lille Strängnäs kommune, minnes Jörgen.

Da han ble nummer to i riksmesterskapet (Hovedløpet) i Skåne som 14-åring var premien en reise til de tradisjonelle Jan Kiellström Trophy i Wales.

– Det var stort. Jeg følte det var «riktig» med orientering og begynte å skrive treningsdagbok. Det var nok starten på noe.

SVENSK OG NORSK: Sveriges O-legende, Jörgen Mårtensson, har dobbelt statsborgerskap. Nå er 61-åringen engasjert av NOF. Det det internasjonale o-forbundet, IOF, har aldri har gitt ham en reel anerkjennelse for jobben han har gjort som o-misjonær - eller tatt han med på sitt lag. FOTO: JENS O. KLØVRUD
SVENSK OG NORSK: Sveriges O-legende, Jörgen Mårtensson, har dobbelt statsborgerskap. Nå er 61-åringen engasjert av NOF. Det det internasjonale o-forbundet, IOF, har aldri har gitt ham en reel anerkjennelse for jobben han har gjort som o-misjonær – eller tatt han med på sitt lag. FOTO: JENS O. KLØVRUD

Vm-debut i kongsberg

Det tok noen år før Jörgen vokste til, men oftere og oftere sto han øverst på lista og vant tre junior-SM på rad i 77-79. I Örnsköldsvik -78 var han i en klasse for seg, vant med 10 minutter og fikk løpe uttaksløp til VM i Kongsberg.

– Da jeg reiste dit og sto på startstreken tenkte jeg at jeg skulle vinne. Det ble ikke seier, men VM-plass.

I Kongsberg var det Egil Johansen som forsvarte VM-gullet fra Skottland to år tidligere, men junior Mårtensson viste seg fram med en sterkt 8. plass.

– Jeg ledet i starten, men bommet på noen enkle poster – blant annet på en tv-post og en på slutten. Fysisk hang jeg med – bortsett fra Egil som var veldig sterk, men jeg slurvet bort tid på poster andre ikke bommet på.

Akkurat det skulle bli et slags varemerke for den råsterke svensken som skulle lide av et slags Oddvar Brå-syndrom. Det tok tid før han endelig kapret VM-gullet – ofte mistet han tid og medaljemuligheter på enkle poster.

«Ingen vits å holde på»

– Jo, det skjedde at jeg gikk på noen blemmer. På den tida hadde vi ikke like nøyaktige kart slik vi har i dag. Kartet kunne stemme om du kom fra en retning, men ikke fra en annen retning. Jeg tror jeg lå på et høyt nivå o-teknisk, men med ett VM-løp med to års mellomrom skulle liksom «alt» ut.

Ofte det ble slik at jeg misset på en av de første postene – derfra og inn løp jeg gjerne raskest, sier han.

I Australia 1985 (Kari Salinene-gull) skjedde det motsatte. Han ville vunnet om han hadde fulgt foranstartende Peter Ivars de siste postene. I stedet brukte han kreftene, løp ifra og bommet seg nedover listene i et grøntområde.

Også i Sverige -89 (Petter Thoresen-gull) forsvant gulldrømmen i et grøntområde.

– På 80-tallet fikk jeg høre at det ikke var noen vits å holde på selv om jeg var veldig nær. Men jeg visste at det ville komme en  gang, sier han om VM-forsøkene på 80-tallet.

Om det ikke gikk veien i VM, hadde Jörgen Mårtensson desto større uttelling i Nordisk Mesterskap som var det nest største. Både i -82 og -88 vant han den klassiske distansen og seinere også i 1995.

På 90-tallet skulle det imidlertid løsne.

VM95: Jörgen kan juble med det svenske fl agget i tyske Detmold. Han tar karrierens andre VM-gull. Foto fra boka «Mr. orientering»
VM95: Jörgen kan juble med det svenske flagget i tyske Detmold. Han tar karrierens andre VM-gull. Foto fra boka «Mr. orientering»

Endelig var det dags

Drøye to måneder etter at han og Hege i juni 1991 hadde sagt ja til å leve sammen i gode og onde dager, fikk han endelig uttelling. I den tsjekkiske kurbyen Marianzke- Lazne sto svensken med Egil Johansen som forbilde, endelig øverst på pallen.

