Mester for alltid

30-årige Lars Moholdt gikk seg med sitt VM-gull inn i historiebøkene. Det er lett å huske Norges VM-gull nummer 1000. God timing.

HISTORISK: Da Lars Moholdt sto på toppen av pallen med VM-gullet, sikret han en plass i historiebøkene.

Lars Moholdt var der selvfølgelig. Han var hovedpersonen. De absolutte toppene i norsk idrett var også på Toppidrettssenteret i Oslo. De var der med ros, komplimenter, blomster og krystall. Ski–o–løperen som under hjemme– VM på Budor hadde vunnet Norges VM–gull nummer 1000, skulle feires.

SELVSAGT STORT FOR EN 30–årig kar fra Nordmøre som i all beskjedenhet takket de norske utøverne som hadde tatt 999 VM–gull før ham. Men anerkjennelse var det også å hente hos sine egne. Det gjorde inntrykk på den historiske VM–vinneren at Anders Nordberg visste. Han hadde sett hvor avgjørelsen under VM–løpet falt, og han vet hvor mye arbeid som ligger bak en slik prestasjon.

– Utrolig spennende å følge med på GPS–trackingen. Du var rett og slett den sterkeste i den bratte motbakken. Der avgjorde du kampen om seieren. Artig at du vant langdistansen, den kuleste distansen, i hvert fall å følge på GPS–tracking hjemmefra, roste Nordberg.

Det var under et høyst tilfeldig «møte mellom mestere». Nordberg var på vei ut på sin vanlige treningsrunde da Moholdt kom i finjakka med blomster og krystall og var ferdig med intervjuer til både TV og aviser, rosende ord og ryggdunk. Han er på vei til Gardermoen igjen. Det hadde gått i ett siden halv fem om morgenen i Finland, der Moholdt bor sammen med sin finske kjæreste Tiia Tallila.

Idrettshistoriker Tom A. Schanke ble «tatt på senga» av telefonen fra årets VM–vinner i ski–o denne morgenen. Flytrøbbel truet regien for den planlagte historiske markeringen. Moholdts første etappe ble buss– for–fly. Fra Tampere til Helsinki på landeveien i stedet for i lufta. Dermed mistet dagens hovedperson også flyet videre i retning Oslo. Men når en har avtale med Idrettspresidenten, generalsekretæren i Idrettsforbundet og toppidrettssjefen, samt Orienteringsforbundets egen generalsekretær og president, var det bare å ta «bagen» på ryggen, booke om flybilletter og minimere forsinkelsen. At det ble Norges VM–gull nummer 1000 på Moholdt var litt tilfeldig. Det kunne fort blitt med talent, potensial og knuste drømmer.

– Jeg hadde en tendens til å bli litt nonchalant inn mot de viktige konkurransene, sier han etter å ha klatret opp på den individuelle pallen for første gang i et internasjonalt mesterskap. Jeg hadde for lite spenning i kroppen når det gjaldt som mest, forklarer han. – Etter hvert har jeg fått orden på det. Mental trening og pusteteknikker har gjort at jeg nå er i modus når det gjelder. Under VM kom dette av seg selv, sier Moholdt.

Suksessen i år var ikke opplagt. Han slet med sykdom og måtte stå over langdistansen under EM bare et par uker før VM. En fraktur i et ribbein som en ekstra liten bekymring inn mot sesongens – og muligens også karrierens høydepunkt, ga langt fra optimale forutsetninger. Tryggheten har kommet de siste par sesongene. Med 800 timer fysisk trening fra april i fjor til februar i år, kom også de to første VM–medaljene individuelt.

Som yngst av tre brødre fra langrennsbygda Rindal ble Lars fostret til idrett– og friluftsliv. De to eldste, Ragnar og Geir, endte som henholdsvis geolog og elektriker, med mosjonsidrett på fritiden. Yngstemann gjorde drømmen til virkelighet.

