Mer synlighet – kanskje en pris?

Å SAMMENLIKNE idrettsprestasjoner på tvers av grener er en vanskelig øvelse. I idrettsnasjonen Norge blir det til dels umulig. Vi har 24-timers utøvere sommer og vinter som gjør sitt for å nå helt til topps i sine idretter. Seriøse treningsmiljøer og verdensenere driver toppidretten fram. Resultat: Mange får gleden av å stå helt øverst på mesterskapspallen.
Den norske idrettsmodellen virker som en inngrodd suksessfaktor andre land sliter med å kopiere. Det er ikke gjort med et enkelt vedtak og en programerklæring. Det sitter i sjela. Derfor er Norge vanskelig å ta igjen så lenge det jobbes hardt nok på grasrota for kontinuerlig å skape utøvere som er villige til å ofre det som kreves for å stå aller øverst på pallen.
DET MEST PRESTISJETUNGE rankingsystemet «Greatest Sporting Nation» har igjen kåret Norge til verdens fremste idrettsnasjon – om en ser det i forhold til innbyggere.
Og – selv om Norge først og fremst stikker fra de andre nasjonene i «Snow  Ice Sports» – altså vinteridrettene – er vi, med våre orienteringsess, også med og sørger for at Norge vinner igjen.
AT DET HELLER IKKE i år ble noen pris på Idrettsgallaen, var ikke nødvendigvis noen overraskelse, men i klassen «Årets lag» var vårt gullag i VM en kandidat juryen ikke kan ha unngått å vurdere nøye. Men det var tøff e konkurrenter – fi re gullag fra OL i Pyeongchang der Norge sikret rekord med 39 medaljer i tillegg til sandvolleyduoen Mol / Sørum.
At det ble Alexander Stöckls laghoppgutter som hentet krystallkula i Stavanger, var fortjent og greit nok.
Gaute Hallan Steiwer, Eskil Kinneberg og Magne Dæhli satt der i fi nstasen som en del av festen med grunn til å være stolte nominerte.
At humorpoet Jon Niklas Rønning fant plass til en fl eip om o-kunnskapene til trioen i sin etter hvert tradisjonelle idrettsåret-som-har-gått-tekst, var egentlig bare hyggelig.
«Orienteringssporten har en stolt og viktig tradisjon, så tre VM-gull i fj or det er en sinnssyk prestasjon. Og her skulle de ha sittet slik at vi fi kk hyllet dem, men dessverre har vi nettopp fått beskjed: – De fi nner ikke frem», sang Rønning mens kamera sveipet fra et tomt bord til vår smilende gulltrio som satt et annet sted.
Å VINNE EI KRYSTALLKULE i beste sendetid på NRK i januar er ikke det som driver en toppidrettsutøver. Og neppe en o-løper. Men bare det å bli nominert er en anerkjennelse. Å vinne er et bevis på at både juryen og folket der ute ser prestasjonen.
Med et VM på hjemmebane er utøvernes og landslagsledelsens egne resultatmål det viktigste å nå. Men de kan få noe mer på kjøpet. Med direktesendinger på statskanalen NRK under samtlige tre distanser i Østfold, får o-idretten og våre medaljehåp den synligheten vi ofte savner.
O-idretten og våre verdenstopper både trenger og fortjener at prestasjonene blir sett og satt pris på. Det kan være viktig også for juryen under Idrettsgallaen.
VÅR EGEN O-KONGE Olav Lundanes har vært fortjent nominert både til «Årets navn» og «Årets mannlige utøver» – i 2018 begge deler. Året før var han «bare» nominert til «Årets mannlige utøver» etter sine to gull og et sølv fra VM 2017.
Den gangen var han 14 sekunder fra gullet.
Det får ikke blitt mye bedre. Så er det slett ikke sikkert at selv et fantastisk VM er nok til gallapriser i idrettsnasjonen Norge. Det får så være.
Author: Jens O. Kløvrud