Uslåelig bomtur

Stedet er Långdunker, året 1988. Svein Egil Linnerud fra Gjøvik minnes fortsatt på bomturen som har gått inn i historien som Tiomilas største «ever».

TEKST OG FOTO: TOMMY GULLORD

– Om bommen er uslåelig? Jeg tror i hvert fall det skal godt gjøres å overgå den, humrer Linnerud mens han blar i kartpermen, 27 år etter «Långa natten» på Gjø-Vards 1. lag. Kraftanstrengelsen i de mørke, svenske skoger tok tre og en halv time, det meste av tiden uten lys og med følge av to svensker – godt utenfor kartet.

SKISKYTTER

Svein Egil Linnerud var egentlig skiskytter. Han har representert Norge i verdenscupen og har en kongepokal i skifeltskyting. I tillegg var Linnerud en habil o-løper, men det var løpsstyrken som gjorde han godt egnet til bokstavelig talt å henge med på «Långa natten». Mente UK i Gjø-Vard.

– Det verste er at jeg gikk ut i teten, i ei klynge på kanskje 30-40 mann. Jeg hadde fått «stallordre» om å ligge foran i klynga og fulgte planen til punkt og prikke. Men på vei til 3. post stoppet plutselig alle. Klynga snudde. Jeg ble stående igjen med to svensker og ei ødelagt hodelykt, forteller Gjøvikkaren. Gode råd var dyre. I løpet av sekunder bestemte Linnerud seg for å henge på de to svenskene.

– Klynga var allerede forsvunnet, og jeg var helt avhengig av å slå følge med noen som hadde lys. Jeg hadde«ittno» annet valg enn å bli med de to svenskene, minnes Linnerud.

TILBUD OM KANO

I ettertid ser gjøvikenseren at de tok feil retning ut fra andreposten, havnet på en annen vei enn planlagt og fortsatte langs et vann som de trodde var et helt annet.

– Etter ei stund kom vi fram til en liten boplass. Ei dame åpnet vinduet og ropte at Tiomila foregikk på den andre siden av sjøen. Hun tilbød oss å låne kanoen, minnes Linnerud. Tilbudet ble høflig avslått. Det kom som et sjokk da damen fortalte hvilket vann de befant seg ved; Henaren.

– Jeg husker en av de andre ropte at «det måste vara en mardröm». Vi spurte hvor langt det var å løpe rundt sjøen, og fikk til svar at det var like langt som å løpe tilbake. Dermed fortsatte trioen. Men opplysningen til kvinnen viste seg å være noe mangelfull. Turen rundt vannet tok sin tid.

– Vi løp og løp, men kom aldri til enden av vannet. Det var mye lenger enn på kartet, og vi forsto etter hvert at vi var langt utenfor kartet, sier Linnerud.

TOMT FOR BANANER

Resten av langturen framstår i dag som noe diffus for Gjø-Vards mann på «Långa natten». Han husker ei lita elv der han plumpet uti og måtte ta et par svømmetak for å komme i land. Og han minnes drømmen om kasser med bananer i målområdet da kreftene tok slutt og han utmattet sleit seg mot mål.

– Jeg hadde sett banankassene i vekslingsfeltet før jeg dro ut. Skuffelsen var stor da jeg kom bakvegen mot mål og banankassene var tomme. Desto større var gleden da en av lagkameratene, Magne Brekke, kom meg i møte med et par bananer. «Jeg tok av disse to til deg i tilfelle du var sulten», sa han. Aldri har et par bananer smakt bedre, innrømmer Svein Egil Linnerud. Mer husker han ikke, med unntak av at han hakket tenner i dusjen og skalv da han la seg i soveposen.

Men Linnerud har aldri fått sjansen til å glemme «Långa natten» i Tiomila 1988 helt.

– Bomturen ble jo omtalt i svenske Skogsport. Den ble formidlet av en av dem jeg løp sammen med. Jeg har klippet ut og tatt vare på saken, sammen med kartet som viste hvor vi løp. Sjøl om jeg sjelden tar fram og ser på utklippet, blir jeg iblant minnet om hendelsen når jeg treffer gamle bekjente, sier Svein Egil Linnerud, som også har løpt både den første og siste etappen for GjøVard i Tiomila. Da uten ei gjenstridig hodelykt – og med atskillig bedre resultat.

Kategorier
AktueltPortrettetTiomila
Ingen kommentarer

Legg inn svar

*

*

LIGNENDE ARTIKLER