– Lars hadde nok både mer talent og større vilje enn oss, sier mellomste bla’ i brødreflokken. Lars tok første steg mot toppidrettstilværelsen ved å flytte på hybel i Trondheim for å gå på idrettslinjen ved Heimdal videregående skole. Langrenn var i sentrum, og Lars kom under trenervingene til mannen bak den legendariske førsteetappen under langrenns–VM i Val di Fiemme i 1991, Øyvind Skaanes. I løpet av gymnastiden bidro Skaanes til å bygge grunnmuren og forme en viljesterk unggutt på vei opp. Godt treningsarbeid, indoktrinering av treningsfilosofi og matching mot klassekamerater som Petter Eliassen, vinterens store Langløper, med sammenlagtseier i Ski Classics, ga betalt i junior–NM–gull i langrennssporet under gymnastiden i Trondheim. Med slike referanser fra juniortiden blir det vanskelig for sindige Moholdt å se storøyd på at den samme gjengen nå «herjer» i langrennsløypene rundt om i verden.

– Jeg har opplevd dem i juniortiden, dermed kan de vanskelig være mine forbilder, sier han på direkte spørsmål, før han legger til: – Akkurat på det tekniske i langrennsløypa kan Johnsrud Sundby være et forbilde. Generelt er det Lasse Kjus som har vært mitt forbilde, uten at jeg kan hente så mye idrettslig fra det han drev med. Vi er muligens litt like i forhold til inngangen mot konkurransene. Vi har noe av den samme roen.

Tidligere mangeårig landslagskamerat Eivind Tonna bruker ordene kvantitet, kvalitet og spesifisitet i sin beskrivelse av vinterens VM–vinner. Ett er i hvert fall sikkert, Moholdt ser seg ikke tilbake. – Som utøver vil en alltid videre, er hans eget ordvalg.

Blikket glir ut togvinduet. En lang dag, som startet i Jyväskylä i Finland, synger på siste verset. Oslo farer forbi, mens Moholdts tanker går mot utvikling og ny framgang i ski–o løypa.

– Jeg vil gjøre et realt forsøk på å vinne verdenscupen sammenlagt neste sesong. Alt må bli bedre. Stabiliteten, laveste nivå må høynes og i tillegg må jeg vinne oftere. Det er en utfordring som «trigger» meg skikkelig. Så kommer det et nytt VM, i Sibir. Han har gjort sine tanker.

– Teknikken i «smalspor» må bli bedre. Evolusjonen der er ikke i mål. Det ser en bare på den utviklingen som har vært på staking i langrenn de siste årene. – Neste år er det verdenscup i Tyskland og Østerrike. Der tror jeg det blir en del breie spor. Derfor satser jeg på å gå en del langrenn til vinteren. Ikke for å bli bedre i langrenn. Men for å hevde meg i verdenscupen sammenlagt i ski–o.

Evolusjon og utvikling gjør det naturlig å spørre om han er en innovatør. – Vet ikke, sier han selv, tenker seg litt om og fortsetter: – I forhold til laget er jeg nok innovativ. Tenker mye på hvordan vi skal komme oss videre sammen. Ikke på egne vegne.

STAFETT-GULL: Sammen med Øyvind Watterdal og Hans Jørgen Kvåle har Lars stått på pallen flere ganger. Her fra EM 2013.

HEDRET: Idrettspresident Børre Rognlien overrakte Moholdt takk og hender for Norges VM-gull nummer 1000.

PÅ FERDEN MOT hovedflyplassen på Gardermoen utnytter verdensmesteren tiden til diskusjon med landslagstreneren. Den handler vel så mye om kvaliteten på åpne ski–o samlinger for ungdom og opplegget til juniorlandslaget, som hvordan elitelaget skal komme videre. I praksis fikk en oppleve dette da Moholdt under den nasjonale åpningen i vinter kastet seg rundt etter egen konkurranse, for å henge ut poster til ski–o-ungdommen på åpen samling. To skiver med brunost i «luggen», to magadrag og en ny time med høyintensitet for å gi morgendagens ski–oløpere en god økt på ettermiddagen. – Det er viktig at de unge får et skikkelig opplegg, kommenterer VM–vinneren, som om det er den naturligste ting i verden at verdens beste skal legge til rette for 15–16 åringer som fremdeles er på leting etter den riktige idretten å satse på.