– Gullet kom kanskje for at «det var dags». Det var varmt og fysisk tøft gjennom 17,5 kilometer. Jeg var kanskje bedre fysisk enn de andre.

To år etter – i Harriman, New York – manglet han 31 sekunder på å ta gullet fra danske Allan Mogensen på langen, men i Detmold, Tyskland i 1995 skulle han igjen stå øverst.

– Også der var jeg fysisk sterk. Jeg startet sist og hadde studert hva slags løyper vi kunne forvente fra løypeleggeren. Da det forventede, skikkelige langstrekket kom, tenke jeg «nå kan du bruke det til noe positivt». Rent fysisk og taktisk tok jeg fram det beste der, sier han om gulløpet foran dagens norske landslagssjef, Janne Salmi.

Også mesterskapet i Grimstad -97 var bra for Jögge selv om det ble sølv bak Petter Thoresen på langen.

I 1999 (Bjørnar Valstad tok langdistansegull) skulle det hele rundes av. Jörgen var godt forberedt og påskrudd mot sitt 12. VM på rad etter 22 år på landslaget. I skotske Inverness viste kalenderen torsdag 5. august da Jörgen Mårtensson fortalte pressen at en skade stoppet det som var planlagt å være hans siste VM, før det var kommet i gang.

Karrieren i verdenstoppen var over.

Utøveren med «hästkondis»

Det var ingen tilfeldighet at Jörgen Mårtensson hadde preget orienteringstoppen i over 20 år. Det ble stadig snakket om «Jögges» motor, hans nysgjerrighet for å teste nye treningsmetoder. Om utøveren som sprengte testapparatene. Om et et fysisk fenomen med «hästkondis».

Han hadde et «pannbein», sier kompisen fra tida i Malmby, Anders Jönsson. Han snakker om hans evne til aldri å gi seg og sammenlikner han med Petter Northug og femmila i Falun-VM 2015.

– Jo, jeg trente nok mye og lå på grensen av hva kroppen tålte. Jeg hadde noen tretthetsbrudd, men da syklet jeg til ei blautmyr der jeg kunne løpe, sier han.

Vinterstid ble blautmyra byttet med dypsnø.

– Det var ikke lange løyper, men vi var ute lenge – det var jo mye snø. Effekten da snøen ble borte, var enorm. Vi hadde best spenst, sier 61-åringen som gjerne løp maraton – i terrenget.

Jörgen hadde også sin noe spesielle form for intervalltrening i forberedelsene mot mesterskapene på 90-tallet. – Ved Åkerstykke hadde jeg en runde med myk og fin bunn. Der hadde jeg intervaller på 3 x 10 kilometer med ett minutts pause. Hver runde skulle gå raskere enn den forrige. Klarte jeg det, skulle jeg klare testløpene og tåle en fullverdig VM-distanse.

KRYTEVEGGEN: Minnene fra karrieren er mange. Noen av dem har kona Hege sørget for å gi plass i leiligheten på låven.
KRYTEVEGGEN: Minnene fra karrieren er mange. Noen av dem har kona Hege sørget for å gi plass i leiligheten på låven.

Tiomila-triumfen størst av alt

– Du har 10 VM-medaljer og flere gull fra NOM i tillegg til stafett-triumfene – hva setter du aller høyest?

Svaret er kanskje overraskende, men i maisola utenfor huset på Flannumshaugen kommer det raskt.

– Det er Tiomila-seieren med Malmby i 1988. Vi var en kompisgjeng fra lilla Strängnäs som siktet høyt det året. Det er nok den sterkeste opplevelsen, det tror jeg er. Akkurat slike tilfeller der du får vinne sammen med de andre, står høyt.

