Marianne Andersen håpet på topp seks

Veteranen som nærmest hadde fast plass på VM-pallens andre trinn i årene fra 2006 til 2010, har kjempet mer eller mindre på egenhånd for å komme tilbake etter flere...

TILBAKE PÅ SØLVPLASS: Mange hadde nok mistet troen på at Marianne Andersen skulle kjempe seg tilbake i verdenstoppen. Veteranen ville det annerledes og ga aldri opp. FOTO: JAN KOCBACH   TEKST: JENS O. KLØVRUD

Veteranen som nærmest hadde fast plass på VM-pallens andre trinn i årene fra 2006 til 2010, har kjempet mer eller mindre på egenhånd for å komme tilbake etter flere år med overbelastning. I perioder har det vært tøft, men hun har ikke gitt opp.

FORSIKTIG ÅPNING

På mellomdistansen i et VM-terreng som sendte den ene etter den andre på ekstrasløyfer mot postene, holdt Marianne Andersen fast i kompasset og stolte på det. Litt forsiktig i åpningen, men etter hvert som hun slapp seg løs, holdt hun farten til VM-dronning Tove Alexandersson som reiste hjem til Sverige med tre gull. I mål var avstanden 2.10 – med to minutter ned til bronsen. Før mesterskapet tenkte hun at topp seks kunne være realistisk med et bra løp. Hun hadde planlagt en formtopp til uttaksløpene og lagt inn en god treningsperiode opp mot VM. Men at det skulle nå så høyt opp, hadde hun ikke trodd.

– NESTEN UVIRKELIG

– For min del er det stort å ta en ny VM-medalje. Det er noe jeg har drømt om de siste årene, men tenkt at det er slik som skjer på film – at det i virkeligheten blir slik at jeg kjemper meg til en hyggelig plass. Derfor er det nesten uvirkelig. – Hva betyr erfaringen fra mesterskapene i perioden 2003–2011? – Det er vanskelig å si, men jeg tror jeg hadde nytte av det. Jeg visste hva jeg gikk til – det var ingen ny situasjon. At jeg løp EM i Estland i 2006 tror jeg var viktig for selvtilliten. Jeg hadde med meg den positive erfaringen fra den gangen da det også ble sølv.

FÆRRE TIMER

I «gamle dager» – før hun ble satt til side av overbelastning, var dama fra Drammen kjent for sine mange treningstimer – det nærmet seg 1000 i året. Foran denne sesongen var planeå trene betraktelig mindre, men mer spesifikk løpetrening. En trøblete hamstring tvang imidlertid Marianne og trener Jarle Ousland til å justere. Det ble mer alternativ trening enn planlagt – dermed også flere timer. – Konklusjonen tar vi seinere i høst, men med så god erfaring fra årets opplegg, kan vi ende med samme modell og de samme prinsippene – uten å være nær de timene jeg hadde tidligere. Dit skal jeg heller ikke. Det vil dreie seg om opp mot 700 timer. Det betyr at sivilingeniøren med bachelor-grad i biologi fortsetter å jobbe på timebasis i Statens Kartverk, Kristiansand. Det matcher satsingen og gir kroner i husholdningen.

– MÅ TA ET STEG FYSISK

Hva skal og må du bli bedre på framover?
– Endelig plan er jo ikke lagt, men hvis jeg skal hevde meg stabilt i toppen og kanskje på en langdistanse uavhengig av terrengtype, må jeg ta et steg fysisk. Et mål blir dermed å heve kapasiteten. En viktig faktor for å lykkes er kontinuiteten i treningen og at jeg tar ting gradvis. – I tillegg kommer den tekniske biten. Jeg må bli råere og mer bestemt fra start. Flytte flere av strekkene opp i kategorien «bra strekk» og jobbe videre med å være god til å forenkle orienteringen.

– Hva betegner du som dine sterkeste sider?
– Det er vel evnen til å jobbe systematisk med det jeg vil bli bedre på. Evnen til å analysere, definere hva som må gjøres – og deretter gjennomføre. Hun innrømmer at de sterke sidene også kan spilles over på hennes svake egenskaper. – Noen ganger gjennomfører jeg planer som burde vært droppet. Jeg har vært for dårlig til å kjenne etter underveis, men har jobbet med det – og blitt bedre. Comebacket i EM i fjor ga bare en 17. plass på mellomdistansen og en halvgod stafett. I Strömstad-VM fikk hun bare sprinten og takket med en 10. plass.

VM2019 I FOKUS

Veteranen Marianne Andersen har ingen planer om å gi meg nå som hun har kjempet seg tilbake etter fire fem år mer eller mindre på sidelinja. – Akkurat nå tenker jeg at VM i Norge 2019 er det største, overordnede målet. Selvsagt også VM neste år, men Østfold passer meg hakket bedre enn Latvia. Foreløpig ser jeg to år fram. Det skal veldig mye til for at jeg gir meg før det. – Gull er selvsagt en drøm, men det er ikke sikkert at en medalje i Latvia 2018 vil være et relatisk mål. I hverdagen er det prestasjonene som først og fremst driver henne, selv om hun nå merker at plassering også betyr en del. – Drømmen er fullklaff og at det er så godt at jeg slår alle andre. Men jeg har ikke lyst til at jaget etter gull skal ødelegge for gode opplevelser.

MEDALJEFANGSTEN

Her er Marianne Andersens medaljehistorie

2005: Sølv stafett – Japan
2006: Sølv mellom – Danmark
2006: Sølv lang – Danmark
2007: Bronse mellom – Kiev
2007: Bronse stafett – Kiev
2008: Sølv lang – Tsjekkia
2009: Gull stafett – Ungarn
2009: Sølv lang – Ungarn
2009: Sølv mellom – Ungarn
2010: Sølv lang – Tr.heim
2010: Sølv stafett – Tr.heim
2010: Bronse mellom – Tr.heim
2010: Bronse sprint – Tr.heim
2017: SØLV MELLOM – ESTLAND

– FØLTE MEG TRYGG PÅ MARIANNES NIVÅ

Troppens andre veteran, Hausken, var ikke overrasket over sølvløpet.

– Jeg forventet nesten at Marianne skulle gjøre en slikt løp. Hun har vært vår klart beste mellomdistanseløper det siste året og har vist seg fram ved flere anledninger – både i løp og på precamp mot andre topper. Hver eneste gang har jeg tenkt «det var medaljenivå». Derfor følte jeg meg trygg på at hun ville gjøre et solid Marianne-løp og at det ville holde til medalje. Det sa jeg ikke til henne, men var sikker på at hun hadde det nivået, sier Anne Margrethe Hausken Nordberg.

Les Marianne Andersens egen plan før og underveis mot VM-sølv.

Kategorier
AktueltKonkurranserVM
Ingen kommentarer

Legg inn svar

*

*

LIGNENDE ARTIKLER