OL–DISKUSJONEN SPLITTER o–idretten. Moholdt har meningers mot, og med et glinsende VM–gull taler han også med autoritet i spørsmålet.

– Jeg mener orientering vil berike OL–familien. OL vil gi hele o–sporten et stort løft. OL vil få en ny dimensjon med en gren hvor den, gjennom alle tider livsviktige egenskapen navigasjon, er sentral sammen med utholdenhet, sier han på generelt grunnlag. – Det er bred enighet om at skiorientering er den grenen innenfor orienteringsidretten som er nærmest å komme inn i OL–varmen per i dag. Han tror også skiorientering er lettere å forstå for «Hvermansen» med mer definerte veivalg, som er mye tydeligere enn hva de er i fot–o, hvor det er mer «friorientering». OL–diskusjonen er en «het potet», og Moholdt lar seg engasjere.

– Jeg har sett at det i o–miljøet stilles spørsmålstegn ved om det er bra for o–sporten å få skiorientering inn i OL. Jeg forstår imidlertid ikke de som er positive til OL, men mener ski–o inn i OL ikke er bra for o–sporten. Vår egen president har med tvilsomme virkemidler vært et tydelig talerør for dette, og jeg har også sett redaktøren i Veivalg stille dette spørsmålet ved et par anledninger uten å konkludere. Jeg er redd disse ikke helt evner å se orienteringsfamilien som en helhet. Moholdt påpeker at o–idretten ikke er fire grener som utvikler seg separat fra hverandre. Konseptene og arrangementene er tross alt veldig like. – Utvikling i en gren vil stort sett alltid være overførbart på de tre andre.

Fot–o som er den største og soleklart mest ressurssterke grenen, har naturlig nok stått for de viktigste stegene i utviklingen. – Dette har de andre grenene tatt inn i sine arrangement når det har vært naturlig. Av og til har det også vært andre veien. For eksempel har ski–o hatt sprintstafett som offisielt format i verdenscup siden 2010. I 2014 ble dette en offisiell øvelse også i fot– o. Under Tiomila i fjor løp en kameramann i feltet på hver etappe og formidlet action i feltet. Dette har vært brukt siden VM 2011 i ski–o. Ergo vi utvikler hverandres konsept på tvers av grenene.

En ivrig Moholdt drar på strak arm mer enn en håndfull eksempler på strålende arrangement med topp kvalitet i både skiorientering og orientering. I neste åndedrag eksemplifiserer han at begge har eksempler på storarrangement fra de seinere årene som en aller helst ikke snakker høyt om. Kvaliteten staves det, og for OL–suksess må dette finnes i alle arrangementets ledd. – Konseptet må alltid utvikles videre, men det tror jeg vi må uansett – om vi ønsker at orientering skal bli mer eksponert i media. Samtidig vil kanskje skiorientering inn i OL kunne gjøre det lettere å rekruttere skiløpere i alle aldre inn i o–sporten. – Skal o–sporten fortsette å vokse, bør vi tenke bredt, sier han.

– Skal o–sporten fortsette å vokse, bør vi tenke bredt, sier han. For samboerparet Moholdt– Tallila, som møttes på en landslagssamling i Ramsau høsten 2009 og har vært kjærester i snart fem år, handler det om egenutvikling som utøvere på toppnivå. Ved hjelp av B–stipend fra Olympiatoppen og avtale med en lokal sponsor, har Moholdt de siste sesongene hatt muligheten til å satse fulltid på ski–o. Samboer Tiia gjør unna sine siste fag på universitetet i Jyväskylä, før hun er klar for læreryrket.

Bosatt i Finland har Moholdt de beste forutsetninger for fortsatt satsing. – Det er flere som driver med skiorientering der og dermed også flere konkurranser med høyere nivå. For Lars Moholdt har veien til VM– gull vært lang. Han brukt over 10 år, utallige treningstimer og bytte av hovedidrett fra han som 18 åring ble norsk juniormester i langrenn. – Egentlig var det litt tilfeldig at jeg startet med skiorientering. Jeg ble dratt med av Øystein Kvaal Østerbø på ett NM da jeg slet med ryggen, og ikke kunne gå for fullt i langrenn.