Seieren med Malmby IF (seinere Strängnäs- Malmby OL) i 1988 var ikke stor bare der og da – den ble utgangspunkt for Herreklubben EXIV – med navn etter Erik den 14 som var konge i Sverige og ble forgiftet av ertesuppe på Örbyhus slott i Uppland i 1568. Siden har herreklubben med løpere fra 81- og 88-utgaven som ifølge statistikkfører og 9. etappe-løper i 1988, Anders Jönsson, møttes til treff 337 ganger – med hvit skjorte og annen hver gang med slips og sløyfe.

– Den første torsdagen i måneden møtes vi klokka 20.00. Har du ikke rett antrekk eller ikke har varslet forfall, vanker det bot – 10 kroner, forklarer Jörgen og smiler.

– Sist sommer møttes vi på Långdunker der vi sikret seieren, men under Corona-tida har møtene og mimringen foregått digitalt. Da sitter vi på hver vår kant og spiser ertesuppe og knekkebrød – og drikker punsj.

Drøye to år før Tio-triumfen, i desember 1985, var det også stor ståhei i klubben. På årsfesten i Strängnäs steg to julenisser inn. Da maskene ble tatt av, fikk klubben den beste julepresangen de kunne ønske seg. Anders Jönsson og den hjemvendte sønnen – frontfigur Jörgen Mårtensson dukket opp som «gubben i lådan».

Stemningen var som avslutning på en stor seiersfest.

Nå kunne klubben sikte så høyt de ville.

«Profflivet» – 1200 kroner

I fem år – før kompisgjengen fra Malmby sikret Tio-triumfen, hadde nemlig Jörgen Mårtensson vært en av fronfi gurene i det som i media ble omtalt som en proffk lubb. Almby IK.

I perioden 1980-1985 hadde «proff ene» i Örebroklubben Almby IF kjempet mot Jörgens moderklubb og sikret seg tre seire i Jukola og Tiomila-seier i 1985.

– Det ble mye medieomtale, men det var slett ikke så «proffsig» som mange fikk inntrykk av, sier Jörgen i dag.

– Tida i Almby var et viktig ledd i utviklingen – at jeg skulle ta nye steg, sier Jörgen som hadde gjort unna militærtjenesten da han fl yttet til Örebro.

– Vi hadde tilrettelagt trening og var en gjeng med blant annet Stefan Branth og Kjell Lauri som trente og reiste rundt sammen i en sponset Fiat Ritmo og en buss vi fikk låne. Men pengesummene var ikke store. 1200 kroner i måneden. Det var nok peanuts i forhold til det mange trodde. Vi vant flere stafetter, men flere av oss hadde internasjonale mesterskap som hovedmål.

Det var i Almby-perioden der driftige Uffe Gunnarsson trakk i trådene, han fikk «smaken på utlandet» og fi kk sine første turer sammen med o-gründeren Peo Bengtsson (88).

– Vi var ofte ute på vintrene til varmere land og fikk, sammen med Peo, være med å spre o-idretten til nye land. Det var på disse turene vi prøvde parkorientering for første gang og interessen for å o-reisene ble vekket.

Men det var altså 10 år seinere – under det uformelle møtet med kreative o-ildsjeler under Nordisk Mesterskap i Skellefteå, at historien om Park World Tour kom på banen og ble en realitet.

Eventyret park world tour

Seinere høsten -95 ble ideene til en forening. Jörgen fikk ansvar for å hente inn sponsorer og fikk store Ericsson på plass. Allerede året etter var Park World Tour i gang med fire løp og premiere i finske Vasa med tv på plass. Jørgen vant førte race i Vasa og også sammenlagt.

– Vi merket at vi fikk stor interesse. Det var en mulighet for oss å få bort den økonomiske dopingen i o-idretten der de nordiske landene hadde betydelige ressurser i forhold til andre lands forbund. – Her skulle alle bo på samme plass og spise samme mat. Det ble en stor kohort – med prispenger som gjorde det attraktivt for mange å være med, sier Jörgen.

Foreningen ville bringe o-idretten fra de dype svenske og finske (og norske) ut i verden, mot OL og parkløp som VM-øvelse.

Å bli invitert til PWT var stas for verdenstoppene og touren besøkte stadig nye land som et ledd i utbredelsen av idretten. IOF ble invitert til samarbeid for å lage en cup der fem av sju løp telte sammenlagt for å unngå tilfeldigheter som gjerne skjer i sprintorientering.

– Vi ville gi bort konseptet til IOF. De kunne ikke velge å si nei, men vi var ikke flinke nok til å ta vare på vår modell. De ville ha sin form og et annet navn, sier Jörgen og legger til:

– Vi hadde større omsetning enn IOF som kanskje ble litt vel sjalu over hva vi hadde fått til. Det er synd at vi aldri fikk aksept hos IOF – de forsto ikke at vi ville bidra på best mulig måte. Det føles som at o-idretten tapte noen år – vi hadde bygd opp et konsept som fungerte og som ble sendt til FIS som brukte det i oppbyggingen av det som ble sprintverdenscup i langrenn.

Uansett – i 2001 ble sprinten en del av VM-programmet i Finland. Siden tok IOF stegene fra skogssprint til bysprinter mens PWT fortsatte sine tourer til stadig nye kontinenter.

EN GOD VENN: Det blir sagt om Jörgen «Jögge» Mårtensson at han er sine venners beste venn. Selvsagt er han go´venn også med kattene på Flannumshaugen. FOTO: JENS O. KLØVRUD
EN GOD VENN: Det blir sagt om Jörgen «Jögge» Mårtensson at han er sine venners beste venn. Selvsagt er han go´venn også med kattene på Flannumshaugen. FOTO: JENS O. KLØVRUD

– Ikke glem kina

Allerede i 1998 hadde den alltid søkende globetrotteren Jörgen Mårtensson flere ganger besøkt Kina og Beijing sammen med blant annet Erik Unaas. Erfaringene fra park-o-løpene skulle overføres til andre idretter. I 2002 ble et aldri så lite skandinavisk/ kinesisk eventyr skapt, da det kinesiske Vasaloppet ble en realitet.

Med sine utallige turer til Kina som o-misjonær, var skandalene under militært VM og verdenscupen i Kina høsten 2019, både sjokkerende og overraskende for Jörgen.

– Det var skuffende og tragisk, men jeg tror det er viktig ikke å glemme muligheten med Kina. Vi gjorde en viktig grunnjobb ved universitetene og fikk produsert masse kart sammen med skolene. I dag skjer det ting som er spennende i hele regionen – uten at vi må være der, sier han og fortsetter.

– Det er viktig at IOF ikke straffer hele utviklingen av sporten selv om det var ille det som skjedde, men prøver å finne riktig veier. Det er mye bra som skjer der også – ikke minst som mosjonsaktivitet der det ikke handler om å skaffe seg fordeler på en ufin måte slik som for eliten.

Siden 2001 har Jörgen vært deleier i PWT Travel som han startet sammen med Jens Kristian Kopland. Det begynte med o-reiser, men har utviklet seg til å ta med reisende til sportsreiser. Over 100 land er besøkt.

Prosjektet tur-o

Da pandemien kom og Jörgen i mars 2020 opererte en halvprotese i sitt idrettslitte kne, fikk han tid til å fundere.

Nå har han sagt opp, er i ferd med å selge seg ut – og har fått ny jobb. En prosjektstil-ling i NOF for å løfte tur- og mosjonsorientering ytterligere ett hakk. Som nytt styremedlem i Foreningen Stolpejakten har han det beste utgangspunkt for at de to aktivitetene kan dra enda bedre nytte av hverandre.

– Det er gøy å være med å kunne påvirke mosjonsaktiviteten, sier den tidligere verdenseneren.

– Jeg ønsker å være en ressurs, men har vært ærlig både mot meg selv og NOF at jeg ikke skal være fast ansatt. Både NOF og jeg skal være fornøyde. Det skjer mye, og det handler om å få fl ere yngre inn i posisjoner, sier 61-åringen som innrømmer at det har vært spesielt å komme inn under en pandemi.