BETINGET SUKSESS i første forsøk, men ett frø var sådd og etter hvert motiverte det mer med konkurranser på høyeste nivå i ski–o løypa enn å reise rundt og jakte poeng i Skandinavisk Cup i langrenn i kamp mot de nest beste. På vei mot flyten i ski–o–sporet var det godt med motiverende dytt i ryggen av den norske eneren på den tiden.

– Tommy Olsen var en viktig pådriver og rådgiver for meg. Han så at jeg hadde «noe». Og som «spillende trener» på landslaget ga han meg mye tillit og hjelp. Seinere har det vært mange med god hjelp og velmenende råd. De siste årene har Erlend Slokvik hjulpet med de siste stegene. – Han har mye erfaring og kompetanse etter å ha trent mange forskjellige utøvere i ulike idretter, sier Moholdt om mannen som gikk fra orienteringslandslaget til landslaget i skiskyting ved årtusenskiftet og var delaktig i Ole Einar Bjørndalens fantastiske OL–oppvisning i Salt Lake City i 2002.

Med Moholdts utvikling skal en heller ikke undervurdere at ski–o- landslaget har bygget opp et godt miljø som har gitt både trivelig samlingsfelleskap og resultater i form av tre EM– gull på rad i stafett. Hans Jørgen Kvåle og Lars Moholdt har vært stammen i dette «lagmaskineriet». Duoen har gått i bresjen med høydetreningsregimer og treningsmengder som bare kan matches av Olav Lundanes innenfor Orienteringsforbundets paraply.

– Hans Jørgen har vært viktig for meg. På barmarkstreningen er han bedre enn meg, og legger lista. Vi to har nesten flere døgn sammen på samling enn hva vi har med våre respektive kjærester. Jeg håper han fortsetter å satse. Sivilingeniør Moholdt også fått vannkraftteknikk på yrkessertifikatet. Men han er mer opptatt av skape kraft framover i ski–o løypa enn å sikre vannforsyningen til den norske befolkning de nærmeste årene.

– For oss i denne idretten er det også et økonomisk spørsmål. Akkurat nå ser jeg to år fram i tid. Håpet er å gå til topps under VM i Sibir. I tillegg skal vi «ta» stafetten der borte. Nå «leker» han litt med tanken på ulike endringer i treningen som han skal diskutere med Erlend Slokvik. – Ofte er det tryggest å fortsette med omtrent det samme som tidligere. Jeg vet på en måte hva som fungerer. Alt fungerte under langdistansen på Budor. Da ble verdensener Andrey Lamov ett nummer for liten. – Likevel er det ikke feil å si at Andrey Lamov er best i verden. Den sesongen han leverte i fjor var helt fantastisk. Han var på pallen i nesten samtlige internasjonale konkurranser, sier Moholdt i respekt overfor sin russiske konkurrent.

MED BLIKKET LØFTET mot himmelen utenfor togvinduet, som et bilde på hvor han selv sikter, og at det, som flytoget, må gå på skinner hele sesongen – vet han hva som skal til:

– Jeg har en jobb å gjøre. Må heve meg en god del for å kunne kjempe om seieren i verdenscupen.

Uansett blir han alltid husket i norsk idrettshistorie. – For ettertiden kan vi alltid peke på Moholdt og si at det var nettopp han som vant dette spesielle VM–gullet, var ordvalget til idrettspresident Børre Rognlien da han overrakte Moholdt oppmerksomheten i anledning jubileet av VM–gull nummer 1000. Rognlien hadde da fått en ekstra halvtime til å fordype seg i Moholdts idrettslige CV, på grunn av de logistiske utfordringene til hovedpersonen.

91.20 VAR VINNERTIDEN under VM på Budor. En lang reisedag for å få med seg selve markeringen tok nok mer enn 10 ganger så lang tid, likevel helt klart bryet verdt. Verken Rognlien, Moholdt eller norsk idrett glemmer 12. februar 2015.

Kategorier
AktueltPortrettetSki-O
Ingen kommentarer

Legg inn svar

*

*

LIGNENDE ARTIKLER