At han kjenner mosjonstilbudene skal ingen være i tvil om. Med nyoperert kne passet lavterskeltilbudet Stolpejakten perfekt i 2020. Og Jörgen ble bitt, reiste og gikk landet rundt og samlet drøye 4000 stolper. Det brakte ham opp topp-20 blant stolpejegerne.

– Nå, med et kne som fungerer bedre, gir tur-orientering meg enda bedre trening, sier han.

– Må videreutvikle tur-o-portalen

– Min hovedoppgave blir å bidra til at antall tur-orienterere vokser, men det er jo et mål å bringe flere av stolpejegerne videre til tur-o og deretter fange inn flere som driver disse aktivitetene til å bli medlemmer i klubber. Det er jo slik vi driver – medlemsmassen er viktig.

Han håper at samarbeidet mellom Foreningen Stolpejakten og NOF skal bli tettere – at de skal bli bedre til å støtte og dra nytte av hverandre.

– Vi må jobbe videre med verktøyene for tur-o, sier han. – Vi har en bra tur-o-portal og «halvhyfsad» app, men det er her vi må bli bedre. Litt lik det Stolpejakten har, men kanskje ta ytterligere et steg mot et multiverktøy der du kan bruke det du er opptatt av. Hvor mange høydemeter du har tatt, eller enkelt se hvilken runde du har gått.

«Mr. Orientering» har i over 20 år tatt o-løpere med på reiser verden rundt. Gitt dem gode o-opplevelser dit de kommer. Han har tro på at dette kan overføres til tur-orienterere her hjemme.

– Tur-o-ere samler også poeng slik stolpejegerne gjør og sammenlikner med hverandre. Det finnes mange muligheter. Kanskje topper du kan besøke uten at de finnes poster der, men du får signal og kvittering som i Usynlig-O. Eller tilby tur-o litt mer lik «Ukas løype» som gir deg frihet i forhold til når du tar postene.

Nå er han en del av ei gruppe med IT-utviklere som tenker «brukere». De vil finne ut hvilke ønsker og behov de ulike aldersgrupper har når verktøyene skal videreutvikles.

– Mange bruker GPS-prikken på stolpejakt. Tar vi med GPS-prikken ut i tur-oskogen, kan flere enklere lese kartet og forstå hva de ser rundt seg. Hele tiden dreier det seg om å gi gode opplevelser der folk kommer.

Derfor mener han det er avgjørende at tur-o-portalen fungerer optimalt og at tilbyderne landet rundt bruker den.

– Da får klubbene som tilbyr tur-o flere besøk og flere tur-o-ere kan legger opp sine reiser på jakt etter flere registreringer, sier Jörgen som er imponert over de som klarer 2000 tur-o-poster i løpet av en sesong.

– Mapant gir muligheter

Han tror nyskapningen Mapant – autogenererte o-kart med full tilgang til alle kartdata – blir viktig for utviklingen av lavterkseltilbudene også i andre land.

– Det gjør det enklere å skape ganske gode kart. Spania, New Zealand og flere land er på gang. Som golfspillere er flinke til å ta med seg sin aktivitet verden rundt, kan tur-o- og stolpe-jegere gjøre det samme, sier o-globetrotteren.

Selv har han ikke ført liste over hvor mange land han har løpt orientering i, men om han tar med seg landene der han har vært løypelegger og arrangør, topper har trolig lista.

– Jo, sier han og drar på det. – Om jeg tar med «arrangørrollen» der jeg har jobbet med kart og poster, har jeg vel flere land enn Bernt O. Myrvold. Det dreier seg vel om pluss 150 land.

PÅ LÅVEBRUA: Hege og Jörgen har vært et par siden 1989. Vakre Flannumshaugen har vært firebarnsfamiiens hjem siden 2001 da de flyttet fra Jörgens hjemby, Strändnäs i Sverige. FOTO: JENS O. KLØVRUD
PÅ LÅVEBRUA: Hege og Jörgen har vært et par siden 1989. Vakre Flannumshaugen har vært firebarnsfamiiens hjem siden 2001 da de flyttet fra Jörgens hjemby, Strändnäs i Sverige. FOTO: JENS O. KLØVRUD

Rik – på opplevelser

– Hvor finner du det fineste, mest eksotiske terrenget du har løpt i?

Det blir pause ved kjøkkenbordet.

– Det er mange eksotiske land og terreng. Australia, Mongolia, New Zealand, de karibiske øyer, Afrika… Men det fineste? – se deg om her i Norge. Med den naturen, variasjonen… Jeg tror ikke naturen noen plass kan slå det vi har her. Men vi blir bortskjemte – du tenker ikke på det når du bor her.

– Hva har o-idretten betydd for deg?

– Det har jo preget hele mitt liv mer eller mindre fra jeg var 10 år og vil prege det resten av livet. Jeg har blitt enormt rik takket være o-idretten – ikke i penger, men i opplevelser. Det har gitt meg venner rundt hele verden og nå har jeg gått mer inn i facebook-jungelen, der vi holder kontakten, sier han før han pendler over de ungdomsårene.

– I Sverige var o-miljøet kanskje enda mer sosialt enn her i Norge fordi hver klubb hadde sin «klubbstuga» der vi etter fellestrening kunne ha dusj, badstu – og «fika» sammen med kompiser. Det minnes jeg som noe av det sterkeste – just det med miljøet og klubbstuen dit alle trakk fordi de trivdes der og ville jobbe dugnad på ulike plan.

Han har fått den svart og hvitkledde katten som et par timer tidligere tuslet stolt over tunet med ei mus i munnen, på fanget. Jörgen er godvenn også med kattene på gården.

– Om du ikke ble o-løper – hva ville du da ha gjort?

– Jeg tok en markedsføringsutdannelse som jeg kunne kombinere med satsing og jobbet 11 år innen forsikring mens jeg satset, men kanskje hadde jeg holdt på med idrett likevel. Jeg løp jo en del terrengløp – kanskje hadde jeg holdt på med noe sånt.

Det hadde kanskje ikke vært så unaturlig. Han ble svensk mester på maraton i en varm og tung Stockholm-trase etter fem turer på asfalt før start i 1993. 2.19.01 er «rett hyfsad» – og 1.06 på halvmaraton likeså selv om Egil Johansen (2.16) og Tore Sagvolden (1.04) hadde bedre tider.

Han kunne nok også funnet sin plass i salgsbransjen. Allerede i 1978 da han VM-debuterte i Kongsberg, var han «på» og fikk med seg agenturet for Trimtex til Sverige. Sammen med Stefan Branth solgte han Trimtex-tøy til store summer på arena før de selv stakk til skog. «Uten å bli rike på det, men det var spennende og gøy», sier Jörgen som selv kunne trekke i gang de hardeste drikkevisene i lystig lag.

Norske «hyss»

Gøy var det ofte også på samlingene der det norske og svenske laget ofte campet sammen. Selvsagt var det noen «hyss» i begge retninger. Den norske landslagssjefen Eystein Weltzien var selvsagt en som fikk smake svenskenes skjemt.

– En dag Eystein kom ned til den leide, lille bilen, hadde vi løftet den opp slik at hjulene sto lufta. Eystein satte seg inn og skulle kjøre, men han kom jo ingen vei, sier han og smiler.

– Visst skjedde det saker og Morten (Berglia) var jo en vi måtte passe oss for. Vi var en del vegetarianere i den svenske leiren. En dag sto det esker med høy foran dørene våre…

– Dere var unektelig mange sterke, godt trente løpere – hvor gode var dere i forhold til de som er i verdenstoppen i dag?

– Om du skal sammenlikne oss med Lundanes, Hubmann og noen flere tenker jeg at vi hadde hevdet oss i dag – og de hadde hevdet seg den gangen, sier Jörgen.

– Du blir 62 år 4. desember – når skal du roe ned?

– Roe ned? Jeg holder jo på med sakteorientering – det er vel å roe ned. Hvor lenge vet jeg ikke. Jeg håper jo at jeg kan holde på ei stund, men det er viktig å få med de yngre. De tenker annerledes.

Følg oss på Facebook

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy